Det nærmer seg fødselsdag og uroen melder seg

[AnonymBruker]

Hei, jeg trenger litt råd. Det nærmer seg min fødselsdag og av flere grunner så melder uroen og fortvilelsen seg.

Det hele startet med at i alle familiebursdager når jeg var barn så var det fotball på tv som fikk all oppmerksomheten og ikke bursdagsbarnet. Det som virkelig fikk meg til å reflektere over dette og utløste bursdagsvegring var 18 års dagen. Jeg bodde hjemme og skulle ha alene hjemme fest. Den måtte pent avlyses da jeg ikke tømte oppvaskmaskinen FØR min mor kom hjem fra jobb. (Teit ja jeg vet). Hun høres ond ut men hun er overhodet ikke det, men denne reaksjonen satte dype spor.

Noen år etter kom mine foreldres skilsmisse. Denne førte til at de ikke maktet å være i nærheten av hverandre. Derfra ble det veldig slitsomt å invitere og måtte ta hensyn til at de måtte inviteres på egne dager o.s.v.. På toppen av det hele så har jeg søsken som forventer at alle andre skal stille for de men nektet å stille selv.

Den neste grunnen er at ting aldri går som jeg ønsker det. Jeg setter alltid andre foran meg selv men denne ene dagen i året ønsker jeg å sette føringen. Uansett hvordan jeg har invitert og hva jeg har invitert til så har det vært kritikk. Og skal det feires ute som er vanlig i min families runde og halvrunde dager så er det forventninger til at bursdagsbarnet betaler hele gildet selv noe jeg har forsøkt selv om jeg ikke har råd. 30 års dagen gjorde jeg det veldig enkelt. Jeg ringte rundt og inviterte hele familien. Fortalte at i år er det jeg som bestemmer tid og sted, gjestene betaler for egen mat. Inviterte til feiring på biff restaurant og alle syntes dette hørtes fantastisk ut og svarte at de selvfølgelig skulle komme. Så... på samme dag vi skulle møtes ringer de en etter en og sier at de ikke kommer fordi det blir for dyrt, passer ikke o.s.v. Jeg ga faen og planla å ta med meg kone og barn til dette stedet uansett. Heller ikke det gikk da det plutselig viste seg at min mor hadde planlagt i skjul sammen med min kone å ta meg ut på pizza. Snill tanke det men dette året passet det seg svært dårlig og skuffelsen var for stor. Jeg klarte ikke å glede meg over det i det hele tatt.

Etter alt dette har jeg vegret meg så sinnsykt til min dag. Store forventninger men ingen bryr seg uansett hva jeg gjør. Alt blir galt. Selv min daværende kone løftet ikke en finger.

Jeg har vært skilt og alenefar noen år nå og forsøker for barnet mitt sin del å gjøre noe gøy utav dagen. Vi går ut og spiser og går på kino. Fin tradisjon det, men jeg ser hun påvirkes av at det ikke skal feires med familie og venner (som jeg ikke har særlig av).

Har dere noen gode råd til hvordan jeg skal få gjort min dag finest mulig for min datter? Hun er mer opptatt av min bursdag enn sin egen.

Jeg skulle ønske jeg kunne glede meg over den dagen, styre, dille og dalle med baking og herjing men klarer ikke finne glede i det når ingen dukker opp uansett hvor mye jeg tilpasser.

Det ender sikkert opp med kino og spising ute med datteren igjen. Det er kjempekjekt det 🙂 Men noe mangler allikevel.

Til neste år er det helrund dag igjen. Da satser jeg på lottogevinst og reiser til Australia på denne tiden av året. 🤞

 

Anonymkode: abce0...416

[AnonymBruker]

Jeg har også bursdagsvegring.  Visste ikke at det fantes et begrep på denne tilstanden før jeg leste her 😀 her i huset går vi ut å spiser og kjøper en skikkelig festkake! Men jeg har aldri arrangert fest eller noe. Får angst av tanken uten at jeg ikke vet hvorfor. Sa nettopp i fra til min leder at jeg ikke ønsker at jeg feires på jobb når jeg snart har en rund dag. Egentlig for at jeg ikke vil at folk skal føle at de kaster bort tid. Et forslag: inviter noen nære venner med barn som datteren din liker, grill og kos dere med kake 😀

Anonymkode: d72f9...784

[AnonymBruker]

Jeg feirer også bursdagen min bare med barnet mitt, som er veldig glad i bursdager. Men jeg sier til ham at jeg synes det er kjempefint å være bare oss to, at jeg aller helst vil feire bursdagen min sammen med han, favorittpersonen min i hele verden. Han er veldig opptatt av at "bursdagsbarnet bestemmer", så det synes han er helt greit.

Han har også begynt å lage frokost til oss på senga, siden han selv liker det på sin bursdag og finner stor glede i å gjøre noe for meg på min. Også baker vi sammen dagen før, som også er stor stas. Det er ikke nødvendigvis så mye som skal til.

Anonymkode: 7dcd1...22d

[AnonymBruker]

Her er det motsatt.

Har aldri brydd meg om bursdager, men min store familie elsker det.

Måtte krangle meg til å ikke feire med venner som liten 😅

Familiebursdag ble det uansett da. Foreldrene mine inviterte alltid mange.

Som voksen vil jeg heller ikke feire, men blir alltid tatt med ut for å spise, mamma lager kake ect. Får gaver.

Truer vennene mine hvert år, at nei, gidder ikke feire bursdag 😅

Syns virkelig ikke det er viktig. 

Anonymkode: 67c5c...b71