Ulikt behov for samvær

[AnonymBruker]

Jeg og kjæresten (begge i slutten av 40-årene) har vært sammen et års tid. Vi har barn på hver vår side, og kommer sannsynligvis til å være særboere i minst 3 år fremover.

Vi har det veldig fint sammen, men jeg merker at jeg har et større behov for egentid enn det han har. Han vil helst være sammen "hele tiden", imens jeg gjerne vil ha noen dager i uken uten ham, kun med barna. Jeg har barn 100%, han annenhver helg. 

Jeg har flere ganger tatt meg i å bli skuffet dersom han plutselig sier han skal komme når vi egentlig hadde avtalt at det skulle gå noen dager til vi skulle treffes. Jeg gleder meg alltid til å få litt egentid, og blir oppriktig bekymret for om jeg ikke har de riktige følelsene for ham når jeg ikke jubler av glede for at han vil treffes hver eneste dag? Jeg føler meg av og til litt "kvelt" av at det blir så lite egentid. Det skal sies at jeg var alene et par år før jeg traff ham, så jeg _håper_ at det bare er overgangen som føles litt vanskelig. 

Er det følelsene mine det er noe feil med? Burde jeg ikke egentlig ha vært kjempeglad over at han vil være med meg? Det føles kanskje litt ekstra "tyngende" fordi vi har så ulike interesser – jeg kan glede meg til å "endelig" kunne gjøre det jeg har lyst til, men så kommer han, og jeg må droppe det jeg hadde gledet meg til. Er jeg blitt for egoistisk av disse aleneårene? Jeg sliter med å forstå hvorfor jeg føler som jeg gjør i forhold til denne ubalansen.

Er det noen som har opplevd noe lignende? Noen tips eller antagelser om hvor problemet ligger?

(Bare så det er sagt: Han har verdens beste armkrok, og jeg digger å sove med ham, være med ham osv. Det blir bare litt... mye...)

Anonymkode: 90a49...8ca

[AnonymBruker]

Kanskje du passer best som singel? 

Anonymkode: 89314...e98

[AnonymBruker]

Nei, ikke noe feil med deg. Jeg er akkurat lik 😅 og han er lik kjæresten din. Det gikk seg til etterhvert etter en del samtaler. Har vært sammen nå over 10 år. 

Husk når du prater med han å påpeke at dette ikke har noe med han å gjøre, men dine behov som er viktig hvis dere skal kunne fortsette. Husk å validere hans følelser også, for det kan være veldig vondt å føle seg avvist. 

Anonymkode: e6e7e...7c5

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Det føles kanskje litt ekstra "tyngende" fordi vi har så ulike interesser – jeg kan glede meg til å "endelig" kunne gjøre det jeg har lyst til, men så kommer han, og jeg må droppe det jeg hadde gledet meg til. Er jeg blitt for egoistisk av disse aleneårene?

Jeg synes ikke det er egoistisk, men jeg lurer på om det kan være en løsning å ikke droppe det du hadde gledet deg til? Hvis han sier at han kommer så sier du "Å ja, jeg skal X i kveld." Så kan han velge om han vil være hos deg når du ikke slipper alt du har i hendene eller å heller komme en dag du ikke har planer. Selvfølgelig kjenner du motvilje når samværet er basert på at du setter deg selv helt til side.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

jeg kan glede meg til å "endelig" kunne gjøre det jeg har lyst til, men så kommer han, og jeg må droppe det jeg hadde gledet meg til

Men spør han ikke om det passer? MÅ du droppe planene dine? Hva om du skulle på kino med ei venninne? Hadde du avlyst det også?

Å trenge alenetid betyr ikke at du ikke elsker han. Det betyr bare at du trenger alenetid. Folk er forskjellige. Det er viktig at både han og ikke minst DU forstår og tar hensyn til. Og at han ikke blir fornærmet av og tar personlig. Og det er faktisk ikke noe som er galt med deg. Man kan faktisk vri det andre veien. Hva er galt med folk som er avhengig av å ha folk rundt seg hele tiden? Er de ikke selvstendige? 🤔

Anonymkode: 0c3dd...fd1

[AnonymBruker]

Det er en milliard tråder om dette tema, folk som trenger egentid og har en partner som maser om å være sammen hele tiden. 

Anonymkode: 7ce1b...7ba

[AnonymBruker]

Ta en prat om det. Han har egentid siden han sjelden har barna. Du har behov for egentid hvor du ikke behøver å ta hensyn til andre hele tiden, men dine muligheter for dette er mer begrenset enn hans muligheter. 

Anonymkode: 7c9df...3a9

[AnonymBruker]

Jeg er overrasket over at svarene her alle går ut på at det er han som må forandre seg, og ikke du. Han må akseptere og leve med at du trenger mer alenetid, men du skal ikke forandre noe som helst? Hvis dette skal fungere må dere forstå hverandre og møte hverandre mer. Han må gi deg alenetid, men du må også gi ham mer tid sammen. Du kan ikke bare leve et singelliv og gjøre som det passer deg uten hensyn til andre og forvente at når DU har lyst til å se ham så skal han stå klar som et egg, men hva han har lyst til er ikke så viktig. Et forhold kan ikke bare handle om den ene hele tiden.

Anonymkode: 2c39f...5ce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Jeg er overrasket over at svarene her alle går ut på at det er han som må forandre seg, og ikke du. 

Anonymkode: 2c39f...5ce

Hun har jo allerede tilpasset seg masse, for mye etter min mening, når hun automatisk avlyser sine egne planer fordi det passer han å ramle innom. Hvis dette er hennes forventning må hun kvinne seg opp og stå på sine behov, hvis dette er hans forventning er det et illrødt flagg og hun må hvert fall kvinne seg opp. 

Anonymkode: a8363...a1b

[Solnexy]

Forstår godt hva du mener, har selv verdens beste kjæreste som jeg elsker å tilbringe tid med meeen elsker også egen tid.
Vi bor hver for oss med barn og kjenner på frustrasjonen når han har barnefri for  da er det alltid hva skal VI gjøre når jeg av og vil bare vil være alene  
Jeg oppfordrer han med ideer om å henge med kompiser eller sier jeg er såååå sliten at jeg skal tidlig i seng og så trøtt at jeg ikke er noe kjekk å være med mens realiteten er at jeg sitter oppe halve natten å ser på "jente" serier med små godt og strikketøy i hånden  

[AnonymBruker]

Har dere blitt enige om å være særboere? Eller har du satt dette kravet, og han akseptert det?

Jeg tenker det er helt naturlig å ha egne venner og hobbyer og egentid. Om dere bodde sammen så ville det jo være naturlig at dere forlot huset flere kvelder i uka for å trene, treffe venner etc, men når en kommer på besøk til den andre er jo ikke det aktuelt. Og da endrer spillet seg. 

Her og nå: ditt behov for alenetid er ikke mindre viktig enn hans behov for å komme på besøk. Så slutt å nedprioritere ditt behov til fordel for hans. Det får du intet igjen for. Dere må enes om hvor mye dere treffes, begge justere dere noe og så følge dette oppsettet.

Og selvsagt er ønske eller behov for kvalitetstid alene med barn førsteprioritet og dere voksnes ønske om tid samme andreprioritet. 

Anonymkode: df89e...3b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg og kjæresten (begge i slutten av 40-årene) har vært sammen et års tid. Vi har barn på hver vår side, og kommer sannsynligvis til å være særboere i minst 3 år fremover.

Vi har det veldig fint sammen, men jeg merker at jeg har et større behov for egentid enn det han har. Han vil helst være sammen "hele tiden", imens jeg gjerne vil ha noen dager i uken uten ham, kun med barna. Jeg har barn 100%, han annenhver helg. 

Jeg har flere ganger tatt meg i å bli skuffet dersom han plutselig sier han skal komme når vi egentlig hadde avtalt at det skulle gå noen dager til vi skulle treffes. Jeg gleder meg alltid til å få litt egentid, og blir oppriktig bekymret for om jeg ikke har de riktige følelsene for ham når jeg ikke jubler av glede for at han vil treffes hver eneste dag? Jeg føler meg av og til litt "kvelt" av at det blir så lite egentid. Det skal sies at jeg var alene et par år før jeg traff ham, så jeg _håper_ at det bare er overgangen som føles litt vanskelig. 

Er det følelsene mine det er noe feil med? Burde jeg ikke egentlig ha vært kjempeglad over at han vil være med meg? Det føles kanskje litt ekstra "tyngende" fordi vi har så ulike interesser – jeg kan glede meg til å "endelig" kunne gjøre det jeg har lyst til, men så kommer han, og jeg må droppe det jeg hadde gledet meg til. Er jeg blitt for egoistisk av disse aleneårene? Jeg sliter med å forstå hvorfor jeg føler som jeg gjør i forhold til denne ubalansen.

Er det noen som har opplevd noe lignende? Noen tips eller antagelser om hvor problemet ligger?

(Bare så det er sagt: Han har verdens beste armkrok, og jeg digger å sove med ham, være med ham osv. Det blir bare litt... mye...)

Anonymkode: 90a49...8ca

Vi er litt lik, selv om jeg også liker tid uten ham. Jeg vil gjerne trefffes ca 3-4 ganger i uka, han vil treffes 1-max2. Jeg var veldig frustrert i starten, men har løst det med hobby (tar mye tid!), studier og ekstrajobb. 

Jeg lar ham styre mest når vi skal treffes, men er såklart ikke alltid tilgjengelig pga jeg har sørget for å holde meg aktiv. Iblant får han nei fordi hobbien min kommer først (faste tider/jeg styrer ikke tidene). 

Jeg savner ferie etc med ham, der er han tilbakeholden og det er litt sårt. Prøver å planlegge helgetur med ham. Han kan bli litt sur hvis jeg drar på hytta aleine, men han tar ikke initiativ til å få til hyttetur for oss to. 

Anonymkode: bd422...6ed

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg er overrasket over at svarene her alle går ut på at det er han som må forandre seg, og ikke du. Han må akseptere og leve med at du trenger mer alenetid, men du skal ikke forandre noe som helst? Hvis dette skal fungere må dere forstå hverandre og møte hverandre mer. Han må gi deg alenetid, men du må også gi ham mer tid sammen. Du kan ikke bare leve et singelliv og gjøre som det passer deg uten hensyn til andre og forvente at når DU har lyst til å se ham så skal han stå klar som et egg, men hva han har lyst til er ikke så viktig. Et forhold kan ikke bare handle om den ene hele tiden.

Anonymkode: 2c39f...5ce

Det kan nok være at du har lest HI litt for fort. TS skriver at hun dropper det hun har gledd seg til å gjøre når han sier at han kommer innom. Ikke noe sted sier hun at hun sier nei til at han kommer eller at hun har andre planer. Det er altså TS som tilpasser seg.

[AnonymBruker]

Tusen takk for fine svar fra dere. Det er veldig godt å se at jeg verken er rar eller alene om å føle det slik 🙏😊.

Jeg innser at jeg selv må bli flinkere til å sette grenser, og _i alle fall_ bli flinkere til å gjennomføre det jeg har planlagt, tross alt. Jeg vil jo ikke ende opp med å bli bitter fordi han «ødelegger» disse tingene – jeg vet at det absolutt ikke er intensjonen hans. Jeg har nok vært litt dumsnill oppe i det hele.

Jeg strekker meg langt for å møte behovet hans, men jeg er sikker på at han ikke ønsker det skal gå ut over forholdet i sin helhet 😊.

Noen spurte om «hvorfor særboere». Det har med relativt store tenåringsbarn å gjøre + plass til bonusbarn i de respektive hjemmene. Om noen få år er et par av dem ute av redet, og ting vil bli litt enklere ;).

TS.

Anonymkode: 90a49...8ca