Når jeg ble sammens med min samboer, var jeg klar på at jeg ønsket 2-3 barn, han sa at 2 barn var fint, dette ble vi enig om før vi ble

[AnonymBruker]

samboere,men nå er barnet snart 6 år og far ønsker ikke flere likevel, så da tenker jeg og gå fra han, han lovet 2 ,men vil stoppe nå på 1.

Jeg har et sterkt ønske om flere, dette fordi jeg aldri fikk søsken selv og mine foreldre døde når jeg var tenåringer, besteforeldrene mine var døde før jeg ble født og pappa var enebarn og broren til min mor er rusmisbruker og søsteren har vi aldri hatt kontakt med, men vet hun lever og er barneløs,men hun ønsker ingen kontakt.

Så barnet vil få svært liten familie hvis jeg ikke går fra mannen. mannen har ingen søsken heller og en far som aldri har vert i bilde og en mor som sliter pyskisk ,så hun har ikke vert i livene våre, så gutten har bare meg og faren.

Jeg kommer til og ha 50/50 og far skal få stille opp og ha han anhver ferie og slik, han er en fantasisk pappa, så veldig trist han ikke vil ha flere.

Men er dette riktig? eller er det veldig egoistisk av meg og bryte opp familien til gutten? jeg vet at jeg aldri vil bli sikkelig lykkelig uten flere barn, er mye lei meg og dette merker også gutten min

Anonymkode: 1800c...445

[Brunello]

Hva er alternativet? Kanskje få et barn til om fem år?

[AnonymBruker]

Skal du ta hensyn til egne ønsker eller barnets beste?

Alle inngår vi ekteskap med håp og ønske om samliv frem til en dør, men livet skjer og noen skiller seg likevel.

Har dere snakket skikkelig om det? Hva er grunnen til at han ikke ønsker fler? Kan det være han syns det er slitsomt å skulle starte på nytt med en liten? Setter han kanskje mer pris på dere to nå som barnet blir eldre og mer selvstendig? Andre ting som spiller inn? 

Også vil jeg legge til en ting til. Det er ikke sikkert at et til barn vil gi deres nåværende barn det idylliske søskenforholdet du ser for deg. 

Om du setter opp en for/mot liste, hva er det flest av og er det gode nok grunner i dine øyne?

Anonymkode: e78f9...0db

[AnonymBruker]

Nei, det er ikke egoistisk. Du hadde trolig ikke gått inn i et forhold med han om han hadde sagt han bare ønsket ett barn. Det er lov å ombestemme seg, både for deg og han. 

Anonymkode: 230f2...0c8

[AnonymBruker]

Tusen takk for alle svar

Ja vi har snakket mye om det + vert hos par terapist også, så han ønsker virkelig ikke flere.

 

Anonymkode: 1800c...445

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

samboere,men nå er barnet snart 6 år og far ønsker ikke flere likevel, så da tenker jeg og gå fra han, han lovet 2 ,men vil stoppe nå på 1.

Jeg har et sterkt ønske om flere, dette fordi jeg aldri fikk søsken selv og mine foreldre døde når jeg var tenåringer, besteforeldrene mine var døde før jeg ble født og pappa var enebarn og broren til min mor er rusmisbruker og søsteren har vi aldri hatt kontakt med, men vet hun lever og er barneløs,men hun ønsker ingen kontakt.

Så barnet vil få svært liten familie hvis jeg ikke går fra mannen. mannen har ingen søsken heller og en far som aldri har vert i bilde og en mor som sliter pyskisk ,så hun har ikke vert i livene våre, så gutten har bare meg og faren.

Jeg kommer til og ha 50/50 og far skal få stille opp og ha han anhver ferie og slik, han er en fantasisk pappa, så veldig trist han ikke vil ha flere.

Men er dette riktig? eller er det veldig egoistisk av meg og bryte opp familien til gutten? jeg vet at jeg aldri vil bli sikkelig lykkelig uten flere barn, er mye lei meg og dette merker også gutten min

Anonymkode: 1800c...445

Verdier er det viktigste i et forhold. Er dem ulike så tar det slutt. Verdier er extremt vansklige å endre på. Hvis du vil ha fler barn og han ikke ønsker fler så vil det krasje. Du gjør rett i å slå opp og finne noen som har like verdier som deg! 

Anonymkode: b5621...fd7

[Kipling]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

samboere,men nå er barnet snart 6 år og far ønsker ikke flere likevel, så da tenker jeg og gå fra han, han lovet 2 ,men vil stoppe nå på 1.

Jeg har et sterkt ønske om flere, dette fordi jeg aldri fikk søsken selv og mine foreldre døde når jeg var tenåringer, besteforeldrene mine var døde før jeg ble født og pappa var enebarn og broren til min mor er rusmisbruker og søsteren har vi aldri hatt kontakt med, men vet hun lever og er barneløs,men hun ønsker ingen kontakt.

Så barnet vil få svært liten familie hvis jeg ikke går fra mannen. mannen har ingen søsken heller og en far som aldri har vert i bilde og en mor som sliter pyskisk ,så hun har ikke vert i livene våre, så gutten har bare meg og faren.

Jeg kommer til og ha 50/50 og far skal få stille opp og ha han anhver ferie og slik, han er en fantasisk pappa, så veldig trist han ikke vil ha flere.

Men er dette riktig? eller er det veldig egoistisk av meg og bryte opp familien til gutten? jeg vet at jeg aldri vil bli sikkelig lykkelig uten flere barn, er mye lei meg og dette merker også gutten min

Anonymkode: 1800c...445

Vanskelig situasjon, det å forlate mannen og ødelegge familien til sønnen din er rimelig drastisk, men jeg ser poenget når du har vært bestemt på 2-3  og blitt lovet det for så at han ombestemmer seg. Og problemet er at det blir vanskeligere å finne en ny mann å få flere barn med når du allerede har ett. Mange menn som ikke er interessert i det da han fra sitt perspektiv vil regne med at han da må være far for en annen manns barn før han kan få noen egne med deg. Så det kommer litt an på hvor gammel du er og hvor fin du er. Er du en 24 år gammel modellpen  jente så går det nok, men er du 35 og gjennomsnittlig , så kan det gå galt.

Og det verste utfallet ville vært om du forlot mannen og endte opp med å ikke finne en annen, så du ville endt opp med bare ett barn, men at du i tillegg har ødelagt familien hans. Jeg ville vært veldig forsiktig med dette å prøvd å jobbe med mannen og fått snudd ham. Om du kan få til det så er det veldig mye mindre risikabelt enn alternativet.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Tusen takk for alle svar

Ja vi har snakket mye om det + vert hos par terapist også, så han ønsker virkelig ikke flere.

 

Anonymkode: 1800c...445

Sier han hvorfor han ikke ønsker flere barn? Og kan du ha forståelse, i det minste respekt, for det? 

Anonymkode: 5a460...def

[AnonymBruker]

Ja, du er egoistisk. Om han ikke ønsker flere barn, er det for en grunn. All respekt til han at han står inne for valget. Vil du ha en far som jobber 100% for barnet, eller en som max jobber 50% for to barn?

Anonymkode: 63495...f67

[AnonymBruker]

Ja, jeg synes du er egoistisk. Hva er grunnen til at han ikke vil ha flere barn? Var det mye mer slitsomt enn han så for seg? Mistet han mye av seg selv, du av deg, dere som par osv? Fikk dere et krevende barn, barn med plager feks? 

Jeg og mannen var enige på forhånd om 3 barn, det var et stort ønske for begge to. Så fikk vi første med mye diffuse plager og nesten ingen søvn på 3 år. Vi har heldigvis enige at uansett ønsket vi ikke enebarn, men hadde det ikke vært for at han også synes det så hadde det vert stopp der. Så er vi enige om at etter 2 er det den som ikke vil mer som har vetorett, så jeg respekterer han når han nå er ferdig, og nr 3 aldri vil bli.

Forstår frustrasjonen din når ønsket har vært så stort, og dere i utgangspunktet var enige. Men han har nok sine grunner, og hans følelser har noe å si også. Om du går i fra han så sier du også fra deg barnet du allerede har halve tiden, til fordel for et mulig barn i fremtiden? Jeg har aldri forstått den tanken, uansett hvor mye jeg ønsker meg flere barn så ville jeg aldri frivillig hatt mine nåværende barn mindre når mannen min er en super mann og far, bare for å få et barn til... Det er ingen garanti for at du får flere barn heller, kanskje møter du ikke en mann til som ønsker barn med deg, hva om du ikke kan få flere osv. Så å rive opp en god familie bare pga det, det er egoistisk. 

P.s. så er ikke 50/50 ordning det samme som at far har barnet annenhver helg og i ferier, siden du skriver begge deler. 50/50 så har dere barnet like mye, annenhver uke feks er vanligst...

Anonymkode: 0d496...99c

[AnonymBruker]

Jeg syns det er alltid så merkelig hvordan et barneønske, i dette tilfellet hvor man har ett barn fra før, kan gjøre at man forlater både mannen, som man skal elske, og familien sin. Det er helt utenkelig for meg. Jeg hadde tenkt at det var synd ting ikke ble som de var tenkt, men livet er dynamisk og endrer seg - det kan hende man ikke kan få flere barn til og med, men jeg hadde aldri satt det over mannen min og barnet. For meg sier det litt om kjærligheten til den og de man deler livet med, beklageligvis. Egoist - ja, definitivt. 

Anonymkode: d64a1...551

[AnonymBruker]

Jeg forstår at du inderlig ønsker flere barn, men at dette ønsket skal være så stort at du er villig til å bryte opp familien din og forandre hele livet til barnet dere har drastisk er helt uforståelig. Jeg vil faktisk si at det er voldsomt egoistisk. Du vil ikke bli lykkelig uten flere barn sier du, men hva med din sønns lykke? Vil han faktisk være lykkelig som skilsmissebarn? 

Anonymkode: 860c2...e69

[AnonymBruker]

Jeg kunne funnet på å gjøre det. Ett barn hadde vært utenkelig for meg. Mannen var vel fornøyd med en, men det kunne jeg aldri tenkt meg. 

"Heldigvis" for meg, så kan jeg ikke gå på P-preparater. Og han liker ikke kondom. 

Vi gjorde det vi kunne for å ikke bli gravide, men havna i uløkka igjen og igjen. Nå er jeg sterilisert.

Anonymkode: 527de...9c6

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Også vil jeg legge til en ting til. Det er ikke sikkert at et til barn vil gi deres nåværende barn det idylliske søskenforholdet du ser for deg. 

Dette. Hvordan vil du føle det hvis du går fra (mannen som jeg regner med du har det bra sammen med siden du ikke skriver noe annet) for at sønnen din skal ha søsken, og så viser det seg at barna dine ikke tåler hverandre eller rett og slett er likegyldige? Du skriver at du ikke blir lykkelig uten flere barn, men blir du lykkelig hvis disse barna ikke vil ha noe med hverandre å gjøre?

[AnonymBruker]

For meg stod barneønske veldig høyt. Jeg ville ha 3 og sa det klart ifra til mine kjærester. Jeg har traumer fra barndommen der jeg bestemte meg for flere barn. I tillegg er jeg alene og det føles så tungt. Jeg ønsket barneflokk, det være mine egne barn eler adopterte. Så ja, jeg forstår deg, jeg ville forlatt mannen om han stoppet på ett og jeg ville vært såret om ham ombestemte seg. Han visste jo mine ønsker før vi gikk inn i forhold. Og om jeg ble med ham, ville det aldri vært det samme. Jeg ville klandret ham for å ødelegge mitt liv og barnets liv så det ville ikke vært noe familieidyll.

Anonymkode: 6e283...c7d

[AnonymBruker]

Det er jo pr definisjon egoistisk, du gjør i så fall dette for å realisere ditt eget ønske om flere barn, ikke for sønnen din. Han er såpass gammel nå at det er ikke sikkert han vil bli nære med et nytt søsken, det vil jo også ta noen år før du finner en ny mann og blir godt nok kjent med han til at dere kan flytte sammen og få barn. (Nesten åtte år mellom meg og mitt søsken, og vi er som to enebarn, selv om vi har samme foreldre. Har ikke noe annet høflig kontakt når vi er innom familien samtidig.) Så drømmen din har allerede gått dukken, og i tillegg vil du bryte opp familien og gjøre at sønnen din får mindre kontakt med dere begge. 

Anonymkode: 2b3be...264

[AnonymBruker]

Du kan jo snu problemstillingen litt. Hva om du hadde hatt et problematisk svangerskap, en forferdelig dårlig fødsel, et barn som holdt deg våken hele natten eller at du ikke følte deg som en tilstrekkelig god mor.  Skulle mannen gått fra deg om du ikke ville ha mer enn ett barn selv om du hadde lovet han 2 eller 3 bare fordi han har vært enebarn selv?

Grow up!

Anonymkode: 63495...f67

[AnonymBruker]

Det høres helt sinnsykt ut å ødelegge en fin familie og endre hele den trygge tilværelsen for sønnen din for noe sånt ja. Og han er allerede 6 år, hvordan skal det da fungere? Du må finne en ny mann, det tar sikkert et år. Så er det viktigere enn noen sinne å vite at denne mannen er bra, han skal tross alt bli stefar til din sønn, så kanskje det tar to år. Så skal du bruke noen måneder på å bli gravid og i tillegg er man gravid 9 mnd, la oss si det går ett år til. Da er sønnen din 10 når han blir storebror, det er virkelig ikke gitt at det blir noe særlig tett søskenforhold…

Anonymkode: 9ca75...591

[AnonymBruker]

Jeg personlig ville aldri splittet opp familien min for å starte en "ny" potensiell familie med noen andre.  Hva om du ikke kan bli gravid igjen?  Hva om du ikke møter en ny,  god partner i tide?  

Det er bare min personlige mening dog.  Hvis ønsket om ett barn til et sterkere enn ønsket å bevare familien slik den er,  har du ikke noe annet valg enn å gå. 

Anonymkode: 18dae...63f

[AnonymBruker]

Her tenker jeg mannen ble tenke seg om et par ganger. Er dette en dame han ønsker å tilbringe resten av livet sammen med når hun har så konkrete og strenge krav?

Hvorfor gjøre livet ulykkelig for seg selv ved å gi henne flere barn?  Det blir jo bare mer bidrag å betale, for forholdet kommer ikke til å overleve i det lange løp. 

Her er det bare å komme seg vekk før hun blir gravid igjen!

Anonymkode: 63495...f67