Hvor mye skal man tolerere av en som er deprimert?

[AnonymBruker]

Har en venninne som er deprimert. Hun er hyggelig å være med på mange måter, men hun klager ufattelig mye også. Kan få melding av henne helt tilfeldig om hvor forferdelig hun har det, hvis jeg prøver å snakke om noe positivt blir det ofte snudd til noe negativt. Hvor mye slikt skal man finne seg i? Hun har opplevd mye traumatisk så jeg forstår at hun sliter og har det vondt, men det ødelegger for meg å være omringet av så mye negativitet også.. Men samtidig ønsker jeg jo å være der for henne. Det må være en fæl følelse å ikke få utløp for følelser man sitter inne med også..

Anonymkode: 5166d...f41

[AnonymBruker]

Får hun hjelp av lege eller psykolog?

Anonymkode: 4bd6a...336

[AnonymBruker]

Dette er sånne mennesker som ikke ksjønner hvor vennene ble av og snakke rom at de i sykdomsperioden ser hvem som virkelig er venner, og selvinnsikten er fullstendig fraværende. Det beste er å bare si det rett ut, "vet du, jeg skjønner at du har det fælt, men jeg klarer faktisk ikke å høre på så mye negativitet og syting, det går utover min psyke. Skal vi fortsatt være sammen må du få noen profesjonelle å snakke med".

Anonymkode: 28cf9...0b7

[AnonymBruker]

Anbefaler deg å sette grenser for deg selv. Det finnes så mange deprimerte son drar andre med i sitt "dragsug".

Det er lov å klage innimellom, men det å sende meldinger og klage over ting blir too much. 

Kan du være ærlig? Si at du forstår hun har det fælt, men at du føler slike meldinger kan bli litt mye, og at du håper hun heller kan snakke ut når dere er sammen. Også kan du kanskje treffe hun litt sjeldnere? Feks en gang i uken på 1,5tur eller en gang annenhver uke en ettermiddag/kveld.

Anonymkode: 7a3e4...1f4

[AnonymBruker]

Som psykisk syk så er det vanskelig å endre sine følelser og væremåte når en er dårlig. Det er en sykdom som hun ikke kan noe for. En kan bli sliten og oppgitt av det vet jeg, men jeg foreslår at du godtar hun slik hun er og sin sykdom, men kanskje ikke være så tett på hun alltid. å slite kronisk er veldig vondt, og ja er lett for at folk trekker seg unna når det er for mye. men prøv å vær en god venn så godt du kan. nå vet jeg ikke hvor mye selvinnsikt hun har, men hvis det kun alltid det blir snakk om hvor vondt hun har det så bør hun få proffesjonell hjelp. Et vanlig menneske klarer ikke å få en frisk. men å støtte og lytte og gi oppmuntring er jo viktig. men ikke la hun dra deg ned selv. 

Anonymkode: 0690e...2ba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Dette er sånne mennesker som ikke ksjønner hvor vennene ble av og snakke rom at de i sykdomsperioden ser hvem som virkelig er venner, og selvinnsikten er fullstendig fraværende. Det beste er å bare si det rett ut, "vet du, jeg skjønner at du har det fælt, men jeg klarer faktisk ikke å høre på så mye negativitet og syting, det går utover min psyke. Skal vi fortsatt være sammen må du få noen profesjonelle å snakke med".

Anonymkode: 28cf9...0b7

De blir  nok krenket samme hva. Ikke glem at det er klaging som gir de næring i livet. 

Beste tipset er å alltid ha en armlengdes avstand til disse vesenene. 

Anonymkode: a41db...92d

[AnonymBruker]

Absolutt ingenting. 

Anonymkode: 5c51d...8a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Som psykisk syk så er det vanskelig å endre sine følelser og væremåte når en er dårlig. Det er en sykdom som hun ikke kan noe for. En kan bli sliten og oppgitt av det vet jeg, men jeg foreslår at du godtar hun slik hun er og sin sykdom, men kanskje ikke være så tett på hun alltid. å slite kronisk er veldig vondt, og ja er lett for at folk trekker seg unna når det er for mye. men prøv å vær en god venn så godt du kan. nå vet jeg ikke hvor mye selvinnsikt hun har, men hvis det kun alltid det blir snakk om hvor vondt hun har det så bør hun få proffesjonell hjelp. Et vanlig menneske klarer ikke å få en frisk. men å støtte og lytte og gi oppmuntring er jo viktig. men ikke la hun dra deg ned selv. 

Anonymkode: 0690e...2ba

Jo, man kan noe for hva man gjør.

Man er ansvarlig for det man gjør, med mindre man er dømt som utilregnelig.

Ellers er det jo bare å sette i gang med drap og voldtekt også og så skylde på at man er syk og ikke kan noe for det.

Hun kan la være å oppføre seg dårlig på samme måte som hun lar være å voldta og drepe; fordi det ikke er greit, det finnes andre mennesker enn henne i verden.

Anonymkode: 5c51d...8a7

[Gjest AprilRyan]

Jeg har og er deprimert selv og jeg synes ikke at det skal være sånn at man skal tolerere absolutt alt fra venner. Det er lov å si at det blir for mye negativitet og klaging. Jeg orker heller ikke å høre på sånt når det blir ekstremt mye hele tiden så hvorfor skal andre tåle det da?

Selv vil jeg helst snakke minst mulig om alt som er kjipt når jeg treffer folk. Da vil jeg heller ha det hyggelig for det er nok negativitet ellers, men noen blir veldig klagete og ser ikke det selv.

Kanskje du kan si at du gjerne lytter, men at fokus kan være på andre ting og at det ikke passer å syte og klage i alle situasjoner og steder.

Hadde ei sånn venninne og jeg trakk meg unna. Orket ikke å høre om hvor fælt og forferdelig hun hadde det uansett hvor vi var og hva vi drev med. Hun kunne sitte i timevis å syte. Prøvde å si fra og da påstod hun at hun forstod at det ble mye negativitet, men neste gang var det akkurat samme greia.

Endret 14. august 2022 av AprilRyan

[AnonymBruker]

En må finne en slags sunn balanse, i det å stille opp og være en god venn, men ikke tippe over i å bli en emosjonell søppelbøtte for henne.

Når hun sender meldinger om hvor fælt hun har det utav det blå, så høres det ut som det har tippet over i søppelbøtte for deg.

Det er lov å si fra at dette begynner å bli for mye for deg, og at du gjerne vil beholde vennskapet. Hva om du foreslår å ta en ‘sopp og vin’ kveld? Eller te og kanelboller med dype tanker over kjøkkenbordet?

Men så forsøker dere å ha fokus på å gjøre hyggelige ting sammen utenom?

Om du orker da. Men kan være lettere å takle å gå inn i det vonde sammen med noen, om en er mentalt forberedt og det  er samtaler i et begrenset tidsrom.

At du gjerne vil være der for henne, og være samtalepartner innimellom. Ikke slå av henne hånden helt, men prøv å skap litt sunnere rammer rundt vennskapet?

Og oppfordre til terapi, om hun ikke alt går. En kan ikke bruke opp folk rundt seg helt til å bearbeide et liv med mye vondt. De vonde følelsene går ikke nødvendigvis bort av å lufte dem heller. Kanskje trenger hun kognitiv terapi eller noe, for å lære seg å håndtere smerten.

 

Anonymkode: 5115a...b9a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Som psykisk syk så er det vanskelig å endre sine følelser og væremåte når en er dårlig. Det er en sykdom som hun ikke kan noe for. En kan bli sliten og oppgitt av det vet jeg, men jeg foreslår at du godtar hun slik hun er og sin sykdom, men kanskje ikke være så tett på hun alltid. å slite kronisk er veldig vondt, og ja er lett for at folk trekker seg unna når det er for mye. men prøv å vær en god venn så godt du kan. nå vet jeg ikke hvor mye selvinnsikt hun har, men hvis det kun alltid det blir snakk om hvor vondt hun har det så bør hun få proffesjonell hjelp. Et vanlig menneske klarer ikke å få en frisk. men å støtte og lytte og gi oppmuntring er jo viktig. men ikke la hun dra deg ned selv. 

Anonymkode: 0690e...2ba

Dette er bare tull. Å være syk er ikke et fripass til oppføre seg dårlig og forlange at folk i nær krets skal tåle alt. Selv om man er syk må man ta hensyn til andre rundt seg. Ts skal på ingen måte ofre egen helse fordi den psykisk syke venninnen skal få ture frem som hun vil.

Anonymkode: 28cf9...0b7

[Avstand]

Jeg var denne venninnen. Fikk en slik tilbakemelding som ei over skriver, om at de ikke orker all sytingen og negativiteten. Fikk beskjed om at vi kunne gjenoppta kontakten når jeg hadde gått til behandling.

Har kontakt igjen nå og det er som om alt det tunge er glemt. Depresjon er en usynlig sykdom som gjør deg misforstått. Den deprimerte vet ikke hva den påfører andre. De kan spise opp en person om det ikke settes grenser. 

[Olive_North]

Kan du være ærlig å si at du føler at du ikke kan møte henne på et bra sett når hun har så mye utfordringer? 

Og spørre hvordan dere sammen kan forbedre det? Uten at det blir mye for deg og for lite for henne

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Har en venninne som er deprimert. Hun er hyggelig å være med på mange måter, men hun klager ufattelig mye også. Kan få melding av henne helt tilfeldig om hvor forferdelig hun har det, hvis jeg prøver å snakke om noe positivt blir det ofte snudd til noe negativt. Hvor mye slikt skal man finne seg i? Hun har opplevd mye traumatisk så jeg forstår at hun sliter og har det vondt, men det ødelegger for meg å være omringet av så mye negativitet også.. Men samtidig ønsker jeg jo å være der for henne. Det må være en fæl følelse å ikke få utløp for følelser man sitter inne med også..

Anonymkode: 5166d...f41

Det er litt … vanskelig å forklare dette. Fordi det virker som at du leter etter en konkret grense for når du skal «gi opp» vennen din.. Men jeg kan si følgende;

Jeg har de siste årene gått gjennom noe traumatisk. (Ikke vold, men kald det gjerne psykisk vold av nærstående, iallefall skulle de vært nære ) Jeg opplevde å forsvinne mentalt, dvs jeg mistet grep om dager og tid; som betyr at jeg husket ofte ikke hva jeg sa og gjorde. Og jeg gjentok ofte meg selv. Noen ganger dagen etterpå. Men jeg var ikke klar over det selv, før jeg fikk hendelsen litt på avstand. 
 

Kanskje vennen din trenger tid (år), og kanskje du skal gi deg selv lov til å ta en pause hvis det blir mye😊 Men ikke sett den streken, før det absolutt er krisetilstander i allefall..

Du kan jo fortelle henne at du syns det er vanskelig at hun har det vanskelig. Men hvis du klarer det så ville jeg bare gitt det tid 

 

Anonymkode: e51f6...ecd

[AnonymBruker]

Si fra. Det er fryktelig fint å forlate en venn som er syk. Hvis hun ikke er sånn til vanlig, bli hos henne. Men si fra om følelsene dine og si at du vil være der men at du vil at dere finner på noe når dere er sammen så blir dere ikke bare sittende og prate.

Anonymkode: 16639...cb8

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen og er glad du stile spørsmålet. Jeg har også stilt meg selv dette spørsmålet da jeg har en venn som har vært deprimert i et år nå.

 Jeg har sluttet å svare når det bare kommer negativitet. For hvis jeg prøver å være positiv eller realistisk tilbake så blir hen sur og sint og sier jeg ikke forstår. Det er sant at jeg ikke forstår hvorfor man belaster vennene sine slik. Har selv vært dypt deprimert og har angst, men aldri har jeg belastet vennene mine med slik mørkhet. Noen gange kan det være trigger for meg også. Men det er ikke lenger et vennskap. Jeg er vedkommendes søppelbøtte og siden alle råd jeg kommer med er elendige så svarer jeg nå kun ting som ikke er negativt. Hen har ikke vært interessert i hvordan jeg har hatt det siste året. Det er greit det, men når jeg prøver å være der, legger til rette og hjelper økonomisk for å så bare bli behandlet slik tilbake så har dette vennskapet blitt noe jeg ikke ønsker å ta vare på. Vedkommende går i terapi, men virker ikke intressert i å bli frisk. 

Anonymkode: 68695...fdf

[AnonymBruker]

Begynner å bli lei av setninger som "Jeg forstår av du sliter, men...."

Anonymkode: c4612...651

[AnonymBruker]

Mente å skirve "at". 

Kan være veldig vanskelig å la være når man er deprimert, man er liksom veldig fanget i et smertefullt rom da. Synes også folk tåler veldig lite negativitet generelt.

Anonymkode: c4612...651

[AnonymBruker]

Du må vel skjønne at din positive tankegang og tilnærming ikke vil kurere hennes depresjon? Det er et tegn på tillit at hun går til deg, men også at hun er avhengig av deg. 

Jeg ville ha latt henne tømt seg, men satt grenser. Når hun sender meldinger til deg om hvor forferdelig hun har det kan du sende et hjerte eller skrive "klem, tenker på deg". Det handler om å være et medmenneske når ting er jævla dritt, for da hjelper det ikke "å tenke positivt". Når man er deprimert er man i psykisk ubalanse, man tenker ikke klart. 

Lytt, men ikke la det ta over. Da er du en god venn.  Men lytt først og fremst, ikke be henne om å tenke positivt eller gi utallige forslag til å få det bedre. Det blir ikke bedre over natten når man er deprimert, og tiltaksløshet er en del av den depressive lidelsen. 

DEPRESJON er heldigvis kurativt for de aller fleste. Hvis du er der i stormen, så er du der også på hennes beste når hun har kommet seg over denne kneiken.  

Anonymkode: b4c47...7a9

[AnonymBruker]

Sette grenser. Si rolig at "Jeg forstår at du har det vanskelig. Jeg merker jeg blir dratt ned av å høre så mye om det. I kveld ønsker jeg ikke å prate om problemene dine. Om du ønsker å prate dem, må jeg be deg prate med noen andre. "

Jeg har en slik venn, og jeg prøver å ikke være en slik venn selv. 

Bestevenninnen min har diverse diagnoser, depresjon, angst, ocd, noen fysiske plager, osv. Hun prater M Y E om det.. Hun fikk "forbud" mot å snakke med mannen om det, av psykologen sin, han var redd forholdet skulle gå åt skogen om hun konstant gnålte og dumpet på mannen. Men da begynte hun på meg i stedet. Og jeg kjente at jeg ikke orket tanken på å møte henne til slutt. Alt handlet om henne, og hun pratet og pratet og gnog og gnog og gnog på det samme om og om og om igjen til jeg hadde lyst til å spy. Så jeg måtte sette foten ned, og vennlig si at jeg merker at jeg ikke orker å være den som hører på dette hele tiden. Spar det til psykologen din. Hun ble såra og vonbroten en stund, men heldigvis gikk det nå over. 

Jeg har også mine problemer, men jeg prøver så godt jeg kan å ikke dumpe på folk. 

Anonymkode: 16558...b4e