Mamma ringer så mye at det kontrollerer livet mitt (K35)

[AnonymBruker]

Dette har vært et problem siden 2015. Det var ikke fullt så ille da for da hadde jeg samboer. Men hun ringte likevel dagelig. Har vært singel i 3,5 år og hun ringer 1-3 ganger daglig nå, morgen når jeg er på jobb og ofte i møte, på vei hjem når jeg bærer tunge bæreposer og ikke får svart, da ringer hun helt til jeg svarer og har ofte 10 ubesvarte anrop før jeg er hjemme med bæreposene, og på kveldstid.

Det har blitt så ille at jeg ikke lenger kan date særlig mye, da hun ringer på kveldene og det er privat for meg om jeg har en mann på besøk. Om jeg sier alt er ok og hun kan sende melding istedenfor hender det hun skriver at jeg bare skal ringe 1 minutt og ikke lenger. Sier jeg det ikke passer sier hun ok, men ring om en time. Jeg kan ikke dra på byen fordi hun maser om at jeg må dra hjem derfra og at hun bidrar med penger til meg og det vil hun ikke lenger om jeg skal ødelegge helsa på byen. En gang i fjor var jeg med en mann hjem fra byen og hun ringte 30 ganger mens jeg var der fordi jeg ikke svarte, skrev jeg var opptatt men hjalp ikke.

Det har vært mye tårer og frustrasjon, hun sier jeg er egoistisk når jeg setter grenser. Av og til eksploderer jeg og sier jeg ikke orker fler telefoner, da begynner hun å gråte og jeg får dritdårlig samvittighet. Så sier hun at ingen andre bryr seg om meg som henne gjør. Vi har blitt enige hundre ganger at hun skal ringe mindre og at vi kan meldes hver dag og at så lenge jeg sender en tekst at alt er ok når hun ringer så skal hun respektere det. Men så går det noen uker og det er tilbake til start. Hun sier jeg er dramatisk når jeg roper at det er nok og at jeg må kunne sette av litt tid til henne hver dag. 

Noen tips?

Anonymkode: f5b17...74a

[Olive_North]

Sett telefonen din på ikke forstyrr når du ikke vil ha telefonsamtaler…

Kan dere avtale tidspunkt hun får ringe?

[AnonymBruker]

Samme her, bli en murvegg, ignorer, slå lyden av hennes nummer, ta den en gang i blant, snakk rolig, legg på, gå og lev livet ditt. 

Hun er jo slem med deg og ødelegger livet ditt med denne oppførselen, men DU må sette grenser, ikke snakk med henne om det. Du må bare si til deg selv at hun får ringe 10 20 50 ganger da, du vet det ikke er noe viktig, ring tilbake i morgen eller noe når du har tid. Jeg vet det er tøft, men du må bare late som livet ditt er et hus og nå lukker du døren så får hun stå der ute. 

Anonymkode: 0bbaf...602

[AnonymBruker]

Tips nr. 1: Bli økonomisk selvstendig!

Tips nr. 2: Vær konsekvent! Si at dere kan prate én gang om dagen, mellom kl. da og da. Utover det lar du være å ta telefonen eller svare på meldinger. Ikke gi etter for dårlig samvittighet og annen manipulasjon.

Anonymkode: 0c171...3a0

[Lorieen]

Blokkér nummeret hennes, det hun bedriver er ren terror.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Olive_North said:

Sett telefonen din på ikke forstyrr når du ikke vil ha telefonsamtaler…

Kan dere avtale tidspunkt hun får ringe?

Da blir hun hysterisk og kan risikere å møte opp. Den gangen i fjor jeg var med han fyren og ikke svarte hadde hun involvert broren min og var totalt hysterisk. Avtaler vi tidspunkt holder det gjerne bare i noen dager, så begynner hun å ringe utenom. Og er ikke koselig når hun ringer fordi jeg får voldsom irritasjon og klarer ikke være hyggelig. Så får jeg dårlig samvittighet. Pappa ringer ca 2 ganger i uka for å si hei og det er kjempehyggelig, skulle så ønske det heller var sånn. Skriver jeg at jeg er opptatt ringer han ikke mer.

Anonymkode: f5b17...74a

[AnonymBruker]

Som en over her skriv: Bli økonomisk selvstendig

Og deretter sett grenser. Din mor virker ensom, men det er ikke noe du er ansvarlig for. LEV DITT LIV, FOR DEG. 

Anonymkode: fed0a...939

[AnonymBruker]

Du har ett valg. Enten fortsetter du i denne banen til din mor legger på røret. Eller så tar du styringen. 
Opp til deg.

Anonymkode: fed0a...939

[Hannah80]

Her må det jo selvsagt ligge psykisk sykdom bakom denne galskapen. Men uansett, her hadde jeg rett og slett blokkert. Og heller tatt kontakt når det passet meg. 

[AnonymBruker]

Helt ærlig, hvorfor svarer du ikke rett ut "Mamma, jeg har en kar på besøk og vi er på vei til å pule, så slutt å ring".

Eller bare drite i å svare på tlf, og om hun dukker opp på døra "Jeg hadde sex. Jeg er ikke interessert i å snakke med mora mi når jeg ligger med noen" 

 

Nei fyfaen, klipp navlestrengen.... Hilsen ei som har kuttet ut sin egen mor på grunn av at jeg er lei av manipulasjon 

Anonymkode: fed0a...939

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker said:

Noen tips?

Anonymkode: f5b17...74a

Få deg en ryggrad. 

Anonymkode: 6055f...a4c

[AnonymBruker]

Hi: Når du ber om tips burde du ta de til deg, ikke bare komme med tusen unnskyldninger.

1) Du kan fortsette å motta penger og være underlagt din mors kontrollregime.

2) Du kan oppføre deg som alderen tilsier, forsørge deg selv og kontrollere hva du ønsker av kontakt.

Det er ikke verre enn det! 

Anonymkode: 47bc2...7d1

[Hjerte]

Du kan ikke kontrollere hvor mye hun ringer, kun hvor ofte du svarer.

Si til henne at om du ikke svarer og det er viktig, må hun sende melding om hva det gjelder. Så kan du vurdere om du trenger å ringe opp igjen.

Min mor har hatt en tendens til å ringe om ting som fint kunne blitt tatt på melding. Jeg svarer ikke når jeg er på jobb eller ellers opptatt. Nå skjønner hun at hun må sende melding.

[Olive_North]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Da blir hun hysterisk og kan risikere å møte opp. Den gangen i fjor jeg var med han fyren og ikke svarte hadde hun involvert broren min og var totalt hysterisk. Avtaler vi tidspunkt holder det gjerne bare i noen dager, så begynner hun å ringe utenom. Og er ikke koselig når hun ringer fordi jeg får voldsom irritasjon og klarer ikke være hyggelig. Så får jeg dårlig samvittighet. Pappa ringer ca 2 ganger i uka for å si hei og det er kjempehyggelig, skulle så ønske det heller var sånn. Skriver jeg at jeg er opptatt ringer han ikke mer.

Anonymkode: f5b17...74a

Du må være konsekvent, og holde avtalen selv om hun ikke gjør det. Det blir alltid masse mer drama i en periode fordi hin vil tilbake til gamle rutiner og ha kontroll, men da må du bare stå på ditt.

I sånne her situasjoner hjelper det ikke å ønske seg saker, du må faktisk være bestemt

[Laraa]

Herregud. Hun er jo ikke  frisk. Her ligger det noe bak. Normalt er det ikke. Jeg er ikke kompetent til å sette noen diagnose, men en eller annen eller annet er riv ruskende galt.  Jeg synes veldig synd på deg. Har du søsken du kan snakke med om dette? Faren din? Du burde kanskje selv søke hjelp hos en behandler. Du blir helt ødelagt av massiv sosial kontroll. Kanskje en behandler kan komme med noen råd til hvordan du skal løsrive deg 

Endret 18. august 2022 av Laraa

[tangent]

Prøv å bli økonomisk uavhengig. Det at hun gir deg penger får deg og henne til å føle at du skylder henne noe tilbake. 

Ellers er det så enkelt og så vanskelig som at du setter harde grenser og ALDRI forhandler mer på dem. Det er skikkelig tøft og fører med seg mye ubehag. 

Men alle de tingene hun gjør og føler er hennes problem å løse. Det kan ikke du ta ansvar for. Møter opp på døra di? Hennes problem. Du kan si at avtalen var å ringe en gang hver dag eller tre ganger i uka. Ringer deg 50 ganger? Sett på lydløs og ignorer. Det er dritt at du må gjøre det sånn, men det er faktisk det eneste du kan gjøre. 

[AnonymBruker]

Kanskje hun har et veldig kontrollbehov  for å sjekke hvordan du har det. Men du er voksen og må få litt spillerom. 

Anonymkode: 20f75...8b9

[AnonymBruker]

Jeg flyttet bevisst såpass langt unna at det ville være vanskelig å bare møte opp. Min mor har likevel gjort det, men det er 6 timers kjøring en vei. Sist hun gjorde det er nå før pandemien. Jeg valgte å ikke møte henne. La henne trakte området uten noe kontakt i flere timer før hun tilslutt dro igjen. Brutalt, men en må sette grenser. Nå har jeg Messenger fra henne på uten varsler, og har generelt lyd på mobilen på kun vibrering. Om jeg blokker henne vil hun ringe fra hemmelig nummer, og som din mor involverer min også andre familemedlemmer. Jeg er ca samme alder som deg, og vi må sette grenser. Det er tøft, men vi må. 

Min mor fikk en alvorlig diagnose for noen år siden, som vil forkorte livet hennes, og det er brutalt å være så streng når noen har færre år enn gjerne tenkt å leve, men vi må leve våre liv også. Foreløpig går det greit med min mor, men jeg vet formen vil bli verre, men det er likevel viktig jeg setter disse grensene for meg selv. 
 

Vær nøye med hva du deler av ditt liv, og ta en prat med familien om at de ikke skal involvere seg, eventuelt om de ikke skjønner det så må du gi dem også konsekvenser. Jeg kan se jeg har fått meldinger på Messenger som jeg ikke åpner, og gjerne får en melding også går det noen timer også melder min onkel meg, min mors bror, og vil prate. Jeg vet han er en sil til min mor om alt i mitt liv, og blir brukt aktivt. Jeg har sagt til han at jeg kan ikke ha samme kontakten med han når han er en sil til min mor, og lar seg bruke av henne. Hardt og brutalt for der er det også en alvorlig diagnose som kom rett før pandemien som vil gjøre formen hans dårligere år for år, og etterhvert vil vi ikke kunne snakke sammen på telefonen, for det påvirker etterhvert talen. Igjen det går greit med han nå, men han er merket av sykdom som vil bli verre. Jeg må likevel sette de grensene for å ivareta meg selv. 
 

Det vil føles brutalt ut, og du må gjerne igjennom noen runder med ubehageligheter som at hun kommer på døren og annet. Håper ikke hun har nøkkel til din leilighet, bytt i så fall lås, og gi nøkkel til en venninne heller.
 

Min mor bruker at jeg feiler en del som grunn for hennes «kontakt» og «bekymring», men det er bare en del av hennes kontrollbehov, og hun sliter med å klippe navlestrengen. Jeg klarer meg utmerket selv, tross mye helseutfordringer. Er min søster som er pårørende og hun vet hun kun skal kontakte min mor om det står om liv, og jeg er også blokkert i Helse-Norge så ingen får informasjon om noe om ikke jeg er død. Min mor har både ringt sykehuset selv og fått familiemedlemmer til å ringe, samt møtt opp på sykehuset for å vise seg frem som «tidenes mor». Er mye bra med min mor, men mye ikke også, og jeg vil tro at din oppvekst var preget av at din mor ville kontrollere. 
 

Jeg deler dette så du ser at det er andre som har stått/står i lignende, men det er mulig å sette de grensene. Det er tøffe tak, men mulig. 
 

Sender deg en klem og håper du klarer å ta kontrollen over eget liv. 

Anonymkode: 13818...a84

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Dette har vært et problem siden 2015. Det var ikke fullt så ille da for da hadde jeg samboer. Men hun ringte likevel dagelig. Har vært singel i 3,5 år og hun ringer 1-3 ganger daglig nå, morgen når jeg er på jobb og ofte i møte, på vei hjem når jeg bærer tunge bæreposer og ikke får svart, da ringer hun helt til jeg svarer og har ofte 10 ubesvarte anrop før jeg er hjemme med bæreposene, og på kveldstid.

Det har blitt så ille at jeg ikke lenger kan date særlig mye, da hun ringer på kveldene og det er privat for meg om jeg har en mann på besøk. Om jeg sier alt er ok og hun kan sende melding istedenfor hender det hun skriver at jeg bare skal ringe 1 minutt og ikke lenger. Sier jeg det ikke passer sier hun ok, men ring om en time. Jeg kan ikke dra på byen fordi hun maser om at jeg må dra hjem derfra og at hun bidrar med penger til meg og det vil hun ikke lenger om jeg skal ødelegge helsa på byen. En gang i fjor var jeg med en mann hjem fra byen og hun ringte 30 ganger mens jeg var der fordi jeg ikke svarte, skrev jeg var opptatt men hjalp ikke.

Det har vært mye tårer og frustrasjon, hun sier jeg er egoistisk når jeg setter grenser. Av og til eksploderer jeg og sier jeg ikke orker fler telefoner, da begynner hun å gråte og jeg får dritdårlig samvittighet. Så sier hun at ingen andre bryr seg om meg som henne gjør. Vi har blitt enige hundre ganger at hun skal ringe mindre og at vi kan meldes hver dag og at så lenge jeg sender en tekst at alt er ok når hun ringer så skal hun respektere det. Men så går det noen uker og det er tilbake til start. Hun sier jeg er dramatisk når jeg roper at det er nok og at jeg må kunne sette av litt tid til henne hver dag. 

Noen tips?

Anonymkode: f5b17...74a

Så sier hun at ingen andre bryr seg om meg som henne gjør.
 

Dette her er psykisk terror, og manipulering. Hun bryr seg kun om deg i forhold til hva hun ønsker og ser, og tenker ikke på at du er voksen og trenger andre reaksjoner også. Hun burde heie på og være støttende på at du har et eget liv. Sier ikke at hun ikke bryr seg, hun er nok utrolig glad i deg, men dette er manipulering og virkelig ikke bra. Jeg skrev om min erfaring med min mor over her, så jeg forstår, men leste en gang til og måtte ta ut denne setningen av det du skrev.  

Anonymkode: 13818...a84

[AnonymBruker]

Sett gresnser. Og hold dem. Selv om hun gråter. Det er ikke din feil at hun gråter. Du er ikke ansvarlig for hennes følelser. Det er helt naturlig og ok å ville ha en grense for hvor ofte man snakker i telefonen. Du gjør ikke noe galt, du er ikke urimelig, og du er igjen ikke ansvarlig for at hun skal være glad. 

Du sier rolig ifra at du ikke kommer til å ta telefonen om hun ringer i dette-og-dette tidspunktet. Du sier ifra at du kun tar telefonen mellom klokken sånn og sånn. Og om hun ringer utenom dette, kommer du ikke til å ta telefonen, må du si. 

Ringer hun, så la være å ta den! Sett henne på ignore-listen. Og hold den grensen. 

Ringer og ringer og ringer og ringer hun, så blokker henne, og si ifra til henne at du gjør det. 

Anonymkode: 54491...12b