Fortelle om psykisk problematikk på jobb

[AnonymBruker]

Jeg lider av PTSD på grunn av utrygg ungdomstid. Nå har jeg ny jobb, jeg har gjort det rimelig bra i livet til tross for forutsetningene, og står opp og kjemper hver dag, prøver å komme over det meste. Jeg kan likevel være ganske hårsår, spesielt hvis det skjer noe som for meg virker som mobbing eller utestenging, slikt kan virkelig ødelegge hele dagen for meg. Da vil jeg trenge ro og helst være alene en stund for å komme meg. Senest dette skjedde et par uker siden begynte tårene å trille, jeg gikk på badet og trengte virkelig alenetid i flere timer, men jeg var på konferanse og det var ikke lett å komme seg bort.  Jeg tror det var synlig at mitt humør gikk rett ned i kjeller, selv om jeg prøvde å skjule det, folk unngikk meg resten av dagen. Jeg var veldig satt ut av det som skjedde som fikk meg til å føle meg urettferdig dårlig behandlet av en kollega. For meg er det super viktig med inkluderende arbeids atmosfære, noe jeg trodde var bra på stedet jeg nå jobber, men har blitt veldig usikker etter det som skjedde. 

Jeg har fått råd fra mange om å ikke nevne/ snakke om min diagnose på jobb og har dårlig erfaring fra tidligere om å nevne slikt (man blir behandlet annerledes, og det at man sliter med psykisk diagnose blir fort til en grunn for at "alt" er i ens hode, og egentlig er det ingenting feil på arbeidsplassen som bør fikses). 

Problemet er jo bare at jeg sliter med mine reaksjoner og får dårlig rykte. Depresjonen varer ikke lenge for meg, jeg kan komme over det godt rimelig fort og da er alt for min del glemt. Det er bare kraften av følelsen som er ødeleggende for meg, da tårene presser seg ut og jeg blir satt ut en dag ca. Redd for at jeg blir ansett som en som ikke kan jobbe. Jeg kan jobbe en veldig stor del av livet, men er litt hemmet mht. mine plagsomme ukontrollerbare følelsesmessige reaksjoner av og til. 

Det er også vanskelig å ta opp slikt fordi man da viser en svakhet og fordi det er usaklig til jobben og hvordan man føler miljøet bør være uvesentlig?? Jeg er en sterk person til vanlig egentlig sjelden at følelsene kommer opp slik, men det hender at det gjør i visse samnenhenger.

Før alt det vonde skjedde var jeg også slik person som tålte alt og ikke ble så lett berørt. Jeg vet forskjellen mht. at vonde opplevelser kan føre med seg slike følelsesmessige problemer. Jeg har snakket med psykologer, men en løsning på problemet er ikke enkelt, jeg kan tenke så mye jeg vil at dette bare er en "følelse" og prøve å fortelle meg selv at det sikkert bare er at jeg overreagerer, prøve å analysere. Tårene tvinger seg frem uansett. 

Bør jeg egentlig si noe, og til hvem, eller ka være å si noe? 

Anonymkode: 13f1f...065

[AnonymBruker]

Det er vanskelig, jeg ville stort sett svart Nei, ikke ta opp sånne diagnoser, men det virker jo som at det påvirker deg en del dersom du må ha en time out i flere timer, og da begynner folk å lure ja. Kanskje tenker de at du er overdramatisk, så da kan det jo hende at det er bedre at jobben vet noe.

Men kanskje er det lettere om en psykolog kort forklarer det i et skriv eller noe, til sjefen sånn at det er lett å forstå, og at det ikke bare avfeies. Jeg har en ADD/ADHD diagnose, og jeg veit at man har visse rettigheter på jobb dersom man er åpen om det. Jeg er forøvrig ikke det da. I forhold til foreldra mine så hjalp det veldig mye å gi dem en brosjyre på ADD hos voksene  for å innse hvordan jeg sliter med dette. Jeg tror ikke jeg kunne forklart det selv på en måte som de ville tatt meg seriøst. Så jeg ville tipsa deg om å få en slags skriftlig melding fra psykologen som sagt, så kan det hende at de faktisk har krav på å ha noen slags tilrettelegging så du slipper å ha så mange sånne hendelser. 

Anonymkode: 754b1...18b

[AnonymBruker]

Nei, det ville jeg ikke ha sagt. Tror dessverre ikke det vil bli til din fordel. 

Anonymkode: ad9b9...176

[AnonymBruker]

Er egentlig mer opptatt av hvordan du løser det å være borte flere timer i løpet av en dag eller to i uka og ikke registrere det som fravær jeg. 

Det er klart at det skaper misnøye hos både kollegaer og arbeidsgiver. 

Men du mener kanskje at siden du er den du er, så all den tiden du ikke er tilgjengelig på jobb, men er på jobb - ikke skal telle som fravær? 

Anonymkode: 8e2e7...a64

[AnonymBruker]

Jeg jobber som HR-sjef og har hatt flere kollegaer som har åpnet seg om sin psykiske helse til meg. Jeg har aldri spurt noen direkte, men oppfordret teamet som helhet til å komme til meg om det skulle være noe som helst som påvirker dem eller gjør at noen arbeidsdager er vanskeligere enn andre. At noen da velger å være åpne om diagnoser eller bekymringer har jeg satt enormt pris på. Selv om jeg flere i utgangspunktet har vært redde, har det også for noen blitt bedre. Men dessverre er det også begrensninger i hva en arbeidsgiver kan tilby. Vi er ikke profesjonelle psykologer eller psykiatere. Og det er også forskjell på psykisk behandling, som arbeidsgiver må sette til profesjonelle, og psykisk trygghet, som vi kan bidra med i stor grad om vi vet hvordan teamet vårt har det.

Jeg har forøvrig taushetsplikt hvis det ønskes fra den ansatte, men også mulighet til å tilrettelegge mye og beskytte ansatte hvis det skulle bli noe «snakk». Det er ikke ulovlig å ha psykisk helse. Alle mennesker har noe som trykker, og noen har vanskeligere hverdager enn andre. Jeg tilrettelegger jo hvis noen har brukket et bein eller arm og trenger behandling også, og håper vi kommer til et sted hvor psykisk helse på arbeidsplassen har mindre stigma. Men jeg vet dette tar lang tid og er vanskelig for alle å navigere.

jeg tror det er viktig at du bestemmer selv hva du vil dele og ikke. Du er ikke forpliktet til noe. Men det er uansett lurt å investere i å bygge trygge rammer rundt deg selv på jobb så ikke frykten for kritikk medfører at du får mer angst. Dersom du har en god kollega, leder eller HR-avdeling, så kan du kanskje med tiden åpne deg i en rytme som gjør at du føler deg trygg. 

Anonymkode: 01bf5...888

[AnonymBruker]

Av og til tenker jeg at jeg kanskje bør bare gi opp, slutte å tro at jeg faktisk kan være i jobb på samme måte som andre mennesker og burde innse det egt. Men jeg har fått til mye, så dumt å bare gi opp, bli naver, alle har jo sitt. 

For de som tenker at folk som er sykemeldt for psykisk helse grunner bør bare slutte å klage og komme seg på jobb er det verdt å tenke på at det grunnene kan være slike som dette, ustyrlige følelser, det er ikke moro. For de som mobber og utestenger kan det være bra å vite hvordan deres handlinger kan påvirke et helt liv slik, nedbrutt selvfølelse hårsårhet depresjon.. 

Anonymkode: 13f1f...065

[AnonymBruker]

Ikke del noe av din usynlige helse, har du brukket en arm eller noe ja.

Men dette blir bare brukt mot deg, så kjære deg: NEI!!!

Jeg kan alt om å bli utsatt for dette, baksnakking etc. Overhørt det selv.

Jeg tok det opp i lunsjen foran alle, hun ble dritrød og løp ut. Etter dette ble jeg fryst ut av flere, men bryr meg ikke.

Hold privatlivet utenfor jobben, mitt beste tips.

Anonymkode: 26d2c...cd9

[AnonymBruker]

Ikke si noe til kollegaer, men jobb med deg selv, mer terapi og behandling❤️

Anonymkode: 612d3...dff

[AnonymBruker]

Det sentrale punkt her er jo at du FØLER deg urettferdig behandlet, FØLER deg utestengt, FØLER deg dårlig behandlet, det betyr jo ikke at dette er reelt. Din oppfattelse av en situasjon trenger ikke være sannheten. Jeg jobber f.eks med folk som mener det er mobbing om to kolleger snakker sammen i gangen uten at alle vet hva de snakker om, da er det "tisking og hvisking og sladring" uten at de aner hva vi snakker om. Noen mener enhver som er uenig med dem, snakker hardt til dem eller overdøver i en debatt mobber, rakker ned på dem og behandler dem dårlig, hvilket er bare tull. Jeg har en kollega som mener det er utestenging at hun ikke bli invitert med om meg og en annen kollega spiser middag etter jobb, men vi er venner på privaten og kan møtes når vi ønsker uten å invitere med alle 70 i kollegiet. Poenget er at mange føler ting som slett ikke er reelt, og du virker også å være en sånn. Du må rett og slett øve deg på gi litt mer blaffen. Ikke alt snakk er mobbing, alle som motsier deg behandler deg ikke dårlig, det er ikke utestenging å ikke være inkludert i alt. 

Anonymkode: 9850b...57c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Det sentrale punkt her er jo at du FØLER deg urettferdig behandlet, FØLER deg utestengt, FØLER deg dårlig behandlet, det betyr jo ikke at dette er reelt. Din oppfattelse av en situasjon trenger ikke være sannheten. Jeg jobber f.eks med folk som mener det er mobbing om to kolleger snakker sammen i gangen uten at alle vet hva de snakker om, da er det "tisking og hvisking og sladring" uten at de aner hva vi snakker om. Noen mener enhver som er uenig med dem, snakker hardt til dem eller overdøver i en debatt mobber, rakker ned på dem og behandler dem dårlig, hvilket er bare tull. Jeg har en kollega som mener det er utestenging at hun ikke bli invitert med om meg og en annen kollega spiser middag etter jobb, men vi er venner på privaten og kan møtes når vi ønsker uten å invitere med alle 70 i kollegiet. Poenget er at mange føler ting som slett ikke er reelt, og du virker også å være en sånn. Du må rett og slett øve deg på gi litt mer blaffen. Ikke alt snakk er mobbing, alle som motsier deg behandler deg ikke dårlig, det er ikke utestenging å ikke være inkludert i alt. 

Anonymkode: 9850b...57c

Du virker da hyggelig...

Anonymkode: 13f1f...065

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg lider av PTSD på grunn av utrygg ungdomstid. Nå har jeg ny jobb, jeg har gjort det rimelig bra i livet til tross for forutsetningene, og står opp og kjemper hver dag, prøver å komme over det meste. Jeg kan likevel være ganske hårsår, spesielt hvis det skjer noe som for meg virker som mobbing eller utestenging, slikt kan virkelig ødelegge hele dagen for meg. Da vil jeg trenge ro og helst være alene en stund for å komme meg. Senest dette skjedde et par uker siden begynte tårene å trille, jeg gikk på badet og trengte virkelig alenetid i flere timer, men jeg var på konferanse og det var ikke lett å komme seg bort.  Jeg tror det var synlig at mitt humør gikk rett ned i kjeller, selv om jeg prøvde å skjule det, folk unngikk meg resten av dagen. Jeg var veldig satt ut av det som skjedde som fikk meg til å føle meg urettferdig dårlig behandlet av en kollega. For meg er det super viktig med inkluderende arbeids atmosfære, noe jeg trodde var bra på stedet jeg nå jobber, men har blitt veldig usikker etter det som skjedde. 

Jeg har fått råd fra mange om å ikke nevne/ snakke om min diagnose på jobb og har dårlig erfaring fra tidligere om å nevne slikt (man blir behandlet annerledes, og det at man sliter med psykisk diagnose blir fort til en grunn for at "alt" er i ens hode, og egentlig er det ingenting feil på arbeidsplassen som bør fikses). 

Problemet er jo bare at jeg sliter med mine reaksjoner og får dårlig rykte. Depresjonen varer ikke lenge for meg, jeg kan komme over det godt rimelig fort og da er alt for min del glemt. Det er bare kraften av følelsen som er ødeleggende for meg, da tårene presser seg ut og jeg blir satt ut en dag ca. Redd for at jeg blir ansett som en som ikke kan jobbe. Jeg kan jobbe en veldig stor del av livet, men er litt hemmet mht. mine plagsomme ukontrollerbare følelsesmessige reaksjoner av og til. 

Det er også vanskelig å ta opp slikt fordi man da viser en svakhet og fordi det er usaklig til jobben og hvordan man føler miljøet bør være uvesentlig?? Jeg er en sterk person til vanlig egentlig sjelden at følelsene kommer opp slik, men det hender at det gjør i visse samnenhenger.

Før alt det vonde skjedde var jeg også slik person som tålte alt og ikke ble så lett berørt. Jeg vet forskjellen mht. at vonde opplevelser kan føre med seg slike følelsesmessige problemer. Jeg har snakket med psykologer, men en løsning på problemet er ikke enkelt, jeg kan tenke så mye jeg vil at dette bare er en "følelse" og prøve å fortelle meg selv at det sikkert bare er at jeg overreagerer, prøve å analysere. Tårene tvinger seg frem uansett. 

Bør jeg egentlig si noe, og til hvem, eller ka være å si noe? 

Anonymkode: 13f1f...065

Normalt sett så er jeg veldig for åpenhet, problemet er at du lett kan bli "hun som har litt problemer". Dine meninger kan (dessverre) beynne å telle mindre, fordi du er strever psykisk. Og så lurer jeg på om du egentlig vil at folk skal ta mer hensyn til deg, ta på deg med silkehansker, eller om du bør legge ned mer innsats (sorry om det høres brutalt ut) i å jobbe med hodet ditt og tankene dine. Når dette skjer kan du begynne med å konkretisere - hva skjedde - hvorfor reagerer jeg slik, hva hendte konkret og HVORFOR tolker jeg situasjonen slik og sånn. Kan du finne andre måter å tolke situasjonen på?  Jeg er helt for åpenhet, jeg er bare usikker på hva du tenker vil komme ut av denne situasjonen annet enn at du blottlegger deg, og dersom jeg var din kollega ville jeg trolig vært mer varsom på hva jeg tok opp med deg. Et annet moment er at - gjør det noen å gråte? Kan du ikke bare si at du alltid har vært sensitiv, og at det ikke gjør noe? Det er liksom ingen big deal. For det er jo egentlig ikke det, noen gråter kjappere enn andre, vi er forskjellige vi mennesker. Bare noen tanker. fra meg

Anonymkode: a7b68...e34

[AnonymBruker]

Jeg har også ptsd, sliter også med dissosiering. Jeg har god erfaring med å informere sjefen. Hadde med meg psykologen på et møte hvor hun ble informert om mine utfordringer i jobbsammenheng. Er også litt åpen med kollegaer når det oppstår situasjoner jeg føler trenger en forklaring. 
Dersom du kun har vikariat og håper på fast stilling ville jeg muligens avventet å informere. Mange sjefer tenker (naturlig nok) på sannsynlighet for fravær senere osv. Men generelt er rådet mitt at dersom det påvirker deg synlig på jobb er det best å informere litt. Mitt inntrykk er at folk flest har littegrann forståelse for ptsd. 

Anonymkode: c8d94...75b

[AnonymBruker]

Sånt er veldig vanskelig. 

Å forklare hvorfor man reagerer som man gjør, kan gjøre at man får mer forståelse, unngår at folk får feil inntrykk, gjøre det lettere å få tilrettelegging så man klarer seg litt bedre, osv. 

Men på den annen side kan det også føre til at man ikke blir tatt alvorlig, at alt man føler er et problem blir avfeid med "det er bare diagnosen din som får deg til å føle som du gjør", at man plutselig får mindre ansvar/oppgaver fordi man blir sett på som skjør og/eller en usikkerhet (kan du forsvinne pga helsen din når som helst, osv). 

Jeg har aspergers og adhd, og jeg har slitt veldig med samme dilemmaet. 

Jeg har en god del vansker som jeg nå har begynt å få problemer med på jobb, som at sjefen er irritert og misfornøyd med meg. Hadde jeg fortalt om diagnosen min, kunne jeg kanskje fått tilrettelegging, så jeg fikk det lettere. Men jeg stoler overhodet ikke på sjefen min, jeg er temmelig sikker på at han kommer til å bruke det som en "du er ikke skikket til jobben og kan ikke få ansvar for noe" grunn... 

Anonymkode: 6f6d4...ad6

[AnonymBruker]

Min erfaring er at man blir sett på som svak om man forteller om slikt på jobb. Alle feil man gjør så får man da ekstra på seg fordi man har fortalt om personlige utfordringer. 

Så jeg stemmer for å holde det private, privat. 

Anonymkode: f5985...917

[AnonymBruker]

Om du er kvinne i et mannsdominert yrke viller jeg ihvertfall absolutt ikke sagt noe. Da er du et svakt og hysterisk kvinnfolk før du vet ordet av det. 

Anonymkode: 6f6d4...ad6