Gjest tanke Skrevet 23. november 2005 #1 Skrevet 23. november 2005 Urettferdig ja. I dag har jeg vært hos fysioterapauten. Hun spurte meg om jeg synes det er urettferdig at jeg må slite med så mye. Og jeg visste ikke. Jeg føler jeg fortjener å ha det vondt sa jeg. Jeg sliter med omtrent med alle diagnoser innen psykiatrien. Både sterk angst, sterke depresjoner, og personforstyrrelser. Jeg har så mye angst at jeg aldri klarer å slappe av. At jeg ikke tør å prate med andre. Og har angst for å være alene. Konstant. Jeg synes det er så urettferdig at jeg har fått alt, at jeg har fått så mange ting jeg må slite med. Og hvorfor absulutt jeg måtte ha det så vanskelig. Men samtidig så føler jeg at jeg ikke er verdt å ha det bra. At det er bra jeg må slite fordi da kan andre ha det bra. Hvorfor er livet så vanskelig? Hvorfor må noen få mye å slite med, mens andre klarer å leve? Livet er så urettferdig? Skulle ønske jeg hadde en annen sykdom, enn å slite psykisk. Skulle ønske jeg heller hadde epilepsi, diabetes, lam, blind, hjerteproblemer ol. Fordi hvis man sliter med fysiske sykdommer så kan man klare å føle seg glad? Man kan klare å ha det bra samtidig man har nyreproblemer ol.? Men hvis psyken svikter? Da er det værst. Fordi da klarer man ikke å se gleden eller å ha et håp? Fordi hodet da er fullt av angst og problemer som kverner en. Hvis jeg hadde hatt feks. diabetes så kunne jeg hatt med meg insulin, og vært ute sammen med andre på fest ol. Fordi det er jo det som er livet. Men har man derimot angst så klarer man ikke å gå på fest og å ha det gøy? Eller depresjonen gjør det sånn at alt er svart. Eller om en er blind, så kan man ha med seg en annen ut som fører den blinde mennesket rundt. Men hvis man har angst så hjelper det ikke at en er med fordi angsten hemmer en å gå ut. Et annet eksempel kan være hvis man er lam, så kan man kjøre rundt i rullestol ut på kjøpesenter ol. Men hvis man har angst ol. så klarer man ikke å være på kjøpesentret. Jeg føler meg ivertfall helt invalidisert, funksjonshemmet av angsten, depresjoen min og personforstyrrelser jeg har oppe i pappen min. Føler jeg har alt å slite med. Jeg kunne like godt få diabetes, epelepsi, nyreproblemer, hjerteproble,er, være lam ol. Jeg hadde uansett ikke turt å gått ut, og ikke klart å hatt det gøy. For hvis gleden min er borte? Pga. depresjon. Ja, da er alt borte da. For uten gleden i livet da er man død da. Det eneste jeg vil i livet er å død, og da svikter psyken min fælt da, fordi det er ikke sånn man skal ha det når jeg bare er tenåring.
Gjest tanke Skrevet 23. november 2005 #2 Skrevet 23. november 2005 Er det noen som sjenner seg igjen? Jeg hater angsten, og at jeg er så nedstemt og problemene og livet. Hvorfor skal man leve da?
Gjest Gjest Skrevet 23. november 2005 #3 Skrevet 23. november 2005 Det er utrolig vanskelig for oss som er "friske" å sette seg inn i din situasjon. Jeg håper du har noen å prate med som er kvalifisert til å gi deg råd. Ønsker deg alt godt! Lykke til videre! Stor Klem til deg
Gjest gjesta Skrevet 23. november 2005 #4 Skrevet 23. november 2005 Kjære deg. Jeg vil gjerne oppfordre deg til å ta kontakt med Mental Helse , der treffer du mennesker som kan hjelpe deg på en annen måte enn det vi her inne kan. Lykke til! Mie (mod)
Fremhevede innlegg