Samboer som ikke skjønner at tid sammen er viktig.

[AnonymBruker]

Vi lever under samme tak, men jeh føler det stopper der. Jeg er høygravid og han bruker all tid etter jobb på å pusse opp frem til han skal legge seg. Jeg har bedt han roe ned med å pusse opp, vi har det fint som vi har det synes jeg. Men han ønsker å pusse opp. Frem til starten av sommeren satt han med fulltids studier ved siden av jobb, da hadde han sjeldent tid til meg, og jeg holdt ut og støttet han og tenkte det ville bedre seg. Men som sagt nå pusser han opp og er ekstremt sliten, jeg ser han nesten ikke annet enn at han løper frem og tilbake her i huset, vi spiser middag fort sammen og det er det. Vi gjør ALDRI noe utenfor døren sammen, forslår jeg noe så blir han sur og sier han ikke har tid til noe nå. Og når vi legger oss så sier han bare natta. Hvis jeg prøver å snakke litt hyggelig så sier han at han ikke orker snakke. 

Barnet kommet om ca 2 uker, og jeg har følt meg alene psykisk hele svangerskapet. Vi er også ikke intime for han ikke ønsker sex under graviditeten. Jeg får noen stive klemmer av han en gang i blandt, sånne klemmer man gir til folk man ikke har sett på lenge og sier kleint heeeeeei 🙄 

Jeg har begynt å miste følelser for han og har vært helt åpen om det, og sagt at vi må prioritere tid sammen som par. Han presterer å si at det får vi når babyen er født, og det viser for meg at han ikke forstår noenting. Jeg prøver å forklare han hvor lite tid vi får sammen som par med en nyfødt, men han tror jeg overdriver. 

Han tar sjeldent på meg, stryker ikke på meg og gir meg lite av seg. Han sier han elsker meg hver dag, men med ingen innlevelse lenger. Han gleder seg til barnet kommer, men har ikke sett meg noe i graviditeten. 

Som sagt nå føler jeg han nesten bare er en venn, og han skjønner ikke alvoret. Jeg fantaserer om en mann som viser han vil ha meg og gjør ting sammen med meg. Han lovte vi skulle gå ut EN gang i sommer å spise, men det skjedde heller ikke. Ber jeg evt ut, så blir han sur fordi det er dyrt og han mener jeg ikke skal bruke penger. Han hater at vi bruker penger, selvom han har mye av det. Det er han også sur for, at han bruker masse penger på å pusse opp når han selv har valgt det. Det er slitsomt, og han er sur mot meg når han svarer.

Hva gjør jeg her når han ikke skjønner at jeg på ekte mister følelsene for han? Jeg har snakket flere ganger med han, er flink til å kommunisere føler jeg, men han tar ting bare som kritikk.

 

Anonymkode: 9d065...5ac

[AnonymBruker]

I kveld så avsluttet han litt tidligere enn vanlig med å pusse opp forresten, jeg sa at det er godt for han og heiet frem det valget. Han valgte da å spille i kveld. Jeg har ikke klaget på det, men jeg prøvde å føre en samtale med han når han spilte, noe som var vanskelig for han. Jeg gikk derfor opp å la meg. Snart kommer han sikkert opp og sier natta og sovner. 

Han sier han savner at jeg var den blide meg, men jeg er lei meg for tiden og har jo sagt rett ut hva greia er, uten at han tar det til seg. 

 

Anonymkode: 9d065...5ac

[AnonymBruker]

Det ser ut til at ditt kjærlighetsspråk og behov er fysisk nærhet og tid med hverandre. Forstår at du må føle deg veldig ensom i forholdet når han ikke dekker de behovene. Et tips av egen erfaring er å prøve å gi han mye skryt for der han ordner og fikser. Og få han mer på tilbudssida på den måten.

Anonymkode: ec9bc...b8b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

 

Han sier han savner at jeg var den blide meg, men jeg er lei meg for tiden og har jo sagt rett ut hva greia er, uten at han tar det til seg. 

 

Anonymkode: 9d065...5ac

Dette er så klassisk. Dama sier rett ut hva som er problemet og hvordan hun vil ha det, og mannen bare tar det ikke til seg/ignorerer det... Jeg ville, hvis jeg var deg, bestilt time hos familievernkontoret evt. tatt med mannen hos jordmor hvis du går til det, og prøvd å fått en tredjeperson til å forklare med klare ord, for å se om det går inn da.

Lykke til ❤️

Anonymkode: 50289...e47

[AnonymBruker]

Jeg skryter masse av han når det gjelder det at han ordner og fikser her, forteller han at han er flink og at jeg er stolt av han. Støtter han med trøstende ord de dagene han er ekstra sliten, og småflørter litt mens jeg sier at jeg synes han er fin å se på der han står i arbeidsklær for eksempel. Men jeg kan ikke si at det hjelper noe som helst når deg gjelder han og det å være på tilbudsiden på det jeg savner.

Han er ikke interessert i fvk, mener det er for folk med enda større problemer enn oss. Og jordmor har han vært med et par ganger til, men han har litt den holdningen at vi er hysteriske damer, så det hjelper ikke.  

Takk ❤️

Anonymkode: 9d065...5ac

[Gjest Wrightandrong]

Dette høres ut som en kjedelig situasjon TS. Når du signaliserer så tydelig at ditt behov for nærhet, tilstedeværelse og sosial omgang ikke blir dekket, synes jeg det er gnaske spesielt av han å reagere på en slik måte. Han bidrar ikke akkurat til at du får en emosjonelt bedre hverdag, ved å være konstant grinete, klage og unngå dypere samtaler. 

Får jo også inntrykket av at du har vært tålmodig, og gjort et ærlig forsøk på å se din partner, og hans behov som individ. I sum av dette så vil jeg nok si at du bør være meget tydelig fremover. Som ektefeller/samboere skal en være der for hverandre, og i tospann bidra til at livet blir så bra som mulig. 

Må si at jeg blir veldig trist når jeg hører at du føler deg så lite sett. Slik skal det overhodet ikke være. Ønsker deg masse lykke til. ❤️❤️

Endret 11. august 2022 av Wrightandrong

[AnonymBruker]

Kan det være noe han sliter med/syns er vanskelig å håndtere, og prøver å rømme fra det med å slite seg ut på fysisk arbeid? Seksuelt frustrert, kanskje? At han unngår intim berøring for ikke å vekke sexlysten som uansett ikke blir tilfredsstilt? Og fordi det er han selv som ikke ønsker sex under svangerskapet, kan han ikke "skylde" på deg. Legg til det at mange bruker fysisk arbeid for å distrahere seg fra vonde tanker, så kan det hende at denne trangen til oppussing ligger der? (Hyppig råd i svigerfamilien min, i alle fall. Ikke gå og gnag på det, gjør noe i stedet for å avlede tankene.)

- Jeg får i alle fall en følelse av at det godt kan være en grunn til at han er slik nå. Kanskje en slags svangerskapsdepresjon, på en måte? Menn kan jo også få fødselsdepresjon, for eksempel.

 

Det blir jo bare spekulasjoner fra min side, selvsagt, ut fra egne erfaringer fra da jeg var gravid. Eller når jeg tenker meg om, ut fra hvordan min mann reagerer på en del utfordringer.

 

Dette blir langt, ser jeg. Men det får bare gå.

Du skriver at du skryter av jobben han gjør. Jeg ser at det også foreslås her, med intensjon om å få ham på tilbudssiden for dine behov. Hva med å skryte frem nettopp det du ønsker mer av? Det brukes forebyggende på barn, ut fra et "kurs" jeg var på da mi var to-tre år. Og det fungerer på barn, voksne og hunder. Gi positiv oppmerksomhet til det du vil ha mer av, så fort det oppstår.

Anonymkode: 24cb0...0f4

[AnonymBruker]

Typisk mann å ikke lytte når dama sier rett ut hva som er galt og hvordan det kan fikses.
Kjempe-typisk.

Men det høres også ut som at han kanskje er stressa. Ikke alle menn er så flinke til å forstå seg på egne følelser. Det er typisk å føle på nervøsitet, bekymring, spenning rundt en graviditet. Følelser man ikke har kontroll på, og når man da kan drive å snekre og pusse opp å holde på med en greie man har full kontroll over, så er det som en slags angst-medisin.

Tror også noen menn blir sånne kontroll-freaker som må ha ALT på plass før barnet kommer.

Anonymkode: 18df2...be5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg skryter masse av han når det gjelder det at han ordner og fikser her, forteller han at han er flink og at jeg er stolt av han. Støtter han med trøstende ord de dagene han er ekstra sliten, og småflørter litt mens jeg sier at jeg synes han er fin å se på der han står i arbeidsklær for eksempel. Men jeg kan ikke si at det hjelper noe som helst når deg gjelder han og det å være på tilbudsiden på det jeg savner.

Han er ikke interessert i fvk, mener det er for folk med enda større problemer enn oss. Og jordmor har han vært med et par ganger til, men han har litt den holdningen at vi er hysteriske damer, så det hjelper ikke.  

Takk ❤️

Anonymkode: 9d065...5ac

Du må jo nesten bare sette han ned og snakke om hvordan du har det, ts. Og om han sier at «det er for folk med større problemer» så må du være klar på at det muligens er for folk med større problemer enn han opplever å ha, men at du er på vei ut av forholdet, og at du da kommer til å gå alene. Noe du både kan og bør.

Har du snakket med fastlege/jordmor om hvordan du føler deg? Dersom ikke - snakk med dem og be om bistand. 
 

Her og nå: fortell han hva dere skal gjøre i morgen kveld. Ikke be, spør eller anmod - fortell han at dere skal ut og gjøre noe sammen - gå tur i parykken eller bade eller noe, så skal dere spise ute (bestill bord), og så skal dere sitte sammen utpver kvelden. 

Nekter han? Forklar rett ut at du har mistet følelsene for han og forventer at han redder seg inn. Si rett ut at du nå vurderer det som sannsynlig at dere vil sambo som platoniske venner til barnet er noen år gammelt og så gå fra hverandre. Skal han unngå dette? Da må han bevise at han kan velge å være en ålreit kjæreste.

Og husk dette, ts: hans ønsker og behov er ikke, på noe tidspunkt, viktigere enn dine. Sett krav om at dine skal prioriteres i like stor grad som hans. Og følg opp kravene. 

Anonymkode: ab0d6...6d4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Vi lever under samme tak, men jeh føler det stopper der. Jeg er høygravid og han bruker all tid etter jobb på å pusse opp frem til han skal legge seg. Jeg har bedt han roe ned med å pusse opp, vi har det fint som vi har det synes jeg. Men han ønsker å pusse opp. Frem til starten av sommeren satt han med fulltids studier ved siden av jobb, da hadde han sjeldent tid til meg, og jeg holdt ut og støttet han og tenkte det ville bedre seg. Men som sagt nå pusser han opp og er ekstremt sliten, jeg ser han nesten ikke annet enn at han løper frem og tilbake her i huset, vi spiser middag fort sammen og det er det. Vi gjør ALDRI noe utenfor døren sammen, forslår jeg noe så blir han sur og sier han ikke har tid til noe nå. Og når vi legger oss så sier han bare natta. Hvis jeg prøver å snakke litt hyggelig så sier han at han ikke orker snakke. 

Barnet kommet om ca 2 uker, og jeg har følt meg alene psykisk hele svangerskapet. Vi er også ikke intime for han ikke ønsker sex under graviditeten. Jeg får noen stive klemmer av han en gang i blandt, sånne klemmer man gir til folk man ikke har sett på lenge og sier kleint heeeeeei 🙄 

Jeg har begynt å miste følelser for han og har vært helt åpen om det, og sagt at vi må prioritere tid sammen som par. Han presterer å si at det får vi når babyen er født, og det viser for meg at han ikke forstår noenting. Jeg prøver å forklare han hvor lite tid vi får sammen som par med en nyfødt, men han tror jeg overdriver. 

Han tar sjeldent på meg, stryker ikke på meg og gir meg lite av seg. Han sier han elsker meg hver dag, men med ingen innlevelse lenger. Han gleder seg til barnet kommer, men har ikke sett meg noe i graviditeten. 

Som sagt nå føler jeg han nesten bare er en venn, og han skjønner ikke alvoret. Jeg fantaserer om en mann som viser han vil ha meg og gjør ting sammen med meg. Han lovte vi skulle gå ut EN gang i sommer å spise, men det skjedde heller ikke. Ber jeg evt ut, så blir han sur fordi det er dyrt og han mener jeg ikke skal bruke penger. Han hater at vi bruker penger, selvom han har mye av det. Det er han også sur for, at han bruker masse penger på å pusse opp når han selv har valgt det. Det er slitsomt, og han er sur mot meg når han svarer.

Hva gjør jeg her når han ikke skjønner at jeg på ekte mister følelsene for han? Jeg har snakket flere ganger med han, er flink til å kommunisere føler jeg, men han tar ting bare som kritikk.

 

Anonymkode: 9d065...5ac

Høres helt lik ut som min mann. Har aldri tid til meg eller vil finne på ting sammen med meg. Foretrekker å reise bort alene, og har ofte unnskyldninger for hvorfor jeg ikke kan bli med. Ut å spise osv er vi aldri. Tar ikke initiativ til nærhet eller sex. 

Har tatt det opp med han i årevis uten at det har nyttet. Jeg har gitt opp. Gjør heller ting for meg selv. Så får vi heller bare leve parallelle liv side om side. Det har selvfølgelig gått ut over mine følelser for han.

Anonymkode: fd951...db5

[AnonymBruker]

Her er dere begge ulykkelige.

Kanskje han kjenner på panikk fordi livet nå «låses» med barn. Angrer litt. Blir desperat fordi han nå bare skal ha sex med denne dama og leve i småbarnsliv i årevis. Selv om han har valgt det, kan anger og panikk sette inn. Sier han det til deg, blir det jo drama, så han forsøker vel å jobbe det av seg. Slite seg ut på fysisk arbeid så han slipper å gruble. (En teori, du sier jo ingenting om hvordan han har vært før i forholdet.)

I så fall blir du bare et eneste stort krav, se meg, bekreft meg, kos med meg, snakk med meg, elsk med meg - mens han har nok med seg selv.

Om dette er en endring i ham som er kommet med graviditeten ville jeg faktisk hatt litt is i magen. Du kan uansett ikke endre ham, men endre deg selv. Bruk venninner og familie mer, og snart får du en omveltning i livet med fødselen… Ting kan forandre seg veldig for dere begge.

Har han alltid vært fjern, har du vel visst det lenge, og da har du forsåvidt valgt et slikt forhold å få barn i.

Anonymkode: 00520...21e

[AnonymBruker]

Jeg tror det er en mann med panikk eller depresjon. Det høres unektelig ut som han ikke er komfortabel mtp graviditeten og det å bli far.

Det er en stor forandring i hverdagen og ikke minst forholdet. Dere sliter begge to, og hadde nok hatt godt av en prat med en fagperson.

 

Anonymkode: b9c7a...888

[Virrevirrevapp]

Har du noen andre som kan støtte deg fysisk og emosjonelt?

Det høres ut som han bare klarer å bidra praktisk nå med oppussing. Blir alt ferdig til babyen kommer? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Høres helt lik ut som min mann. Har aldri tid til meg eller vil finne på ting sammen med meg. Foretrekker å reise bort alene, og har ofte unnskyldninger for hvorfor jeg ikke kan bli med. Ut å spise osv er vi aldri. Tar ikke initiativ til nærhet eller sex. 

Har tatt det opp med han i årevis uten at det har nyttet. Jeg har gitt opp. Gjør heller ting for meg selv. Så får vi heller bare leve parallelle liv side om side. Det har selvfølgelig gått ut over mine følelser for han.

Anonymkode: fd951...db5

Dette er det tristaste eg har lese på lenge.

Kjære deg, kvifor blir du i dette forholdet? Det er jo ikkje ein gong eit forhold ❤️ 

Anonymkode: 6c3ff...526

[AnonymBruker]

Man har forskjellig slags kjærlighetsspråk, slik er det bare.Aksepter at han pusser opp og gjør praktiske ting fordi han viser sin kjærlighet med tjenester og handlinger. 

Anonymkode: 6f83d...134

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Dette er det tristaste eg har lese på lenge.

Kjære deg, kvifor blir du i dette forholdet? Det er jo ikkje ein gong eit forhold ❤️ 

Anonymkode: 6c3ff...526

Tja.. hvorfor blir jeg? Har jo lurt på det selv. Svaret er nok det vanlige - barn, hus osv - mange år sammen. Men jeg vurderer nå å gå, har ventet på at ungene skulle bli større. (Men nå skal ikke jeg kuppe tråden til Ts).

Anonymkode: fd951...db5

[AnonymBruker]

Til dere som mener og tror han er deprimert og det ene eller det andre, det er han ikke. Han er helt som han pleier med alt ellers i livet sitt og gleder seg veldig til å få barn. Han står ofte og nyter babytingene rundt seg, tusler med lekene, rer dynen i senga en ekstra gang og sier natta til magen og snakker til den på eget initiativ. Han sier hver dag at han håper at idag er dagen babyen kommer og er veldig glad når han snakker om barnet og sier rett ut at gleder seg så til å få barn.

Det er meg som sambor han ikke ser. Og hvorfor skal jeg bare godta at han er sånn, hvorfor kan ikke han møte meg litt også da? Hans kjærlighetspråk til meg er ikke tjenester. Han gjør ingen tjenester for meg, hvis jeg ber han om en liten tjeneste så blir han alltid sur. Dette har kommet tydeligere frem i graviditet da jeg trengte han på en annen måte enn før. At han pusser opp er vel og bra det, men som jeg sier så er han jo sur mot meg "hele tiden" pga han da er sliten. Hvordan er det å vise kjærlighet? Så jeg skal bare sitte her og være fornøyd med at jeg føler meg helt alene og er lei meg? 

Jeg trenger heller ikke finne på mer ting med venner og familie, for det styrker jo ikke følelsene mine for samboer at jeg finner på noe med andre. Jeg har ikke mangel på andre mennesker i livet mitt, jeg er ensom i forholdet mitt.

I denne graviditeten har jeg tatt mye mer hensyn til han enn han har til meg, og er det noen som føler seg deprimert pga det så er det meg. 

Anonymkode: 9d065...5ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Til dere som mener og tror han er deprimert og det ene eller det andre, det er han ikke. Han er helt som han pleier med alt ellers i livet sitt og gleder seg veldig til å få barn. Han står ofte og nyter babytingene rundt seg, tusler med lekene, rer dynen i senga en ekstra gang og sier natta til magen og snakker til den på eget initiativ. Han sier hver dag at han håper at idag er dagen babyen kommer og er veldig glad når han snakker om barnet og sier rett ut at gleder seg så til å få barn.

Det er meg som sambor han ikke ser. Og hvorfor skal jeg bare godta at han er sånn, hvorfor kan ikke han møte meg litt også da? Hans kjærlighetspråk til meg er ikke tjenester. Han gjør ingen tjenester for meg, hvis jeg ber han om en liten tjeneste så blir han alltid sur. Dette har kommet tydeligere frem i graviditet da jeg trengte han på en annen måte enn før. At han pusser opp er vel og bra det, men som jeg sier så er han jo sur mot meg "hele tiden" pga han da er sliten. Hvordan er det å vise kjærlighet? Så jeg skal bare sitte her og være fornøyd med at jeg føler meg helt alene og er lei meg? 

Å pusse opp er da noe dere har felles glede og nytte av. 

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Jeg trenger heller ikke finne på mer ting med venner og familie, for det styrker jo ikke følelsene mine for samboer at jeg finner på noe med andre. Jeg har ikke mangel på andre mennesker i livet mitt, jeg er ensom i forholdet mitt.

I denne graviditeten har jeg tatt mye mer hensyn til han enn han har til meg, og er det noen som føler seg deprimert pga det så er det meg. 

Anonymkode: 9d065...5ac

 

Anonymkode: 6f83d...134

[AnonymBruker]

48 minutter siden, AnonymBruker said:

Så jeg skal bare sitte her og være fornøyd med at jeg føler meg helt alene og er lei meg? 

Anonymkode: 9d065...5ac

Nei, du skal fortelle ham i klartekst at forholdet henger i en veldig tynn tråd. 

Anonymkode: f501e...91c

[AnonymBruker]

Men hva sier han når du spør hva som plager ham?

Anonymkode: 00520...21e