Å bli sammen igjen etter å ha vært skilt

[AnonymBruker]

Noen erfaringer her? Kan man faktisk finne sammen igjen noen år etter brudd? 

Og hvordan satser man? Ingen ønsker å flytte inn i den andres bolig, skal vi satse på oss igjen så må vi kjøpe felles for å være likestilte. Vi har vært litt hemmelige kjærester noen måneder nå. Bør snart ta valget og enten satse eller gi oss helt. 

Vi kan vinne en familie som holder sammen med felles barn og en fremtid der vi har felles drømmer. Vi kan tape en mulig ekte kjærlighet, om vi lurer oss selv i ønsket om å holde familien samlet. Jeg har slitt med følelser lenge. De døde i småbarnskaoset med baby, nattevåk og logistikk, og en depresjon. Jeg skjønner at man kan jobbe det opp igjen, men sitter med en frykt om jeg nå mister sjansen til å møte den rette. Eller er han den rette? Jeg tror vi kan få et godt liv sammen. Han vet hva han vil, det er jeg som holder igjen.

Vi har det gøy sammen, felles interesser, felles barn, samme verdier og holdninger. Litt problemer med forskjellig humør, døgnrytme osv, men det er noe som er bedret med tiden. Men vi kan ikke fortsette å være kjærester med felles barn og hver vår bolig. Enten må vi ta steget og flytte sammen eller ikke. Jeg synes det er så vanskelig å velge. Barna er ganske små, 4, 5 og 8. 

Anonymkode: 1e03c...ade

[AnonymBruker]

Kunne dere startet med å ta en laaang ferie på en hytte sammen? 😎

Anonymkode: cebf5...6a3

[AnonymBruker]

Tror du at de samme følelsene vil vare i en familiesituasjon lik den før dere ble skilt? Nissen pleier å følge med på lasset, så sant ikke man endrer seg og handlingene sine totalt. 

Anonymkode: 1d4f8...486

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Kunne dere startet med å ta en laaang ferie på en hytte sammen? 😎

Anonymkode: cebf5...6a3

Vi gjorde det i sommer, tok en tre ukers ferie på campinghytter 😛 Barna synes ikke det var noe rart at vi voksne sov sammen, de er så små at de kobler heldigvis ikke noe sånt. Og ingen av oss har jo hatt noen kjærester på disse årene (jeg har datet et par stykker, men kun under barnefri). Koste oss veldig, så litt derfor at vi føler vi snart må velge. Jeg mangler fortsatt det jeg vil kalle de rette følelsene, men det er jo mange som opplever at dette stopper opp litt i småbarnsårene. Jeg tror vi kan jobbe for å få de tilbake. Aldri vært på en kjærestetur noensinne, første barnet kom litt vel raskt etter vi ble sammen 🙈

Anonymkode: 1e03c...ade

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Tror du at de samme følelsene vil vare i en familiesituasjon lik den før dere ble skilt? Nissen pleier å følge med på lasset, så sant ikke man endrer seg og handlingene sine totalt. 

Anonymkode: 1d4f8...486

Nei, det tror jeg ikke. Hadde vi fått nok en småbarnsperiode der vi var mer kollegaer i logistikk og slitne og ødelagte, så tror jeg følelsene hadde gått til grunne igjen. Men en slik situasjon vil vi ikke oppleve igjen, med mindre et av barna blir syke på et vis. 

(Ellers har både han og jeg gått i terapi pga utrygge tilknytningsmønster. Han for å få meg tilbake, jeg for å være bedre rustet til en ny partner. Trodde aldri jeg skulle vurdere å bli sammen med eksmannen igjen)

Anonymkode: 1e03c...ade

[AnonymBruker]

Vi har ingen barn, men vi gikk fra hverandre etter ca 11 år sammen. Vi bodde hver for oss, datet andre osv i noen måneder før vi fant ut at vi ønsket å prøve på nytt. For oss gikk det veldig bra. Vi bestemte oss for å prøve ved å bare være kjærester en stund. Jeg anbefaler det før man flytter sammen igjen. Trenger ikke gå all in med overdådige dater osv, men en filmkveld hjemme med popcorn, spise middag sammen en gang i blant. Være kjærester, kjenne litt på det å skilles om kvelden og savne hverandre litt, flørte over telefon osv. 

Jeg tenker at du ikke trenger å stresse sånn. Mye bedre å fortsette som kjærester fram til du virkelig kjenner at det å flytte sammen er det riktige

Anonymkode: d0839...353

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Vi har ingen barn, men vi gikk fra hverandre etter ca 11 år sammen. Vi bodde hver for oss, datet andre osv i noen måneder før vi fant ut at vi ønsket å prøve på nytt. For oss gikk det veldig bra. Vi bestemte oss for å prøve ved å bare være kjærester en stund. Jeg anbefaler det før man flytter sammen igjen. Trenger ikke gå all in med overdådige dater osv, men en filmkveld hjemme med popcorn, spise middag sammen en gang i blant. Være kjærester, kjenne litt på det å skilles om kvelden og savne hverandre litt, flørte over telefon osv. 

Jeg tenker at du ikke trenger å stresse sånn. Mye bedre å fortsette som kjærester fram til du virkelig kjenner at det å flytte sammen er det riktige

Anonymkode: d0839...353

 

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Noen erfaringer her? Kan man faktisk finne sammen igjen noen år etter brudd? 

Og hvordan satser man? Ingen ønsker å flytte inn i den andres bolig, skal vi satse på oss igjen så må vi kjøpe felles for å være likestilte. Vi har vært litt hemmelige kjærester noen måneder nå. Bør snart ta valget og enten satse eller gi oss helt. 

Vi kan vinne en familie som holder sammen med felles barn og en fremtid der vi har felles drømmer. Vi kan tape en mulig ekte kjærlighet, om vi lurer oss selv i ønsket om å holde familien samlet. Jeg har slitt med følelser lenge. De døde i småbarnskaoset med baby, nattevåk og logistikk, og en depresjon. Jeg skjønner at man kan jobbe det opp igjen, men sitter med en frykt om jeg nå mister sjansen til å møte den rette. Eller er han den rette? Jeg tror vi kan få et godt liv sammen. Han vet hva han vil, det er jeg som holder igjen.

Vi har det gøy sammen, felles interesser, felles barn, samme verdier og holdninger. Litt problemer med forskjellig humør, døgnrytme osv, men det er noe som er bedret med tiden. Men vi kan ikke fortsette å være kjærester med felles barn og hver vår bolig. Enten må vi ta steget og flytte sammen eller ikke. Jeg synes det er så vanskelig å velge. Barna er ganske små, 4, 5 og 8. 

Anonymkode: 1e03c...ade

Hvor lenge har dere bodd fra hverandre?
Og hvordan foregikk bruddet? Tenker det har noe å si hvor mye tid som har gått.. har ting endret seg? Eller ser det bare sånn ut? 
Også hvordan foregikk bruddet- mye drama eller smertefritt?

Anonymkode: bbe3d...646

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

 

Hvor lenge har dere bodd fra hverandre?
Og hvordan foregikk bruddet? Tenker det har noe å si hvor mye tid som har gått.. har ting endret seg? Eller ser det bare sånn ut? 
Også hvordan foregikk bruddet- mye drama eller smertefritt?

Anonymkode: bbe3d...646

Har bodd fra hverandre i tre år. Dramatisk brudd, veldig mye styr, mye krangling, vanskelig å samarbeide. Skilt etter det obligatoriske året med separasjon. Hadde så nesten ikke kontakt, før han begynte å treffe barna igjen. Uff, jeg er så usikker, blir også så usikker når jeg svarer på disse spørsmålene. Men velger vi å satse på oss igjen, så vil jeg kunne gi barna et mye bedre liv. Bedre økonomi, foreldre under samme tak, ikke flytte frem og tilbake osv. Slipper steforeldre og stesøsken som sikkert også kommer etterhvert. Det er så mange ting som taler for. Det eneste som taler mot er vel tvilen om mine følelser.

Ting som er endret er jo at barna har blitt mye større, at vi har fått tilbake overskuddet og har stabil livssituasjon. 

Er det "nok" at man er trygg, glad i hverandre og har samme verdier og ønsker for fremtiden? 

Anonymkode: 1e03c...ade

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Har bodd fra hverandre i tre år. Dramatisk brudd, veldig mye styr, mye krangling, vanskelig å samarbeide. Skilt etter det obligatoriske året med separasjon. Hadde så nesten ikke kontakt, før han begynte å treffe barna igjen. Uff, jeg er så usikker, blir også så usikker når jeg svarer på disse spørsmålene. Men velger vi å satse på oss igjen, så vil jeg kunne gi barna et mye bedre liv. Bedre økonomi, foreldre under samme tak, ikke flytte frem og tilbake osv. Slipper steforeldre og stesøsken som sikkert også kommer etterhvert. Det er så mange ting som taler for. Det eneste som taler mot er vel tvilen om mine følelser.

Ting som er endret er jo at barna har blitt mye større, at vi har fått tilbake overskuddet og har stabil livssituasjon. 

Er det "nok" at man er trygg, glad i hverandre og har samme verdier og ønsker for fremtiden? 

Anonymkode: 1e03c...ade

Skjønner godt du er usikker, du vil nok aldri bli helt sikker…om dere begge er innstilte på å legge inn en innsats så tror jeg ar det er mer en nok å være trygg, glad i hverandre, like verdier og ønsker for fremtiden. Gresset  vil jo nødvendigvis ikke være grønnere på andre siden, og som du nevner mange fordeler med å være sammen med barnefar. Kanskje dere har utviklet dere mye på de 3 årene og vil få det bedre? Men bør nok ikke gå inn med tanken om å være for usikkre, , for mye frem og tilbake er jo ikke bra for barna… men er man villige til å jobbe for kjærligheten vil det nok gå- ekte kjærlighet ruster ikke 🥰

heier på deg/dere! 

Anonymkode: bbe3d...646

[AnonymBruker]

Det vil i såfall være utrolig viktig at dere er ferdig snakket på alt gammelt grums, ellers kan det komme til å ødelegge mye av gjenforeningen.

Anonymkode: badc9...a50

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Har bodd fra hverandre i tre år. Dramatisk brudd, veldig mye styr, mye krangling, vanskelig å samarbeide. Skilt etter det obligatoriske året med separasjon. Hadde så nesten ikke kontakt, før han begynte å treffe barna igjen. Uff, jeg er så usikker, blir også så usikker når jeg svarer på disse spørsmålene. Men velger vi å satse på oss igjen, så vil jeg kunne gi barna et mye bedre liv. Bedre økonomi, foreldre under samme tak, ikke flytte frem og tilbake osv. Slipper steforeldre og stesøsken som sikkert også kommer etterhvert. Det er så mange ting som taler for. Det eneste som taler mot er vel tvilen om mine følelser.

Ting som er endret er jo at barna har blitt mye større, at vi har fått tilbake overskuddet og har stabil livssituasjon. 

Er det "nok" at man er trygg, glad i hverandre og har samme verdier og ønsker for fremtiden? 

Anonymkode: 1e03c...ade

Dere skal igjennom en tenåringsperiode også. Mange tror at småbarnslivet er det tøffeste men det er ikke nødvendigvis det. 

Anonymkode: 1d4f8...486

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det vil i såfall være utrolig viktig at dere er ferdig snakket på alt gammelt grums, ellers kan det komme til å ødelegge mye av gjenforeningen.

Anonymkode: badc9...a50

Ja, vi har snakket om at vi skal prioritere en time i uken til parterapi både forebyggende og for å ta opp gamle ting vi "kommer på" om det er noe sånt. Vi har jo veldig endret livssituasjon nå, han hadde en dårlig betalt jobb han ikke likte, jeg var mellom jobber. Nå har vi det stabilt og kanskje mer tid til å kjenne på hva vi ønsker, ikke bare overleve med små barn og baby og bleier. 

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Dere skal igjennom en tenåringsperiode også. Mange tror at småbarnslivet er det tøffeste men det er ikke nødvendigvis det. 

Anonymkode: 1d4f8...486

Forskjellen er at i tenåringsperioden kan man stort sett sove om natten. Søvnmangel kan fort gi depresjon og andre psykiske knekker, det er mye lettere å stå i vanskelige perioder om man har basisbehov som søvn og mat på plass først. 

Anonymkode: 1e03c...ade

[Nordensparadis]

Du sier at du er usikker på følelsene... For meg er følelsene det aller aller viktigste. Det triumfer alle tanker om å gi barna to forelder som bor sammen, tryggere økonomiske rammer, flytting mellom to hjem osv. Dersom følelsene ikke er der, så er det ikke rett. 

Jeg tror ingen barn ønsker som ungdommer /voksne å oppdage at mamma og pappa holdt sammen for deres del. At de forsaket muligheten for ekte dyp kjærlighet, å være 100% lykkelig osv... Kun for at de skulle få vokse opp med begge foreldrene under samme tak, SÅ viktig er faktisk ikke dette, etter min mening. 

Ta dere tid, kjenn etter og ta avgjørelsen basert på hva du/dette vil, ikke hva du tenker et best for ungene. De har det bra med dere i hvert deres hjem også. 

[AnonymBruker]

Nordensparadis skrev (14 minutter siden):

Du sier at du er usikker på følelsene... For meg er følelsene det aller aller viktigste. Det triumfer alle tanker om å gi barna to forelder som bor sammen, tryggere økonomiske rammer, flytting mellom to hjem osv. Dersom følelsene ikke er der, så er det ikke rett. 

Jeg tror ingen barn ønsker som ungdommer /voksne å oppdage at mamma og pappa holdt sammen for deres del. At de forsaket muligheten for ekte dyp kjærlighet, å være 100% lykkelig osv... Kun for at de skulle få vokse opp med begge foreldrene under samme tak, SÅ viktig er faktisk ikke dette, etter min mening. 

Ta dere tid, kjenn etter og ta avgjørelsen basert på hva du/dette vil, ikke hva du tenker et best for ungene. De har det bra med dere i hvert deres hjem også. 

Jeg er kanskje mest usikker på om jeg vet hva kjærlighet er? Jeg aner ikke om jeg elsker eller bare er glad i, jeg vet hvordan man er betatt/forelsket i starten av forhold,  men det er jo naturlig at det demper seg etter noen år. Jeg falt ganske hardt for en jeg datet, men jeg er usikker på om jeg falt for hans følelser for meg, eller om jeg falt på ekte. 

Har generelt lite kontakt med egne følelser, så derfor blir det ekstra vanskelig. Jeg har stort sett handlet mer på fornuft enn følelser, og fornuften sier meg jo at det er et godt valg, for både meg og ungene (jeg mener det kan være veldig bra for meg også, ikke kun barnas skyld. Jeg vil kunne få drive med hobbyen min, pga mer tid og bedre økonomi, jeg vil kunne jobbe mer fritt (trenger ikke jobbe kun dagtid osv). Men kanskje jeg aldri har opplevd kjærlighet før, og at det er derfor jeg er usikker? Eller kanskje jeg lengter etter noe som ikke finnes? Huff, mye rot her nå, beklager kaotiske tanker. 

Anonymkode: 1e03c...ade

[Nordensparadis]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg er kanskje mest usikker på om jeg vet hva kjærlighet er? Jeg aner ikke om jeg elsker eller bare er glad i, jeg vet hvordan man er betatt/forelsket i starten av forhold,  men det er jo naturlig at det demper seg etter noen år. Jeg falt ganske hardt for en jeg datet, men jeg er usikker på om jeg falt for hans følelser for meg, eller om jeg falt på ekte. 

Har generelt lite kontakt med egne følelser, så derfor blir det ekstra vanskelig. Jeg har stort sett handlet mer på fornuft enn følelser, og fornuften sier meg jo at det er et godt valg, for både meg og ungene (jeg mener det kan være veldig bra for meg også, ikke kun barnas skyld. Jeg vil kunne få drive med hobbyen min, pga mer tid og bedre økonomi, jeg vil kunne jobbe mer fritt (trenger ikke jobbe kun dagtid osv). Men kanskje jeg aldri har opplevd kjærlighet før, og at det er derfor jeg er usikker? Eller kanskje jeg lengter etter noe som ikke finnes? Huff, mye rot her nå, beklager kaotiske tanker. 

Anonymkode: 1e03c...ade

Kanskje du skulle snakket med noen om dette? Fått hjelp til å sortere litt. En coach for eksempel. 

 

[AnonymBruker]

Nordensparadis skrev (15 minutter siden):

Kanskje du skulle snakket med noen om dette? Fått hjelp til å sortere litt. En coach for eksempel. 

 

Jeg går allerede til psykolog for litt hjelp med tilknytningsmønster osv. Men vi har fokusert mest på at jeg trekker meg unna og føler for sterkt når jeg er sint eller lei meg, eller andre negative følelser. Kanskje jeg skal ta opp usikkerhet om positive følelser også. Jeg er dårlig på å knytte nære relasjoner, og jo eldre barna blir jo mer sliter jeg der også, for jeg er nok litt "hard og forknytt". Han er vel den eneste som forstår og tåler meg, som smiler av det og kaller min overdrevne trang til selvstendighet sjarmerende ❤️ 

Anonymkode: 1e03c...ade

[AnonymBruker]

Hvis ts var klar ville hun ikke spurt om råd her. Kanskje du burde prioritere å bli bedre kjent med deg selv? Så du vet om dette er riktig? 
Mange søker seg til det kjente som virker trygt og appellerer, fordi man vet hva man får og hvordan håndtere d, betyr ikke nødvendigvis at d er det riktige. 
Kanskje du bør vurdere om dette er riktig utifra om dere matcher ift hvordan dere takler stress og nedturer sammen. Regner med småbarnslivet ikke vil være den siste belastningen livet kan by på.

vil ikke være en demper her, bare en realist, og litt brent.

Anonymkode: 509ea...ec0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg er kanskje mest usikker på om jeg vet hva kjærlighet er? Jeg aner ikke om jeg elsker eller bare er glad i, jeg vet hvordan man er betatt/forelsket i starten av forhold,  men det er jo naturlig at det demper seg etter noen år. Jeg falt ganske hardt for en jeg datet, men jeg er usikker på om jeg falt for hans følelser for meg, eller om jeg falt på ekte. 

Vi er mange som deg. Den kriblende spenningen, usikkerheten, kåtskapen, som følger forelskelse, den er lettere å kjenne igjen.  Men å elske??  Hva er det, bortsett fra respekt, beundring, redsel for å miste etc.  

Mange kvinner snakker om å elske, som om det er en separat følelse, men selv jeg som en romantisk mann,  synes jeg sånt høres ut som eventyr.  

Prøv dere som særboere, og nyt det beste av hverandre. La det være rom for å kjenne at du savner å være sammen med ham.  Hverdagsmaset er det som tar de fleste. 

Anonymkode: fab12...6ab

[Engel]

Jeg ville begynt med en runde hos samlivsterapeut. Snakk ut om hvorfor det ble slutt i første omgang. Og vært særboere en god stund, til dere er helt sikre på at det blir varig. Men kjenner flere par som har klart å finne tilbake, så det er mulig. Men det er jo også veldig avhengig av hvorfor det ble slutt, og om man klarer å legge vonde ting bak seg.

[AnonymBruker]

Engel skrev (På 19.8.2022 den 8.24):

Jeg ville begynt med en runde hos samlivsterapeut. Snakk ut om hvorfor det ble slutt i første omgang. Og vært særboere en god stund, til dere er helt sikre på at det blir varig. Men kjenner flere par som har klart å finne tilbake, så det er mulig. Men det er jo også veldig avhengig av hvorfor det ble slutt, og om man klarer å legge vonde ting bak seg.

Vet du hvordan disse parrene fant sammen? Bodde de fra hverandre og hvor lenge? Var det barn involvert?

Anonymkode: 61218...896