Større sjanser for å gå i "feller" med "vanskelig" baby i starten

[AnonymBruker]

Er det vanskeligere å gjøre de smarte tingene når man har et "vanskelig" barn i starten? Enten det er et barn med kolikk, som sliter med andre smerter, har vanskelig for å sove eller et en såkalt klistremerkebaby? Det jeg mener er om vanskelige barn gjør at man ikke klarer å legge til rette for gode rutiner både når det står på som verst, men også når de blir litt større? 

Grunnen til at jeg spør er fordi jeg observerte at kusinen min og en venninne av meg som begge hadde ganske krevende babyer ga seg selv mye merarbeid også når barnet var mye større (min observasjon). Jeg tror mye av det henger igjen med en tøff start og at de dermed hele veien bare har gjort det som trengs for å overleve. Dattera til kusinen min hadde kolikk og på natten fikk de henne kun til å slutte og gråte hvis de kjørte rundt. Selvsagt både upraktisk og slitsomt for foreldrene, men dette var den beste løsningen for dem og jeg ville gjort akkurat det samme i deres situasjon. Tingen er at de nå, 8 år senere, fremdeles må tilrettelegge veldig mye for datteren og hun har fremdeles vanskeligheter med å finne søvnen selv og jeg mistenker at de kanskje ikke har prøvd å ta kampen om å få henne til å roe seg uten at man må sitte inne med henne til kl 22-23 før hun sovner..Det samme gjelder venninnen min som jeg også har tenkt at har gitt seg selv merarbeid de siste årene..

Nå har jeg selv fått barn og har også fått en som krever litt ekstra og har da insett hvor vanskelig det er å ta de gode valgene. Det er mye gråt og dagene går i byssing, synging og trøsting. De første ukene var han relativt lett å legge etter at han sovnet i fanget og da var vi veldig opptatt av at vi ikke skulle liste oss rundt ham fordi han skulle bli vant til å sove i "støy" på dagtid. De siste ukene har han derimot blitt veldig vanskelig å legge fra seg, han sliter generelt med søvn og ha gråter mye (nok til at det går innenfor definisjonen av kolikk, men ikke av de verste som gråter i 7 timer i strekk). Vi merker nå at de få gangene vi klarer å legge ham fra oss uten at han våkner så lister vi oss rundt, demper stemmene og evt TV/musikk for å ikke vekke ham, det stikk motsatte av hva vi gjorde før og hva i hadde planlagt å gjøre. Når er han enda ung (7 uker), men vi aner ikke hvor lenge denne perioden vil vare og når vi faktisk begynner å legge grunnlaget for gode søvnvaner hos babyen. 

Det har dermed slått meg hvor mye enklere det er når man har en "lett" sovebaby. (Ja, jeg vet det er feil å si lett og vanskelig, men det er en enkel måte å beskrive type baby på). Hvis babyen gråter lite og lett finner søvnen kan man prøve å feile mye og i verste fall så våkner babyen og du må legge hen igjen uten at det nødvendigvis krever så mye fra deg.  Har du derimot har sovet en halvtime hele natten og babyen har grått ustanselig i 2 timer på morgenkvisten er man desperat etter søvn/stillhet og vil da bare løse det raskest mulig og man tenker ikke så mye over at man kanskje legger dårlige vaner.

Noen som har tanker/erfaringer rundt dette? 

Håper selv å unngå å gå i disse fellene, men skjønner at det er lettere sagt enn gjort når hverdagen er såpass slitsom.

Anonymkode: 4c4f2...18a

[AnonymBruker]

Men er det en "felle"? Kanskje dette barnet har høyere behov for nærhet også som åtte-åring, og at det ikke hadde hjulpet om foreldrene gjorde de "rette" og "smarte" valgene da hun var baby?

Og det smarte er å gjøre det man må for å fungere. 

Vi hadde en ekstremt krevende eldstemann. Og ja, vi endte opp med å gjøre masse av det vi aaaaaldri skulle gjøre, nettopp fordi vi var helt pokkers nødt for å overleve! Vi prøvde alt for lenge å gjøre det "korrekte", som helt åpenbart ikke virket. Med det som resultat at jeg ble sykemeldt, for første gang i hele mitt liv, da unger var 10 uker, og jeg hadde fått maks to timer søvn i døgnet hele de ti ukene. Jeg fikk en skikkelig fødselsdepresjon, og søvnmangel er en medvirkende faktor til det. 

Med nestemann gjorde vi det som virket for oss, der og da. Som at vi samsov, noe vi aaaaldri skulle gjøre med eldsten, for han måtte jo ikke venne seg til å sove i sengen vår, for da kom han jo aaaaaldri til å sove i egen seng. Viser seg at det var null problemer å få minsten til å sove i egen seng etter hvert, selv om han fikk samsove - og både jeg og babyen fungerte 1000 ganger bedre, siden vi begge fikk søvn. 

Så om noen har en "vanskelig" baby, ville jeg heller faktisk råde dem til å gjøre det de må for å ta vare på seg selv oppi det, selv om det er "helt feil" og de i følge forståsegpåerne på KG aldri kommer til å få ungen til å sove i egen seng/sove uten å holde hånden/sovne på egenhånd/spise brokkoli/whatnot. 

Anonymkode: 6abff...8b1

[mingus]

Jeg vet ikke, min 3åring var vanskelig å legge før, kunne ligge og amme han i søvn i en time da han var 1 år, ligge ved siden av han og holde hånda en time halvannen da han var 2, og nå som han er snart 4 så sovner han før 10 min har gått etter en nattahistorie... turte plutselig å sove i egen seng på eget rom (han hadde en liten ved siden av vår seng før) for ikke mange mnd siden, da han så kompisen fra bhg hadde det. 

Så jeg tilrettelegger for søvn for halvtåringen min nå og, samsover, ammer i søvn osv... det går seg til.

Høres ut som den 8åringen kanskje skulle vært oppe litt tidligere, så det hadde vært lettere å sovne på kveldene?

(jeg jobbet bare kveld før, og mannen mistet jobben til coronanedkuttinger, da var vi oppe med guttungen til mellom 2-4 om natta og sov til 11-13tiden om dagen, fy faen for et liv)

Endret 19. august 2022 av mingus

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Er det vanskeligere å gjøre de smarte tingene når man har et "vanskelig" barn i starten? Enten det er et barn med kolikk, som sliter med andre smerter, har vanskelig for å sove eller et en såkalt klistremerkebaby? Det jeg mener er om vanskelige barn gjør at man ikke klarer å legge til rette for gode rutiner både når det står på som verst, men også når de blir litt større? 

Grunnen til at jeg spør er fordi jeg observerte at kusinen min og en venninne av meg som begge hadde ganske krevende babyer ga seg selv mye merarbeid også når barnet var mye større (min observasjon). Jeg tror mye av det henger igjen med en tøff start og at de dermed hele veien bare har gjort det som trengs for å overleve. Dattera til kusinen min hadde kolikk og på natten fikk de henne kun til å slutte og gråte hvis de kjørte rundt. Selvsagt både upraktisk og slitsomt for foreldrene, men dette var den beste løsningen for dem og jeg ville gjort akkurat det samme i deres situasjon. Tingen er at de nå, 8 år senere, fremdeles må tilrettelegge veldig mye for datteren og hun har fremdeles vanskeligheter med å finne søvnen selv og jeg mistenker at de kanskje ikke har prøvd å ta kampen om å få henne til å roe seg uten at man må sitte inne med henne til kl 22-23 før hun sovner..Det samme gjelder venninnen min som jeg også har tenkt at har gitt seg selv merarbeid de siste årene..

Nå har jeg selv fått barn og har også fått en som krever litt ekstra og har da insett hvor vanskelig det er å ta de gode valgene. Det er mye gråt og dagene går i byssing, synging og trøsting. De første ukene var han relativt lett å legge etter at han sovnet i fanget og da var vi veldig opptatt av at vi ikke skulle liste oss rundt ham fordi han skulle bli vant til å sove i "støy" på dagtid. De siste ukene har han derimot blitt veldig vanskelig å legge fra seg, han sliter generelt med søvn og ha gråter mye (nok til at det går innenfor definisjonen av kolikk, men ikke av de verste som gråter i 7 timer i strekk). Vi merker nå at de få gangene vi klarer å legge ham fra oss uten at han våkner så lister vi oss rundt, demper stemmene og evt TV/musikk for å ikke vekke ham, det stikk motsatte av hva vi gjorde før og hva i hadde planlagt å gjøre. Når er han enda ung (7 uker), men vi aner ikke hvor lenge denne perioden vil vare og når vi faktisk begynner å legge grunnlaget for gode søvnvaner hos babyen. 

Det har dermed slått meg hvor mye enklere det er når man har en "lett" sovebaby. (Ja, jeg vet det er feil å si lett og vanskelig, men det er en enkel måte å beskrive type baby på). Hvis babyen gråter lite og lett finner søvnen kan man prøve å feile mye og i verste fall så våkner babyen og du må legge hen igjen uten at det nødvendigvis krever så mye fra deg.  Har du derimot har sovet en halvtime hele natten og babyen har grått ustanselig i 2 timer på morgenkvisten er man desperat etter søvn/stillhet og vil da bare løse det raskest mulig og man tenker ikke så mye over at man kanskje legger dårlige vaner.

Noen som har tanker/erfaringer rundt dette? 

Håper selv å unngå å gå i disse fellene, men skjønner at det er lettere sagt enn gjort når hverdagen er såpass slitsom.

Anonymkode: 4c4f2...18a

Jeg har hatt "enkel" sovebaby, men vi hadde noen uker fra hun var 6 uker gammel hvor det var mye gråt. Hun var prematur, og det virket som det var magen. Vi prøvde minifom og andre virkemidler, men vet ikke om det  hadde effekt, eller om det bare var en fase for litt umodne tarmer.

På dagtid sov hun i stua, så jeg så henne alltid, og da la jeg henne på magen. Det virket bedre for magen, og da sov hun godt. Om natten hendte det at jeg la henne på magen på brystet mitt til hun sov tungt, også la jeg henne på rygg i egen seng.

Etter dette har hun aldri hatt behov for å sove i vår seng, og stort sett sovet gjennom natten hele tiden. Tror ikke de tiltakene man tar i en "ekstremsituasjon" gjør store utslag senere😊

Skal ikke si noe for sikkert, for jeg har en niese som måtte legge seg sammen med mor eller far i foreldrenes seng frem til hun var 7. Måtte liksom ligge ved siden av til hun sovnet. Hun var vel litt som min som baby, men forskjellen er kanskje at vi sluttet med det når vi så at behovet gikk over.

Anonymkode: c4a33...328

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Men er det en "felle"? Kanskje dette barnet har høyere behov for nærhet også som åtte-åring, og at det ikke hadde hjulpet om foreldrene gjorde de "rette" og "smarte" valgene da hun var baby?

Og det smarte er å gjøre det man må for å fungere. 

Vi hadde en ekstremt krevende eldstemann. Og ja, vi endte opp med å gjøre masse av det vi aaaaaldri skulle gjøre, nettopp fordi vi var helt pokkers nødt for å overleve! Vi prøvde alt for lenge å gjøre det "korrekte", som helt åpenbart ikke virket. Med det som resultat at jeg ble sykemeldt, for første gang i hele mitt liv, da unger var 10 uker, og jeg hadde fått maks to timer søvn i døgnet hele de ti ukene. Jeg fikk en skikkelig fødselsdepresjon, og søvnmangel er en medvirkende faktor til det. 

Med nestemann gjorde vi det som virket for oss, der og da. Som at vi samsov, noe vi aaaaldri skulle gjøre med eldsten, for han måtte jo ikke venne seg til å sove i sengen vår, for da kom han jo aaaaaldri til å sove i egen seng. Viser seg at det var null problemer å få minsten til å sove i egen seng etter hvert, selv om han fikk samsove - og både jeg og babyen fungerte 1000 ganger bedre, siden vi begge fikk søvn. 

Så om noen har en "vanskelig" baby, ville jeg heller faktisk råde dem til å gjøre det de må for å ta vare på seg selv oppi det, selv om det er "helt feil" og de i følge forståsegpåerne på KG aldri kommer til å få ungen til å sove i egen seng/sove uten å holde hånden/sovne på egenhånd/spise brokkoli/whatnot. 

Anonymkode: 6abff...8b1

TS her. Det var ikke meningen å virke nedlatende eller kritisere i innlegget mitt altså, jeg spør fordi jeg lurer på om det er noe i det. Det kan godt hende du har rett og at det ikke er en felle, men både kusinen og venninnen min har gjentatte ganger klaget over situasjonen sin selv og at de er slitne og lei av at ting ikke har gått seg lettere til. Jeg mener ikke nødvendigvis at de har gjort noen feil, men obsererver mer at om du har en "lett" baby er det kanskje lettere å få på plass gode vaner. 

Jeg sier jo selv at jeg er i samme siutasjon nå og jeg mener faktisk at å venne baby med at det må være musestille rundt dem når de skal sove (spesielt på dagitd) er en felle. Ikke bare vil det begrense vårt liv ganske kraftig hvis dette er en vane som ikke blir endret, men det vil gi store problemer i barnehagen og når han sover hos andre. Jeg sier ikke at det ikke er en vane som kan avvennes, men at det kanskje er vanskeligere når man er i en situasjon hvor man gjør alt for å få endene til å møtes.

Anonymkode: 4c4f2...18a

[AnonymBruker]

Jeg har hatt to veldig krevende babyer hvor ene hadde kolikk og ingen av de kunne sove utenom i bæresele/i armene, og absolutt hatet vogn, bil osv. Vi bysset og bysset i et helt år med begge to. Så snudde det helt rundt året og vi kan legge de i sengen, suss og klem, og si god natt og gå ut, så sover de på 5 min. Eldste er 7 og yngste er 4 nå. Så all tilretteleggingen forplantet seg ikke 😄

Anonymkode: 7bff1...e66

[AnonymBruker]

Akkurat dette med å være musestille for å unngå at babyen våkner, tror jeg det bare er å gjøre om det trengs uten at det utgjør noen forskjell. Jeg tror det først og fremst er personlige ulikheter som gjør at babyer er forskjellige her. 

Det blir jo bare synsing fra min side. Men når det yngste barnet mitt sov lett som baby, og fortsatt gjør det nå som toåring, og vi til tider har listet oss rundt for å ikke vekke henne, har jeg egentlig tenkt at hun er sånn. Akkurat som meg, jeg sover også lett. Eldstebarnet kunne sovet videre om det kom et musikkorps inn på rommet hennes. Og sånn er mannen min også. Han sover gjennom utallige alarmer på vekkerklokken der jeg og yngstejenta våkner av første pip på første alarm.

Ellers har jeg også tenkt at det er lov å skape "uvaner" når man trenger dem. Og så kan man heller avvenne dem i en lettere periode. Jeg har både samsovet, bysset og ammet i søvn. Og det gikk likevel veldig greit å slutte med det når tiden kjentes som den var inne. Med første barn var jeg redd for at vi skapte oss trøbbel. Med nr. to var jeg ikke det, etter å ha erfart at det gikk så greit første gang. Men det kan jo ha vært flaks. 

Anonymkode: f0cfc...dfc

[AnonymBruker]

Nei da, ikke hvis man følger med på når behovet endrer seg.   I hadde superkrevende barn med flere allergier og vonde sykdommer, og gjorde hva som helst som funket bare for å overleve. Men etterhvert som han ble større, vi fikk diagnoser og medisiner på plass, så så vi jo at man kunne trappe ned på støtten til soving osv. Vi måtte passe på å gjøre det bevisst, gradvis og fjerne en ting av gangen, fordi de er jo vant til å trenge mye. Men så lenge man oppfatter at behovet endrer seg og er bevisst på å trappe ned støtte og etablere gradvis nye rutiner, så var ikke det noe problem i det hele tatt. 

Anonymkode: 9da95...a97

[AnonymBruker]

Mye mulig du har rett. Kjenner meg igjen i at man gjør det man må i situasjonen, for å klare seg. Man er så sliten. Samtidig tror jeg noe av det ikke er så farlig heller og kanskje unødvendig stress å tvinge gjennom rutiner og ting som ikke funker i øyeblikket. Som eksemplet med lyder så gjorde vi det samme og baby sov gjennom bråkete TV-serier osv, men så plutselig våknet baby kjempelett på dagtid av lyder så da la jeg til rette for at det skulle være stille for jeg merket jo at baby måtte få sove, ellers ble alt krise. 2 mnd senere kan hun plutselig sove i fanget mitt mens jeg skravler med folk, ser på TV, det er lyst osv igjen. Føler iallfall at ting endrer seg hele tiden med min, men hun er bare 6 mnd da. 

Anonymkode: 17d4a...7b1

[AnonymBruker]

Jeg mener man skal følge babyens signaler. Mitt eldste barn var svært krevende, hadde kolikk, hatet vogn, kjempet mot søvnen, måtte bysses, kunne ikke sove om natta uten konstant kroppskontakt til hun var over godt over et år ++. Ingen råd fungerte, og det var regelrett provoserende når folk sa at man må tåle litt skriking, og at man måtte venne babyen til lyder og annet. Jeg tålte veldig mye skriking uten at det hjalp det grann, og for meg handlet det om å overleve. Fikk det mye bedre da vi fulgte babyens behov i stedet for å kjempe imot. Vi har fortsatt å se individet og hennes behov i stedet for å tenke hva som er "normalt"/"sosialt akseptert", og det gjør at hun får mulighet til å føle seg trygg og bra med seg selv. Vi vil jo at hun skal føle seg bra slik hun er også som ungdom og voksne, og da må det starte i babytiden (selv om vi selvsagt også prøver, tar initiativ til endring o.l., men respekterer hennes grenser og ønsker). Hun er nå skolebarn, og jeg synes det går veldig bra. 

Vi har flere barn, og jeg har tilpasset meg dem i større grad fra dag én. De har hatt andre og litt mindre krevende behov. Minste tålte alt av støyende lek mens han sov de første seks ukene. Plutselig begynte han å våkne av mye lyd, og da måtte vi selvfølgelig tilpasse oss det. 

Barns behov er forskjellige og vil endres med alderen, men vi må uansett strebe etter å tilpasse oss dem. Da får vi barn som føler seg hørt og anerkjent, og som blir trygge på seg selv og egne følelser.

Anonymkode: d0ab3...085

[AnonymBruker]

Hadde barn med mye smerter og gråt, sov kun med hudkontakt første 4 mnd (ja, både dag og natt). 

Nå sovner ungen selv på kveldene og sover stort sett hele natten (utenom nattakrekken som har begynt å komme).

Det går fint å sove hjemme hvor det er mørkt og stille, og det går fint å sovne borte hvor det ofte er litt mer bråk. Trenger selvsagt litt ekstra når vi er borte, men det er jo normalt.

Handler nok mye om hvem barnet er som person! Jeg hadde mye behov for trygghet når jeg var yngre, og ville helst sove med min lillebror når jeg gikk på ungdomsskolen. Han derimot ville helst sove alene på rommet sitt, som er forståelig nå som jeg er voksen.

Anonymkode: bd1e4...80e

[AnonymBruker]

Det kan godt hende. Jeg ble alene med en "high need baby" og var på randen av suicidal, uten nettverk eller avlastning. Alt handlet om å overleve så lenge at det ble bedre. Gutten min er 3,5 nå og jeg mistenker ADHD (både adferd og fordi begge foreldrene har det), og jeg er utslitt ennå 🙈 Jeg klarer ikke å ta alle riktige valg, og gir meg sikkert for lett av og til. 

Jeg bruker aldri mindre enn 1,5 time på legging og det er utmattende. Men aner ikke hvordan jeg skal klare å redusere det, han trenger den tida på å roe ned hode og kropp.

Anonymkode: 6d60f...472