Jeg er så redd for det yngste barnet mitt..

[AnonymBruker]

På dagen da barnet mitt ble født, var jeg i en ekkel ulykke som kunne virkelig gått ille for den lille i magen. Jeg hadde svake rier så var kjempeglad, men glatte sokker og så meg ikke for og datt ned trappa. 

Det gikk heldigvis fint, og jeg har verdens herligste gutt. Jeg kunne skrive side opp og side ned om hvor nydelig han er, men jeg skal spare dere. Det er nok noe alle føler om sine egne. 

Saken er at jeg ikke har kommet over det. Jeg er redd. Jeg er så redd for at jeg skal miste ham, at noe skal skje. At jeg skal være ubetenksom og noe skal skje pga meg. At vi går ned den samme trappa og jeg snubler igjen med ham på armen. At jeg snur meg et øyeblikk og han får tak i kaffen min som jeg alltid setter utilgjengelig, men ved en glipp.. Og det som verre er.. 

Pappaen hans er en veldig flink pappa, både for storesøster og lillebror, men jeg er bare redd for å forlate ham hos pappaen tilfelle det skjer en ulykke. Tilfelle pappaen ikke følger med, ikke gir oppmerksomhet når han trenger det osv.. 

Jeg følte det litt sånn med storesøster også, men da hadde alt gått knirkefritt så jeg hadde liksom ikke noe som hjemsøkte meg. Det var litt katastrofetanker, men ikke slik at det gikk utover hverdagen min. Samtidig er hun også stor og prater og begynner på skolen, så det er liksom ikke den frykten for at jeg skal miste henne ned trappa. 

Er dette noe jeg kan snakke med helsesøster om? Sønnen min er snart halvannet år så det er snart kontroll igjen.. 

Anonymkode: 1ddfc...f95

[AnonymBruker]

Du trenger å snakke med noen, ja. Dette tar jo helt overhånd. Luft det med helsesøster eller be om henvisning til psykolog.

Anonymkode: b2d60...4e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Du trenger å snakke med noen, ja. Dette tar jo helt overhånd. Luft det med helsesøster eller be om henvisning til psykolog.

Anonymkode: b2d60...4e8

Jeg må kanskje gjøre det.. Har vært litt redd for å ta det opp tidligere fordi jeg er redd for å bli sett på som emosjonell og overdramatisk.. 

Anonymkode: 1ddfc...f95

[AnonymBruker]

Enig, du behøver absolutt noen å snakke med. Høres veldig slitsomt ut, og om det ikke Jar bedret seg i løpet av 1,5 år så behøver du nok litt hjelp for å komme videre.

Lykke til

Anonymkode: 43e1b...d5d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Enig, du behøver absolutt noen å snakke med. Høres veldig slitsomt ut, og om det ikke Jar bedret seg i løpet av 1,5 år så behøver du nok litt hjelp for å komme videre.

Lykke til

Anonymkode: 43e1b...d5d

Det er intens. Det er jo ikke slik at det går ut over hverdagen min i praksis, men sånn innvendig er jeg bare redd og urolig... Men da tar jeg en prat med henne. Tusen takk 💕

Anonymkode: 1ddfc...f95

[AnonymBruker]

Jeg har det veldig likt som deg… det er så vondt å være så redd hele tiden.

Jeg har fått hjelp nå. Anbefaler deg det samme som de over her- søk hjelp. 

Anonymkode: 7148e...1f7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg har det veldig likt som deg… det er så vondt å være så redd hele tiden.

Jeg har fått hjelp nå. Anbefaler deg det samme som de over her- søk hjelp. 

Anonymkode: 7148e...1f7

Hva slags hjelp fikk du og følte du at det hjalp? 

Anonymkode: 1ddfc...f95

[Entern]

TS:

Snakk med fastlegen. Så finner dere ut sammen hva du trenger.

Psykolog kan kanskje være en god ide? Evt. angst-dempende medisin?

Men du bør absolutt snakke med fastlegen om det.

[AnonymBruker]

Jeg er enig med de andre, TS, søk hjelp, og det finnes hjelp å få. Jeg har to nære venner som har/har hatt det på lignende måte. Den ene syns det blir bedre av å snakke med oss vanlige folk i omgangskretsen om frykten. Hun har det mye bedre nå, bortsett fra når barna er syke. Den andre får psykologhjelp.

Det du kjenner på er nok normale tanker til en viss grense. Vi er alle redde for å miste barna våre. Jeg kan kjenne på blaff av slik frykt i blant selv om jeg normalt sett bekymrer meg lite. Men disse tankene kan ta overhånd og bli ganske problematiske og vonde. 

Anonymkode: 7e64e...a69

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hva slags hjelp fikk du og følte du at det hjalp? 

Anonymkode: 1ddfc...f95

Psykolog. Det utviklet seg voldsomt. Synes det hjelper noe, men det sitter dessverre voldsomt i. Jeg er veldig redd jeg ikke skal klare å passe på, men og andre. Tør feks ikke la barnet være alene til besteforeldre. 

Anonymkode: 7148e...1f7

[TeamWP]

Høres ut som det er såpass ille for deg at du burde oppsøke hjelp til å komme på andre tanker. Jeg har det akkurat likt med min yngste. Ventet i 3 år før jeg ba om hjelp,og nå..et halvt år etter det igjen,venter jeg fremdeles på hjelpen jeg har bedt om. Henvisning ble sendt fort ja,og fikk kjapt time til utredning og kartlegging.. men etter det..Ting går ikke så fort i helsevesenet,så be om hjelp så snart du kan. Jeg føler jeg har brukt så mye verdifull tid med barnet mitt bare på bekymringer. Som eksempel: da han lærte å gå var det ikke full jubel for de første skrittene,det var ren skrekk for at han skulle falle og slå ut de søte små tennene han hadde rukket å få🥲