Avsluttet innlegg.

[Gjest amt662]

.

 

Endret 16. august 2022 av amt662

[AnonymBruker]

Han driver med mange typer vold her og det vet du. Du må komme deg ut av forholdet før du brytes ned fullstendig, og begynne å bygge deg opp igjen. Du fortjener noe mye bedre og du må ta vare på deg selv. Be om hjelp av familie eller venner eller profesjonelle og komme deg ut. Jeg vet det ikke er enkelt og jeg sender en sterk klem. 

Anonymkode: f1324...a1a

[Blåjojo]

Det er sjeldent jeg anbefaler noen å forlate.. Men du bør gå din vei. Om du ikke har noen plass å gjøre av deg, så kontakt krisesenteret. 
Du blir både fysisk og psykisk mishandlet, og det fortjener du ikke.

[Gjest amt662]

amt662 skrev (35 minutter siden):

Hei. Nå blir det langt.

Jeg har snart vær sammen med min samboer i 4 år. Det har vært mye lidenskap, og for min del har følelsene flydd mellom himmel og helvete for å forholde meg til livet med han. 

Det som i utgangspunktet er en delbreaker, har jeg funnet meg i å ''akseptere'', ikke i form av å faktisk akseptere, men i form av at jeg tross disse handlingene, har jeg ikke klart å forlate. Jeg har altså vært helt låst fast. Han har kastet små gjenstander på meg, han har brukt sterk verbal vold (bekreftet av psykolog og lege), og det skjer stadig igjen. Han har dyttet meg og holdt meg fast. Dette er kortversjonen. Tingene han sier er så mye at det er nytteløst å skulle gjenfortelle alt i en tekst. Enda sitter jeg her, på snart fjerde året. 

Det er flere ting som plager meg i hverdagen. Han viser mye ovenfra og ned holdning, og jeg kommer alltid til å være hun yngre og mindre erfarne. Han er 4 år eldre enn meg og bikker snart 30. Han bruker ofte disse setningene i en uenighet: ''du er en beibi'', ''du oppfører deg som en fjortis'', ''du er 18 år i hodet'', ''du er barnslig''. Disse setningene bruker han for å vise at jeg umulig har rett i en uenighet, uansett. Han er også fan av å si ''jeg er en 30 år gammel mann og er for voksen til å ha denne krangelen''. Denne setningen kommer gjerne mens jeg forholder meg helt rolig og faktisk prøver å jobbe gjennom uenigheten på en respektabel måte. Denne holdningen gir meg en følelse av å være lita, og at jeg må bøye meg under hans mening fordi han er eldst. Det nytter da ikke hva jeg sier, fordi i hans hode kommer alle mine følelser og meninger fordi jeg er beibi.

Dersom han gjør noe dumt og jeg sier ifra, uansett om jeg sier ifra rolig og på en respektfull måte, eller om jeg får en utblåsning, vil samtalen innen få minutter handle om min reaksjon og at min mening er feil, jeg overreagerer og bryr meg for mye, og ikke lenger om hva han gjorde. ''Det var du som startet krangelen'' får jeg høre hver gang jeg sier ifra om noe han har gjort dumt, og jeg må beklage meg. 
Dersom jeg gjør noe dumt, reagerer han med kraftig sinne, og som nevnt, pøser ut meg stygge setninger. Da mener han at hans reaksjon er helt innenfor og at det er jeg som gjorde galt og derfor skal han få si ifra om det. Jeg må beklage meg i dette tilfellet også. Her er det jeg som også starter krangelen. 

Dersom vi har en diskusjon, så vil han bruke diskusjonen til å gjøre mest mulig skade. Jeg føler at målet nesten er at det ikke skal være noe igjen av meg ved enden av diskusjonen. Uansett hvordan jeg kommuniserer er det galt. Er jeg sint, er det ulovlig. Er jeg lei meg, er jeg barnslig og beibi. Er jeg rolig og velger ord med omhu hvor jeg også prøver å vise god forståelse, er jeg alt for formell/saklig og dette er galt. Ikke faen om jeg får prøve å forholde uenigheten ryddig. Han prøver ofte å enten nekte for ting han har sag/ gjort for 5 minutter siden, eller så prøver han å legge på meg ting jeg har sagt/gjort som overhodet ikke stemmer. Dersom jeg kommer meg en god argumentasjon for noe, vil han stort sett aldri svare til den, men heller komme med ''jeg gidder ikke dette'', ''jeg er så lei'' eller annet for at han skal unngå å svare meg. Det virker som at dette er en taktikk han bruker når han vet at jeg ikke tar feil. Så da hopper samtalen videre til at vi må prate om hvor lei han er osv. Og vi prater stort sett aldri ferdig om det faktiske problemet. Teppet vårt har fått en stort fjell av ting vi bare har skjøvet under. 

Jeg får ofte kommentarer som ''ingen i andre i verden tenker som deg/er som deg'', ''ingen av damene til kompisene mine er som deg'', ''ingen andre damer i verden ville reagert på dette''. Jeg er nytteløs med mine følelser og meininger, og ''du har feil virkelighetsoppfatning'' er også gjerne en brukt setning. 

Jeg liker harmoni, og har behov for å ha en emosjonell ro. Når kranglene blir slik at han kommer med kraftige utblåsninger hvor han viser så stort hat over meg, for å så forgude meg i neste øyeblikk meg evige mange flotte komplimenter, føler jeg ikke at jeg klarer å lande følelsene mine. Jeg kjenner indre uro og jeg ser for meg at jeg må gjennom et brudd nærmest hver gang vi krangler. Trygghetsfølelsen er svak. 

Han er en kverulant og en som like rå rette på meg. Istedenfor å spørre om jeg kan gjøre noe, må han først komme med et stikk og ''ta meg''' på det. Han har sagt at han liker det. Han synes det er gøy å ''ta meg'' på ting. Og mener at jeg tåler for lite dersom jeg ikke aksepterer dette. Han gjorde det siste forrige uke. Jeg sa pent til han at jeg synes det er hyggeligere om du bare spør om jeg kan vaske vasken, istedenfor å komme med stikk og prøve å ta meg (jeg synes han gjør det på en ovenfra og ned måte, og ikke en morsom måte). Han snudde ryggen til meg og nektet å svare på tilbakemeldingen. Han begynte også å håne meg med at jeg var lita og svak dersom jeg ikke tålte det og lagde gråtelyder. Når jeg da ble sur og provosert så ble det jeg som ble problemet. Og i den krangelen fikk jeg også tilbakemelding om at jeg måtte slutte å stå opp for meg selv, og heller gi faen. Han nektet for at jeg hadde rett til å si ifra, og var sint fordi jeg ble sur. Jeg spurte om det ikke var en hersketeknikk det med å lage gråtelyder og kalle meg lita og svak og at det var for å provosere meg. Ja det var det sa han, og da spurte jeg om han da ikke kunne forvente at jeg kom  til å bli provosert og sint? Det nektet han å svare på. Da var svaret ''jeg er så lei alt''....

Jeg vet at jeg aldri kan lene meg på han og fortelle følelser, jeg vet at han alltid vil få meg til å føle meg mindre og mindre oppegående enn han og jeg vil aldri oppnå en kommunikasjon mellom oss som er sunn og fornuftig. Jeg makter ikke. Uansett taktikk, så blir jeg rævkjørt. Og jeg sliter meg ut bare for å nå gjennom til en som tilsynelatende ikke bryr seg om meg dersom vi er uenig. All respekt for meg forsvinner i det vi er uenig. Noen ganger skal han absolutt ha meg å si følelsene mine, men det er han som skal avgjøre om jeg har min fulle rett eller ikke til å føle på disse følelsene. 

Han kom inn i livet mitt og tok på seg rollen å bestemme følelsene mine, hva jeg kan og ikke kan bry meg om og hvem som er den autoritære i livet mitt. Min egentlige selvfølelse har vært at jeg er en sterk dame som vet hva hun vil og jeg vet jeg kan fikse livet selv, men nå er jeg sliten. Jeg er så lita. 

Takk for at du leste. Jeg vet hva jeg står i og jeg har vært hos psykolog. Men å skrive dette ned får det til å lette litt på brystet og det hjelper å lese dette selv. Noe er kanskje utydelig i teksten, men la meg gjerne forklare på nytt ved behov. 

❤️

 

 

Jeg vil bare legge til at han ikke driver med noe fysisk nå lengre. Ønsker ikke å gi feil informasjon. Men ja, det er ikke ok det han har gjort tidligere, på ingen måter.

Vi er nå i nok en ny krangel. Vi har ikke snakket siden i går kveld. Han gjorde noe som han har gjort flere ganger, og som vi begge vet ikke er innenfor å gjøre. Jeg tok det opp på en fin måte og sa at når han gjorde det, fikk jeg en vond følelse og ble såret. Han gikk i forsvarsmodus, beklaget seg ikke, sa at jeg fikk tro hva jeg ville og at han er for gammel for å ha krangelen. Han ble sint. Og nå prater han ikke med meg... Jeg er vel den som må beklage meg

[Gjest amt662]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Han driver med mange typer vold her og det vet du. Du må komme deg ut av forholdet før du brytes ned fullstendig, og begynne å bygge deg opp igjen. Du fortjener noe mye bedre og du må ta vare på deg selv. Be om hjelp av familie eller venner eller profesjonelle og komme deg ut. Jeg vet det ikke er enkelt og jeg sender en sterk klem. 

Anonymkode: f1324...a1a

Takk for at du tok deg tiden til å svare. ❤️ Jeg forstår at jeg må gå, men jeg klarer det bare ikke. Jeg har gått til psykolog som rådet meg det samme, men jeg er helt fastlåst... 

[Gjest amt662]

Blåjojo skrev (33 minutter siden):

Det er sjeldent jeg anbefaler noen å forlate.. Men du bør gå din vei. Om du ikke har noen plass å gjøre av deg, så kontakt krisesenteret. 
Du blir både fysisk og psykisk mishandlet, og det fortjener du ikke.

Takk ❤️ jeg vet... men aner ikke hvordan jeg får det til. Venter bare på at hele kroppen min sier nok er nok slik at jeg klarer å legge livet med han bak meg..

[AnonymBruker]

Har psykologen gitt deg noe råd? Er det lov?

Anonymkode: c50b3...723

[Gjest amt662]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Har psykologen gitt deg noe råd? Er det lov?

Anonymkode: c50b3...723

Ja hun har gitt meg råd. Men jeg er ikke mentalt klar for å gjennomføre en så stor avgjørelse. 
 

Om hva er lov?

[AnonymBruker]

Dette er virkelig ille. Du sier du ikke er mentalt klar får å gå, det er jo fordi han ødelegger deg. Det vil bare bli vanskeligere å gå jo lengre tid du blir. Det er sikkert tøft å stå i din situasjon, syns du burde søke hjelp hos familie eller venner som kan støtte deg og hjelpe deg ut av forholdet. Som dessverre virker destruktivt.

Anonymkode: 51544...36b

[AnonymBruker]

Du må begynne å stole på deg selv igjen! Du sier selv at du er lita nå, men at du egentlig er en sterk dame som kan fikse livet selv. Det er akkurat det han vet -og er redd for! Derfor prøver han å presse deg ned, når det er han som er svak. En partner skal jo være en som elsker, støtter, beskytter og bygger deg opp, han gjør det helt motsatte! Jeg synes det er sterkt av deg å skrive det ned her, bare det å innrømme ovenfor seg selv at dette faktisk ikke er greit, er et skritt i riktig retning. Du er enda ung, og har de beste årene foran deg. Jo raskere du klarer å løsrive deg, jo raskere kommer du deg på føttene igjen. Du kan jo legge en plan for deg selv, rett og slett en liste over ting som må gjøres for at du klarer det. Du kan se på finn på hvilke leiligheter som er til salgs/leie, finne ut hvor mye det koster deg i mnd, finne ut hvor mye lån du kan få osv. Sett opp et budsjett på mat/mob/strøm/forsikring osv. Sorter klær, ting og tang så blir det enklere å ta med seg. Begynn og spar penger, om det så er en hundrelapp i uka, alle monner drar. Kanskje har du foreldre, slekt eller venner du kan fortelle det til når du føler deg sterk nok til det. Ønsker deg masse lykke til, du kommer til å klare det til slutt, du må bare finne tilbake til den sterke dama du er!💪🏻

Anonymkode: 17544...3f7

[AnonymBruker]

Kjære deg, dette er helt åpenbart en mann du bør forlate. Ingenting, ingen følelser eller minner eller andre ting kan veie opp for en slik elendig behandling som han gir deg. Han skader deg! Jo lenger du blir hos han, jo mer skal det til for å bli deg selv igjen etterpå. Ingen fortjener å være sammen med en som får deg til å føle deg feil, gal, liten, dum, urimelig, osv. 

Jeg håper dere ikke planlegger barn sammen, for det vil være svært(!!) skadelig å vokse opp med en slik far. Virkelig, det er oppskriften på et vanskelig liv å ha en oppvekst med slikt miljø.

Anonymkode: b8a5d...835

[AnonymBruker]

8 hours ago, amt662 said:

Takk for at du tok deg tiden til å svare. ❤️ Jeg forstår at jeg må gå, men jeg klarer det bare ikke. Jeg har gått til psykolog som rådet meg det samme, men jeg er helt fastlåst... 

Du kan ikke vente på å bli «mentalt klar». Sånn er det i relasjoner som din (og min) Du må bare begynne et sted. Begynn å lag en plan for veien videre- uten han. Alt ettersom ting faller på plass så kommer det mentale etter. Det at det ikke er noen fysisk vold nå er uvesentlig, emosjonell og psykisk vold med gaslightning er like FARLIG! Jeg er et skritt foran deg i min relasjon, jeg skal snart forlate mannen min. Jeg var sterk før jeg møtte han og jeg vet at jeg kan bli det igjen. Det er han som ødelegger meg. Han trenger ikke lenger si noe før jeg føler meg liten og det finnes ikke noe jeg kan si eller gjøre som blir riktig. Når dagen kommer og jeg drar (må fikse ting økonomisk og praktisk) så drar jeg uten å si noe til han på forhånd, fordi hvis jeg gjør det så kommer han få meg til å ombestemme meg. 

Anonymkode: f1324...a1a

[AnonymBruker]

Dette er ILLE. 

Han har gjort deg svak. Sånn at du ikke skal forlate han. Men du er mye sterkere enn du tror! Jeg vet alt om dette for jeg har vært der du er. Dette er ikke kjærlighet ts, selv om du tror det her og nå.

Kom deg vekk! 

Anonymkode: 88c6d...393

[AnonymBruker]

amt662 skrev (9 timer siden):

Ja hun har gitt meg råd. Men jeg er ikke mentalt klar for å gjennomføre en så stor avgjørelse. 
 

Om hva er lov?

Hva skal til for at du skal bli klar for å gjennomføre ett brudd med han?

Anonymkode: a3ded...116

[AnonymBruker]

Lurer litt på hvordan forholdet ser ut fra hans synsvinkel... 

Det kan virke som dere har virkelig store kommunikasjonsproblemer, eventuelt at han har sjekket ut av forholdet, men holder på deg til han er klar/ønsker å gå videre. Fra ditt ståsted høres han ikke snill ut, og det høres ikke ut som han behandler deg fint eller har respekt for deg. Men nå har vi bare hørt din side av saken, så det er ikke så lett å vite om han er enig. 

Kan det hende at han på sin side tenker feilen sitter hos deg? Jeg mener, i innlegget her, kommer det jo bare frem hva han gjør, og at han gjør feil. Men det kommer ikke helt fram hva du gjør. Du skriver jo hvordan du mener at du reagerer, men kan det hende at han oppfatter det annerledes? At dere begge misforstår, har veldig forskjellig kommunikasjonsstil eller at dere har kommet inn i en ond sirkel der alt den andre sier eller gjør fremstår negativt for den andre? Kan det hende dere begge gjør/reagerer/kommuniserer "feil", eller er det sånn at han enkelt og greit er slem, kjip, en drittfyr, sånn generelt over? 

Anonymkode: 2b5c1...9f6

[Gjest amt662]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Lurer litt på hvordan forholdet ser ut fra hans synsvinkel... 

Det kan virke som dere har virkelig store kommunikasjonsproblemer, eventuelt at han har sjekket ut av forholdet, men holder på deg til han er klar/ønsker å gå videre. Fra ditt ståsted høres han ikke snill ut, og det høres ikke ut som han behandler deg fint eller har respekt for deg. Men nå har vi bare hørt din side av saken, så det er ikke så lett å vite om han er enig. 

Kan det hende at han på sin side tenker feilen sitter hos deg? Jeg mener, i innlegget her, kommer det jo bare frem hva han gjør, og at han gjør feil. Men det kommer ikke helt fram hva du gjør. Du skriver jo hvordan du mener at du reagerer, men kan det hende at han oppfatter det annerledes? At dere begge misforstår, har veldig forskjellig kommunikasjonsstil eller at dere har kommet inn i en ond sirkel der alt den andre sier eller gjør fremstår negativt for den andre? Kan det hende dere begge gjør/reagerer/kommuniserer "feil", eller er det sånn at han enkelt og greit er slem, kjip, en drittfyr, sånn generelt over? 

Anonymkode: 2b5c1...9f6

Veldig forståelig. Dette er min opplevelse, en vond en. Jeg har ingen problem med å legge frem hvordan jeg er. Hos psykologen forklarte jeg hendelser hvor jeg la frem hva begge parter har sagt og gjort. Om jeg gråt, var sint eller om jeg var rolig. Problemet er at uansett hvordan jeg formulerer meg, forholder meg eller uansett hva jeg føler, vil han ikke klare å være uenig med meg uten å prate stygt til meg, kalle meg for ting og blankt nekte for alle mine følelser, samt bortforklare de med at jeg er barnslig og overreagerer.. 

At vi har ulik kommunikasjonsstil er åpenbart. Min oppfattelse er at han har en fast rutine som ikke byr på respekt ovenfor meg. For min del kan han gjerne bli sint, for det er menneskelig, men ting han sier og utfrysningene mener jeg ikke hører til i en sunn kommunikasjon. Uansett hvordan jeg kommuniserer, og uansett om jeg tar til meg tilbakemeldinge om f.eks. ''du var for kvass fra starten av'' og dermed unngår dette neste gang, så vil han på en eller annen måte, uansett hva det handler om, vri alt over på meg, og prate til meg på en svært vond måte. Dersom han ønsker å forlate samtalen fordi det blir for mye, må jeg godta dette, men dersom jeg ønsker å ta en time out så har jeg absolutt ikke lov til dette. 

Kanskje han oppfatter koppsspråket mitt feil eller talemåten, men jeg har tatt alle hintene uten at endringene fra min side gir resultater. Jeg mener at man uansett skal kunne validere den andres følelser uten at man skal fylle samtalen opp med vonde og respektløse ord. Såpass må en forvente. Det skal også sies at min psykolog har bedt meg om å bli mer sint tilbake, og ikke la meg bli kjørt over. Dette får jeg lite til i frykt for å gjentatte ganger bli kaldt gal...

Men jeg forstår godt hva du tenker. Han har absolutt lov til å ha sine følelser. Men igjen, hvis han mener at jeg gjør noe galt, så må han kommunisere det til meg. Og ikke bare pøse på med drit som er irrelevant. 

[AnonymBruker]

Poenget med å dele livet med noen er at det tilfører noe positivt til livet. Ditt forhold knuser selvtilliten og selvbildet ditt. Du vet like godt som alle vi som leser dette, at det blir bare mer og mer vanskelig for deg å gå hvis du ikke gjør noe nå. Du er for smart til ikke å forstå at dette forholdet knuser deg. Jeg håper du klarer å legge frykten til side og komme deg ut av forholdet. 

Anonymkode: 42f23...7a6

[Eryn]

Du bør fortsette hos psykolog og jobbe med årsakene til at du ikke klarer å forlate han. Kanskje du strever m angst, ensomhet, mindreverdighet? Ta tak i årsakene bak, så vil du klare å gå fra han en dag. 

Han blir ikke bedre- dette er en drittsekk med stor D. Og du har kun ett liv.

Klem ❤️

[AnonymBruker]

Det er tydelig at du for noe ut av dette forholdet- et hekt på drama. Jeg håper at du steriliserer deg for intet barn fortjener slike foreldre. Det er ditt liv, så du trenger ikke forlate fyren hvis du ikke vil. Du har bestemt deg for at det er slik du vil ha fremtiden, og jeg ber til at barn aldri kommer inn i dette helvettet.

Anonymkode: e2df7...25e

[AnonymBruker]

Du kommer til å ende opp fysisk syk, et under om du fortsatt er frisk.

Derfor kan du ikke vente, for du blir svakere med tiden.

Anonymkode: 83ee6...7d0