Nytt nabolag/barneskole og en snart ufør forelder - hva si når noen spør?

[AnonymBruker]

Her vi bor nå kjente alle meg mens jeg var i full jobb (med høy utdannelse) osv - og så ble jeg på dagen veldig syk. Her vet jo «alle» alt, og jeg var helt ekstremt dårlig under hele covidperioden. 
Mannen er i vanlig full jobb som før. Så jeg opplever ikke noen fordommer slik sett, alle så jo hvor ekstremt dårlig jeg plutselig ble over natta. 

 

Vi må på sikt flytte til annet nabolag, og kommer da til å bo i leilighet. Jeg er også blitt bra nok nå til å kunne hente på skolen avogtil/ta en kort tur på nærbutikk, men man ser jo på meg at noe ikke stemmer fysisk (har ikke hjelpemidler som er synlige). 
 

I samtale med nye er det jo den sedvanlige «hva driver du med da». Av hensyn til barnet og egentlig meg selv orker jeg ikke svare rett ut «det går mot ufør slik det ser ut nå», men jeg vil jo ikke lyve heller. 
Så der tenkte jeg si «vi to er begge utdannet X, han jobber der og jeg jobbet her før jeg fikk sykdom Y som bare er vedvarende enn så lenge».

MEN - av hensyn til meg selv orker jeg ikke ha lengre samtaler om sykdom, eller åpne for «men er du sikker på ikke annen diagnose» osv. 
 

Jeg klarer ikke være sosial med andre foreldre uansett (far tar ansvar for det, jeg var litt primus motor der før), men ønsker jo å bidra til at barnet får et nettverk. Så jeg vil liksom ikke bli «hun derre uføre moren». Går jo utfra det er litt….tja. Flaut/kjipt/annerledes for barnet etterhvert. 
 

Så:

Hva kan være greit å svare - og «ikke inviterende til å snakke om sykdom» med nye klasseforeldre og naboer om de spør? 
 

Jeg er som sagt åpen for å si diagnosen jeg  har fått, men orker ikke «jeg er på AAP og går mot ufør». 
 

Noen gode tips? 
 

 

Anonymkode: fe8ec...3d8

[Gjest Ghostface]

Det er jo bare å si at man er ufør. Jeg liker ikke å fortelle det til noen, jeg heller, men hvis de dømmer noen av den grunn, er det deres sak.

[Snok1]

Du bør selvsagt si det som det er. Det skal ikke være noen skam i å være syk og ufør. Det er en kjip situasjon, men å gå med lute skuldre og ytre halvkvedete viser gjør ikke saken bedre.

[AnonymBruker]

Jeg svarer kort at jeg er ufør og så skynder jeg må å flytte samtalen over på noe annet.

Anonymkode: fbc57...9c4

[AnonymBruker]

TS her  

Joda, jeg har ikke tenkt å lyve.

Alle ser jo jeg ikke er arbeidsfør nå  Men jeg har jo en «karriere» bak meg og lang universitetsutdanning. Og jeg har ikke enda sagt opp jobben jeg er sykemeldt fra. 
Men det ligger jo i kortene. 

 

Anonymkode: fe8ec...3d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

TS her  

Joda, jeg har ikke tenkt å lyve.

Alle ser jo jeg ikke er arbeidsfør nå  Men jeg har jo en «karriere» bak meg og lang universitetsutdanning. Og jeg har ikke enda sagt opp jobben jeg er sykemeldt fra. 
Men det ligger jo i kortene. 

 

Anonymkode: fe8ec...3d8

Enn så lenge kan du da si at du jobber der du jobber? 

Og etterhvert som det blir ufør så svarer du det?

Anonymkode: c1e85...9c3

[AnonymBruker]

Når jeg spør om hva noen driver meg / jobber med, så er det for å få noe å snakke sammen om og se om jeg har noen felles kollegaer / venner / andre «fellesnevnere».  
 

Så begynne med å si at « jeg er utdannet farmasøyt fra Bergen, og jobbet i apotek i Tønsberg 15 år.» Så kan dere snakke litt om dette (svare på spm som «kjenner du Arne fra Tønsberg, var det et stort apotek, lager dere egen medisin ..). Eller gå rett videre til å si at «de siste tre årene har jeg ikke jobbet, blir jeg frisk vil jeg gjerne tilbake til farmasøyt-jobb, men jeg er også veldig interessert i fotografi / hundeoppdrett / kryptovaluta, så det er flere ting jeg kan ta tak i når jeg blir frisk. »

Anonymkode: fc865...e54

[AnonymBruker]

Jeg er delvis ufør og jeg unngår for alt i verden å si noe. Jeg er fortsatt under 40år, så føler det er ganske mye stigma. Er psykisk ufør, så jeg ser frisk ut og gjør friske ting fordi det å sitte inne ville gjort meg "gal". Altså er jeg veldig utsatt for fordømmelse og andre kjipe ting.

Er også drittlei av å snakke om sykdom og smile til folk som kommer med idiotutsagn som "spis riktig og tren", som om det hjelper mot C-PTSD og personlighetsfortyrrelse....

Har egentlig ingen tips, jeg hadde bare sagt at jeg jobbet med det du er sykmeldt fra. Du er mest inne uansett og ingen vil kanskje legge merke til at du er hjemme på dagtid.

Anonymkode: 97953...eb2

[Snok1]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

TS her  

Joda, jeg har ikke tenkt å lyve.

Alle ser jo jeg ikke er arbeidsfør nå  Men jeg har jo en «karriere» bak meg og lang universitetsutdanning. Og jeg har ikke enda sagt opp jobben jeg er sykemeldt fra. 
Men det ligger jo i kortene. 

 

Anonymkode: fe8ec...3d8

Det er en viktig del av historien om deg.

☺️

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker said:

Her vi bor nå kjente alle meg mens jeg var i full jobb (med høy utdannelse) osv - og så ble jeg på dagen veldig syk. Her vet jo «alle» alt, og jeg var helt ekstremt dårlig under hele covidperioden. 
Mannen er i vanlig full jobb som før. Så jeg opplever ikke noen fordommer slik sett, alle så jo hvor ekstremt dårlig jeg plutselig ble over natta. 

 

Vi må på sikt flytte til annet nabolag, og kommer da til å bo i leilighet. Jeg er også blitt bra nok nå til å kunne hente på skolen avogtil/ta en kort tur på nærbutikk, men man ser jo på meg at noe ikke stemmer fysisk (har ikke hjelpemidler som er synlige). 
 

I samtale med nye er det jo den sedvanlige «hva driver du med da». Av hensyn til barnet og egentlig meg selv orker jeg ikke svare rett ut «det går mot ufør slik det ser ut nå», men jeg vil jo ikke lyve heller. 
Så der tenkte jeg si «vi to er begge utdannet X, han jobber der og jeg jobbet her før jeg fikk sykdom Y som bare er vedvarende enn så lenge».

MEN - av hensyn til meg selv orker jeg ikke ha lengre samtaler om sykdom, eller åpne for «men er du sikker på ikke annen diagnose» osv. 
 

Jeg klarer ikke være sosial med andre foreldre uansett (far tar ansvar for det, jeg var litt primus motor der før), men ønsker jo å bidra til at barnet får et nettverk. Så jeg vil liksom ikke bli «hun derre uføre moren». Går jo utfra det er litt….tja. Flaut/kjipt/annerledes for barnet etterhvert. 
 

Så:

Hva kan være greit å svare - og «ikke inviterende til å snakke om sykdom» med nye klasseforeldre og naboer om de spør? 
 

Jeg er som sagt åpen for å si diagnosen jeg  har fått, men orker ikke «jeg er på AAP og går mot ufør». 
 

Noen gode tips? 
 

 

Anonymkode: fe8ec...3d8

Jeg er faktisk litt i samme situasjon, bare at jeg har allerede flyttet og har vært dårlig siden jeg flyttet inn. Er sykemeldt og gradvis på vei mot en diagnose nå.

Jeg skjønner hvordan du føler det ihvertfall. Føler naboer og de ansatte i barnehagen tenker at jeg er helt udugelig 😕

Når noen spør hva jeg gjør sier jeg yrket jeg er utdannet som og har jobb i, selv om jeg ikke jobber akkurat da. I de fleste tilfeller utbroderer jeg ikke. I såfall sier jeg "jeg ble dessverre alvorlig syk nylig så nå fokusere jeg mest på å takle hverdagen " eller noe i den dur. 

Anonymkode: 61f08...3ba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Når jeg spør om hva noen driver meg / jobber med, så er det for å få noe å snakke sammen om og se om jeg har noen felles kollegaer / venner / andre «fellesnevnere».  
 

Så begynne med å si at « jeg er utdannet farmasøyt fra Bergen, og jobbet i apotek i Tønsberg 15 år.» Så kan dere snakke litt om dette (svare på spm som «kjenner du Arne fra Tønsberg, var det et stort apotek, lager dere egen medisin ..). Eller gå rett videre til å si at «de siste tre årene har jeg ikke jobbet, blir jeg frisk vil jeg gjerne tilbake til farmasøyt-jobb, men jeg er også veldig interessert i fotografi / hundeoppdrett / kryptovaluta, så det er flere ting jeg kan ta tak i når jeg blir frisk. »

Anonymkode: fc865...e54

Tenkte egentlig bare si det i samme setning da jeg er synlig «krank».

»Er X utdanning, jobbet med dette temaet - men fikk for litt siden sykdom Y - så jeg får ikke jobbet foreløpig». 
 

Jeg tenker jo være ærlig fordi jeg jo er totalt fraværende fra alt som heter oppfølging av barn (sosialt/idrettsarrangement/17.mai/bursdag osv). Jeg deltar på organisering og kan invitere osv på melding osv - men de ser meg jo aldri. 
 

Er egentlig ganske sosial og typisk sånn forelder som er med i FAU/frivillighet osv - så ønsker ikke fremstå som «jeg gidder aldri dukke opp». 

Anonymkode: fe8ec...3d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg er faktisk litt i samme situasjon, bare at jeg har allerede flyttet og har vært dårlig siden jeg flyttet inn. Er sykemeldt og gradvis på vei mot en diagnose nå.

Jeg skjønner hvordan du føler det ihvertfall. Føler naboer og de ansatte i barnehagen tenker at jeg er helt udugelig 😕

Når noen spør hva jeg gjør sier jeg yrket jeg er utdannet som og har jobb i, selv om jeg ikke jobber akkurat da. I de fleste tilfeller utbroderer jeg ikke. I såfall sier jeg "jeg ble dessverre alvorlig syk nylig så nå fokusere jeg mest på å takle hverdagen " eller noe i den dur. 

 

 

Anonymkode: 61f08...3ba

Ja, det er en «fin» og ærlig måte å si det på.

Jeg tenker også være ærlig om de spør meg om deltakelse på noe. Jeg sier jo som det er: «jeg fungerer til minimalt, men mannen min kan sikkert trallala». Og han er jo deltakende, så….ja. 

Anonymkode: fe8ec...3d8

[AnonymBruker]

Kan du ikke bare si at du er «sett inn yrke», men for tiden sykemeldt uten å utbrodere mer noen diagnose?

Anonymkode: f492a...d93

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Her vi bor nå kjente alle meg mens jeg var i full jobb (med høy utdannelse) osv - og så ble jeg på dagen veldig syk. Her vet jo «alle» alt, og jeg var helt ekstremt dårlig under hele covidperioden. 
Mannen er i vanlig full jobb som før. Så jeg opplever ikke noen fordommer slik sett, alle så jo hvor ekstremt dårlig jeg plutselig ble over natta. 

 

Vi må på sikt flytte til annet nabolag, og kommer da til å bo i leilighet. Jeg er også blitt bra nok nå til å kunne hente på skolen avogtil/ta en kort tur på nærbutikk, men man ser jo på meg at noe ikke stemmer fysisk (har ikke hjelpemidler som er synlige). 
 

I samtale med nye er det jo den sedvanlige «hva driver du med da». Av hensyn til barnet og egentlig meg selv orker jeg ikke svare rett ut «det går mot ufør slik det ser ut nå», men jeg vil jo ikke lyve heller. 
Så der tenkte jeg si «vi to er begge utdannet X, han jobber der og jeg jobbet her før jeg fikk sykdom Y som bare er vedvarende enn så lenge».

MEN - av hensyn til meg selv orker jeg ikke ha lengre samtaler om sykdom, eller åpne for «men er du sikker på ikke annen diagnose» osv. 
 

Jeg klarer ikke være sosial med andre foreldre uansett (far tar ansvar for det, jeg var litt primus motor der før), men ønsker jo å bidra til at barnet får et nettverk. Så jeg vil liksom ikke bli «hun derre uføre moren». Går jo utfra det er litt….tja. Flaut/kjipt/annerledes for barnet etterhvert. 
 

Så:

Hva kan være greit å svare - og «ikke inviterende til å snakke om sykdom» med nye klasseforeldre og naboer om de spør? 
 

Jeg er som sagt åpen for å si diagnosen jeg  har fått, men orker ikke «jeg er på AAP og går mot ufør». 
 

Noen gode tips? 
 

 

Anonymkode: fe8ec...3d8

Jeg tror du tjener mer på å være ærlig i det lange løp. Jeg kom nylig i prat med en person på et busstopp. Hun begynte å prate, så da svarte jeg. Hun lurte på om jeg jobbet og med hva. Jeg svarte og spurte om hun jobbet. "Jeg har uføretrygd", svarte hun. Utrolig tøft gjort å være så ærlig. Det står det veldig respekt av, og det er mye bedre enn å vikle seg inn i løgner.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Kan du ikke bare si at du er «sett inn yrke», men for tiden sykemeldt uten å utbrodere mer noen diagnose?

Anonymkode: f492a...d93

Det er det jeg gjorde da jeg var i den situasjonen. 

Anonymkode: 8b3ec...0de

[AnonymBruker]

Hmm, si «jeg er utdannet det og det, men akkurat nå har livet gitt meg en liten pause så jeg får se litt hva som skjer rundt neste sving», man trenger ikke å brette ut om sykdom og uføretrygd. Jeg hadde iallefall ikke gravd noe videre om jeg hadde fått et sånt type svar  

Anonymkode: 988e6...75c

[AnonymBruker]

Forstår ikke hvorfor alle må vite….

Anonymkode: cbe1b...675

[AnonymBruker]

Kan du ikke bare si ‘Jeg er tannlege*, men er for tiden hjemmeværende’ 

* - yrket ditt 

Anonymkode: 29668...efe

[AnonymBruker]

Jeg sier bare noen ord om utdannelse og/eller tidligere jobber, men at jeg ikke jobber for tiden pga sykdom. Da sier du litt om hvem du er. 

Anonymkode: bab3c...044

[AnonymBruker]

«Jeg er X (utdannelse) og jobber i X firma, men jeg fikk X (sykdom) i desember i fjor og er for tiden sykmeldt.» 

Anonymkode: f59ac...a36