Er du en "det ordner seg person?"

[AnonymBruker]

Jeg en en engstelig panikk menneske, men har ikke lyst til å være det. Det er slitsomt å ha angst og det er synlig. 

Hvordan klarer dere som tenker "alt ordner seg" være slik? 

Hvis jeg slapper av og tenker at alt ordner seg, da kommer de dummeste saker ut av min munn, jeg gjør mye dumt og alt blir feil. Da går ingenting bra altså. 

 

 

Anonymkode: 06b32...f46

[AnonymBruker]

Var vel litt som deg før når jeg var yngre. Lærte meg at det meste ordner seg uansett hvor mye eller lite jeg bekymrer meg, så hvorfor lage så mye drama i mitt eget hode 🤷‍♀️ 
Kanskje det kan hjelpe å gå til en coach, psykolog eller lignende for å få sortert tankene litt? Lære noen teknikker. 

Jeg vet ikke hvordan jeg klarte å snu om på tankemønsteret mitt så kan ikke gi deg noen konkrete tips heller

Anonymkode: 0c0bf...e1b

[AnonymBruker]

Jeg tro mennesker er naturlig forskjellige her. Noen bekymrer seg mer enn andre. Men det går også an å trene seg på å bekymre seg mindre. Jeg har klart det med årene. Etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg erfart at veldig mye av det vi går rundt og bekymrer oss for aldri slår til. Og i mellomtida har man gått rundt og brukt masse energi på alt man er engstelig for at kan komme til å skje, helt unødig. Jeg har erfart at det meste faktisk ordner seg på en eller annen måte. Og gjør det ikke det, så får jeg deale med det når det evt blir et reelt problem.

Anonymkode: 124a1...a0c

[AnonymBruker]

Jeg har lært gjennom et langt liv at ting alltid ordner seg, og gjør de ikke det, så gjør de det likevel 😊

Anonymkode: 8b3da...b09

[AnonymBruker]

Ja og nei, men jeg har lært meg å leve etter denne:

Gi meg sinnsro til  å godta de ting jeg ikke kan forandre.Mot til å forandre de ting jeg kan, og forstand til å se forskjellen.

Det hjelper godt på å se forskjellen. Kan jeg gjøre noe med det? Nope. Ok, da får det bli som det blir.

Anonymkode: 15a2c...6f0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Var vel litt som deg før når jeg var yngre. Lærte meg at det meste ordner seg uansett hvor mye eller lite jeg bekymrer meg, så hvorfor lage så mye drama i mitt eget hode 🤷‍♀️ 
Kanskje det kan hjelpe å gå til en coach, psykolog eller lignende for å få sortert tankene litt? Lære noen teknikker. 

Jeg vet ikke hvordan jeg klarte å snu om på tankemønsteret mitt så kan ikke gi deg noen konkrete tips heller

Anonymkode: 0c0bf...e1b

😂 Det er sant, å gå til psykolog eller coach er det rådet jeg får mest av, men har tendens til å bruke coach/psykolog som outlet for angsten og da dyrke angsten ved å snakke om det ekstra mye. Yees, noen å snakke med om mine bekymringer yess. 

Anonymkode: 06b32...f46

[Morpheus]

Det å fabrikere ting som kan gå galt er en psykologisk ting som du kan få hjelp til, eller kanskje lese deg litt opp på selv. Anbefaler deg å lese bøkene til Ingvald Wilhelmsen og Per Fugleli

Det handler stort sett på å gi mer faen i de tvangstankene du lager for deg selv.  For innerst inne vet du egentlig at det er bare tull. Det er den indre stemmen du må lytte mer på. 

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det aller meste ordner seg.😃 Min mann er helt motsatt, og har engstelig og unnvikende personlighetsforstyrrelse. Så vi snakker endel om dette temaet. Jeg tror ikke jeg har noen forklaring på hvorfor jeg er sånn, tror det bare ligger i genene mine, og oppveksten. Mamma er samme typen.

Jeg og mannen har hatt endel diskusjoner hvor vi er uenige i om det ordnet seg eller ikke. Feks hvis jeg skal rekke en buss og somler. Mannen min ber meg skynde meg, men jeg gjør ikke det og mister bussen. Da mener han at han har rett  og at jeg burde ha skyndet meg. Mens jeg trekker på skuldrene og sier jeg rakk neste buss/det gjorde ikke noe om jeg kom for sent o.l. I mitt hode blir hendelsen lagret som at det ordnet seg, mens i hans ordnet det seg ikke. 

Anonymkode: 5c404...d78

[umAxa]

51 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg en en engstelig panikk menneske, men har ikke lyst til å være det. Det er slitsomt å ha angst og det er synlig. 

Hvordan klarer dere som tenker "alt ordner seg" være slik? 

Hvis jeg slapper av og tenker at alt ordner seg, da kommer de dummeste saker ut av min munn, jeg gjør mye dumt og alt blir feil. Da går ingenting bra altså. 

 

 

Anonymkode: 06b32...f46

Jeg klarer det fordi det motsatte av å være "det ordner seg" er å være "Det ordner seg ikke", og slik som du beskriver det, høres det lite appellerende ut. Så jeg velger heller å ordne seg, og følge tiltakene som kreves deretter, fordi ingenting order av seg selv.

Så når valgene er presentert veldig klart og tydelig; enten ha panikk for noe som kan skje, så velger jeg heller å ordne opp ting før noe kan skje som også rettferderig gjør en panikk.

Selv om man er engstelig, har dyp angst eller følelsesmessig kaos innvendig, så er det forsatt et valg i bunnen av det hele som må taes.

[AnonymBruker]

Ja, nesten til det ekstreme. Har vært sånn hele livet. Er aldri stresset eller engstelig over noe som helst, nesten uansett hva som skjer. Lever i nuet.

Det har sine positive og negative sider. Flest positive, og jeg er veldig lykkelig over å være født slik.

Anonymkode: 6d551...4d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Ja og nei, men jeg har lært meg å leve etter denne:

Gi meg sinnsro til  å godta de ting jeg ikke kan forandre.Mot til å forandre de ting jeg kan, og forstand til å se forskjellen.

Det hjelper godt på å se forskjellen. Kan jeg gjøre noe med det? Nope. Ok, da får det bli som det blir.

Anonymkode: 15a2c...6f0

Dette! 

Anonymkode: 124a1...a0c

[AnonymBruker]

Jeg er litt allergisk mot mennesker som mener at det alltid ordner seg. For noen er det slik, men for de fleste så må man ordne det selv, ingen ordner det for deg.

Anonymkode: b01b2...99e

[Jdz]

Det er egentlig bare å se på statistikken. Statistisk sett, i alle fall for min del, så ordner ting seg, så med mindre jeg ser tydelige tegn til at ting ikke vil ordne seg, så tenker jeg at det gjør det.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg er litt allergisk mot mennesker som mener at det alltid ordner seg. For noen er det slik, men for de fleste så må man ordne det selv, ingen ordner det for deg.

Anonymkode: b01b2...99e

Nå er det ikke snakk om at man ikke trenger å ordne det selv når man mener at ting ordner seg. Da tror jeg du tolker det helt feil (eller at de du kjenner har feil syn på det) 

Men ting ordner seg om man må brette opp ermene og fikse det selv også. 

Anonymkode: 0c0bf...e1b

[AnonymBruker]

Ja det er jeg. Det som ikke lar seg løse, det går over, det er både min innstilling og erfaring, og jeg har opplevd rimelige tøffe ting i livet. 

Ærlig talt tror jeg slikt er mye medfødt. Jeg har tre barn, og tross både mor og familie ellers som har en ukuelig tro på at deg finnes lys i enden av tunnelen, så er mitt ene barn veldig pessimist. Har alltid vært det.

Dette barnet har riktig nok en annen far enn mine to andre, og far er mer selvmedlidende og pessimistisk anlagt, så jeg trakk vel det korteste strået angående hvilke gener som gikk videre der. Likevel, far til det barnet var fraværende det meste av barnets barndom, og barnet vokste opp med meg og besteforeldre som også tenker positivt, så om miljø trumfer gener oftest så slo det ikke til her. 

Som en som tenker positivt ønsket jeg så inderlig å lære også dette barnet det samme, for det virker så tungt å grave seg ned i det negative og hva som gikk og kan gå galt, men jeg måtte lære meg å respektere at barnet ikke er skrudd slik sammen, og prøve å møte det i de tunge tanker og fokuset på det negative. Det var imidlertid noe jeg måtte jobbe bevisst med, for det er unaturlig for meg. 

Anonymkode: 359fd...474

[AnonymBruker]

Bekymret meg mer før. Til jeg innså hvor mye energi det tok, og hvor mye jeg tenkte på det. Da trappet jeg ned ("kvalitetsgruet " meg f.eks til eksamen, 20 min om dagen var lov, i stedet for hele døgnet). Nå er der sjeldent jeg tenker slik.

Man vet ALDRI hva morgendagen bringer. Du har kun her og nå. Kun her og nå du kan gjøre noe med det, aldri imorgen om det gir mening ble mye mer avslappet når jeg skjønte at det kun er nåtiden vi kan gjøre noe med, og hvor lite konstruktivt det er å bruke energi på noe du ikke vet vil skje eller ei.

Anonymkode: 61f22...a70

[Daria]

Jeg tenker stort sett at det ordner seg. Det handler litt om personlighet og litt om erfaring - tryggheten i å ha middelklassebakgrunn med økonomisk og sosialt sikkerhetsnett og å ha sett at ting stort sett finner en løsning på sikt. Om ikke på akkurat den måten man skulle foretrekke, så på en måte man kan leve med. Jeg tror også at det til en viss grad er selvbekreftende - tror man at det skal gå bra, har man lettere for å se løsninger og muligheter og være positivt innstilt. Det gjelder selvfølgelig ikke alt og alltid - enkelte ting ordner seg faktisk ikke, uansett hva man gjør, og mange ting ordner seg lettere når man har ressurser av ulikt slag, men jeg har tro på at innstilling har en del å si.

[Gjest Warrior]

Jeg er langt i fra «det ordner seg person». Tenkte mer sånn før at ting ordner seg, men ikke nå lenger. For da blir jeg kanskje litt mindre sjokka når det ikke ordner seg likevel. Tenker ikke positivt om fremtiden og at ting ordner seg for meg. Dessverre. Jeg tenker det verste og er sikker på det verste skjer for meg i fremtiden. At ting jeg er veldig redd for kommer til å skje. 

Når jeg fikk angst også så tenkte jeg det går over, det vil ordne seg. Alt jeg sliter med vil ordne seg snart. Det har det ikke gjort for meg. Ble verre og verre nå siste årene.

Så når ting faktisk ordner seg og jeg har gode perioder og faktisk er lykkelig så klarer jeg ikke glede meg over det. Fordi jeg tenker lykken er kortvarig. Det at det ordnet seg er kortvarig. 

Ja jeg misunner folk som tenker det ordner seg og skulle ønske jeg også klarte å tenke sånn igjen.
Det har kanskje med erfaring å gjøre? Når folk ser der går bra og faktisk ordner seg gang på gang så tenker kanskje folk mer positivt også. Jeg vet ikke.
Så er det mange som bare er positiv også og tenker det ordner seg og går bra uansett. De er heldig. Mens noen er bare negativ og tenker det ordner seg ikke (meg). Folk er jo forskjellig.

Kanskje du kan få hjelp fra psykolog til å tenke mer positivt? Det går nok an å trene på å bli en det ordner seg person. Jeg har bare vært uheldig og ikke klart det enda, men jeg hører om og synes de fleste klarer det så prøv er mitt råd 💪🏻 

Endret 19. august 2022 av Warrior

[AnonymBruker]

Er du en "det ordner seg" person?*

Anonymkode: 0b420...5b9

[AnonymBruker]

Nei. Fordi, for å sitere Vømmøl Spellmannslag:

Det er itjnå som kjem tå seg sjøl

Anonymkode: 13ca7...106