Hvis det å elske noen er en subjektiv opplevelse, hvordan kan vi rimelig definere eller sette krav til hva det vil si å elske?

[AnonymBruker]

Tittel sier det meste.

Per tidligere erfaring med kvinneguiden er det noen brukere som vil automatisk være aggressivt uenig med alt jeg sier, fordi jeg er mann. Så for å avklare det først, det er en mann som skriver dette. Inviterer de som automatisk må være uenig med meg til å simpelthen la være å poste.

Anyway:

Det er vel ingen av oss som påberoper oss retten til å definere hva det vil si å elske noen, eller hvilke krav som kan stilles til et menneske for å bevise at en faktisk opplever dette abstrakte begrepet som er å elske. Men samtidig vil vi nok alle være enig i at en person som dumper/blir dumpet, og som ville vært i stand til å hoppe inn i et forhold 5 minutter senere, neppe elsket vedkommende. Vi har en felles enighet om at mennesker bør ha en periode med sorg før, under og etter et brudd. Spesielt hvis en opplevde eller hevdet å elske vedkommende.

Selv har vært singel i 16 år fordi jeg selv opplevde å ha truffet den eneste ene. Det var en periode på 6 mnd hvor vi startet noe, og vi sa at vi elsket hverandre, før hun avsluttet det. Ett år senere var hun i et forhold, dog jeg mistenker at dette var påbegynt før hun avsluttet vårt. For min del opplever jeg ikke at jeg sitter og knuger på en bitterhet, men det er absolutt en sårhet der. Jeg har et sunt forhold til meg selv, og er i full stand til å delta på datingmarkedet, ser bra nok ut og har ting på stell, men for meg er det simpelthen så enkelt som at hun var den eneste jeg ønsket å være med. Det har vært slik i 16 år, jeg kan ikke forstå at det ikke vil være slik de neste 16 årene heller.

Poenget her er vel at jeg vil påstå jeg elsker henne. Jeg sitter ikke i en kjeller og bader i bitterhet og ønsker henne fæle ting. Hun er gift og jeg ønsker dem alt vel, men jeg lever med en sorg og et savn. Dette virker for meg som et godt utgangspunkt for påstanden om å elske

Ble litt personlig utlevering her, men håper uansett det kommer noen gode refleksjoner rundt hva det vil si å elske.

For min del opplever jeg begrepet rundt at jeg er alene og kanskje kommer til å være alene resten av livet mitt.

 

Anonymkode: b1979...9a0

[AnonymBruker]

Du har overbevist deg selv om at hun var "den eneste ene". Det er bare tull, det finnes - for absolutt alle personer - mange mennesker man kan ha et ypperlig liv sammen med og ja, elske. Det er ikke noe magisk ved akkurat den ene personen som gjør at du bare kan elske henne noen gang.. Det er kun din egen tankegang som har skapt dette problemet.

Anonymkode: 3cda7...c5f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Du har overbevist deg selv om at hun var "den eneste ene". Det er bare tull, det finnes - for absolutt alle personer - mange mennesker man kan ha et ypperlig liv sammen med og ja, elske. Det er ikke noe magisk ved akkurat den ene personen som gjør at du bare kan elske henne noen gang.. Det er kun din egen tankegang som har skapt dette problemet.

Anonymkode: 3cda7...c5f

Kommentaren min har ikke noe med at du er mann å gjøre, forresten. Har sett kvinner ha samme fjerne forestilling om "den ene rette".

Beklager aggressiviteten, men synes det er så teit.

Anonymkode: 3cda7...c5f

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker said:

Du har overbevist deg selv om at hun var "den eneste ene". Det er bare tull, det finnes - for absolutt alle personer - mange mennesker man kan ha et ypperlig liv sammen med og ja, elske. Det er ikke noe magisk ved akkurat den ene personen som gjør at du bare kan elske henne noen gang.. Det er kun din egen tankegang som har skapt dette problemet.

Anonymkode: 3cda7...c5f

 

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Kommentaren min har ikke noe med at du er mann å gjøre, forresten. Har sett kvinner ha samme fjerne forestilling om "den ene rette".

Beklager aggressiviteten, men synes det er så teit.

Anonymkode: 3cda7...c5f

Jeg er mer enig med deg enn hva du kanskje tror. Som ateist og selverklært rasjonalist anerkjenner jeg at jeg kan være irrasjonell hva angår kjærlighet (misforstå meg rett, jeg er ikke et hysterisk kjærlighetsvesen). Men det som burde komme før min tåpelighet er et forsøk på å definere hva det vil si å elske. For min del er jeg mest nyskjerrig på hva som gir det en verdi. det må jo være noe som skiller det å være glad i noen, og det å elske dem. Hvis det er subjektivt er kanskje min måte å elske noen på det å velge å være ensom resten av livet mitt, uten at det er dermed sagt at jeg krever det samme av andre.

Men når kan vi være enig om at person A IKKE elsker person B, selv om person A hevder det.

 

Du var ikke aggressiv i det hele tatt forresten, så ingenting å beklage. Jeg siktet mer til kommentarer jeg har fått på en tidligere konto som har vært av typen "men siden du er mann skjønner du ikke en dritt og burde holde godt kjeft" når jeg har uttrykt at ærlighet og respekt er viktig i vennskap...

Anonymkode: b1979...9a0

[Fremmed fugl]

Er meget uenig i trådtittelen. Det å elske er ikke en opplevelse. Men én holdning til et annet menneske. Forelskelse er en opplevelse, det vil sinet resultat av en nedarvet biologisk mekanisme. Det å føle seg avhengig til et annet menneske er en opplevelse. Selvfølgelig kan man også kognitivt vurdere at man er avhengig av en annen. Seksuell attraksjon er en biologisk drift.

Nå kan vi heldigvis påvirke våre følelser og drifter til stor grad med den delen av hjernen som gjør oss til tenkende å beviste mennesker.

Jeg har bestemt meg for å elske mine barn og min kone. Barna kommer jeg elske resten av livet, og jeg håper jeg for lov til å gjøre det samme med min kona. For meg så er dette alt for viktig til å bli overlatt til biokjemi i de mer primitive delene av hjernen.

[-Missi-]

Jeg kjenner meg igjen i dine tanker ts. For meg er kjærligheten så stort og vakkert og noe som ikke skjer hele tiden. Jeg blir også forundret over mennesker sol stadig har ny samboer, ny kjæreste osv. Jeg er ikke skrudd sammen slik. Jeg har elsket en mann,  jeg elsket han virkelig av helt mitt hjerte men det var ikke sunt for meg å være med han så jeg måtte desverre avslutte det. Desverre er det sånn noen ganger. Jeg har på disse 12 årene ikke klart å elske et nytt menneske. Jeg har møtt mange fantastiske menn som gjerne har villet ha seriøs relasjon med meg og uttrykt sterke følelser men jeg klarer ikke føle det samme.

Jeg tror likevel at jeg vil elske et annet menneske igjen men jeg tror at jeg som grunnleggende menneske ikke har egenskapen til å elske mange slik det virker som noen har. Det virker som mennesker er ulike på dette området. Noen er kanskje skapt for å elske mange gjennom et helt liv men andre for noen få.

Jeg føler likevel fra mitt perspektiv av saken at jeg ikke ville vært annerledes, for meg personlig føles det ikke så dypt og stort når man stadig bytter og etter en liten stund er det en ny der. Jeg klarer ikke helt å se at det å elske skal være så overfladisk og kortvarig. For meg er det dypt, sjelelig og som en grunnmur i meg endres ikke noe jeg bare kommer over i løpet av kort tid men noe som endrer meg for resten av livet.

Jeg vil heller ha en som er unik for meg og at jeg er unik for han enn å være den neste på et samlebånd av partnere.

Jeg vet på et slags nivå i meg at det kommer en til, jeg kommer til å treffe et menneske til som vil endre min grunnmur for alltid. Men så mange fler tror jeg ikke det blir.

Likte innlegget ditt ts, jeg føler meg ofte som en gammel sjel i en ung kropp når det kommer til slike ting så liker når jeg føler noen andre der ute harmonerer litt i samme melodi 😊

[AnonymBruker]

Jeg mener du tar feil.

Kjærlighet er ikke en følelse, men et valg, en bevisst adferd.

Det du beskriver med hun dama høres nokså usunt ut, og det å kalle dette kjærlighet - den ene eller den andre veien - høres ut som en fortsettelse på galskapen. Tipper det var derfor hun stakk, for å være helt ærlig. 

Anonymkode: 17af8...ed7

[AnonymBruker]

Fremmed fugl skrev (7 timer siden):

Er meget uenig i trådtittelen. Det å elske er ikke en opplevelse. Men én holdning til et annet menneske. Forelskelse er en opplevelse, det vil sinet resultat av en nedarvet biologisk mekanisme. Det å føle seg avhengig til et annet menneske er en opplevelse. Selvfølgelig kan man også kognitivt vurdere at man er avhengig av en annen. Seksuell attraksjon er en biologisk drift.

Nå kan vi heldigvis påvirke våre følelser og drifter til stor grad med den delen av hjernen som gjør oss til tenkende å beviste mennesker.

Jeg har bestemt meg for å elske mine barn og min kone. Barna kommer jeg elske resten av livet, og jeg håper jeg for lov til å gjøre det samme med min kona. For meg så er dette alt for viktig til å bli overlatt til biokjemi i de mer primitive delene av hjernen.

👍🏻

Anonymkode: 17af8...ed7

[AnonymBruker]

Å virkelig elske noen handler for meg om at de subjektive følelsene man sitter med på innsiden konkretiseres  i form av handlinger. Å elske noen betyr å støtte, lytte, vise omsorg, nærhet. Men også om å gjøre alt det man kan for å ta vare på forholdet, jobbe for at man skal være sammen, ha det bra sammen, ha det godt. Begge to. Man setter den andres behov, ønsker, drømmer på lik linje med egne behov og drømmer. Noen ganger foran egne behov. Men aldri bak. Det er for meg å elske.

Jeg elsket min eks så dypt og inderlig at jeg klarer ikke sette ord på hvor mye jeg ville det skulle fungere og hvor mye jeg ville ha han. Men han ville vistnok ikke det samme som meg, det demonstrerte han med sine handlinger.

Så da jeg "hoppet til køys" med en annen mann bare noen få måneder etter bruddet, så handlet det om at jeg ville elske meg selv. Egenkjærlighet. Det var min måte å forsøke å komme meg videre i livet. Min måte å døyve smerten på. At jeg fortsatt elsket min eks mens jeg holdt på med den andre mannen, var det vel bare jeg som viste.
At jeg fortsatt tenkte og elsket han 3 år senere, etter 2 andre korte forhold, viste nok ingen heller.
Man kan ikke måle min kjærlighet med en slik ytre målestokk.

Du sier dere bare var sammen i 6 mnd, og kun ut ifra 6 mnd har du funnet ut at hun er den eneste ene? kommer du deg ikke videre i livet fordi du elsket henne så høyt?
Mitt svar på dette er at du sannsynligvis ikke egentlig har opplevd hva det vil si å elske noen. Du har vært stormende forelsket. Men vet du hva som skjer etter 4-5 år og forelskelsen dovner? Det er da man vet hva det vil si å elske. Fordi livet byr på tunge utfordringer, hardt arbeid. Man må gi, ofre, ta, gråte, blø. Men man gjør seg selv sterk, fordi man elsker den andre så inderlig mye. Og man kjemper videre for kjærligheten sammen, selv om det er tungt av og til. Det er å elske. På et dypere nivå.

Jeg tenker det vil være forferdelig synd om du ikke opplevde denne formen å elske på, fordi du sitter fast i en annen opplevelse av hva det vil si å elske. Forelskelsen er ufattelig sterk. Men dyp kjærlighet er enda sterkere, og den vil man ikke vite om før etter lengre tid.

Så lurer jeg på om du elsker deg selv? Kanskje oppfatter jeg deg feil, men føler jeg har vært borti menn som deg før. Menn som elsker så inderlig denne ENE kvinnen. Slik at båndet som dannes nesten er umulig å bryte. Det er en beundingsverdig egenskap. Men jeg ser også at mange av disse mennene ikke alltid er så flinke til å elske seg selv. Kanskje er det grunnen til at de blir så fastlåst og ikke kommer seg videre. Hva tenker du TS?

Anonymkode: b57fb...fa7

[AnonymBruker]

Fremmed fugl skrev (8 timer siden):

Er meget uenig i trådtittelen. Det å elske er ikke en opplevelse. Men én holdning til et annet menneske. Forelskelse er en opplevelse, det vil sinet resultat av en nedarvet biologisk mekanisme. Det å føle seg avhengig til et annet menneske er en opplevelse. Selvfølgelig kan man også kognitivt vurdere at man er avhengig av en annen. Seksuell attraksjon er en biologisk drift.

Nå kan vi heldigvis påvirke våre følelser og drifter til stor grad med den delen av hjernen som gjør oss til tenkende å beviste mennesker.

Jeg har bestemt meg for å elske mine barn og min kone. Barna kommer jeg elske resten av livet, og jeg håper jeg for lov til å gjøre det samme med min kona. For meg så er dette alt for viktig til å bli overlatt til biokjemi i de mer primitive delene av hjernen.

Det gjør meg ordentlig glad å lese det du skriver. Sånn tenker vi også.

Anonymkode: 534d3...201

[AnonymBruker]

Du antar i din logikk, ts, at «å elske» er en endelig størrelse du har fått utdelt, og at du dermed kun har kapasitet til å elske en person av gangen. Altså ser du trolig for deg at dersom du elsket to personer så ville du elsket hver av dem halvparten så mye?

Men alle som har barn kan fortelle deg at å elske er en uendelig størrelse. Man elsker ikke sitt enebarn 100% og sine 3 barn hver 33%. Man elsker hver av dem 100%. Du elsker trolig ikke din mor 50% og din far 50%, heller? 

Anonymkode: 0dc03...a77

[AnonymBruker]

10 hours ago, AnonymBruker said:

Det er vel ingen av oss som påberoper oss retten til å definere hva det vil si å elske noen, eller hvilke krav som kan stilles til et menneske for å bevise at en faktisk opplever dette abstrakte begrepet som er å elske. Men samtidig vil vi nok alle være enig i at en person som dumper/blir dumpet, og som ville vært i stand til å hoppe inn i et forhold 5 minutter senere, neppe elsket vedkommende. Vi har en felles enighet om at mennesker bør ha en periode med sorg før, under og etter et brudd. Spesielt hvis en opplevde eller hevdet å elske vedkommende.

Anonymkode: b1979...9a0

Jeg har uthevet teksten fra HI som jeg ønsker å kommentere på. Jeg er helt uenig i det du sier. Jeg forstår tankegangen din, men jeg tror den er svært følelsesbasert og at det ikke er logisk tankegang. 

Det må tas med i regnestykket at det er fullstendig mulig å slutte å elske noen over tid, uten at det betyr at den kjærligheten man følte når man elsket dem, aldri var tilstede. Man kan "fall out of love", rett og slett, og for mange kvinner skjer dette ofte i løpet av forholdets gang. De forsøker å kommunisere hvilke behov de har, hva slags problemer de ønsker å jobbe med i forholdet og de håper på forbedring. De ønsker å føle at de er to stykker om å jobbe med forholdet. Menn har ofte en tendens til å undervurdere disse behovene eller problemene, og tenker at det ikke er noen big deal, at alt er jo egentlig fint. Og så forstår de lite når det blir slutt og hun klarer å gå videre mye raskere enn hva de ville klart. 

I slike tilfeller har kvinnen over tid gitt opp håpet om kjærligheten i forholdet, men hun har blitt fram til det ikke er en dråpe igjen å gi. Da er det lettere å gå videre, fordi alt håp forsvant fra den hun en gang håpte var drømmemannen. 

Jeg er fullt klar over at dette selvsagt ikke er slik det er for alle, men det finnes svært klare tendenser. 

Beklager skrivefeil og dårlige formuleringer, skriver på mobil mens jeg går i sola og får ikke satt meg til for å redigere akkurat nå dessverre. 

Anonymkode: ef027...802

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har uthevet teksten fra HI som jeg ønsker å kommentere på. Jeg er helt uenig i det du sier. Jeg forstår tankegangen din, men jeg tror den er svært følelsesbasert og at det ikke er logisk tankegang. 

Det må tas med i regnestykket at det er fullstendig mulig å slutte å elske noen over tid, uten at det betyr at den kjærligheten man følte når man elsket dem, aldri var tilstede. Man kan "fall out of love", rett og slett, og for mange kvinner skjer dette ofte i løpet av forholdets gang. De forsøker å kommunisere hvilke behov de har, hva slags problemer de ønsker å jobbe med i forholdet og de håper på forbedring. De ønsker å føle at de er to stykker om å jobbe med forholdet. Menn har ofte en tendens til å undervurdere disse behovene eller problemene, og tenker at det ikke er noen big deal, at alt er jo egentlig fint. Og så forstår de lite når det blir slutt og hun klarer å gå videre mye raskere enn hva de ville klart. 

I slike tilfeller har kvinnen over tid gitt opp håpet om kjærligheten i forholdet, men hun har blitt fram til det ikke er en dråpe igjen å gi. Da er det lettere å gå videre, fordi alt håp forsvant fra den hun en gang håpte var drømmemannen. 

Jeg er fullt klar over at dette selvsagt ikke er slik det er for alle, men det finnes svært klare tendenser. 

Beklager skrivefeil og dårlige formuleringer, skriver på mobil mens jeg går i sola og får ikke satt meg til for å redigere akkurat nå dessverre. 

Anonymkode: ef027...802

Dette var godt formulert og jeg er helt enig. Det var nøyaktig dette som skjedde med min eks.

Jeg følte meg så uelsket over lengre tid. Jeg savnet nærhet, kjærlighet, noen som så meg og ønsket meg som noe mer enn bare veggpryd. Så da jeg møtte en annen mann like etter bruddet ble jeg oppslukt med en gang. Jeg var underernært på kjærlighet. Utsultet. Et knust selvbilde. Det var bokstavelig talt helbredende for meg å være med denne nye mannen. Jeg angrer ingenting. Og jeg bryr meg ikke hva TS sier når han skriver "Men samtidig vil vi nok alle være enig i at en person som dumper/blir dumpet, og som ville vært i stand til å hoppe inn i et forhold 5 minutter senere, neppe elsket vedkommende. " For det er ikke sant. Og jeg lurer på om TS har endret litt syn på ting og tang etter å ha lest innleggene som har kommet i denne tråden, eller om han fortsatt er like rigid i sine meninger.

Anonymkode: b57fb...fa7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

... samtidig vil vi nok alle være enig i at en person som dumper/blir dumpet, og som ville vært i stand til å hoppe inn i et forhold 5 minutter senere, neppe elsket vedkommende. 

Anonymkode: b1979...9a0

Jeg er uenig i det.

Jeg elsket min eks veldig høyt, men jeg er skrudd sammen sånn at hjernen min  beskytter meg mot svik. Og da han gikk, på en måte jeg opplevde som både ubehagelig og uventet, følte jeg meg sviktet og nesten lurt. Og hjernen min "bestemte" at den kutta ham ut. Derfor gikk jeg fra å ville gifte meg med ham til å (etter bruddet) ligge med en ny mann på bare noen uker. Og da jeg begynte å drømme om at forholdet vårt var som en baby som døde, var jeg veldig trist men ikke på en sånn måte at jeg savnet min eks (selv om jeg savnet den jeg trodde han var). Få mnd etter bruddet vårt møtte jeg en ny mann som jeg nå har vært sammen med i flere år.

Min eks, som dumpet meg, er derimot singel og opptatt av meg og har nok en idé om at han kanskje kan få meg tilbake. Kanskje han tom opplever at han elsker meg. Det er ikke verdt noenting for meg, når han hverken kan kommunisere eller behandler meg bra. 

Anonymkode: 1d168...f39