Når og hvordan bli klar for barn?

[AnonymBruker]

Jeg er snart 30 år gammel kvinne, har samboer, fast jobb, god økonomi, hus og et stabilt liv. Med tanke på omstendighetene er det veldig passende å få barn nå. Jeg vil ha barn. Problemet er at jeg ikke føler meg klar for det, og jeg føler at jeg heller aldri kommer til å komme til det punktet hvor jeg føler at nå er jeg klar og vi kan begynne å prøve. 

Jeg sitter med mye bekymringer. For det første er jeg kjemperedd for fødsel. Jeg har alltid følt meg mest komfortabel uten forandringer, og barn vil bli en ekstrem forandring. Jeg elsker å reise og det er så mye man ikke får gjort om man får barn. Jeg bekymrer meg også med tanke på barna, hva de kommer til å oppleve i livet som er vondt osv. Og jeg klarer ikke å se for meg meg selv som mor og at jeg skal passe på et barn hele tiden. Jeg synes det å være ansvarlig for et lite menneskeliv er en skummel tanke. 

Utifra det jeg skriver høres det ut som jeg ikke vil ha barn. Men jeg vil jo ikke leve resten av livet uten barn. Det er så mye jeg bekymrer meg over at jeg skulle ønske jeg bare ble gravid ved et uhell. Så måtte jeg bare tatt det som det kom. 

Har noen andre følt på det samme som meg? Håper noen kan dele litt erfaringer med meg. Jeg vet ikke helt hva jeg vil ha svar på her, men jeg skulle ønske jeg kunne føle på den følelsen av at jeg føler meg klar. Jeg begynner jo å bli "gammel" og samboeren min har følt seg klar lenge.. 

Anonymkode: 830ed...2c6

[AnonymBruker]

Jeg vil tro at det store flertall føler på det samme. 

Jeg følte meg aldri klar for barn. Jeg var også livredd for ansvaret, miste friheten, bli bastet og bundet. Men samtidig likte jeg overhodet ikke tanken på å aldri få barn. 

Jeg traff kjærleiken såpass seint at jeg til slutt bare måtte hoppe i det om jeg ikke skulle bli alt for gammel (fikk min første da jeg var 36). 

 

Anonymkode: 31a21...0f1

[Gjest Anonyme-meg]

Hvis du ønsker å leve livet fritt og spontat. Være ute å reise og oppleve verden. 

Så begrenser jo det seg en god del når man får barn. Da har man fler enn seg selv å tenke på. 

Det er vanskelig å si hva du skal gjøre. Men det er veldig vondt for både deg og barnet hvis du angrer etterpå. 

[AnonymBruker]

Man må nesten bare kaste seg uti det. Jeg tror mange av oss rett og slett aldri får den der "NÅ er jeg klar"-følelsen. 

Det er mye kjekt å oppleve sammen med barn også. Jeg gleder meg til barnet mitt blir stort nok til å ha glede av Kongeparken, Legoland, etc. Å gjenoppleve ting for første gang gjennom hennes begeistring.

Fødsel og alt det der er et eget kapittel.

Du er 30 år, du er ikke veldig ung og klarer nok fint å ta vare på et barn. Det hjelper også veldig på om du har valgt en god mann som stiller opp. Jeg følte meg ikke klar, men det at mannen min var det hjalp veldig. Han har vært en enestående god støtte for meg og bygget meg opp når jeg har tvilt på meg selv som mor. 

Anonymkode: 7f22c...555

[AnonymBruker]

Jeg hadde nok også mange av de samme fryktene som du ramser opp, men erfaringsmessig har livet en tendens til å tilpasse seg! 

Fødsel er ukjent for alle førstegangsfødende. Jeg er snart i uke 39 og sa til jordmor senest i dag at fødsel føles som et uoverstigelig fjell, men samtidig må jeg innrømme at det stemmer faktisk det man hører om at man på slutten er så lei av å være gravid at man tar imot fødselen med åpne armer! 

Reise kan man gjøre med barn og tilpasninger - og det er jo heller ikke sånn at småbarnsfasen varer evig. Vi er innstilt på å reise til bamseklubben på Mallorca noen år, men når gutten vår blir større, kan han da fint være med på de litt mer spennende oppdagelsesreisene vi egentlig liker - kanskje det tilogmed blir ekstra stas for oss voksne å oppdage verden gjennom barnets nysgjerrige øyne! 

De fleste vokser på forandringer, og heldigvis er vi mennesker gravide i 9 måneder! Det er lang tid på å forberede seg på den store forandringen som kommer! 

Jeg tror så absolutt at barn er en berikelse i livet! ❤️

Anonymkode: bb761...893

[AnonymBruker]

🤔 Jeg tror ikke man trenger alltid å bli klar: jeg tror noen ganger man må hoppe i det. Så lenge man vet man vil ha barn, selvsagt! Det er for meg en ting som både passer og ikke passer alltid, og aldri. «Bare dette prosjektet». «Bare en helg til». «Bare denne opplevelsen». Men det dukker jo opp hele tiden noe spennende eller hindrende i livet. Det er alltid noe. Man kan fremdeles reise med barn, man kan gjøre mye av det man gjør nå, det handler om og tilpasse.  Man må ikke begrense seg selv - og prøve det ut. Jeg har vennepar som har reist på lange destinasjoner og turer med baby og barn uten problem. Det er mye hva man gjør det til også!

Jeg hadde også skikkelig fødselsangst pga en rekke personlige ting, jeg utsatte og bli gravid også med bakgrunn i det. Jeg kunne hylgrine av tanken for fødsel - før jeg ble gravid. Etter at jeg ble gravid, forsvant det. Det kom en rolig følelse av at det skal jeg gjennom, at det skal til for og se det lille mennesket jeg har laget. Dette er en del av oppgaven min. Og det er kjemperart, men slik var det for meg. Det er mange flinke og dyktige folk og snakke med også dersom man ønsker og trenger det. 

Tror generelt sett mange føler på følelsen av og ikke være klar, som om man er helt alene i verden eller følelsen av at man er unormal, men det er veldig mange som føler det slik

Anonymkode: c0418...be0

[AnonymBruker]

Jeg tror det er sunt å ha en viss skepsis til det å få barn, man tar det på alvor at det er en stor endring i livet og et stort ansvar. Jeg var heller ikke klar, men så at både far og jeg begynte å dra litt på åra (han er 36, jeg 33) i forhold til hvor gamle foreldre vi ønsker å være. Dessuten har hele omgangskretsen vår babyer - bedre å være i samme situasjon som dem slik at vi kan alle finne på ting sammen når barna blir større, heller enn at vi sitter med en liten baby når de begynner å leve livet litt igjen. Så da hoppet vi i det, er i uke 25 nå. Fortsatt ikke klar, men nå må vi jo bare 😅 Og tror det skal gå bra!

Anonymkode: 64bb5...d2c