Noen som har det sånn som meg?

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare dette. Jeg har alltid vært en veldig utadvendt og sosial person, hatt mye i gjære og mange avtaler i løpet av uken. Vært i forskjellige verv og foreninger oppigjennom så lenge ungene min gikk på skolen. 

Nå er barna mine store og er blitt studenter, så jeg har ingenting fast jeg må følge opp lengre. Veldig deilig det. Men jeg er blitt så fryktelig lei av alt! Jeg har nesten ikke lyst til noen ting lengre. Har noen få venner jeg holder kontakten med, men ellers er det flere venner jeg har ingen eller lite kontakt med. Det går jo ikke bare på meg, men det er venner som muligens er i samme båt som meg, som heller ikke tar kontakt. På jobben er jeg lei av mange, jeg orker nesten ikke å ha felles lunsj lengre, for jeg kjenner jeg må prate og være så sosial hele tiden. Det forventes liksom, siden jeg alltid har vært sånn. Blir nesten irritert når folk kommer innom kontoret mitt bare for å prate. Jeg hater å bli avbrutt for small-talk, selv om jeg ikke viser det selvsagt. Jeg vil bare være i fred!

Vi har hatt noen år med mye turbulens hjemme. Det gjelder et av barna mine. Mye uro og redsel for psyken til barnet mitt, og hvordan det skal gå. Har vært skikkelig tøft. Barnet har også gått gjennom traumatiske opplevelser, som har tatt veldig på. Alt dette har jo vært tøft for egen psyke, andre barn og ikke minst ekteskapet. Jeg er rett og slett sliten......

Er det noen andre som har det slik? Og som evnt kan komme med gode råd om hvordan man best skal takle det? Jeg har tenkt som så at jeg ikke trenger å være så sosial dersom jeg ikke selv vil. Det er helt ok, men jeg synes det er litt trist at jeg har "mistet" så mye av gleden og pågangsmotet jeg en gang hadde. 

Anonymkode: 54b9e...aa1

[AnonymBruker]

Du er ikke deprimert da? Du skriver at barna har blitt studenter - har de flyttet ut? Det er noe som heter «Empty nest syndrom». Google det.

Anonymkode: 9b0df...022

[AnonymBruker]

Jeg har det sånn ofte. Men sliter med usynlig sykdom da. Blir fort irritert eller sinna når folk maser på meg. Føler at ingen viser hensyn, ikke en gang de som vet hvor mye jeg sliter😞Tar på meg caps før jeg handler, orker bare ikke høre meg meg meg meg i 40 minutter når jeg bare skal handle to ting🙈🙈🙈🙈hahaha

Anonymkode: 528f2...6b3

[AnonymBruker]

Utbrent?

Anonymkode: 582f0...9ce

[AnonymBruker]

Tror det er mange fler som føler på lignende ting nå, på grunn av coronaviruset. Vi måtte vende oss til å holde avstand, ikke omgås, videomøter. Selvfølgelig trist når det gjelder mye, men man fikk også en god unnskyldning for å slippe overfladiske relasjoner, slitsomme svigers, innpåslitne kolleger osv. Det var nok en behagelig pause for mange introverte.  Selv syntes jeg det var deilig å slippe håndtrykk og klemmer fra Gud og hvermann. 

Anonymkode: 03cf3...8d9

[AnonymBruker]

Tenker at du er sliten. At etter år med stå-på kan du endelig slappe av, og da faller du litt sammen. Du kan godt klistre på merkelapper som tomt rede, depresjon og utbrenthet, men like gjerne bare akseptere det som en livsfase. Gi deg selv tid. Ta alenetid. Gjør rolige ting som turer i naturen alene, yoga/pilates, være hjemme alene og stelle med ting helt sakte og rolig (evt med mann hvis du har det da).

Gå tur i lunsjen og ha sosial lunsj kanskje en gang i uka. Ta pause fra aktiviteter, gi deg selv tid til å kjede deg….

Du må omstrukturere livet nå som barna er vekk. Det er glede og sorg i ett. Det tar tid.

Anonymkode: 02447...dd7

[mo1234]

Tror det hjelper å melde seg på aktiviteter, tvinge seg selv til å være sosial/gjøre ting. Trening er bra fordi det utløser endorfiner. Ved å holde seg i aktivitet unngår man for mye grubling. Strikking eller lesing skal også være bra (uten at jeg gjør noe av dette selv).

Men det kommer mye an på hvordan du er som person. Noen får energi av å være med andre, noen blir slitne av det. Du trenger ikke være i aktivitet eller sosial så lenge du har det bra med deg selv. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.8.2022 den 14.02):

jeg har ingenting fast jeg må følge opp lengre. Veldig deilig det. Men jeg er blitt så fryktelig lei av alt!

Er du ærlig med deg selv når du sier at det er deilig at ingen trenger deg lenger? 

Anonymkode: 924dd...69c