Får du matro av å telle kalorier eller tvert imot?

[AnonymBruker]

Jeg har egentlig alltid vært litt skeptisk til kaloritelling fordi det virket så tungvint, fordi jeg ikke har troen på at det er sunt å kutte drastisk i kaloriinntak over tid og fordi jeg har hørt at det fort kan ta overhånd for folk og bli et oppheng. Så jeg har egentlig aldri talt kalorier før.

Men de siste dagene har jeg gjort det fordi jeg deltar i et forskningsprosjekt og da må jeg logge matinntaket mitt. Ikke noe restriksjon, kun logging av hva jeg faktisk spiser.

Og overraskende nok så er det ikke så ille. Jeg har riktignok kuttet ut litt snacks og random mat her og der, fordi det er stress å logge hele tiden 😛 Men har logget alt jeg har spist og det har vært omtrent bare måltider. Og inntaket har faktisk ikke vært så voldsomt høyt, og andel karbohydrater har ikke vært så høy som jeg fryktet. Føltes litt beroligende nesten, å registrere middagen min og se at jeg hadde fortsatt flere hundre kalorier "til gode" i forhold til kalorimengde jeg tenkte ville være passende.

Så da lurer jeg på om det er flere som kjenner ro rundt mat fordi de stoler på at de får i seg akkurat det de trenger, ikke for mye og for lite. (Vet at kaloritelling ikke er eksakt og kroppen er heller ingen kalkulator, men sånn ca.)

Eller om det er vanligst å kjenne det som et ork og en besettelse, plagsomt kontrollbehov, ++

 

Anonymkode: c2cf9...062

[AnonymBruker]

For meg gir det ro. Jeg kan spise det jeg vil, bare i begrensede mengder. Noen ganger er det et ork, men som regel bare en veldig grei måte å passe på at jeg ikke får i meg mer enn jeg skal for å klare å gå ned i vekt, men også nok mat for å få i meg nok næringsstoffer og orke å trene. 

Anonymkode: 7c20e...de4

[SPOCA]

Matro, det er slik jeg har gått ned over 90 kg.

[Danseskjørt]

Jeg kjenner også en ro av å telle kalorier og se at jeg har så og så mange kalorier til gode. Ellers overspiser jeg. 

[AnonymBruker]

For meg ble det bare stress. Hadde ikke mange kilo for mye, og det hadde vært forferdelig å måtte holde på sånn i lang tid. Ikke bare den evindelige tellinga, men å måtte slutte å spise før man er mett er jo egentlig en ganske syk ting. Jeg prøvde periodisk faste som fungerte bedre på alle måter, men den største forskjellen var da jeg droppet karbohydrater. Nå spiser jeg når jeg er sulten, som regel to ganger om dagen, og spiser meg ordentlig mett hver gang. Mister fett og bygger muskler.

Anonymkode: 21b3e...d17

[AnonymBruker]

Jeg klarte å gå ned ti kilo med den metoden for flere år siden, da gav det meg ro. Men nå fungerer det ikke for meg mer, og jeg blir stresset av det. Har etter litt for og i mot bestemt meg for å begynne igjen på spis deg fri. Det er tyngre på en måte, men samtidig mye lettere. Jeg vet hva og når jeg kan spise og jeg er en person som trenger veldig klare føringer iblant. Så tenker å gå ned mine siste 5-7 kilo på denne måten, for jeg vet det fungerer og jeg trenger ikke tenke på noe mer.

Anonymkode: 65248...d52

[Navani]

Jeg syns det var noe veldig stress, og ga meg etter to uker. Merket det ikke var bra for min psyke, og er glad jeg stoppet. Begynte heller å se på porsjonsmengde, og gikk ned slik.

[AnonymBruker]

Jeg syns kaloritelling er utrolig mye styr og stress. Skulle ønske jeg slapp, men det er eneste måten for meg å gå jevnt ned i vekt på. Har prøvd masse annet, men lurer alltid meg selv med hvor mye jeg spiser. Tenker litt sånn: vel dette er prisen jeg betaler for a blitt overvektig, så får det bare være styrete.

Anonymkode: 0d21b...ab3

[AnonymBruker]

Nei, har vel blitt en tvangstanke rett og slett. Da jeg begynte med kaloritelling for litt over et år siden var det bare for å miste et par kilo etter en heftig påskeferie, og leste meg opp på at kaloritelling var effektivt osv. Og det var det jo jaggu, fikk meg noen reale sjokk i matveien for meg som alltid bare har spist akkurat det jeg ville uten å tenke på kalorier, sunnhet osv. Har alltid hatt en aktiv livsstil og jobb så har jo holdt meg relativt slank i alle år. Jeg som trodde lunsjen min var sunn tidligere, som vesto av tre havreknekkebrød, brunost og smør. Lite visste jeg at bare smøret var på 200 kalorier😬 Og det andre alternativet jeg brukte var ekte majones med salami.. Så fikk meg noen overraskelser på matfronten gitt, og kuttet ut flere matvarer. Raste ned 7kg og en klesstørrelse ganske fort. 
 

Teller fortsatt på vedlikehold siden jeg synes det er vanskelig å «telle i hodet», siden jeg alltid er sulten og kan spise uante mengder mat selv om jeg er «liten». Eier ikke metthetsfølelse. Så har jo fått mer oversikt over hva som er kaloririkt og hva som er kalorifattig. Teller spesielt frokost og lunsj nøye, så skeier jeg heller ut med middagen da det er det viktigste måltidet for meg. 

Anonymkode: d82a3...a3e

[AnonymBruker]

Tja.. For meg begynte det helt uproblematisk og med mange aha-opplevelser (hadde aldri talt kalorier før, og satte meg nøye inn i ting). Oppdaga at jeg kunne spise meg mett på langt færre kalorier enn en skulle tro, så lenge jeg tok gode valg. Og oppdaga at jeg ganske jevnlig hadde «plass» i regnskapet til et kakestykke eller to i bursdag, en sjokolade på lørdagen eller en dessert på søndagen. Ting jeg alltid hadde hatt dårlig samvittighet for å spise, men ikke klart å la være. Følelsen av å se at jeg faktisk ikke trengte la være, men at det var helt ok og ikke ødela noe, var helt fantastisk. Spiste mine første kakestykker uten dårlige følelser knyttet til. Slik sett: matro.

I ca et år. Så skjedde livet, jeg var på en dårlig plass. I stedet for å havne tilbake i trøstespising, så hadde jeg stålkontroll på kaloriinnhold. Vet hva «alt» inneholder, klarer ikke glemme det. Det…gikk ikke veldig bra. Rart hvordan å leve på minst mulig kan gi mestringsfølelse. At å se summen 1400 kcal på Lifesum har gått fra «oi, supert - jeg har fortsatt litt å gå på!» til «nei nei nei, i dag har jeg virkelig stappa i trynet og kommer til å ese ut igjen». 
 

Så..gikk fint lenge. Men i møte med massiv motgang ble det «bekjentskapet» veldig usunt. 🙄

Anonymkode: 25ea3...03b

[AnonymBruker]

Teller ikke kalorier

Anonymkode: 30219...603

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tja.. For meg begynte det helt uproblematisk og med mange aha-opplevelser (hadde aldri talt kalorier før, og satte meg nøye inn i ting). Oppdaga at jeg kunne spise meg mett på langt færre kalorier enn en skulle tro, så lenge jeg tok gode valg. Og oppdaga at jeg ganske jevnlig hadde «plass» i regnskapet til et kakestykke eller to i bursdag, en sjokolade på lørdagen eller en dessert på søndagen. Ting jeg alltid hadde hatt dårlig samvittighet for å spise, men ikke klart å la være. Følelsen av å se at jeg faktisk ikke trengte la være, men at det var helt ok og ikke ødela noe, var helt fantastisk. Spiste mine første kakestykker uten dårlige følelser knyttet til. Slik sett: matro.

I ca et år. Så skjedde livet, jeg var på en dårlig plass. I stedet for å havne tilbake i trøstespising, så hadde jeg stålkontroll på kaloriinnhold. Vet hva «alt» inneholder, klarer ikke glemme det. Det…gikk ikke veldig bra. Rart hvordan å leve på minst mulig kan gi mestringsfølelse. At å se summen 1400 kcal på Lifesum har gått fra «oi, supert - jeg har fortsatt litt å gå på!» til «nei nei nei, i dag har jeg virkelig stappa i trynet og kommer til å ese ut igjen». 
 

Så..gikk fint lenge. Men i møte med massiv motgang ble det «bekjentskapet» veldig usunt. 🙄

Anonymkode: 25ea3...03b

Ser den... Det blir en ting man er så dreven på at det er lett å bruke det for å føle seg flink og under kontroll mens andre ting i livet ikke er så enkle 😕 

Anonymkode: c2cf9...062

[AnonymBruker]

Ja synes det gir ro. Jeg var usikker på om jeg fikk ca riktig fordeling mellom karbohydrater / protein / fett. Nå har jeg god oversikt og ro over alt jeg får i meg riktig fordeling

Anonymkode: d7fd8...b91

[Gjest Albbas]

Ro i begynnelsen, men etterhvert drittlei og nå får jeg det bare ikke til.