Det er ensomt å ha samlivsproblemer, når de rundt deg ikke vet og du vil heller ikke utlevere ting som har med deg og partner å gjøre

[AnonymBruker]

Det er så tungt. Suger energi ut av meg. Har hatt et vanskelig forhold lenge men det siste året har jeg mistet alt håp om at ting skal ordne seg. Først ville jeg prøve parterapi men partner ville ikke. Nå, klarer jeg ikke se hva parterapi skal føre til annet enn at man kan si "vi har prøvd". En kan ikke piske en død hest.

Ingen vet. Plutselig familie på døra. Pjatt. Vil du ha en kaffe, ja noe nytt da. Blabla. Helt overfladisk. Så skal en sitte der med partner og håndtere besøk mens man føler seg død innvendig. Ingen vet. Men ingen spør, for det er jo ikke vanlig å spørre, ja hvordan går det med forholdet deres da? 

Du går til behandlere. Sliter med ryggen, behandler snakker om trening og hvor viktig det er å få bevegd seg for å bli frisk. Men du har ikke lyst til å fortelle hvem som helst om hva du sliter med så du forteller kort at ting er vanskelig å få til når en sliter privat. Men hvordan få til trening når du prøver bare å overleve. Foreldremøter. Det snakkes om barna, hva gjøre annerledes, med de ting de kanskje sliter med. Men hvordan få til når familien kanskje rakner. Du nikker og er enig. Men inni deg føler du at det er bagateller det som snakkes om for det foregår noe mye større i kulissene. Men ingen vet....

All energi er borte, all energi går med på å overleve i huset med barn og holde alt gående og at de har det bra. Du prøver regne tall, kan jeg få det til alene. Hjernen er grøt, du klarer ikke en gang å sette opp budsjett. Er det risiko å gå veien alene i disse tider med strøm, mat og dyrere bensin, er det bedre å kjøre felles enn solo...

Ett år er gått og jeg klarer ikke holde maska lenger. Jeg smiler og er blid utenfor huset. Alle tror sikkert vi har det bra. Blir dere med og går en tur på lørdag. Passer det at vi kommer en tur i mårra. Venner av barna på besøk. Foreldre som melder og kontakter. Men jeg føler meg så alene om det her. 

Takk for at du leste, jeg tror noen kan kjenne seg igjen

Anonymkode: cca64...01c

[AnonymBruker]

Takk for at du deler❤️
Spot on dette! Var i nøyaktig samme situasjon selv for ett år siden. Tok mot til meg og fortalte at jeg ville gå for 4 mnd siden. Bor fortsatt sammen, men hjertet, hodet og kroppen føles lettere nå enn før. Jeg snakker også åpent om det med familie og nære venner. Råder deg til å åpne deg for noen du stoler på❤️

Anonymkode: bd761...9aa

[AnonymBruker]

Hvorfor kan du ikke fortelle det til noen? Det er ikke sunt å ikke lufte litt, finn et par stk du stoler på og betro det. 

Anonymkode: e17b2...f10

[AnonymBruker]

Høres ut som du trenger folk å betro deg til. Det holder med én venn. 

Anonymkode: 3005b...a1f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Det er så tungt. Suger energi ut av meg. Har hatt et vanskelig forhold lenge men det siste året har jeg mistet alt håp om at ting skal ordne seg. Først ville jeg prøve parterapi men partner ville ikke. Nå, klarer jeg ikke se hva parterapi skal føre til annet enn at man kan si "vi har prøvd". En kan ikke piske en død hest.

Ingen vet. Plutselig familie på døra. Pjatt. Vil du ha en kaffe, ja noe nytt da. Blabla. Helt overfladisk. Så skal en sitte der med partner og håndtere besøk mens man føler seg død innvendig. Ingen vet. Men ingen spør, for det er jo ikke vanlig å spørre, ja hvordan går det med forholdet deres da? 

Du går til behandlere. Sliter med ryggen, behandler snakker om trening og hvor viktig det er å få bevegd seg for å bli frisk. Men du har ikke lyst til å fortelle hvem som helst om hva du sliter med så du forteller kort at ting er vanskelig å få til når en sliter privat. Men hvordan få til trening når du prøver bare å overleve. Foreldremøter. Det snakkes om barna, hva gjøre annerledes, med de ting de kanskje sliter med. Men hvordan få til når familien kanskje rakner. Du nikker og er enig. Men inni deg føler du at det er bagateller det som snakkes om for det foregår noe mye større i kulissene. Men ingen vet....

All energi er borte, all energi går med på å overleve i huset med barn og holde alt gående og at de har det bra. Du prøver regne tall, kan jeg få det til alene. Hjernen er grøt, du klarer ikke en gang å sette opp budsjett. Er det risiko å gå veien alene i disse tider med strøm, mat og dyrere bensin, er det bedre å kjøre felles enn solo...

Ett år er gått og jeg klarer ikke holde maska lenger. Jeg smiler og er blid utenfor huset. Alle tror sikkert vi har det bra. Blir dere med og går en tur på lørdag. Passer det at vi kommer en tur i mårra. Venner av barna på besøk. Foreldre som melder og kontakter. Men jeg føler meg så alene om det her. 

Takk for at du leste, jeg tror noen kan kjenne seg igjen

Anonymkode: cca64...01c

Jeg pleier å være åpen med minst en rundt meg om ting ikke er helt på stell. 

Anonymkode: ba865...3d9

[AnonymBruker]

Ja det hadde sikkert hjulpet å lette for en venn eller noe men en sånn venn har jeg ikke dessverre 😞 

Anonymkode: cca64...01c

[AnonymBruker]

Jeg er der selv akkurat nå. Føler veldig lite for mannen. Men vi har et liv sammen og det er ikke lett å gå. 

Anonymkode: f03ea...1b9

[AnonymBruker]

Høres ikke helt bra ut at du stenger ting inne i deg selv på den måten. Det er helt normalt å betro seg til noen man har nær, for å prate om ting man syntes er vanskelig. Du er kanskje oppdratt/vokst opp selv - i et overfladisk hjem, hvor man ikke snakker om følelser og "vanskelige ting" - det er verken sunt eller bra for den det gjelder. Det er bare fint og godt å prate med noen man betror seg til, og det skulle bare mangle - man er bare ett menneske. 
 

Høres ut som at du kjører på med et godt fasadeliv, og det har du og mannen gjort i alle år. Prater ikke mannen din og du, om vanskelige ting? Følelser? Behov, tanker, dype samtaler? Isåfall er jo det svært trist, for som sagt - det er jo det som er vanlig. Anbefaler deg å snakke med en du er nær, familie eller en venn - fortell hvordan du har det. Ingen mennesker overlever psykisk, ved å holde på slik du beskriver - du kommer til å gå på en skikkelig knekk mentalt, og det blir nok vanskelig å komme seg ut av. 

Anonymkode: 4ded4...550

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Høres ikke helt bra ut at du stenger ting inne i deg selv på den måten. Det er helt normalt å betro seg til noen man har nær, for å prate om ting man syntes er vanskelig. Du er kanskje oppdratt/vokst opp selv - i et overfladisk hjem, hvor man ikke snakker om følelser og "vanskelige ting" - det er verken sunt eller bra for den det gjelder. Det er bare fint og godt å prate med noen man betror seg til, og det skulle bare mangle - man er bare ett menneske. 
 

Høres ut som at du kjører på med et godt fasadeliv, og det har du og mannen gjort i alle år. Prater ikke mannen din og du, om vanskelige ting? Følelser? Behov, tanker, dype samtaler? Isåfall er jo det svært trist, for som sagt - det er jo det som er vanlig. Anbefaler deg å snakke med en du er nær, familie eller en venn - fortell hvordan du har det. Ingen mennesker overlever psykisk, ved å holde på slik du beskriver - du kommer til å gå på en skikkelig knekk mentalt, og det blir nok vanskelig å komme seg ut av. 

Anonymkode: 4ded4...550

Jeg har ingen jeg er så nære at jeg kan snakke om sånne ting dessverre. Jeg og mannen er de eneste som vet om dette og vi snakker om det, men uten at det hjelper noe dessverre. Man venter jo og håper at ting skal ordne seg. Når en har barn sammen prøver man jo å finne ut hvor skoen trykker i stedet for å bare dra som man kunne gjort om man var bare sammen uten barn...

Eneste jeg kunne snakka med er fastlege men hn er veldig travel og timene på 15 min går fort. Skjønner vel ikke helt hva som foregår heller tror jeg ..

Anonymkode: cca64...01c

[Gjest mariama]

Om du har råd til det ville jeg betalt for noen psykologtimer bare for deg. Eventuelt sjekk om kommunen din har et lavterskeltilbud.

Skjønner veldig godt at du ikke ønsker å utlevere dere som par til felles venner, særlig når fremtiden er litt usikker. Ikke at det er galt, men jeg har kjent på det samme selv. 
 

Men det viktigste er at du ikke fortsetter å gå med alt dette alene, for det er virkelig ikke bra for deg ❤️

[AnonymBruker]

Kanskje dere kan prøve familievernkontoret? Det er jo ikke bare for å redde forholdet man går dit. Det går også an å få timer på egenhånd etter at dere har vært der første gangen. 

Anonymkode: 22815...2a6

[AnonymBruker]

Hvorfor kan du ikke si «jeg har det ikke bar i forholdet nå» uten at du føler det er å henge ut noen? At du ikke har det bra er en deg-sak. Noe du kan dele med hvem du vil (normal høflighet tilsier selvsagt at du først deler med partner).

Og du må legge fra deg ideen om at det folk snakker om er «småting». Når eller om du og partner skiller dere er fortsatt familie familie. Foreldresamtaler deles, fotballtreninger gåes på sammen, bursdager feires, jul med ex-svigers skal planlegges og oppdragelse diskuteres. Familien er det ikke mulig å avvikle, etter at en har fått barn sammen. Det er parforholdet som vakler. Ikke verden. Parforholdet.

Anonymkode: 13ebd...4d4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Hvorfor kan du ikke si «jeg har det ikke bar i forholdet nå» uten at du føler det er å henge ut noen? At du ikke har det bra er en deg-sak. Noe du kan dele med hvem du vil (normal høflighet tilsier selvsagt at du først deler med partner).

Og du må legge fra deg ideen om at det folk snakker om er «småting». Når eller om du og partner skiller dere er fortsatt familie familie. Foreldresamtaler deles, fotballtreninger gåes på sammen, bursdager feires, jul med ex-svigers skal planlegges og oppdragelse diskuteres. Familien er det ikke mulig å avvikle, etter at en har fått barn sammen. Det er parforholdet som vakler. Ikke verden. Parforholdet.

Anonymkode: 13ebd...4d4

Ja jeg kunne kanskje sagt det sånn kort, uten å gå i detaljer. Jeg skal vurdere det...

Mulig jeg uttalte meg litt uklart, det jeg mente var at ting virker så små og ubetydelige når vi har større problemer i familien, enn hvordan håndtere småting som har med enkeltindivider å gjøre. Da virker det uviktige i den store sammenheng og jeg greier ikke helt henge med i samtalene.

Alt annet virker egentlig ubetydelig når man står i en livskrise. F.eks det å huske hva andre forteller deg forsvinner inn ene øret og ut de to andre, jeg kan ikke ta helt inn informasjon om andre som inngår naturlig i samtaler, for jeg har alt for mye oppi hodet på privaten, jeg klarer ikke en gang å forholde meg til meg og mitt eget uten at alt er grøt.

Noe som resulterer i at jeg ikke har mye å bidra med i samtaler med andre, for jeg husker ikke oppfølgingsspørsmål og hva andre er opptatt av eller hva som foregår i deres liv...

Det er rett og slett altoppslukende og forferdelig energitappende det her 

Anonymkode: cca64...01c

[AnonymBruker]

Jeg er der 100 prosent. Det er helt grusomt å ikke kunne dele med noen. Å lure på om man har råd til å skille seg, hva med barna osv..

Anonymkode: b1c60...227

[lillevill]

Snakk med NOEN. ❣️

[AnonymBruker]

Huff, jeg skjønner deg så godt. Jeg kunne ikke si det til noen. Hvis jeg gjorde det, så følte jeg at jeg burde gjøre noe med det. Bryte opp. Ikke bare håpe på at det ville ordne seg, og at vi skulle holde sammen til vi ble gamle... Jeg visste at hvis jeg sa hvordan jeg hadde det, så ville vedkommende presse meg til å bryte opp familien. Og tenk hvis jeg overdreiv? Lagde sjau ut av ingenting? Løy og lagde faenskap? Jeg gjorde jo ikke det. Men jeg var så usikker på meg selv. Hva om jeg bare skjerpet meg. Ble tynnere, blidere, ryddet mer, mer sexy,,, Da ble vi sikkert alle mer lykkelig og blidere. Måtte bare få hodet over vannet først. Ved å sladre til andre følte jeg at jeg ville ødelegge sjansen til å redde det vi hadde. Heldigvis ble jeg forlatt tilslutt, for jeg greide ikke å gå selv. Jeg elsket han, men hadde det ikke bra. Tror nok halve slekten hans visste det før meg at han skulle dumpe meg🙄

Anonymkode: 23535...202

[AnonymBruker]

Har du ikke hørt om psykolog? 
At du bor i gokk og at det ikke finnes en eneste psykolog i mils omkrets er ingen unnskyldning. Alle privatpraktiserende psykologer tar telefontimer.
Når du går rundt med massevis av dølelser under lokk skaper det uhygge og dårlig stemning for alle i familien, først og fremst for barna. De merker mer enn du tror. Ta ansvar for deg selv og snakk med en psykolog!

Anonymkode: 26f8b...b31

[AnonymBruker]

Du forteller at dere har en omgangskrets som kommer ofte på besøk, og du har vel familie. Hvis du har en søster, kunne du ha snakket med henne? Det er ikke godt å holde alt dette inni seg.

Det er mange som har samlivsproblemer, det er ikke noe nederlag å snakke om det.

Anonymkode: 1f7b3...150

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg. Jeg snakker heller ikke om det fordi jeg vil ikke være hun som klager og klager men aldri gjør noe med det. Det kan være slitsomt for andre og det vil bli rart når alle sammen møtes.

Noen foreslår å si at "Jeg har det ikke så bra i forholdet" fordi det ikke er å utlevere noen. Men da blir det gjerne oppfølgingsspørsmål og enten så må man bare bryte av (noe som virker merkelig når en selv har tatt opp temaet) eller så har man plutselig utlevert partneren.

Jeg har ingen god løsning, men hvis du vil oppdatere tråden med å bruke oss som samtalepartner så skal jeg følge med.

Anonymkode: 59bb3...e51

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg skjønner deg. Jeg snakker heller ikke om det fordi jeg vil ikke være hun som klager og klager men aldri gjør noe med det. Det kan være slitsomt for andre og det vil bli rart når alle sammen møtes.

Noen foreslår å si at "Jeg har det ikke så bra i forholdet" fordi det ikke er å utlevere noen. Men da blir det gjerne oppfølgingsspørsmål og enten så må man bare bryte av (noe som virker merkelig når en selv har tatt opp temaet) eller så har man plutselig utlevert partneren.

Jeg har ingen god løsning, men hvis du vil oppdatere tråden med å bruke oss som samtalepartner så skal jeg følge med.

Anonymkode: 59bb3...e51

Utleverer man partner hvis man sier "jeg har foreslått parterapi men han vil ikke" eller "hverdagen er krevende for meg, jeg burde sett til helsa mi nå men han klarer ikke samarbeide og ta over oppgaver"? 

Anonymkode: 3005b...a1f