Dette er ikke psykisk vold sant? Jeg sliter bare psykisk.

[Gjest Warrior]

Kom på å spørre fordi jeg leste noe annet om psykisk vold. Har hørt noen si til meg at det jeg holder på med spesielt på de verste dagene er psykisk vold, men jeg er ikke voldelig. Jeg er ikke et ondt menneske. 

Ja jeg blir lett sint spesielt når jeg blir redd og får angst også av andre grunner, har alltid blitt lett sint så er vel sånn jeg er, men har blitt verre siste årene, jeg klager til folk når jeg har tunge dager, jeg kan være kontrollerende og liksom passe på andre men det er bare godt ment og fordi jeg er redd for de. 
Jeg har sagt ting jeg ikke mener under raserianfall, jeg har knust og ødelagt i sinne, jeg har klagd og sagt «du er ikke glad i meg du, ingen er det». Dette er ikke sånt som skjer hele tiden kun på tunge dager av og til. Jeg er god ellers og glad i familie og venner og vil de alt godt.

Noen kaller dette psykisk vold men jeg er ikke sånn som driver med det. Jeg har det bare tøft og sliter psykisk. Som dessverre ufrivillig kan gå utover andre. Jeg angrer jo alltid etterpå, til og med ting jeg gjorde for flere år siden angrer jeg på enda. Hadde jeg villet andre vondt så hadde jeg ikke angret. 

Hva mener dere?

Bør folk holde seg unna meg som noen sier? Fortjener jeg virkelig å bli ensom en gang i fremtiden? Skal jeg fortsette å rømme når noen vil i et seriøst kjæreste forhold? Holde meg singel. 

Har prøvd psykologer, psykiater, vært innlagt og prøvd selv å bli bedre, men skjer likevel gang på gang at jeg ikke klarer det. Å da mister jeg motivasjonen også. Angsten er like sterk. Perioder der det er bedre eller verre. Men jeg er ikke et ondt menneske  

[AnonymBruker]

Ja, de gangene du oppfører deg slik mot andre utsetter du dem for psykisk vold.

Anonymkode: db236...186

[spegel]

Du er nok ikke et ondt menneske, og atferden din kan nok forklares med at du har psykiske vansker som du sliter med. Likevel vil jeg si at oppførselen din mot andre nok kan oppleves som psykisk vold. Selv om det ikke er ment på den måten, så kan det nok oppleves slik. Håper du får hjelp ❤️

Endret 18. august 2022 av spegel

[Gjest Athena Catalina]

Selv om du sliter psykisk, så er måten du behandler andre psykisk vold. 

[AnonymBruker]

Det er jo psykisk vold selv om du ikke mener å være slem. De gangene du ødelegger ting er det materiell vold også.

Hvis du klarer å se for deg oppførselen din sett utenfra; hvordan ville du følt det om andre som oppførte seg slik mot deg eller noen du er glad i?

Ingen fortjener å være ensom, ingen har godt av å isolere seg. Men du er nødt til å håndtere din sykdom på en måte som ikke er ødeleggende for andre. At du kjenner når du har lite gå på, gir beskjed om det på en ok måte, og holder deg litt i ro mens du venter på at det går over, for eksempel. Og at du har forståelse for hvordan din oppførsel virker på andre, slik at du klarer å beskytte dem mot deg selv på det verste.

Anonymkode: 61dfc...c80

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det er jo psykisk vold selv om du ikke mener å være slem. De gangene du ødelegger ting er det materiell vold også.

Hvis du klarer å se for deg oppførselen din sett utenfra; hvordan ville du følt det om andre som oppførte seg slik mot deg eller noen du er glad i?

Ingen fortjener å være ensom, ingen har godt av å isolere seg. Men du er nødt til å håndtere din sykdom på en måte som ikke er ødeleggende for andre. At du kjenner når du har lite gå på, gir beskjed om det på en ok måte, og holder deg litt i ro mens du venter på at det går over, for eksempel. Og at du har forståelse for hvordan din oppførsel virker på andre, slik at du klarer å beskytte dem mot deg selv på det verste.

Anonymkode: 61dfc...c80

Dette her. Du vet, de fleste ønsker nok ikke andre vondt. Det er alltid en bakenforliggende årsak og mange av de som utøver både fysisk eller psykisk vold, sliter jo gjerne veldig selv. Og derfor blir det slik. Men det er jo veldig skadelig likevel. I filmer så viser de den "onde" som slår, men sannheten er langt mer kompleks. Men man blir fortsatt usunn for andre, selv om man ikke mener å gjøre noe vondt. Det er bra du er bevisst på din atferd, ikke alle er det. Det betyr også at du kan gjøre noe med det. Og lære strategier som gjør at du bedre håndterer situasjonene og følelsene som oppstår. På den måten kan du bli sunnere for de rundt deg og samtidig få det bedre med deg selv 🙂

Anonymkode: 2fcac...611

[AnonymBruker]

Det er nok psykisk vold, særlig dersom du klarer å gjøre noe med det om du går inn for det. Så kan du trøste deg noe med at vi alle utøver psykisk vold og ikke alltid er klar over eller tenker over det der og da, fordi det er en gråsone.

Istedenfor å knuse ting og rope til andre finnes det andre måter å takle ting på. Feks å si at nå må jeg ha noen minutter eller en time for meg og forlate rommet. Gå og trene istedenfor å knuse ting.

Anonymkode: 1e9e1...6a5

[AnonymBruker]

Warrior skrev (37 minutter siden):

Kom på å spørre fordi jeg leste noe annet om psykisk vold. Har hørt noen si til meg at det jeg holder på med spesielt på de verste dagene er psykisk vold, men jeg er ikke voldelig. Jeg er ikke et ondt menneske. 

Ja jeg blir lett sint spesielt når jeg blir redd og får angst også av andre grunner, har alltid blitt lett sint så er vel sånn jeg er, men har blitt verre siste årene, jeg klager til folk når jeg har tunge dager, jeg kan være kontrollerende og liksom passe på andre men det er bare godt ment og fordi jeg er redd for de. 
Jeg har sagt ting jeg ikke mener under raserianfall, jeg har knust og ødelagt i sinne, jeg har klagd og sagt «du er ikke glad i meg du, ingen er det». Dette er ikke sånt som skjer hele tiden kun på tunge dager av og til. Jeg er god ellers og glad i familie og venner og vil de alt godt.

Noen kaller dette psykisk vold men jeg er ikke sånn som driver med det. Jeg har det bare tøft og sliter psykisk. Som dessverre ufrivillig kan gå utover andre. Jeg angrer jo alltid etterpå, til og med ting jeg gjorde for flere år siden angrer jeg på enda. Hadde jeg villet andre vondt så hadde jeg ikke angret. 

Hva mener dere?

Bør folk holde seg unna meg som noen sier? Fortjener jeg virkelig å bli ensom en gang i fremtiden? Skal jeg fortsette å rømme når noen vil i et seriøst kjæreste forhold? Holde meg singel. 

Har prøvd psykologer, psykiater, vært innlagt og prøvd selv å bli bedre, men skjer likevel gang på gang at jeg ikke klarer det. Å da mister jeg motivasjonen også. Angsten er like sterk. Perioder der det er bedre eller verre. Men jeg er ikke et ondt menneske  

Når du oppfører deg slik du beskriver, så driver du med psykisk vold. Selvfølgelig er det mulig å endre på slik oppførsel, men det er ganske innlysende at du nekter å se din egen rolle i relasjoner og i din oppførsel. Oppførsel som dette skjer ikke "ufrivillig", langt ifra - men du har verken selvinnsikt til å gjøre noe med det, eller kunnskap nok til å forstå - tydeligvis. 
 

MEN, det er ingen unnskyldning til å oppføre seg slik mot andre. Det du beskriver er manipulering, og kontrollerende adferd som evt, gjør at de rundt deg føler seg svake og dårlig og maktesløs. Du klarer ikke ha forståelse for, hva andre sier til deg - din opplevelse er ikke familien din sin opplevelse, alle har sine egne opplevelser - av samme situasjon. Du har fått i terapi og vært innlagt, men det blir ikke bedre - nei, det kan jeg forstå - for det er veldig vanskelig å bli bedre, når man verken har selvinnsikt eller forståelse for andre mennesker og perspektiver. Du kommer til å miste de rundt deg hvis du ikke tar grep, oppførselen din er uakseptabel - og du kommer ikke til å ha et langvarig godt forhold, så lenge du oppfører deg slik. Familien din kommer til slutt til å ta avstand fra deg, fordi dem ikke orker mer. Slutt å syntes synd på deg selv, kom i gang å jobb med deg selv isteden - ingen mennesker fortjener å bli påført det du driver med. 

Anonymkode: 8b64c...1ff

[AnonymBruker]

Ja, jeg er enig i at det er psykisk vold, selv om du ikke mener det. Du skremmer jo andre med oppførselen din og sårer dem med ord. Dvs at du skader dem psykisk, og da regnes det som vold.

De fleste som utøver psykisk vold gjør det ikke med vilje, men fordi de overveldes av følelser de ikke klarer å håndtere, og så kommer det ut på en destruktiv måte. De færreste er jævlige, sadistiske psykopater som bevisst går inn for å skade andre.

Det er fryktelig trist for deg at du har det så vondt ❤️, men du får det ikke bedre av å skremme bort folk. Du må ta ansvar for oppførselen din og erkjenne alvoret i det du gjør; at du faktisk utøver psykisk vold. Det hjelper deg ingenting å bagatellisere og bortforklare alt, det fører bare til at folk trekker seg unna deg. 

Jeg håper du klarer å snu tankegangen din, for da får du kanskje også viljestyrke til å endre oppførselen din. Så lenge du forsvarer og unnskylder deg, vil du ikke klare å endre noe.

Anonymkode: b4856...688

[AnonymBruker]

Folk som har det vondt er også de som utøver fysisk og psykisk vold mot andre. Selv om de ikke mener det vondt eller er onde, er det slemt og skadelig for andre. 

 

Anonymkode: 5e28f...3f8

[Gjest Warrior]

Takk for svar. Ja jeg vet jeg må endre meg, men vet ikke hvorfor jeg ikke klarer det. Har sett og hørt om andre som bli bedre og klarer å endre seg etter behandlinger og hjelp fra psykolog/psykiater men jeg har ikke klart det. Da lurer jeg på hvorfor klarer andre det og ikke jeg, for jeg vil bli bedre. 

Har skjedd jeg bli bedre en stund men så får jeg en dårlig periode igjen. 

[AnonymBruker]

Jeg blåser i hva det kalles - jeg er verken opptatt av å redde eller utslette orde psykisk vold, men oppførsel din er uakseptabel og du utsetter nok andre for stress og redsel slik at de hår på glass for deg, ikke vil være med deg eller ikke orker deg. Du må ta tak i dine problemer. Det hjelper ikke med unnskyldninger når man fortsetter. Det må stoppe etter hvert.

Anonymkode: 7090e...312

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg godt, ts - har vært sånn i mange år selv. Jeg vet ikke hvilke personer du er sånn mot - er det kjærester, venner, familie? For meg var det alltid kjæresten som fikk gjennomgå, fordi vi var så dårlige på å kommunisere. Det ødelegger nok en relasjon litt av å skulle reagere slik, mange kan oppleve å bli redde eller trekke seg unna, gå på "eggeskall" rundt deg fordi de ikke vet hvordan du reagerer.

Vet at det er vanskelig, men jeg ville prøvd en gang du kjenner at du får et slikt anfall, å gå inn på do / ut i gangen / ut av huset, og ta deg 5 minutter og tenke, fremfor å for eksempel fortsette å la kroppen bygge opp dette anfallet og starte å gråte etc. Sett deg ned og øv på å puste da, og prøv å få klarnet tankene. Tenk hva du egentlig vil oppnå med samtalen, du ønsker jo ikke å skrike, du ønsker at de skjønner hvordan du føler deg, hvordan de har fått deg til å føle deg. Ta deg tid til å roe deg ned, før du går inn igjen og er klar til å kommunisere ordentlig. Prøv å formulere ord på en ordentlig måte. Gjerne skriv det ned også, hvis du vet at du kommer til å buse ut med noe stygt en eller annen gang - skriv det ned fremfor å si det til personen. 

Anonymkode: 8de69...2f1

[AnonymBruker]

Hvis du er stresset og angstfull er det første du bør gjøre å trekke deg tilbake. Si at du er sint eller redd og at du trenger å være alene litt. Da utsetter du ikke andre for noe. Vær ærlig og trekk deg tilbake, kom frem igjen når du har roet deg. Jeg er sympatisk med din tilstand, men ikke med din atferd.

Anonymkode: 7090e...312

[AnonymBruker]

Ja, dette kan nok beskrives som psykisk vold etter min mening. Minner litt om min mor, hun er utagerende på den måten du beskriver. Hun er ikke et ondt menneske, tvert i mot. Men traumene hun har opplevd i oppveksten gjør at hun utagerer slik. Jeg er veldig glad i min mor, men har dessverre måttet ta avstand da jeg blir uvel av oppførselen hennes.

Anonymkode: a8b4d...9a5

[Hulderen]

Ja, psykisk vold. Det er bra at du angrer, men det du gjorde var like ille for det. At du angrer på ting du har gjort, betyr ikke at det var greit at du gjorde det. Det du angrer på, er ting som aldri skulle vært gjort og ting du aldri må gjøre igjen. Det høres ut som om du lager unnskyldninger for deg selv. «Det jeg gjorde var fælt, men jeg angrer, så da er det greit». Det er det ikke! Du høres ut som et barn som tror at verden er fin igjen og alt er ok når man har sagt «unnskyld».

Barns minner om en onkel som skremt dem blir ikke borte når onkelen angrer. Julaftenen som ble ødelagt av ditt raseri blir ikke om til fine juleminner fordi du angrer. Tingene du ødela blir ikke hele igjen når du angrer.

[Gjest Chroma]

Du bedriver både psykisk og materiell vold og selv om du ikke mener å skade de rundt deg så vil jeg bare fortelle deg at det er helt jævlig å bli utsatt for det. 
Jeg er klar over at du sliter veldig psykisk, utifra ting du har skrevet her inne tidligere, men vær klar over at konsekvensen av handlingene dine kan føre til at noen du egentlig bryr deg om også begynner å slite psykisk. 

[AnonymBruker]

Warrior skrev (1 time siden):

Kom på å spørre fordi jeg leste noe annet om psykisk vold. Har hørt noen si til meg at det jeg holder på med spesielt på de verste dagene er psykisk vold, men jeg er ikke voldelig. Jeg er ikke et ondt menneske. 

Ja jeg blir lett sint spesielt når jeg blir redd og får angst også av andre grunner, har alltid blitt lett sint så er vel sånn jeg er, men har blitt verre siste årene, jeg klager til folk når jeg har tunge dager, jeg kan være kontrollerende og liksom passe på andre men det er bare godt ment og fordi jeg er redd for de. 
Jeg har sagt ting jeg ikke mener under raserianfall, jeg har knust og ødelagt i sinne, jeg har klagd og sagt «du er ikke glad i meg du, ingen er det». Dette er ikke sånt som skjer hele tiden kun på tunge dager av og til. Jeg er god ellers og glad i familie og venner og vil de alt godt.

Noen kaller dette psykisk vold men jeg er ikke sånn som driver med det. Jeg har det bare tøft og sliter psykisk. Som dessverre ufrivillig kan gå utover andre. Jeg angrer jo alltid etterpå, til og med ting jeg gjorde for flere år siden angrer jeg på enda. Hadde jeg villet andre vondt så hadde jeg ikke angret. 

Hva mener dere?

Bør folk holde seg unna meg som noen sier? Fortjener jeg virkelig å bli ensom en gang i fremtiden? Skal jeg fortsette å rømme når noen vil i et seriøst kjæreste forhold? Holde meg singel. 

Har prøvd psykologer, psykiater, vært innlagt og prøvd selv å bli bedre, men skjer likevel gang på gang at jeg ikke klarer det. Å da mister jeg motivasjonen også. Angsten er like sterk. Perioder der det er bedre eller verre. Men jeg er ikke et ondt menneske  

Uansett hensikt, uansett om du ønsker folk vel så er det det du GJØR som resulterer i hva andre føler og opplever. Hva du føler spiller liten rolle for resultatet. 

Eksempler: en person var så glad i hunden sin at hun ga den alt den ville ha. Hun ønsket den så inderlig vel og hjertet rant over av kjærlighet. Hunden ble svært overvektig og måtte på diett, men da ble den så trist og den hadde så lyst på koteletter og pølsen. Eieren syntes synd på hunden. Diettmaten så ikke mye fristende ut, så hun ga den pølser og koteletter og annet godt. Hunden ble for fet til å gå og en dag sa hjertet stopp. Hunden døde. Hunden er død selv om eieren mente det godt og elsket hunden sin. 

Eksempel: Ine føler ikke empati eller medfølelse og tenker ikke på hva andre måtte føle eller syntes. Hun får mye tilbakemeldinger på å være ufølsom og være egoistisk. Ine syntes det er trist. Hun vil ikke bli uvenner med noen og hun kan ikke noe for at hun ikke kommer på tanken av å tenke på andres følelser. Hun leser i flere år om hva som er det riktige å gjøre. Finner regler, normer og oppskrifter på hvordan gjøre de riktige tingene på de riktige stedene. Ine får med dette gode relasjoner. Hva Ine føler og ikke er uvesentlig. Det er hva man GJØR og ikke hva man føler som teller. 

Anonymkode: 2fe74...7bc

[AnonymBruker]

Det første du må gjøre er ihvertfall å ta fullt ansvar for oppførselen din. Du kan ikke noe for hva du føler, men du kan noe for hvordan du handler! Uansett hvor ille du har det så er det likevel du som velger hvordan du handler. Det skjer ikke ufrivillig. På et eller annet tidspunkt i løpet av en hendelse, så "gir du deg selv lov til" å handle på en bestemt måte. 

Du bortforklarer oppførselen din med at du ikke kan noe for det, for det skjer uten at du vil det, men det er nettopp denne tankegangen som gjør at du fortsetter å miste kontrollen. 

Finn ut: Hva skjer inni deg rett før du mister kontrollen? Rett før det svartner?

Du må finne tegnene for når det er på vei til å tippe over og du mister kontrollen, sånn at du kan gå ut av situasjonen FØR det skjer og du ikke klarer å tenke klart lenger. Når du allerede har kommet i "mistet-kontrollen-modus" så er det for sent. Da har du ikke lenger tilgang til din rasjonelle hjerne.

Anonymkode: b4856...688

[AnonymBruker]

23 minutter siden, Warrior said:

Takk for svar. Ja jeg vet jeg må endre meg, men vet ikke hvorfor jeg ikke klarer det. Har sett og hørt om andre som bli bedre og klarer å endre seg etter behandlinger og hjelp fra psykolog/psykiater men jeg har ikke klart det. Da lurer jeg på hvorfor klarer andre det og ikke jeg, for jeg vil bli bedre. 

Har skjedd jeg bli bedre en stund men så får jeg en dårlig periode igjen. 

Har du spurt behandlerne dine? 

Anonymkode: 9d55a...940