Nei, deprimerte kan ikke bare ta seg sammen!

[Silva Pluvialis]

"Personer med depresjon har trolig støtt på forestillingen om at de bare må ta seg sammen.

Forskeren møter ofte påstanden om at depresjon er det samme som å være trist.

Du har kanskje hørt influensere fortelle hvordan de har «beseiret» depresjon ved å følge et spesielt treningsprogram eller et bestemt kosthold.

Du har kanskje hørt om tilfeller der depresjon blir forvekslet med latskap.

Og de med depresjon har sikkert hør en indre stemme si: Du må bare ta deg sammen.

Poul Videbech, overlege ved Center for Neuropsykiatrisk Depressionsforskning ved Psykiatrisk Center Glostrup i Danmark, kan mye om depresjon.

Han mener det er en myte.

– En person med depresjon kan ikke bare ta seg sammen og tenke positivt. Det virker mot sin hensikt hvis man får høre det fra familie eller venner, sier Videbech.

Myten er enormt skadelig

Slike råd kan forverre depresjonen, mener Videbech.

– Den deprimerte kan komme til å tenke: Jeg må virkelig være et dårlig menneske når jeg ikke klare å følge de gode rådene de snille menneskene gir meg. Det kan forverre tilstanden, mener Videbech.

Ved Center for Neuropsykiatrisk Depressionsforskning møter Videbech ofte deprimerte som på grunn av misforstått hjelpsomhet har ventet lenge med å søke behandling.

Rådene får folk til å bagatellisere depresjonen, mener Videbech:

– Folk er følsomme overfor slike holdninger når de har det vondt, sier han."

https://forskning.no/depresjon-psykiske-lidelser/depresjonsforsker-om-skadelig-myte-nei-deprimerte-kan-ikke-bare-ta-seg-sammen/1980817

Jeg synes det er bra at forskere går ut i media og forklarer at mennesker med depresjon og andre psykiske lidelser ikke bare kan ta seg sammen, men jeg tror dessverre det henger litt sammen med at folk bruker ordet depresjon om at de er lei seg. Eller angst om at de er nervøse før jobbintervju. Eller traumatisert fordi de fikk en stygg kommentar. Det gjør at de med reelle diagnoser ikke blir tatt på alvor, og at mange får en "skjerp deg"-holdning, noe som igjen bidrar til å forverre og forlenge lidelsene til de som har diagnostiserte lidelser. Både fordi de ikke blir trodd og tatt på alvor, men også fordi folk tenker at "det er jo bare", fordi de forveksler disse med de som bare er litt lei seg eller utilpasse (som alle er innimellom).

Hva tenker dere om dette? Jeg tenker at det er vanvittig viktig å ikke vanne ut alvorlige begreper. Det bidrar ikke til mindre fordommer, heller mer. Det lager en illusjon om at det bare er å ta seg sammen hvis man har psykiske lidelser, noe som er skadelig for de som har faktiske diagnoser. For har man en depresjon eller en annen psykisk lidelse kan man ikke bare ta seg sammen. Det er faktisk en sykdom.

Endret 13. august 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

Jeg er enig. Bare se tråden om traumer. Man skal være forsiktig med diagnoser. Tror ikke folk forstår hvor skadelig dette er og at det utvanner diagnosene og dermed blir man ikke tatt seriøst. Ingen går rundt å sier de har kreft uten å ha fått det påvist. 

Man kan heller ikke skjerpe seg fra psykisk sykdom. Men man kan gjøre det man kan for å bli bedre/friskere. Akkurat som hvis man har psykisk sykdom.

Har også fått høre at det bare er å skjerpe seg. Glem at du ble seksuelt misbrukt. Move on. Det hjelper jo ikke så mye akkurat. Da føler man at følelsene man har ikke er riktige og viktige, og de blir ubetydelig, som skaper enda mer vansker. 

Anonymkode: fdaa9...30c

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Jeg er enig. Bare se tråden om traumer. Man skal være forsiktig med diagnoser. Tror ikke folk forstår hvor skadelig dette er og at det utvanner diagnosene og dermed blir man ikke tatt seriøst. Ingen går rundt å sier de har kreft uten å ha fått det påvist. 

Man kan heller ikke skjerpe seg fra psykisk sykdom. Men man kan gjøre det man kan for å bli bedre/friskere. Akkurat som hvis man har psykisk sykdom.

Har også fått høre at det bare er å skjerpe seg. Glem at du ble seksuelt misbrukt. Move on. Det hjelper jo ikke så mye akkurat. Da føler man at følelsene man har ikke er riktige og viktige, og de blir ubetydelig, som skaper enda mer vansker. 

Anonymkode: fdaa9...30c

Enig med deg.

Det er mange som bruker ordet "traume" om helt hverdagslige og dagligdagse hendelser.

"Jeg ble traumatisert av å spise for mye kake".

"Jeg fikk traumer av sangen".

"Jeg fikk en flis i fingeren og er enda traumatisert".

"Naboen så stygt på meg, det var traumatisk"

"Kjæresten slo opp med meg, jeg føler meg helt traumatisert".

"Jeg fikk traumer av å falle av sykkelen"

Og listen fortsetter.

Det er forskjell på traume, i medisinsk forstand, og vonde opplevelser. Det er helt klart kjipt å forspise seg på kake, få en flis, falle av en sykkel eller få et stygt blikk. Og det er forferdelig vondt med kjærlighetssorg. Men et traume, i medisinsk forstand, er det IKKE.

På samme måte som det å være lei seg en dag eller en uke heller ikke er en depresjon. Eller engstelse før fremføring eller jobbintervju er "angst".

Vi må ikke sykeliggjøre helt normale følelser. Det gjør at de som faktisk har diagnostiserte lidelser ikke blir tatt på alvor, for "alle har jo angst, depresjon eller traumer"…

[JegMotStrømmen]

Enig med deg, reelt deprimerte kan ikke bare ta seg sammen, reelle traumer forsvinner ikke bare man fokuserer på noe positivt, ordentlig angst går ikke over sånn helt uten videre. Psykiske lidelser er reelle tilstander som det er veldig vondt å leve med, de er vanskelige å mestre, de er i mange tilfeller vanskelige å behandle eller medisinere, det finnes ingen fasit når det kommer til psykiske sykdommer, men de er høyst virkelige. I ytterste konsekvens så fører psykiske lidelser til død, til rusproblematikk(selvmedisinering) og til selvmord. Sånn sett så er psykiske lidelser det som tar livet av flest unge mennesker i dette landet hvert år. Allikevel så er veien til hjelp og behandling lang, tilbudene og behandlingsplassene står ikke i kø, og ofte så tilbys kun medisinering. Medisinering døyver ofte symptomene, men de gjør sjelden personen frisk. 

Men veldig mange misbruker ordene deprimert, traume og angst. Kanskje dette misbruket er med på å opprettholde troen på at folk med psykiske lidelser bare må ta seg sammen... 

[Silva Pluvialis]

JegMotStrømmen skrev (5 minutter siden):

Enig med deg, reelt deprimerte kan ikke bare ta seg sammen, reelle traumer forsvinner ikke bare man fokuserer på noe positivt, ordentlig angst går ikke over sånn helt uten videre. Psykiske lidelser er reelle tilstander som det er veldig vondt å leve med, de er vanskelige å mestre, de er i mange tilfeller vanskelige å behandle eller medisinere, det finnes ingen fasit når det kommer til psykiske sykdommer, men de er høyst virkelige. I ytterste konsekvens så fører psykiske lidelser til død, til rusproblematikk(selvmedisinering) og til selvmord. Sånn sett så er psykiske lidelser det som tar livet av flest unge mennesker i dette landet hvert år. Allikevel så er veien til hjelp og behandling lang, tilbudene og behandlingsplassene står ikke i kø, og ofte så tilbys kun medisinering. Medisinering døyver ofte symptomene, men de gjør sjelden personen frisk. 

Men veldig mange misbruker ordene deprimert, traume og angst. Kanskje dette misbruket er med på å opprettholde troen på at folk med psykiske lidelser bare må ta seg sammen... 

Ja, det er det som er skummelt.

Hvis person A sier "jeg fikk traume av å falle av en sykkel og få et skrubbsår på kneet" så vil jo enkelte (dog, litt enkle sjeler) ikke klare å skille på et slikt "traume" og et faktisk traume. Det kan gjøre slik at person B, som har opplevd en alvorlig trafikkulykke, ikke blir tatt på alvor. Person A klarte å ta seg sammen av sitt "traume". Hvorfor klarte ikke person B det? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg er enig. Bare se tråden om traumer. Man skal være forsiktig med diagnoser. Tror ikke folk forstår hvor skadelig dette er og at det utvanner diagnosene og dermed blir man ikke tatt seriøst. Ingen går rundt å sier de har kreft uten å ha fått det påvist. 

Man kan heller ikke skjerpe seg fra psykisk sykdom. Men man kan gjøre det man kan for å bli bedre/friskere. Akkurat som hvis man har psykisk sykdom.

Har også fått høre at det bare er å skjerpe seg. Glem at du ble seksuelt misbrukt. Move on. Det hjelper jo ikke så mye akkurat. Da føler man at følelsene man har ikke er riktige og viktige, og de blir ubetydelig, som skaper enda mer vansker. 

Anonymkode: fdaa9...30c

Av og til må man prøve å gi slipp på det som har vært vanskelig og prøve gå videre. En blir ikke friskere ved å klamre seg fast i fortiden. 
din traume er din traume, mens andre kan oppleve andre traumer. 
noen får traumer etter seksuelle overgrep, andre ikke. 
ha respekt for andres traumer og vansker, uten å sette det ene opp mot det andre. 

Anonymkode: b3773...7d7

[AnonymBruker]

Tvillingsjel skrev (52 minutter siden):

Ja, det er det som er skummelt.

Hvis person A sier "jeg fikk traume av å falle av en sykkel og få et skrubbsår på kneet" så vil jo enkelte (dog, litt enkle sjeler) ikke klare å skille på et slikt "traume" og et faktisk traume. Det kan gjøre slik at person B, som har opplevd en alvorlig trafikkulykke, ikke blir tatt på alvor. Person A klarte å ta seg sammen av sitt "traume". Hvorfor klarte ikke person B det? 

Men hva betyr ei enkel sjel sin mening? 
det som betyr noe er hva du føler og de rundt deg som skal hjelpe deg tenker. 
Noen sier angst til alt også.. jeg får helt angst av dette.. men angst er ikke det samme som å grue seg. 
de fleste oppegående folk skjønner hva som er hva. 
 

Anonymkode: b3773...7d7

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Av og til må man prøve å gi slipp på det som har vært vanskelig og prøve gå videre. En blir ikke friskere ved å klamre seg fast i fortiden. 
din traume er din traume, mens andre kan oppleve andre traumer. 
noen får traumer etter seksuelle overgrep, andre ikke. 
ha respekt for andres traumer og vansker, uten å sette det ene opp mot det andre. 

Anonymkode: b3773...7d7

Dette faller inn i de provoserende utsagnene. Du vet kanskje ikke at traumer etter seksuelle overgrep i barndommen kan endre hjernestrukturen? Det påvirker tilknytning, relasjoner og følelser. Stresset barnet opplever setter seg i ryggmargen, og mange sliter sosialt, på skolen og med å stå i jobb. De har ofte mange fysiske plager, som kvalme, oppkast, vansker med å holde på urin og avføring, hodepine, magesmerter og/eller muskelsmerter. De har på mange måter fått en nevrologisk hjerneskade. Traumene forstyrret hjernen i så alvorlig grad at barnets utvikling ble truet, noe som kanskje førte til sosiale vansker, mobbing på skolen, utnyttelse og nye retraumatiseringer. Så har vi søvnproblemer, angst. Mange har også personlighetsforstyrrelser, depresjon, selvskadingsproblematikk, ruslidelser, OCD eller spiseforstyrrelser. 

Å si "gå videre og slutt å marinere deg i fortiden" viser skremmende mangel på innsikt for de alvorlige følgene seksuelle overgrep, og andre alvorlige relasjonelle traumer, kan få for barnets utvikling, hjerne, kropp, følelsesliv, relasjoner til andre mennesker og evne til å stå i jobb. Dette er mennesker som i verste fall ikke har noe førtidspunkt. Det er mennesker som har blitt traumatisert før de kunne gå eller snakke. Før de i det hele tatt var klar over sin egen eksistens. Og av sine egne omsorgspersoner. Foreldre. De som skulle ha beskyttet og vært en trygg havn, de var barnets største trussel.

Det er ikke bare "å gi slipp". Det er en voldsom forenkling av problemet.

Endret 13. august 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

Man kan selvsagt ikke bare "skjerpe seg", da hadde jo angst og depresjon ikke vært noe problem. Samme med overvekt.

Men det er likevel et faktum at man må faktisk ta noen valg og gjøre en innsats selv for å bli bedre. Nei, det er ikke enkelt, det kan være beintøft. Og i perioder kan man være så dårlig at man ikke klarer. 

Men til syvende og sist så er det en selv som må bestemme seg for å gå til psykolog, for å åpne seg hos psykologen, for å følge de råd og verktøy psykologen gir, gjøre "hjemmleksen" og jobbe med å bli bedre i hverdagen, ta medisinen som foreskrevet osv.

Så man kan ikke "skjerpe seg" og vips, så er man frisk. Men man kan "skjerpe seg" for å ta de små stegene som må til for at man skal kunne bli bedre.

Anonymkode: c9866...690

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Av og til må man prøve å gi slipp på det som har vært vanskelig og prøve gå videre. En blir ikke friskere ved å klamre seg fast i fortiden. 
din traume er din traume, mens andre kan oppleve andre traumer. 
noen får traumer etter seksuelle overgrep, andre ikke. 
ha respekt for andres traumer og vansker, uten å sette det ene opp mot det andre. 

Anonymkode: b3773...7d7

Ja, man må ikke bli værende i traumene, men jobbet seg vekk fra de og hvordan takle senskadene og leve med de. Det er jeg enig i. Derfor oppsøker man hjelp som jeg skrev. Men man kan ikke tenke seg ut av psykisk sykdom. Akkurat som man ikke kan tenke seg frisk fra fysisk sykdom. 

Jeg setter ikke traumer opp mot hverandre, da har du misforstått det jeg skrev. Vi snakker om de som setter opp vanskelige eller hverdagslige hendelser opp mot traumer og hvilken konsekvenser det får når folk gjør det. 

Anonymkode: fdaa9...30c

[AnonymBruker]

Jeg opplever at mange influensere er «flinke» til å misbruke begrepene depresjon, angst og traumer, og når folk ser hvor mye de klarer å gjøre til tross for at de har påberopt seg psykiske diagnoser, kan de fort tenke at det er normalen. Men man er jo ikke deprimert bare fordi man føler man må ligge i sengen en dag eller to. Man har ikke angst, bare fordi man er redd for noe. Og man har ikke ptsd, bare fordi man har vært i en situasjon man syns var litt skummel eller ekkel. 
 

Så når folk ser at disse influenserene lever livet som normalt, til tross for at de har påberop seg depresjon og ptsd, eller flyr stadig vekk til tross for at de har påberopt seg angst for å fly, så er det ikke rart at folk som aldri har hatt denne type diagnoser selv tror at det bare er å ta seg sammen.

Anonymkode: 81378...1ca

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg opplever at mange influensere er «flinke» til å misbruke begrepene depresjon, angst og traumer, og når folk ser hvor mye de klarer å gjøre til tross for at de har påberopt seg psykiske diagnoser, kan de fort tenke at det er normalen. Men man er jo ikke deprimert bare fordi man føler man må ligge i sengen en dag eller to. Man har ikke angst, bare fordi man er redd for noe. Og man har ikke ptsd, bare fordi man har vært i en situasjon man syns var litt skummel eller ekkel. 
 

Så når folk ser at disse influenserene lever livet som normalt, til tross for at de har påberop seg depresjon og ptsd, eller flyr stadig vekk til tross for at de har påberopt seg angst for å fly, så er det ikke rart at folk som aldri har hatt denne type diagnoser selv tror at det bare er å ta seg sammen.

Anonymkode: 81378...1ca

Akkurat. Det er presist dette jeg mener. 

[Bacteria]

Tvillingsjel skrev (1 time siden):

Enig med deg.

Det er mange som bruker ordet "traume" om helt hverdagslige og dagligdagse hendelser.

"Jeg ble traumatisert av å spise for mye kake".

"Jeg fikk traumer av sangen".

"Jeg fikk en flis i fingeren og er enda traumatisert".

"Naboen så stygt på meg, det var traumatisk"

"Kjæresten slo opp med meg, jeg føler meg helt traumatisert".

"Jeg fikk traumer av å falle av sykkelen"

Og listen fortsetter.

Det er forskjell på traume, i medisinsk forstand, og vonde opplevelser. Det er helt klart kjipt å forspise seg på kake, få en flis, falle av en sykkel eller få et stygt blikk. Og det er forferdelig vondt med kjærlighetssorg. Men et traume, i medisinsk forstand, er det IKKE.

På samme måte som det å være lei seg en dag eller en uke heller ikke er en depresjon. Eller engstelse før fremføring eller jobbintervju er "angst".

Vi må ikke sykeliggjøre helt normale følelser. Det gjør at de som faktisk har diagnostiserte lidelser ikke blir tatt på alvor, for "alle har jo angst, depresjon eller traumer"…

Jeg er helt enig altså, men hva skal egentlig til for å kalle noe et traume i (psykiatrisk)medisinsk forstand?

Noen opplever mobbing og overgrep uten å få psykisk skade av det hvertfall tilsynelatende. 
Så er det noen som objektivt sett har opplevd mindre mobbing og mindre overgrep, som likevel får senskader psykisk. 
Er det ikke traumer de første har opplevd? 
 

Det må påpekes også at begrepet «traume» også brukes på en annen måte innen somatikken. Joda, hvis du har falt av sykkelen og skadet kneet ditt stygt, benevnes skaden som et traume. Er det en større trafikkulykke, innkalles et traumeteam. 
Her brukes traume synonymt med skade. 

[AnonymBruker]

Tvillingsjel skrev (4 timer siden):

"Personer med depresjon har trolig støtt på forestillingen om at de bare må ta seg sammen.

Forskeren møter ofte påstanden om at depresjon er det samme som å være trist.

Du har kanskje hørt influensere fortelle hvordan de har «beseiret» depresjon ved å følge et spesielt treningsprogram eller et bestemt kosthold.

Du har kanskje hørt om tilfeller der depresjon blir forvekslet med latskap.

Og de med depresjon har sikkert hør en indre stemme si: Du må bare ta deg sammen.

Poul Videbech, overlege ved Center for Neuropsykiatrisk Depressionsforskning ved Psykiatrisk Center Glostrup i Danmark, kan mye om depresjon.

Han mener det er en myte.

– En person med depresjon kan ikke bare ta seg sammen og tenke positivt. Det virker mot sin hensikt hvis man får høre det fra familie eller venner, sier Videbech.

Myten er enormt skadelig

Slike råd kan forverre depresjonen, mener Videbech.

– Den deprimerte kan komme til å tenke: Jeg må virkelig være et dårlig menneske når jeg ikke klare å følge de gode rådene de snille menneskene gir meg. Det kan forverre tilstanden, mener Videbech.

Ved Center for Neuropsykiatrisk Depressionsforskning møter Videbech ofte deprimerte som på grunn av misforstått hjelpsomhet har ventet lenge med å søke behandling.

Rådene får folk til å bagatellisere depresjonen, mener Videbech:

– Folk er følsomme overfor slike holdninger når de har det vondt, sier han."

https://forskning.no/depresjon-psykiske-lidelser/depresjonsforsker-om-skadelig-myte-nei-deprimerte-kan-ikke-bare-ta-seg-sammen/1980817

Jeg synes det er bra at forskere går ut i media og forklarer at mennesker med depresjon og andre psykiske lidelser ikke bare kan ta seg sammen, men jeg tror dessverre det henger litt sammen med at folk bruker ordet depresjon om at de er lei seg. Eller angst om at de er nervøse før jobbintervju. Eller traumatisert fordi de fikk en stygg kommentar. Det gjør at de med reelle diagnoser ikke blir tatt på alvor, og at mange får en "skjerp deg"-holdning, noe som igjen bidrar til å forverre og forlenge lidelsene til de som har diagnostiserte lidelser. Både fordi de ikke blir trodd og tatt på alvor, men også fordi folk tenker at "det er jo bare", fordi de forveksler disse med de som bare er litt lei seg eller utilpasse (som alle er innimellom).

Hva tenker dere om dette? Jeg tenker at det er vanvittig viktig å ikke vanne ut alvorlige begreper. Det bidrar ikke til mindre fordommer, heller mer. Det lager en illusjon om at det bare er å ta seg sammen hvis man har psykiske lidelser, noe som er skadelig for de som har faktiske diagnoser. For har man en depresjon eller en annen psykisk lidelse kan man ikke bare ta seg sammen. Det er faktisk en sykdom.

Nei men ma kan gjøre mange tiltak, og antidepressive er bare bs. Trening og kost og vile er løsningen! 

Anonymkode: b9d71...d1e

[Lea]

Jeg er helt enig med deg. Psykiske lidelser er like mye sykdom som det fysiske og det er ikke bare å ta seg sammen. Hadde det vært så lett å ta seg sammen så hadde ingen vært syke i det hele tatt. Folk velger ikke å være syke. Psykiske lidelser er ikke noe godt å ha.❤️Har det selv.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Nei men ma kan gjøre mange tiltak, og antidepressive er bare bs. Trening og kost og vile er løsningen! 

Anonymkode: b9d71...d1e

Jeg hadde aldri vært der jeg er i dag uten antidepressiva. Man kan selvsagt ikke ta antidepressiva alene og tro at det hjelper på sikt, det er klart. Man må jo ta det i kombinasjon med annen behandling, som samtalebehandling hos psykolog. Men antidepressivaen var det som hjalp meg til å etterhvert bli klar nok til å klare å ta innover meg hva psykologen sa, så samtalebehandlingen ville ikke vært like effekt uten.
 

Det tok mange måneder før jeg i det hele tatt var i stand til å gå en tur, og enda flere måneder før jeg var i stand til å faktisk trene. Og kostholdet var helt umulig å ta grep om, det tok enda lengre tid før det var på plass. Så det er ikke slik at trening og kosthold er løsningen. Ting blir selvsagt bedre når det er på plass, men ofte må man gjerne gå på både medisiner og i terapi lenge før man er i stand til å trene og spise godt og sunt. Hvile er selvsagt viktig, men en deprimert person hviler sjeldent, selv om hen tilbringer store deler av dagen i senga eller sofaen. 

Anonymkode: 81378...1ca

[AnonymBruker]

Bacteria skrev (7 minutter siden):

Jeg er helt enig altså, men hva skal egentlig til for å kalle noe et traume i (psykiatrisk)medisinsk forstand?

Noen opplever mobbing og overgrep uten å få psykisk skade av det hvertfall tilsynelatende. 
Så er det noen som objektivt sett har opplevd mindre mobbing og mindre overgrep, som likevel får senskader psykisk. 
Er det ikke traumer de første har opplevd? 
 

Det må påpekes også at begrepet «traume» også brukes på en annen måte innen somatikken. Joda, hvis du har falt av sykkelen og skadet kneet ditt stygt, benevnes skaden som et traume. Er det en større trafikkulykke, innkalles et traumeteam. 
Her brukes traume synonymt med skade. 

Her er det en god beskrivelse på traumer og hva dette innebærer. https://www.modum-bad.no/behandling/traume/fakta/

Om noen opplever mobbing og seksuelt misbruk, men ikke får skader av det, har de opplevd en traumatisk hendelse, men har ikke traumer. 

En traumatisk hendelse gjenspeiles ved at de alle fleste hadde tatt skade av hendelsen og/eller reagert veldig sterkt på det, men med noen unntak. Ofte kan senskader komme etter åresvis uten noen tegn på traumer. 

Hendelser som de fleste opplever og de fleste ville hatt normale reaksjoner på, som f.eks sorg etter at bestemor sovnet stille inn, er ikke en traume. Hadde man vært vitne til at bestemor ble skutt og drept, er dette en traumatisk hendelse man kan få traumer av.

 

Anonymkode: fdaa9...30c

[Bacteria]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Her er det en god beskrivelse på traumer og hva dette innebærer. https://www.modum-bad.no/behandling/traume/fakta/

Om noen opplever mobbing og seksuelt misbruk, men ikke får skader av det, har de opplevd en traumatisk hendelse, men har ikke traumer. 

En traumatisk hendelse gjenspeiles ved at de alle fleste hadde tatt skade av hendelsen og/eller reagert veldig sterkt på det, men med noen unntak. Ofte kan senskader komme etter åresvis uten noen tegn på traumer. 

Hendelser som de fleste opplever og de fleste ville hatt normale reaksjoner på, som f.eks sorg etter at bestemor sovnet stille inn, er ikke en traume. Hadde man vært vitne til at bestemor ble skutt og drept, er dette en traumatisk hendelse man kan få traumer av.

 

Anonymkode: fdaa9...30c

Takk for god forklaring!

Jeg og føler at begrepet er noe utvannet, har hørt folk påberope seg traumer av typ gammel forelder sovne stille inn. 
Men utelukker ikke at en forelders død kan utløse slike ting, men da er min opplevelse at det handler om andre ting, fex at det har skjedd ting i forholdet mellom barn og forelder. 

[Silva Pluvialis]

Bacteria skrev (På 14.8.2022 den 0.11):

Takk for god forklaring!

Jeg og føler at begrepet er noe utvannet, har hørt folk påberope seg traumer av typ gammel forelder sovne stille inn. 
Men utelukker ikke at en forelders død kan utløse slike ting, men da er min opplevelse at det handler om andre ting, fex at det har skjedd ting i forholdet mellom barn og forelder. 

Akkurat den kan jeg forstå.

Endret 1. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

Tvillingsjel skrev (5 timer siden):

Enig med deg.

Det er mange som bruker ordet "traume" om helt hverdagslige og dagligdagse hendelser.

"Jeg ble traumatisert av å spise for mye kake".

"Jeg fikk traumer av sangen".

"Jeg fikk en flis i fingeren og er enda traumatisert".

"Naboen så stygt på meg, det var traumatisk"

"Kjæresten slo opp med meg, jeg føler meg helt traumatisert".

"Jeg fikk traumer av å falle av sykkelen"

Og listen fortsetter.

Det er forskjell på traume, i medisinsk forstand, og vonde opplevelser. Det er helt klart kjipt å forspise seg på kake, få en flis, falle av en sykkel eller få et stygt blikk. Og det er forferdelig vondt med kjærlighetssorg. Men et traume, i medisinsk forstand, er det IKKE.

På samme måte som det å være lei seg en dag eller en uke heller ikke er en depresjon. Eller engstelse før fremføring eller jobbintervju er "angst".

Vi må ikke sykeliggjøre helt normale følelser. Det gjør at de som faktisk har diagnostiserte lidelser ikke blir tatt på alvor, for "alle har jo angst, depresjon eller traumer"…

Men kan ikke et kjærlighetsbrudd være et traume egentlig? Trodde det hadde mest med hvordan folk reagerer og blir påvirket av det som har skjedd.

Anonymkode: ef665...d8d