Jeg orker ikke mannen min noe mer

[AnonymBruker]

Etter 16 år sammen er jeg så godt som ferdig med ham følelsesmessig. Det har vært en berg og dal bane hvor han gradvis har drept alt av følelser jeg hadde for ham. Det ble verre etter at vi fikk barn. Mye verre. Han viste helt nye sider av seg selv som jeg ikke ante han hadde og som ville vært en deal breaker hadde jeg visst det tidlig i forholdet.

Det startet med sterke følelser, forelskelse og følelsen av å ha møtt sin sjelevenn, noen som forstår en og som man vil tilbringe resten av livet med. Jeg så for meg med en gang at vi skulle ha familie og barn sammen. Vi hadde så mye felles, vi forsto hverandre uten ord, vi hadde lignende bakgrunn og erfaring og jeg følte at nå, nå har jeg funnet drømmemannen. 

De første 3-4 årene var vi på rosa skyer, alt virket så perfekt, så riktig. Jeg var så blind at jeg overså de små tegnene som var varslet en storm på vei. Nå, 16 år senere kan jeg se dem tydelig men da så jeg dem ikke. Vi giftet oss etter to år sammen og hadde to fantastiske år til første barnet kom. Da begynte ting å skli nedover bakken litt. Jeg hadde ikke tid å adressere dette, jeg var i babymodus og alt handlet om amming, nattevåk og babyens behov. Jeg prøve så godt jeg kunne å balansere babyens behov, hans behov og mine behov. Men jeg begynte å se nye sider av ham og det likte jeg ikke. 

Det har aldri handlet om utroskap, vold, rus, o.l., men om hans boevner og hans måte å være på. Jeg innser nå at jeg giftet meg med en mann som mangler elementær kunnskap om hvordan bo alene og ta vare på seg selv og sine omgivelser. Ting som å lukke vinduet på barnets soverom før barnet legger seg midt på vinteren tenker han ikke på eller det å se seg selv i speilet før man går ut døra og se om klærne er flekkete eller sitter feil. Å lukke garasjeporten for natta så tyver ikke stjeler det vi har der. Ting som å vaske doen etter seg og fjerne avføringsspor eller å sette de skitne klærne inne i vaskerommet og ikke liggende på gulvet overalt. Jeg føler mer og mer de siste årene at jeg er hans mor og må rydde og ordne etter ham og lære ham helt grunnleggende ting som hans foreldre burde ha lært ham i oppveksten. Han sier de ikke har lært ham de tingene og han har et anstrengt forhold til dem i dag av andre grunner. Han er også ganske stor i kjeften og avbryter meg midt i en setning for å protestere og argumentere mot det jeg sier uten å ha hørt hele setningen og hva jeg egentlig skal si. Han bare antar hva jeg kommer til å si og det er alltid feil, så han krangler om ting jeg hverken har sagt, hadde tenkt å si eller mener. Jeg er så lei og orker ikke mer å ha en tenåring for en mann. Jeg har prøvd hundretusenvis av ganger å få ham til å forstå noen ting, kjeftet, kranglet, kjøpt bøker til ham, vært på familievernkontoret, gråt, funnet faglige artikler på nettet. Han lover det ene etter det andre, men ingenting endres varig. I beste fall har han skjerpet seg i en dag eller to og så er vi tilbake i gamle spor. Jeg stoler ikke på ham i det hele tatt å ta god vare på barna alene - de kommer til å gå skitne, huset vil bli svinesti og det blir bare verre for dem hvis vi skilles.

Men samtidig kan jeg ikke bare dra fra ham. Jeg har gjort atter en tabbe og den er å gradvis falle ut av arbeidslivet etter dårligere helse etter svangerskapene. Ting gikk ikke helt som jeg hadde tenkt meg og jeg har fått dårligere helse etter svangerskapene og fødslene med fødselsskader og komplikasjoner, noen av dem krevde operasjon og kommer til å ta lang tid å bli bedre om de blir bedre noensinne. Dette har ført til at jeg ble mer og mer hjemmevarende med barna og mindre og mindre på jobb tross sykemeldinger og alt. Som resultat har jeg veldig dårlig inntekt selv og vi bor i en dyr kommune hvor jeg på ingen måte har råd til å leie noe selv. Tross alt dette biter jeg tennene sammen for barnas skyld, klistrer på meg falske smil og prøver å gi barna en kjærlig, trygg og god oppvekst.

Men jeg har egentlig ikke noe valg - vi må skilles og jeg må kjempe for å ha barna mesteparten av tiden for å sikre meg at de har en god og normal oppvekst og lærer seg det de skal lære seg for å klare seg på egenhånd i livet. Det kan de ikke lære av ham fordi han kan ikke lære bort noe han ikke kan selv. Men hvilken sjanse har jeg når jeg har knapt noe inntekt igjen og har ikke råd til å leie selv en hybel her? Ikke i nabokommunene heller, det er like dyrt.

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver alt dette. Kanskje bare for å få det ut selv om jeg ikke forventer at noen vil forstå skvisen jeg er i. Naboparet skilte seg nå nylig. Jeg snakket med dama og hun beskrev et forhold som sakte kvalte henne og at ting ble mye verre etter at barna deres kom. De har vært på familievernkontoret, hos par terapeut, de har prøvd alt, men hun så at det ikke går og at hun måtte vekk fra ham for å bevare sin mentale helse og for barnas skyld. Han var ikke voldelig eller noe, men hadde mange lignende trekk med min mann. Jeg kjente meg så mye igjen uten å turte å dele min historie med henne. Nå flytter hun i en kommune et godt stykke unna hvor hun har kjøpt seg en liten leilighet med foreldrenes hjelp og vil ha barna mesteparten av tiden. Jeg må kanskje gå samme vei, jeg også ... Men jeg har ingen som kan hjelpe meg. Takk for at du leste.

Anonymkode: 5be5d...a21

[AnonymBruker]

Hei, 

Det er ikke lett dette. Men har du en grei inntekt så greier du deg.  

Jeg havnet også i nabokommunen men skaffet meg en leilighet med litt mer plass enn den jeg leide ettter bruddet, og to år etter møtte jeg en fin og god mann som også har barn. Det kan skje deg og. 

Du fikser dette.

 

Anonymkode: e387a...7d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hei, 

Det er ikke lett dette. Men har du en grei inntekt så greier du deg.  

Jeg havnet også i nabokommunen men skaffet meg en leilighet med litt mer plass enn den jeg leide ettter bruddet, og to år etter møtte jeg en fin og god mann som også har barn. Det kan skje deg og. 

Du fikser dette.

 

Anonymkode: e387a...7d8

Nei, jeg har ingen god inntekt. Jeg jobber knapt fordi helsen min er ikke helt dit den skal være. Så jeg har ikke råd til å leie noe som helst her eller i nabokommunene dessverre. 

Anonymkode: 5be5d...a21

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Nei, jeg har ingen god inntekt. Jeg jobber knapt fordi helsen min er ikke helt dit den skal være. Så jeg har ikke råd til å leie noe som helst her eller i nabokommunene dessverre. 

Anonymkode: 5be5d...a21

Da burde du kanskje begynne med det? Å sikre økonomien din.

Høres jo ut som om du kvalifiserer til AAP?

Om du har redusert stillingen/jobbmengde frivillig selv, så er det fare for at du vil få lav utbetaling. Men det er likevel betraktelig mer enn 0 kr.

Har du vært i dialog med fastlegen din, om helsesituasjonen din og jobbsituasjonen din? Begynn der. Du trenger legen med på laget. Så avtaler du time på NAV for å søke AAP.

Også er det jo andre økonomiske ordninger, barnebidrag, litt avhengig av hvor barna kommer til å bo mest etter samlivsbrudd.

 

Anonymkode: c1f6d...7e5

[CrazyCatLady2500]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Da burde du kanskje begynne med det? Å sikre økonomien din.

Høres jo ut som om du kvalifiserer til AAP?

Om du har redusert stillingen/jobbmengde frivillig selv, så er det fare for at du vil få lav utbetaling. Men det er likevel betraktelig mer enn 0 kr.

Har du vært i dialog med fastlegen din, om helsesituasjonen din og jobbsituasjonen din? Begynn der. Du trenger legen med på laget. Så avtaler du time på NAV for å søke AAP.

Også er det jo andre økonomiske ordninger, barnebidrag, litt avhengig av hvor barna kommer til å bo mest etter samlivsbrudd.

 

Anonymkode: c1f6d...7e5

Aap er ikke «sikring av økonomien». Jeg har gått på aap og det var fattigdom. 

[AnonymBruker]

Vær forberedt på at det er ikke sikkert at ting blir noe lettere for deg dersom du bryter ut. Slik du beskriver din arbeidsevne, uten inntekt, så blir du mest sannsynlig avhengig av sosialhjelp. 

Må du på leiemarkedet, er du prisgitt en grei utleier som vil leie ut til barn, og at du kan bo der i mange år for å få et stabilt liv for dine barn. 

Hvordan skal samvær foregå med en slik far? 

Får du noe egenkapital ved boligsalg? 

Sett opp en liste med + og - ved skilsmisse. Hvor er det flest punkter? 

Anonymkode: 0c5ca...b7b

[AnonymBruker]

Men må du ut og vekk snarest, så kan du søke om nødbolig og sosialstønad hos kommunen.

Blir jo ikke fett, men skal være så en overlever. Mens du får ordnet i andre ting.

Bare så du ikke føler deg helt låst i situasjonen pga økonomi ❤️

Finnes det krisesenter i området? Så kan det også være et sted å få hjelp. Også mulig bare noen å snakke med hos rådgivere, uten å flytte dit. 

Anonymkode: c1f6d...7e5

[AnonymBruker]

CrazyCatLady2500 skrev (1 minutt siden):

Aap er ikke «sikring av økonomien». Jeg har gått på aap og det var fattigdom. 

Det er jo det man må hvis man skal søke uføretrygd og ikke har en veldig klar diagnose.

Anonymkode: d59e3...4c6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Finnes det krisesenter i området? Så kan det også være et sted å få hjelp. Også mulig bare noen å snakke med hos rådgivere, uten å flytte dit. 

 

TS kvalifiserer ikke til opphold på krisesenter.

Anonymkode: d59e3...4c6

[AnonymBruker]

CrazyCatLady2500 skrev (2 minutter siden):

Aap er ikke «sikring av økonomien». Jeg har gått på aap og det var fattigdom. 

Absolutt.

Men som jeg sa i innlegget - selv minsteytelse på AAP er mer enn null kroner, som er alternativet når TS pga helse knapt er i stand til å jobbe noe.

Da er det, i hennes situasjon, nettopp en økonomisk sikring. Selv om det ikke blir et fett liv akkurat.

 

Anonymkode: c1f6d...7e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

TS kvalifiserer ikke til opphold på krisesenter.

Anonymkode: d59e3...4c6

Hva er det med leseforståelsen i denne tråden..?

Jeg foreslo ikke opphold på krisesenter, men muligheten for å få snakke med en rådgiver der.

En kan nemlig få hjelp til å orientere seg i velferdssystemet og noen å snakke med, uten å flytte inn på krisesenteret. Mange er ikke klar over den muligheten, så derfor nevnte jeg det.

 

Anonymkode: c1f6d...7e5

[AnonymBruker]

Tips - om du kvalifiserer til AAP og får det innvilget, vær klar over at du kan søke kommunen om supplerende sosialstønad.

Siden du bor i en dyr kommune, er gjerne taksten kommunen beregner en trenger for å leve der, høyere enn laveste ytelse på AAP.

Da kan du søke om å få utbetalt forskjellen fra kommunen, supplerende sosialstønad.

 

Anonymkode: c1f6d...7e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Nei, jeg har ingen god inntekt. Jeg jobber knapt fordi helsen min er ikke helt dit den skal være. Så jeg har ikke råd til å leie noe som helst her eller i nabokommunene dessverre. 

Anonymkode: 5be5d...a21

Har du foreldre som kan gi deg forskudd på arv. Dette kommer til å bli tøft for deg.

Anonymkode: 372eb...c1b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Vær forberedt på at det er ikke sikkert at ting blir noe lettere for deg dersom du bryter ut. Slik du beskriver din arbeidsevne, uten inntekt, så blir du mest sannsynlig avhengig av sosialhjelp. 

Må du på leiemarkedet, er du prisgitt en grei utleier som vil leie ut til barn, og at du kan bo der i mange år for å få et stabilt liv for dine barn. 

Hvordan skal samvær foregå med en slik far? 

Får du noe egenkapital ved boligsalg? 

Sett opp en liste med + og - ved skilsmisse. Hvor er det flest punkter? 

Anonymkode: 0c5ca...b7b

Jeg har laget listen. Den største og eneste ulempen for meg er økonomien hvis jeg skilles fra ham. For øvrig er det bare positive ting. For barna blir det selvfølgelig dårlig med 2 hjem og en ødelagt familie. Eldste som er i barnehage har spurt meg noen ganger ''Mamma, du kommer ikke til å skilles fra pappa, ikke sant?'' Hverken jeg eller mannen har snakket om det, så jeg lurer på hvor hun har fått tanken fra. Kanskje føler hun at jeg er ulykkelig selv om jeg later som om alt er greit? Det er noen barn med fraskilte foreldre i barnehagen, kanskje derfra?

Ja, jeg får noe kapital fra huset hvis det selges siden jeg står oppført som eier med 40% brøk, men dette blir ikke nok å kjøpe noe. Det vil nok holde for leia i 1-2 år, men hva gjør jeg etter det? Dessuten er alle barna svært tilknyttet huset og det blir lettere for ham å kjøpe meg ut og eie det selv. Han har økonomi til det selv om det blir mer gjeld på ham og kanskje litt strammere tider i en periode. 

Jeg er klar over at jeg trolig blir avhengig av sosialhjelp og det er veldig vanskelig for meg å akseptere dette. Jeg har alltid sett på meg selv som ressurssterk og har vært selvstendig fram til ting begynte å skli nedover bakken de siste årene. Nå føler jeg meg bare f... up og jeg sitter fast i en situasjon hvor jeg ikke helt ser hvordan jeg kommer meg ut fra. Mest på grunn av den økonomiske delen.

Anonymkode: 5be5d...a21

[AnonymBruker]

Kan du legge en litt mer langsiktig plan der du forskyver bruddet med to-tre år mens du tar noe utdanning/kurs som kan gi deg en type jobb du kan klare? Vet ikke hvilke helseutfordringer det er snakk om, men tenk igjennom om det noen type jobb du kan klare etter hvert. Selv om du venter med brudd (venter til etter utdanning/kurs) så er det jo litt tilfredsstillende å ha en plan. Så bygger du deg sakte opp.

Anonymkode: 96415...e94

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 

Finnes det krisesenter i området? Så kan det også være et sted å få hjelp. Også mulig bare noen å snakke med hos rådgivere, uten å flytte dit. 

Anonymkode: c1f6d...7e5

Man drar ikke til krisesenter fordi man ikke har råd å skille seg fra en mann som ikke er bodyktig. 

Anonymkode: a4902...12b

[AnonymBruker]

Du bør bestille en time hos Nav for å snakke om din økonomiske situasjon. Og høre hva taket er på godkjent husleie  for mor m to barn. Så hiver du deg uti leiemarkedet. Parallelt starter du prosessen med jobbsøk eller avklaring av helse opp mot AAP. Dette tar tid, måneder, opp mot 1 år, avhengig av kommunen du bor i. Har du en god fastlege? Denne spiller en stor rolle i prosessen. Les deg opp om AAP på Nav’s nettsider. 

Anonymkode: 0c5ca...b7b

[AnonymBruker]

Jeg anbefaler deg sterkt å prøve å jobbe.  

Anonymkode: 0c5ca...b7b

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg anbefaler deg sterkt å prøve å jobbe.  

Anonymkode: 0c5ca...b7b

Jeg også. Om det ikke går så får du kanskje opp trygdegrunnlaget ditt på bakgrunn av lønna den tida du har prøvd?

Jeg tror nøkkelen her er å planlegge bruddet. Situasjonen din gjør at du kanskje må bruke lenger tid på det enn om du hadde vært mer økonomisk selvstendig, men det bør kunne gå. Legg deg opp penger. Og prøv å fange det opp om noen i omgivelsene vil leie ut billig hvis det er til noen de kjenner.

Dette kommer til å gå på en eller annen måte, men det må planlegges.

[AnonymBruker]

CrazyCatLady2500 skrev (2 timer siden):

Aap er ikke «sikring av økonomien». Jeg har gått på aap og det var fattigdom. 

Aap baserer seg på det man har tjent før. Jeg gikk rett fra flere års godt betalt full jobb og levde derfor ok på aap.

Ts kan ha krav på tillegg pga barn. Man kan også få støtte til utdanning. 

Anonymkode: e3f99...a9d