Deprimert samboer

[AnonymBruker]

Samboer har kronisk angst og depresjon, noe han fortalte meg om da vi ble sammen men som han mente han klarte å holde i sjakk. En måned etter vi flyttet sammen (i april) så har depresjonen blusset opp igjen og han går nå til psykolog og psykiater. Denne depresjonen tærer på forholdet og det har endt i en del diskusjoner. Han syntes det var vanskelig å være en "entusiastisk" kjæreste pga alle disse diskusjonene. Jeg prøver veldig å ta hensyn til at han er i en dårlig periode men synes selv at det er vanskelig. Han er ganske opptatt med jobb, så av og til ses vi bare 30 min om dagen. Jeg spiser som regel middag alene fordi han spiser på jobb eller drar ut med kompiser i middagstider. Får mye mindre komplimenter enn tidligere og nå har vi kun sex hver 1,5 uke. Han er heller ikke så kosete lenger. Føler meg ganske nedprioritert...

Vi hadde en lang samtale for en liten stund siden pga vi var lei av alle diskusjonene, og vi har ikke hatt en eneste diskusjon siden. Har ikke hatt noe å diskutere rett og slett. I denne samtalen nevnte jeg også at jeg syntes det var trist hvordan intimiteten hadde forsvunnet. Dette ble mye bedre i to dager før vi var tilbake til samme gamle. 

 

Synes dere jeg bør ta hensyn og bare "finne meg i" at det blir mindre tid sammen, komplimenter og intimitet? Siden han har det vanskelig? Eller har jeg lov til å kreve litt mer? Føler av og til at jeg bor med og er forelska i en kompis bare...

 

 

 

 

 

Anonymkode: 3c799...fdf

[Flintis]

Depresjon kan tære på sekslysten og også bivirknger av medisinen. Siden han er til behandling bør det være pårørendesamtaler og da må du stille spørsmål om det du lurer på og også hvordan du skal  forholde deg til han, hvilke krav du kan stille osv.

 

God bedring til han og lykke til til deg.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 

Synes dere jeg bør ta hensyn og bare "finne meg i" at det blir mindre tid sammen, komplimenter og intimitet? Siden han har det vanskelig? Eller har jeg lov til å kreve litt mer? Føler av og til at jeg bor med og er forelska i en kompis bare...

Anonymkode: 3c799...fdf

Du er på godt norsk fucked når du velger å bli sammen med en person som har mentale problemer. 

- Ikke en gang i mitt liv har jeg registrert at det er en balanse mellom to personer når den ene har mentale problemer. Den friske må alltid vike, og du kan aldri kreve, - livet, eller samlivet vil alltid basere seg på hvordan den med mentale problemer har det den eksplisitte dagen. 

Føler de seg deprimert så skal de slippe å x, y og z. De med angst skal selvfølgelig slippe å x, y og z. 
- Den friskes behov og følelser vil alltid være underordnet den med mentale problemer. Det er opplyst og vedtatt, for den friske vet ikke hvor vanskelig den psyke har det.. Det må en forstå. 

Ønsker du deg selv godt, et godt liv, og et godt balansert samliv hvor man gir av seg selv og får like mye tilbake, vel da skal du ikke bli sammen med en som har mentale problemer. 

Anonymkode: 8c073...c89

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Samboer har kronisk angst og depresjon, noe han fortalte meg om da vi ble sammen men som han mente han klarte å holde i sjakk. En måned etter vi flyttet sammen (i april) så har depresjonen blusset opp igjen og han går nå til psykolog og psykiater. Denne depresjonen tærer på forholdet og det har endt i en del diskusjoner. Han syntes det var vanskelig å være en "entusiastisk" kjæreste pga alle disse diskusjonene. Jeg prøver veldig å ta hensyn til at han er i en dårlig periode men synes selv at det er vanskelig. Han er ganske opptatt med jobb, så av og til ses vi bare 30 min om dagen. Jeg spiser som regel middag alene fordi han spiser på jobb eller drar ut med kompiser i middagstider. Får mye mindre komplimenter enn tidligere og nå har vi kun sex hver 1,5 uke. Han er heller ikke så kosete lenger. Føler meg ganske nedprioritert...

Vi hadde en lang samtale for en liten stund siden pga vi var lei av alle diskusjonene, og vi har ikke hatt en eneste diskusjon siden. Har ikke hatt noe å diskutere rett og slett. I denne samtalen nevnte jeg også at jeg syntes det var trist hvordan intimiteten hadde forsvunnet. Dette ble mye bedre i to dager før vi var tilbake til samme gamle. 

 

Synes dere jeg bør ta hensyn og bare "finne meg i" at det blir mindre tid sammen, komplimenter og intimitet? Siden han har det vanskelig? Eller har jeg lov til å kreve litt mer? Føler av og til at jeg bor med og er forelska i en kompis bare...

 

 

 

 

 

Anonymkode: 3c799...fdf

min erfaring med personer med psykisk sykdom er at de selv mener de har kontroll, og til og med at de er friske, men det kommer tilbake. 

jeg mener du må tenke på deg selv og se hva du kan akseptere i ett forhold uavhengig om personen er syk eller ikke.

 

Anonymkode: b747f...8f3

[AnonymBruker]

Vurderer du å bruke livet ditt på å «finne deg i» resten av livet? Han blir ikke frisk, det går opp og ned resten av livet. Du har enda ikke kjent på det verste. De dagene kommer, og det blir mange slike. Kom deg bort, fortere enn faen. Ikke bruk tid å «reparere» eller vente litt til for å se om det blir bedre. Det blir kun like ille og verre! 

Anonymkode: 63024...7cc

[AnonymBruker]

Han kan ikke styre om han er deprimert, men om han jobber mer enn 100 % har han trolig valgt dette selv. Jeg ville ikke godtatt å sees så lite som du forteller om. 

Anonymkode: f7c91...10a