Hvordan akseptere at min far ikke bryr seg?

[AnonymBruker]

Har hatt samvær med min far annenhver helg siden jeg var liten. Han hadde også samværsrett en dag i uken, men gadd aldri besøke meg den dagen. Når jeg var barn var han ofte sint på meg, var ute å drakk og jeg var alene hjemme fra svært tidlig alder. Dette resulterte i at jeg ble syk med migrene, og kastet opp. Måtte ofte ringe min mor å be hun hente meg da jeg ikke fikk tak i han når han var på fest. Tilslutt ble jeg syk annenhver helg. Min mor prøvde å hindre han i å se meg når jeg var 5 år pga. hun trodde han ikke var snill med meg, men klarte ikke dette uten fysiske bevis. 
 

I ungdomsårene ble han mer sint og stygg,  og voldelig. Eksempel om han tok meg i å oppbevare alkohol, truer han med å ødelegge en og en ting på rommet mitt til jeg fortalte hvem jeg fikk det av. Han har knust to av telefonene mine. Han har tatt parfymene mine med seg ut og knust de i asfalten pga han var sint. Han har truet med å knekke hvert bein i kroppen min, slått meg i ansiktet så jeg begynte å fossblø neseblod, kjørt meg med bil langt i ingenmannsland, tvunget meg til å gå hjem igjen og kjørt meg opp igjen når jeg var kommet ned. 
 

I tillegg har han en kone som jeg kranglet ofte med, da hun var svært ufin. Eksempel nektet å lage bursdagskake, sa at ingen ville ha meg, sa at mamma ikke ville snakke med meg når jeg prøvde å ringe å koblet ut hustelefonen, snakket stygt om meg til kunder slik at de tilslutt har ringt mamma i bekymring og diverse annet. 
 

Nå er heldigvis dette marerittet forbi, og jeg er voksen. Jeg hører aldri fra min far, han spør aldri hvordan det går, ringer aldri, og ser han en gang i året for å utveksle gaver. Når jeg er på besøk der med samboer for å gi julegaver, føler vi begge at vi ikke er velkommen. Han sier «dere må bare gå altså om dere ikke vil være her», men på en slik måte som at han vil ha oss ut. 
 

Hvordan klarer folk å akspetere at man har slike foreldre? Min stemor har en datter, og han har alltid behandlet hun som en prinsesse. Min storebror behandler han også fint. Tenker jo at det er noe feil med meg siden min egen far ikke liker meg. Har akseptert det mer og mer, eller, jeg lar være å tenke på det så ofte. Men kan man gjøre noe for å slippe å føle seg trist og uelsket i en slik situasjon? 

Anonymkode: ac9ee...d9e

[AnonymBruker]

Kanskje du kan forsøke fokusere mer på de som faktisk er der for deg, enn den ene personen som ikke er der for deg?

Anonymkode: f0940...2bc

[AnonymBruker]

Mange menn som ikke har det i seg å være fedre. Noen ganger lurer jeg på om de er likere hankjønnet i dyreriket enn vi vil ta innover oss. Bare å få parra seg også stikke. Noe godt håndlag med små  barn er det bare veldig få av de som har

Anonymkode: 16e10...f38