Innlagt med anaroksi

[AnonymBruker]

Min søsters datter er ( tvangsinnlagt ) på ungdomspsykiatrisk avdeling med avsroksi. Døgnenhet. Jeg lurer på hva som venter de nå? Får foreldrene være der? Får hun lov å få besøk? Får hun skoleundervisning etc? Jenta må spise under tvang men og sliter med sterk depresjon i tillegg. Hun ble derfor lagt inn. Jeg er riktig nok bare tante,  men har et nært forhold. Hvordan kan jeg som nærperson støtte familien i denne ekstremt vanskelige tiden ? Spiseforstyrrelsen oppstod nå på forsommeren.

Anonymkode: 3ec3a...548

[Amafev]

Dette er nok et problem som har gått over lengre tid. Personlig vet jeg ikke noe om hva som venter dem, men jeg tenker meg at det nok er hyggelig for niesen din at besøkene kanskje er litt normale og ikke bare har med vekt å gjøre. Når jeg har vært innlagt med depresjon, angst, ol, så har det vært hyggelig med besøk som ikke har hatt noe med hvor vanskelig det var for tiden.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke slitt med spiseforstyrrelser, men annen psykisk sykdom deriblant alvorlig depresjon . De besøkene jeg likte best da jeg var dårlig, var de som handlet om alt annet enn meg og mitt.  feks at vi pare snakket av typen "veit du hva, jeg skulle på butikken her en dagen og veit du hvem jeg traff da.."  altså vanlig slarv og som ga meg pause fra meg på en måte. 

Anonymkode: 4e271...b6a

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hvordan det er med anoreksi, men har hatt en datter som ble innlagt på ungdomspsykiatrisk. Jeg fikk lov til å være der sammen med henne på et familierom. Det kommer kanskje an på relasjonen, og hva ungdommen trenger, og gjerne type sykdom. Jeg vet ikke hvor gammel denne datteren er heller? Min var ikke tvangsinnlagt. DVS, hun motsatte seg ikke innleggelse, men det var selvsagt sterkt anbefalt. 

Min datter gikk på skole inne på sykehuset.  Jeg antar det er et tilbud som finnes på de fleste sykehus. Det er jo barn med all slags sykdommer, også somatiske som kreft osv ...som må ligge lenge inne. Alt etter hvor lenge hun skal ligge, så har hun rett til et tilbud. 

Du kan vel først og fremst forstå at dette er en veldig vanskelig tid for din søster. Kanskje du kan hjelpe med noe praktisk? Kanskje lage en liten ting/kjøpe noe som gjør at datteren vet at du setter pris på henne? Jeg opplevde vel at folk trakk seg unna siden dette med psyke var litt skummelt. Kanskje være tilgjengelig for å snakke med din søster, slik at hun får dele noen inntrykk. Det var ikke anbefalt med mye besøk på min datter, men hun satte jo pris på den oppmerksomheten hun fikk på andre måter. Det handler om å bli sett... og vite at det er folk der ute som bryr seg.  Kanskje uten at man bare snakker om triste ting, men jeg vet min datter ble litt sår over at ingen ville snakke om at hun hadde det kjipt. Det var bare overfladisk tull. Jeg ser jo at det kanskje er oppleves ulikt... 

 

Anonymkode: db1bf...2e7

[Pipaluk]

Kjempefint at du bryr deg og vil vise din støtte. Har denne datteren noen søsken? Om du vil hjelpe noen så er det de som antakelig trenger mest hjelp og oppmerksomhet nå. Det er slike sykdommer som anoreksi som gjør at all oppmerksomheten til foreldrene blir rettet mot det ene barnet.  De andre barna må leve med ettervirkningene om at det ikke var noen der for dem. 

 

[AnonymBruker]

Så bra at du vil hjelpe ❤️ Det kjipeste med psykisk sykdom er at folk trekker seg unna når ting er vanskelig. Fortsett å stille opp, spør og hjelp til

 

(Anoreksi )

 

Anonymkode: 00821...b98

[AnonymBruker]

Er hun mindreårig, i alle fall under 16/17, må foreldrene være med henne. Da får de familierom, og én må være tilstede så å si hele tiden. Ja, det kan bety døden for ethvert ekteskap, så foreldrene setter garantert pris på etterhvert om du kan være der som "barnevakt"  så de får noe tid sammen utenfor sykehuset. Er det andre barn i bildet trenger de nok all hjelp de kan få til å ivareta disse også. 

Du får nok besøke, ja. Men ofte vil det måtte være personell tilstede, begrenset tid osv. Men det kommer an på hvor syk hun er. Om hun må tvsngsernæres osv. 

Er hun tvangsinnlagt har dette neppe oppstått på forsommeren. Vil tippe det er forverring av noe som har pågått en god stund. 

Hun har krav på tilrettelagt skoleundervisning i regi av sykehuset, ja. Men hun kan være for syk til at det er aktuelt akkurat nå. 

Det som venter dem er sannsynlig det verste helvete man kan være igjennom som foreldre og familie. Å være forelder til en med alvorlig anoreksi er nesten som å være forelder til en levende død. Du har "mistet" barnet ditt. Tilbake står en skygge, og du kan ikke sørge, du må være sterk. 

 

Anonymkode: 24db8...bdc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Er hun mindreårig, i alle fall under 16/17, må foreldrene være med henne. Da får de familierom, og én må være tilstede så å si hele tiden. Ja, det kan bety døden for ethvert ekteskap, så foreldrene setter garantert pris på etterhvert om du kan være der som "barnevakt"  så de får noe tid sammen utenfor sykehuset. Er det andre barn i bildet trenger de nok all hjelp de kan få til å ivareta disse også. 

Du får nok besøke, ja. Men ofte vil det måtte være personell tilstede, begrenset tid osv. Men det kommer an på hvor syk hun er. Om hun må tvsngsernæres osv. 

Er hun tvangsinnlagt har dette neppe oppstått på forsommeren. Vil tippe det er forverring av noe som har pågått en god stund. 

Hun har krav på tilrettelagt skoleundervisning i regi av sykehuset, ja. Men hun kan være for syk til at det er aktuelt akkurat nå. 

Det som venter dem er sannsynlig det verste helvete man kan være igjennom som foreldre og familie. Å være forelder til en med alvorlig anoreksi er nesten som å være forelder til en levende død. Du har "mistet" barnet ditt. Tilbake står en skygge, og du kan ikke sørge, du må være sterk. 

 

Anonymkode: 24db8...bdc

Takk for info. Hun er 14. Det ble først oppdaget på forsommeren, men hun har nok skjult det godt.  Hvor lenge er det vanlig å være på et slikt sted? Det er kanskje individuelt? Er det håp om å kunne bli frisk noengang?

Anonymkode: 3ec3a...548

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg vet ikke hvordan det er med anoreksi, men har hatt en datter som ble innlagt på ungdomspsykiatrisk. Jeg fikk lov til å være der sammen med henne på et familierom. Det kommer kanskje an på relasjonen, og hva ungdommen trenger, og gjerne type sykdom. Jeg vet ikke hvor gammel denne datteren er heller? Min var ikke tvangsinnlagt. DVS, hun motsatte seg ikke innleggelse, men det var selvsagt sterkt anbefalt. 

Min datter gikk på skole inne på sykehuset.  Jeg antar det er et tilbud som finnes på de fleste sykehus. Det er jo barn med all slags sykdommer, også somatiske som kreft osv ...som må ligge lenge inne. Alt etter hvor lenge hun skal ligge, så har hun rett til et tilbud. 

Du kan vel først og fremst forstå at dette er en veldig vanskelig tid for din søster. Kanskje du kan hjelpe med noe praktisk? Kanskje lage en liten ting/kjøpe noe som gjør at datteren vet at du setter pris på henne? Jeg opplevde vel at folk trakk seg unna siden dette med psyke var litt skummelt. Kanskje være tilgjengelig for å snakke med din søster, slik at hun får dele noen inntrykk. Det var ikke anbefalt med mye besøk på min datter, men hun satte jo pris på den oppmerksomheten hun fikk på andre måter. Det handler om å bli sett... og vite at det er folk der ute som bryr seg.  Kanskje uten at man bare snakker om triste ting, men jeg vet min datter ble litt sår over at ingen ville snakke om at hun hadde det kjipt. Det var bare overfladisk tull. Jeg ser jo at det kanskje er oppleves ulikt... 

 

Anonymkode: db1bf...2e7

Finnes det noe begrensning på hvor lenge man kan være på et sånt sted ? 
og må familien være der 24/7? Hva med når hun har undervisning? Har de aktiviteter med de andre ungdommene som er der?

Anonymkode: 3ec3a...548

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Takk for info. Hun er 14. Det ble først oppdaget på forsommeren, men hun har nok skjult det godt.  Hvor lenge er det vanlig å være på et slikt sted? Det er kanskje individuelt? Er det håp om å kunne bli frisk noengang?

Anonymkode: 3ec3a...548

Huff 14 😢 Det kommer helt an på hvilket behandlingssted det er, men mindreårige har jo krav på helsehjelp til de er friske nok til å klare seg selv,  og det kan i praksis bety alt fra måneder til år. 

De med sykdommen legger ofte ned mye energi i å skjule, ja, desverre. Det er en del av sykdommen, for å kunne opprettholde den. 

Absolutt håp ❤️

 

Anonymkode: 24db8...bdc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Finnes det noe begrensning på hvor lenge man kan være på et sånt sted ? 
og må familien være der 24/7? Hva med når hun har undervisning? Har de aktiviteter med de andre ungdommene som er der?

Anonymkode: 3ec3a...548

Nesten 24/7. De fleste klarer ikke mer enn noen få skoletimer i uka. Aktiviteter med andre ungdommer er ganske begrenset, da alle er veldig syke og sliter. Og foreldrene må gjerne være tilstede, for ting kan plutselig "skjære seg", og den syke kan få en uplanlagt nedsmelt. Sykehuset "passer" ikke barna. De skal kun bistå familien med behandling. Men ofte vil personalet i praksis være behjelpelig og noe fleksible, så foreldrene får livet til å henge sammen sånn halvveis. 

Anonymkode: 24db8...bdc

[AnonymBruker]

Det er veldig individuelt hvor lenge de er innlagt. Foreldre anbefales å være der i begynnelsen. Men det er fullt mulig å ta en pause å reise hjem innimellom. Jeg sov ikke på klinikken, men på hotell ( lang reisevei hjem ) 

Foreldre som bodde i samme by,sov hjemme.

Besøk kan de ha,var ofte ute å gikk tur i nærområdet.

De får undervisning på SMI skolen. 
 

Anonymkode: a4841...b69

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Nesten 24/7. De fleste klarer ikke mer enn noen få skoletimer i uka. Aktiviteter med andre ungdommer er ganske begrenset, da alle er veldig syke og sliter. Og foreldrene må gjerne være tilstede, for ting kan plutselig "skjære seg", og den syke kan få en uplanlagt nedsmelt. Sykehuset "passer" ikke barna. De skal kun bistå familien med behandling. Men ofte vil personalet i praksis være behjelpelig og noe fleksible, så foreldrene får livet til å henge sammen sånn halvveis. 

Anonymkode: 24db8...bdc

Foreldrene bor ikke sammen. 14 dager av/på ordning. Hun har en del energi til å være såpass syk. Ønsker selv å gå på skole og aktiviteter 

Anonymkode: 3ec3a...548

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Foreldrene bor ikke sammen. 14 dager av/på ordning. Hun har en del energi til å være såpass syk. Ønsker selv å gå på skole og aktiviteter 

Anonymkode: 3ec3a...548

Foreldrene bor der ikke sammen nei, om de ikke ønsker det. Men ved det jeg kjenner til av tilbud, må én av foreldrene i utgangspunktet være tilstede 24/7. Da vil foreldrene se lite til hverandre, da de fleste velge skiftordning. 

Anonymkode: 24db8...bdc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Foreldrene bor ikke sammen. 14 dager av/på ordning. Hun har en del energi til å være såpass syk. Ønsker selv å gå på skole og aktiviteter 

Anonymkode: 3ec3a...548

De fleste har jo mye "energi" og ønsker aktivitet, da det er en del av sykdommen å ønske å brenne så mange kalorier som mulig. De fleste ønsker også skole, men kan mangle konsentrasjonen. Noen har også overprestert på skolen, nesten som et ledd i nevrosens kontrollbehov. 

Alt vil nok bli klarere etterhvert. 

Anonymkode: 24db8...bdc

[AnonymBruker]

Jeg har hadde anoreksi i ungdommen. Verste som fantes var folk som skulle kommenterte vekten min og hvorvidt- og hva jeg spiste. Skrekkkommentaren var: ‘Kan du ikke bare se til å spise da?!?? Endte med at jeg skjøv bort mange familie medlemmer og venner i den tiden og noen mistet jeg for godt.

Det beste du kan gjøre er å være støttende ei bakgrunnen. Ikke blande deg for mye, men si du er der om noen av pårørende  trenger hjelp, prat og støtte. Så kan de komme til deg om de har behov for det.

Når det gjelder tantebarnet ditt, så skal du være der for henne akkurat som før. Men ikke snakk om spiseforstyrrelsen eller tema mat&vekt. Det for bli ungdompsyk sin jobb. Du skal bare være den gode nære tanten hennes som hun kan være seg selv hos.

Anonymkode: edb33...333

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Foreldrene bor der ikke sammen nei, om de ikke ønsker det. Men ved det jeg kjenner til av tilbud, må én av foreldrene i utgangspunktet være tilstede 24/7. Da vil foreldrene se lite til hverandre, da de fleste velge skiftordning. 

Anonymkode: 24db8...bdc

Det jeg mente er at foreldrene er skilt og ikke bor sammen tll daglig 

Anonymkode: 3ec3a...548

[AnonymBruker]

Akkurat det siste er kanskje en fordel i en sånn situasjon...

Anonymkode: 3ec3a...548

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det jeg mente er at foreldrene er skilt og ikke bor sammen tll daglig 

Anonymkode: 3ec3a...548

Ah, skjønner. De ville nok uansett bod der på skift, så det blir ikke så annerledes. Bortsett fra at de må samarbeide og kommunisere om behandlingen, da. 

Og om det er andre barn i bildet, må jo disse være hos forelder som ikke er på sykehuset, så det kan da bli nødvendig med endring i bostedsordning og samværsfordeling. 

Anonymkode: 24db8...bdc

[AnonymBruker]

Hvor lenge pågår et slikt opphold? Kan det være alt ifra uker til år?

Anonymkode: 3ec3a...548