Traumer etter destruktive omsorgspersoner, og retraumatusering av å omgås de

[AnonymBruker]

Jeg har levd med ulike omsorgspersoner,  har hatt flere av ulike grunner. Dødsfall, sykdom og lignende. Dette i seg selv har vært traumatiserende i seg selv,da jeg ikke har følt meg hjemme noe sted og aldri kunnet stole helt på at ting er "permanent".

Jeg vil ikke gå inn på relasjonen jeg har til omsorgsperson jeg skal beskrive, men denne personen er den som har skapt de siste traumene mine, fremfor å reparere traumene jeg allerede hadde. Dette er en person jeg omgås nå i voksen alder, og som jeg må bryte ut av familien om jeg skal unngå å treffe. Personen vet litt om hva jeg føler. Når jeg tar ting opp er det gjerne på melding fordi jeg ikke før snakke om det muntlig. Personen sier jeg må ta hen som den er , og at personen har nok egne ting å tenke på.

Jeg opplever personen som veldig narsisstisk, og føler selv jeg har blitt utsatt for omsorgssvikt. Ønsker lufte dette og forhåpentligvis få tilbakemelding på hva dere hadde gjort ovenfor vedkommende.

- Som tenåring var jeg veldig rolig og sølte ofte til rommet mitt fordi jeg ikke følte meg hjemme i hjemmet jeg bodde. Vedkommende kunne f eks komme inn på rommet mitt å si: "hva er det med deg?" Jeg kunne spør hva personen mente å personen kunne si:                  "Det virker som du ikke har kontroll på deg selv?!" Jeg svarer at jeg ikke forstår hva hen mener.                        Vedkommende svarte: "haha jeg kan ikke noe for at jeg er sånn mot deg. Det bare går utover deg!" ,for så å gå ut av rommet og legge seg å sove. 

- Jeg prøvde å søke mot til å ta opp ting i hjemmet mitt. Og spurte omsorgsperson og hens partner om vi kunne sette oss å snakke en dag.                                            De lo av meg å sa "hva var det du ville snakke med oss om?!" Og himlet med øynene. Jeg frøs helt til, og klarte ikke ta opp noe. 

- Hen kunne si jeg ikke fikk lov til å gjøre ditt og datt med hunden, men så gjorde hen det samme i sekundet etterpå. Gjerne sammen med partner mens de lo litt.

- En gang jeg kom hjem å fortalte at det hadde skjedd noe med et fag på skolen ,siste år før høyere utdanning og at skolen ikke hadde lyktes å ordne det. Det kunne hende jeg måtte ta noe om igjen. Hen så bare dumt på meg å sa: "hva skal jeg gjøre med det?"

- Jeg kom stolt hjem å fortalte jeg hadde fått jobb, og at det til og med var en leder stilling. Jeg spurte om hen hørte jeg sa det var en leder stilling, hen sa bare: "ja?". Jeg var sårbar ung voksen og følte meg så dum, og at jeg ikke trengte være stolt. 

- Hen kunne gå forbi meg å si hei å late som jeg var en bekjent etter at jeg hadde prøvd å si hva jeg mente om ting. F.eks på skoleveien, kunne jeg møte denne personen som var min omsorgsperson passere meg å late som jeg nærmest var en bekjent.

- Jeg var bekymret for hvem jeg skulle feire jul med i voksen alder. Fikk da beskjed om at jeg hadde kjæreste jeg kunne feire med? 

- Når jeg ikke har hatt andre å ringe,  å trengt å dele noe rundt en vanskelig konflikt. Hen har blitt helt stille å bedt meg gå til legen å sjekke om jeg er mentalt syk og sjekke hvorfor jeg reagerer sånn. F eks si "nå tror jeg du er litt mentalt syk" med rolig stemme. 

Jeg må møte denne personen i alle familie sammenhenger,  og vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Vi er ganske nærme i relasjon. Er dette psykisk terror? Hvordan hadde dere gått frem for å bearbeide det? Jeg har PTSD som følge av oppveksten, men hen vet ikke det. 

Anonymkode: ccac4...83f

[AnonymBruker]

Jeg kunne også komne hjem til avtalt tid på kvelden, for så å gå å lage meg kveldsmat. Etterpå kunne jeg gå ut i gangen på badet for å pusse tennene. Da kunne hen storme inn å låse døren til badet , nekte meg å gå på do eller pusse tennene fordi de mener jeg var for sent hjemme. De hadde ikke hørt jeg kom hjem.

Anonymkode: ccac4...83f