Har tatt til takke med en mann fordi jeg har borderline PF

[AnonymBruker]

Jeg er 40 år og har hele livet slitt med tilknytningsproblemer. Alle forholdene jeg har vært i har jeg sabotert etter noen måneder pga sjalusi, sinne, voldsom usikkerhet osv. Jeg fikk BPF-diagnosen for 5 år siden og det var en lettelse å få svar på hvorfor jeg var sånn. Relasjoner har vært ekstremt utfordrende, både vennskap og romantiske forhold. Selv om jeg fikk diagnosen klarte jeg ikke å endre meg før det gikk enda 2-3 år. Følelsene var (og er) fortsatt sterke, men jeg klarer å styre meg og har lært teknikker for å ikke klikke helt hvis jeg blir redd eller sjalu. Så til poenget. Jeg traff samboeren min for et par år siden. Han var den første mannen som holdt ut med meg og alle utbruddene mine. Han er en del eldre enn meg og jeg tenker at vi er to forskjellige type mennesker. Hadde jeg vært frisk hadde jeg nok valgt en partner som er mer på min alder og som jeg var mer tiltrukket av. Men jeg tar til takke med han jeg får for jeg vet at det er ikke enkelt for meg å finne en annen. 
 

Noen andre som har det på samme måten? Dere som har psykiske lidelser, hvilket valg har dere tatt mtp partner?

Anonymkode: 50073...27e

[AnonymBruker]

Tja. 
 

Men trives du med ham da?

Anonymkode: 9b79f...185

[AnonymBruker]

Skjønner ikke hvorfor du skal ta til takke med en mann du ikke er glad i! Da ville jeg heller vært singel. 

Anonymkode: a90cf...441

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Skjønner ikke hvorfor du skal ta til takke med en mann du ikke er glad i! Da ville jeg heller vært singel. 

Anonymkode: a90cf...441

To kan leve sammen og trives sammen. Hvis alternativet er alene og i ubalanse så er det bedre i et forhold 🙄

Anonymkode: 02bec...1f4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Skjønner ikke hvorfor du skal ta til takke med en mann du ikke er glad i! Da ville jeg heller vært singel. 

Anonymkode: a90cf...441

👆

Jeg ser fordelene med å være 2, men jeg slår meg ikke sammen med noen bare fordi.

Det er fordeler ved å være singel som livsvalg og, men det forutsetter at man klarer seg alene, emosjonelt og praktisk. 

Emosjonelt er det uproblematisk for meg. Praktisk så finnes det en Youtube-video for alt. 

Anonymkode: fbef5...d4e

[AnonymBruker]

Jeg har vært singel i mange år bortsett fra noen korte forhold. Jeg vil ikke være singel igjen, synes det er en ensom og trist tilværelse. Jeg er glad i samboeren min, men jeg kjenner ikke den superforelskelsen eller at jeg er stolt av å vise han frem. 

Anonymkode: 50073...27e

[AnonymBruker]

Vet han at han ikke er førstevalget ditt da? At du egentlig kunne tenkt deg noen andre?

Anonymkode: 2eb7e...588

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Vet han at han ikke er førstevalget ditt da? At du egentlig kunne tenkt deg noen andre?

Anonymkode: 2eb7e...588

Det tror jeg ikke. 

Anonymkode: 50073...27e

[Khloe P.T]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har vært singel i mange år bortsett fra noen korte forhold. Jeg vil ikke være singel igjen, synes det er en ensom og trist tilværelse. Jeg er glad i samboeren min, men jeg kjenner ikke den superforelskelsen eller at jeg er stolt av å vise han frem. 

Anonymkode: 50073...27e

 Ut fra det du skriver her, så tolker jeg det som om det likevel er en mann du trives med? Jeg tror mange ender opp i samme situasjon, uavhengig av psykisk sykdom. Og superforelskelsen stilner som regel etter få år uansett. 

 

 

[kraftwerk]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg er 40 år og har hele livet slitt med tilknytningsproblemer. Alle forholdene jeg har vært i har jeg sabotert etter noen måneder pga sjalusi, sinne, voldsom usikkerhet osv. Jeg fikk BPF-diagnosen for 5 år siden og det var en lettelse å få svar på hvorfor jeg var sånn. Relasjoner har vært ekstremt utfordrende, både vennskap og romantiske forhold. Selv om jeg fikk diagnosen klarte jeg ikke å endre meg før det gikk enda 2-3 år. Følelsene var (og er) fortsatt sterke, men jeg klarer å styre meg og har lært teknikker for å ikke klikke helt hvis jeg blir redd eller sjalu. Så til poenget. Jeg traff samboeren min for et par år siden. Han var den første mannen som holdt ut med meg og alle utbruddene mine. Han er en del eldre enn meg og jeg tenker at vi er to forskjellige type mennesker. Hadde jeg vært frisk hadde jeg nok valgt en partner som er mer på min alder og som jeg var mer tiltrukket av. Men jeg tar til takke med han jeg får for jeg vet at det er ikke enkelt for meg å finne en annen. 
 

Noen andre som har det på samme måten? Dere som har psykiske lidelser, hvilket valg har dere tatt mtp partner?

Anonymkode: 50073...27e

Syntes det er ganske slemt og egoistisk av deg, å snakke om kjæresten din på den måten. Ganske tydelig at du virkelig har latt han gjennomgå - og hvis du ikke mener at du egentlig vil ha han, da slår du opp. Ingen fortjener å bli tatt til takke med. Og ihvertfall ikke av en som lar en gjennomgå alvorlige sinne/sjalusiutbrudd. Ærlig talt.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg er 40 år og har hele livet slitt med tilknytningsproblemer. Alle forholdene jeg har vært i har jeg sabotert etter noen måneder pga sjalusi, sinne, voldsom usikkerhet osv. Jeg fikk BPF-diagnosen for 5 år siden og det var en lettelse å få svar på hvorfor jeg var sånn. Relasjoner har vært ekstremt utfordrende, både vennskap og romantiske forhold. Selv om jeg fikk diagnosen klarte jeg ikke å endre meg før det gikk enda 2-3 år. Følelsene var (og er) fortsatt sterke, men jeg klarer å styre meg og har lært teknikker for å ikke klikke helt hvis jeg blir redd eller sjalu. Så til poenget. Jeg traff samboeren min for et par år siden. Han var den første mannen som holdt ut med meg og alle utbruddene mine. Han er en del eldre enn meg og jeg tenker at vi er to forskjellige type mennesker. Hadde jeg vært frisk hadde jeg nok valgt en partner som er mer på min alder og som jeg var mer tiltrukket av. Men jeg tar til takke med han jeg får for jeg vet at det er ikke enkelt for meg å finne en annen. 
 

Noen andre som har det på samme måten? Dere som har psykiske lidelser, hvilket valg har dere tatt mtp partner?

Anonymkode: 50073...27e

Hei! Jeg skjønner deg veldig godt. Jeg har samme diagnosen, men er i tidlig i 20 årene. Gikk nettop ut av et forhold som har vart i flere år. Har nok blitt alt for lenge , godtatt alt for mye og mistet en del av meg selv på veien. Han har nok godtatt en del av det som følger med diagnosen, men også trigget mye ved å ikke ta så mye hensyn. 
Tiden i etterkant av bruddet har vert jævelig. Gjør alt for å ikke krype tilbake, men egentlig alt jeg vil. Samtidig vet jeg jo at det er personlighetsforstyrrelsen som gjør det så utrolig dritt for meg  å gi slipp , spesielt da han virker som han er over meg og ikke vil ha meg tilbake .
Fornuften sier det var rett å gå, men ikke følelsene. Jeg selv gikk ofte å tenkte på om han var rett. Husker jeg skrev valentineskort og kjente at jeg ikke mente ett ord av hva jeg skrev. Gråt meg til søvne x antall ganger. Lot meg bli tråkket emosjonelt, tålte  bruk av rus (som jeg er såååå imot)z  Alt for å ikke bli alene. Alt for å ikke miste han som var trygg og (som oftest) var der for meg. 
Men jeg vil heller tåle å være alene, en å være missfornøgd i forholdet over tid. Må heller bare ha det grusomt nå også jobbe med meg selv. Vil ikke sitte bitter når jeg er 70 pga jeg levde med en mann jeg mislikte. Da bør man ta ett valg og stå i det. Jeg kommer nok til å ønske meg tilbake til eksen frem til jeg eventuelt finner noen ny, men skal bruke tiden på å jobbe med meg selv.
Ble mye om meg, men dette er min erfaring… håper du tar ett valg også står for det. Om det er med eller uten han..

Anonymkode: 1d9d7...fae

[AnonymBruker]

Bpf her også.

Vært gift med mannen i mange år og tok han for gitt helt frem til jeg fikk behandling. Først da fikk jeg øynene opp for hvor god og snill han er. Tolerant, vennlig , hensynsfull. Og han elsker meg til tross for den jeg er.

Jeg skyldte han å prøve å få det til. Jeg har heller aldri hatt stormforelskelsen overfor han, men vi er verdens beste venner. Og jeg synes at det er slik det skal være. Jeg klarer ikke å leve uten han i dag, til tross for at selve forelskelsen uteble.

Rett skal være rett. Jeg ble ikke hos han kun fordi han elsker meg. Jeg elsker han også, ærer han og støtter han på samme måte han har oppført seg for meg.

Mennesker i dag er så redd for at kjærligheten ikke er der. Men de ser ikke at kjærligheten kan vise seg på andre måter selv om forelskelsen ikke er der lenger. Mannen og jeg har skapt et liv sammen. Vi er godt etablerte og trives i hverandres selskap. Vi er ikke avhengig av hverandre, men vi utelater heller ikke den andre.  Jeg ville faktisk ikke hatt noen andre.

Siden du snakker om dette på nett, så regner jeg med at du er redd for å såre han ved å åpne deg for han. Kommunikasjon er vitkig for at den andre skal forstå, og kanskje forbedre seg. Snakk med han, ikke bruk forum som et hjelpemiddel. 

Anonymkode: 0d0e5...de8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Bpf her også.

Vært gift med mannen i mange år og tok han for gitt helt frem til jeg fikk behandling. Først da fikk jeg øynene opp for hvor god og snill han er. Tolerant, vennlig , hensynsfull. Og han elsker meg til tross for den jeg er.

Jeg skyldte han å prøve å få det til. Jeg har heller aldri hatt stormforelskelsen overfor han, men vi er verdens beste venner. Og jeg synes at det er slik det skal være. Jeg klarer ikke å leve uten han i dag, til tross for at selve forelskelsen uteble.

Rett skal være rett. Jeg ble ikke hos han kun fordi han elsker meg. Jeg elsker han også, ærer han og støtter han på samme måte han har oppført seg for meg.

Mennesker i dag er så redd for at kjærligheten ikke er der. Men de ser ikke at kjærligheten kan vise seg på andre måter selv om forelskelsen ikke er der lenger. Mannen og jeg har skapt et liv sammen. Vi er godt etablerte og trives i hverandres selskap. Vi er ikke avhengig av hverandre, men vi utelater heller ikke den andre.  Jeg ville faktisk ikke hatt noen andre.

Siden du snakker om dette på nett, så regner jeg med at du er redd for å såre han ved å åpne deg for han. Kommunikasjon er vitkig for at den andre skal forstå, og kanskje forbedre seg. Snakk med han, ikke bruk forum som et hjelpemiddel. 

Anonymkode: 0d0e5...de8

Hvordan har det vært i forholdet deres? Har du hatt mye sinneutbrudd og misforståelser pga BPF? Jeg har hatt det mye i de første to årene. Sinne, selvskading, kjefting og krangling har det vært mye av her. Nå har alt roet seg fordi jeg har jobbet hardt for å ha ro og balanse i hverdagen, men jeg er redd jeg har valgt kjæresten min fordi han har har holdt ut med meg i alle disse utbruddene mine. Jeg hadde nok ikke valgt han hvis jeg var frisk. Kjenner jeg er redd for hva andre skal synes om oss og han nå som vi er mer ute blant folk etter pandemien. Jeg har vært veldig opptatt av hva andre synes om meg opp gjennom årene, det henger igjen fra barndommen/ungdomstiden. Jeg vokste opp i et hjem der alt man gjorde ble kommentert i negativ retning. Det var aldri positiv tone eller at noen sa de var glad i meg. Dette gjorde meg veldig selvbevisst og det er dette som gjør at jeg er klarer ikke la vær å lure på hva andre synes om meg og samboer. Han er en del eldre enn meg og ser også sånn ut. Han var som en 52 år gammel tenåring når jeg traff han og har måtte oppdra han på helt grunnleggende manerer. Jeg hadde virkelig aldri blitt sammen med han hvis ikke jeg var helt ødelagt på den tiden. Nå går det mye bedre med meg av ulike grunner (sluttet med alkohol og får riktig behandling). Da tenker jeg at ville hatt en mer kjekk fyr på min egen alder som er mer min type. Jeg har ikke lyst å gjøre det slutt med samboer og satse på at jeg finner noen andre, men det er en gnagende følelse på at dette er ikke mannen i mitt liv. 

Anonymkode: 50073...27e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Hvordan har det vært i forholdet deres? Har du hatt mye sinneutbrudd og misforståelser pga BPF? Jeg har hatt det mye i de første to årene. Sinne, selvskading, kjefting og krangling har det vært mye av her. Nå har alt roet seg fordi jeg har jobbet hardt for å ha ro og balanse i hverdagen, men jeg er redd jeg har valgt kjæresten min fordi han har har holdt ut med meg i alle disse utbruddene mine. Jeg hadde nok ikke valgt han hvis jeg var frisk. Kjenner jeg er redd for hva andre skal synes om oss og han nå som vi er mer ute blant folk etter pandemien. Jeg har vært veldig opptatt av hva andre synes om meg opp gjennom årene, det henger igjen fra barndommen/ungdomstiden. Jeg vokste opp i et hjem der alt man gjorde ble kommentert i negativ retning. Det var aldri positiv tone eller at noen sa de var glad i meg. Dette gjorde meg veldig selvbevisst og det er dette som gjør at jeg er klarer ikke la vær å lure på hva andre synes om meg og samboer. Han er en del eldre enn meg og ser også sånn ut. Han var som en 52 år gammel tenåring når jeg traff han og har måtte oppdra han på helt grunnleggende manerer. Jeg hadde virkelig aldri blitt sammen med han hvis ikke jeg var helt ødelagt på den tiden. Nå går det mye bedre med meg av ulike grunner (sluttet med alkohol og får riktig behandling). Da tenker jeg at ville hatt en mer kjekk fyr på min egen alder som er mer min type. Jeg har ikke lyst å gjøre det slutt med samboer og satse på at jeg finner noen andre, men det er en gnagende følelse på at dette er ikke mannen i mitt liv. 

Anonymkode: 50073...27e

Mye sinne og utbrudd frem til jeg fikk behandling. Opprinnelig så skulle jeg bare gjøre hevn på x fordi han gjorde meg vondt. Og som kjent, vi med bpf har vansker med å la ting gå. 

Så jeg tok han for gitt og ga egentlig mer eller mindre faen i hans følelser for meg. Slemt å si det, men jeg brukte han? 

Jeg forstår ikke hvorfor han ble hos meg når jeg nå ser på de 5 første årene, og jeg forstår ennå mindre at han i det hele tatt ville gifte seg med meg. Jeg var et drittmenneske. 

Jeg kunne også bli trigget av han. Han hadde sinneutbrudd, slike som 5åringer har. Gått et par telefoner og andre ting i veggen opp gjennom årene. Etter behandling, så klarte jeg å kommunisere på en ok måte at jeg blir trigget av hans sinne. Selv om det ikke var meg han var sint på, så tok jeg det personlig og brøt sammen.

Jeg er ikke stolt av å si at jeg ofte kunne gi han blåmerker i de perioder hvor jeg var sint.  Så at han ble til tross for det, forstår jeg ikke. Jeg var også utro en gang, sånn helt i starten. 

I dag forklarer han det med at han kjente meg før min x. Før min x var jeg ok og var livlig å være rundt. Men han så jo ikke hvem jeg var når jeg var alene, forklarte jeg han. Men han sa at han ble forelsket i den jenta som var selvsikker, tok for seg det hun ville ha, som var omtenksom, spøkte og lo. Han visste at jeg var der, under alt det andre.  Han har alltid hatt troen på meg. Jeg måtte bare reparere meg selv først. 

Var nok følelsesmessig avslått frem til jeg fikk behandling. I dag er jeg veldig glad for at han ble.  Jeg hadde nok ikke valgt han om jeg var frisk den gangen. Men jeg er ganske sikker på at INGEN kjekkas hadde valgt meg på nytt. Jeg sier ikke at mannen min er stygg, han er helt ok utseendemessig. 

Men han tar det igjen med sjarm og omsorg. Han bygde meg sakte opp igjen, kjørte og hentet meg i behandling, holdt rundt meg når jeg gråt. Gjorde husarbeid i de perioder hvor jeg var for sliten etter en periode med mye ustabilitet, laget mat. Tvang i meg mat når jeg sa jeg ikke ville ha mat.

Jeg vil heller ha en sånn person som min partner, enn en som hadde stukket av så fort jeg ikke hadde det dårlig. Ingen andre av de jeg har vært sammen med, har stilt opp for meg på samme måte.

Nå er det hans tur å bli tatt vare på. Han har pådratt seg noen sykdommer opp gjennom årene, og nå er jeg endelig sterk nok til å være der for han, slik han var for meg. Jeg har null problem med å la han få tid til å bli frisk igjen. Jeg har ikke tenkt å dra noen plass, selv om han kan være litt vanskelig.

Alt vi har, har bygd seg opp på grunn av at jeg fikk behandling. Behandlingen reddet oss. I dag har vi tillit til hverandre og har en god kommunikasjon. 

 

Ang samboeren din, så kan det være at han selv har noen diagnoser. Siden du sier han er som en 52 år gammel tenåring? Har du prøvd å snu om situasjonen og tenkt at han er god innerst inne, men at han trenger hjelp? Klarer du å se fra hans perspektiv, hvordan han ser på deg? 

Jeg mener, man skal aldri ta til takke med noe. Min situasjon er nok helt annerledes enn mange andres. Jeg tok til takke med han jeg er gift med, men det viste seg også at han er det beste som har skjedd meg, noen sinne. 

Du skylder ikke samboeren din noen ting, om han ikke har tilført deg noe slags lykke, støtte eller næring til hjernen. Men snakk med han om det. 

Anonymkode: 0d0e5...de8