Spørsmål til dere som har opplevd overgrep/voldtekt

[AnonymBruker]

Hvor åpen er du om det? Til venner og familie eller bare en av delen? Fortalte du det med en gang eller etter flere år? I så fall, hvor mange år tok det å si noe?

Snakker ikke bare om å nødvendigvis prate om det, men å bare fortelle og si så lite som "Jeg har blitt utsatt for overgrep".  

Anonymkode: d3095...db4

[AnonymBruker]

Svært få vet om det i mitt tilfelle.. Kun et par av eksene mine, og psykologer jeg har gått til. En av mine tidligere venninner visste, men det var fordi jeg fortalte det "under the influence"... Angret senere. Synes det er vanskelig å la venninner vite. Jeg vet at to av mine nærmeste også har gått gjennom henholdsvis overgrep og voldtekt, og de nevner det svært, svært sjeldent. Jeg vil ikke ta opp emnet siden det kan trigge dem. Og jeg snakker meg selv ned, og tenker at det helt sikkert var mye verre for dem enn det har vært for meg.. 

Anonymkode: 0e36e...0c0

[AnonymBruker]

Veldig få vet, bare 2-3 venner og psykiateren. (Og fastlegen siden han skrev henvisning)

Anonymkode: 627b8...a17

[AnonymBruker]

Er bare en som vet. Jeg bodde på internat den gangen jeg ble voldtatt. Da jeg kom hjem etter voldtekten  kom en av de andre som bodde der inn på rommet mitt og spurte meg rett ut om det hadde skjedd noe. Jeg nektet først, - men så begynte hun å fortelle sin egen historie med overgrep, og det fikk meg til å åpne meg. Hun hjalp meg til politistasjonen neste dag for å anmelde det. Politiet spurte om jeg kunne komme tilbake mandagen etter helgen, men jeg klarte det ikke så jeg anmeldte det aldri. 

Hun jeg fortalte det til  sluttet på skolen kort tid etter og flyttet hjem, og siden da har jeg ikke snakket med noen om det. Jeg går til psykolog nå, men har enda ikke turt å ta det opp. Kjenner på mye skam. 

Anonymkode: ee5b4...8f4

[AnonymBruker]

Jeg anmeldte som ung, saken var stor og ble omtalt blant i vg, dagblad og nrk - så folk kjente igjen historien og mange fikk vite om det. Så kom meg liksom ikke unna det. Har jo også vært heldig som ikke bærer på så mye skam, så har ikke noe vansker om å prate om det. 

Flyttet for noen år siden, og her er der bare 2 stykk som vet det. Litt deilig igrunn. 

Anonymkode: 42bdb...3fd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvor åpen er du om det? Til venner og familie eller bare en av delen? Fortalte du det med en gang eller etter flere år? I så fall, hvor mange år tok det å si noe?

Snakker ikke bare om å nødvendigvis prate om det, men å bare fortelle og si så lite som "Jeg har blitt utsatt for overgrep".  

Anonymkode: d3095...db4

Jeg har lært at man ikke må si det til noen. Det er greit med fastlege, behandler, og annen helsepersonell, men familien vet det ikke bortsett fra mamma, og ingen av vennene mine vet bortsett fra at noen få aner hva det kan være. Tror jeg sa noe i fylla en gang. 

Sannheten er at det beste er å gå igjennom ting alene, og si det kun til helsepersonell eller én person man kn stole på. 

Mange forstår ikke sånt og klarer ikke takle det eller kan dømme. 

Anonymkode: 12d41...116

[Sheik]

Har aldri sagt det til noen, ikke engang mine beste venner eller lege. Aldri fortalt det til psykolog. 

Endret 11. august 2022 av Sheik

[AnonymBruker]

Tenker åpenhet er viktig, men åpenhet betyr ikke at en skal fortelle det til gud og hver mann. 
Å dele det såreste rommet en har inni seg gjør deg både sårbar og naken. 
Folk elsker å snakke og slike ting kan ryktes om.. hvordan håndtere dette? 
Snakk med nær familie eller noen en stoler på. Gjerne helsepersonell. 
 

Anonymkode: 6fb49...8df

[AnonymBruker]

Nå vet en del om det, tok lang, lang tid før jeg åpnet meg opp. Detaljene, hvem, hva, hvor osv er det vel egentlig ingen som vet. Ting kom tilbake når jeg fikk barn selv…

Anonymkode: fd77d...b9c

[AnonymBruker]

Har kun nevnt det forsiktig til fastlege og psykolog, men jeg klarer ikke å fortelle detaljer rundt det. Jeg var bare 5 år gammel, og ingen i familien vet om det.

Anonymkode: db668...9ac

[AnonymBruker]

Jeg prøvde å fortelle det til en venninne, men hun var ikke mottakelig. Ellers har jeg ikke fortalt det til noen. Jeg skammet meg for mye.

Anonymkode: d3dd0...a95

[AnonymBruker]

Jeg opplevde noe som trigget minner, fikk et psykisk sammenbrudd og da fortalte jeg det til helsepersonell + noen nære. Hadde rømt fra det siden jeg var 5 år… til jeg ble 45. Ikke sagt det til noen før jeg knakk. 

Anonymkode: ab751...3a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg prøvde å fortelle det til en venninne, men hun var ikke mottakelig. Ellers har jeg ikke fortalt det til noen. Jeg skammet meg for mye.

Anonymkode: d3dd0...a95

Med all respekt , og det er valgfritt å svare, hvordan forsøkte du å fortelle? Du skriver at hun ikke var mottakelig (veldig leit, når du prøvde)…. Grunnen til at jeg spør er at jeg jobber med barn og vil gjerne være mottakelig. Jeg tror jeg er det, men frykter selvsagt at jeg ikke er mottakelig nok.  

Anonymkode: 13af2...d9e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvor åpen er du om det? Til venner og familie eller bare en av delen? Fortalte du det med en gang eller etter flere år? I så fall, hvor mange år tok det å si noe?

Snakker ikke bare om å nødvendigvis prate om det, men å bare fortelle og si så lite som "Jeg har blitt utsatt for overgrep".  

Anonymkode: d3095...db4

Mine nærmeste vet det. Mine to aller beste venninner, mine foreldre, søsken (vi er tette) og besteforeldre. Og mannen min selvsagt. Mine foreldre fikk vite det samme kveld da politiet og sykepleier på voldtektsmottaket klarte å overbevise meg om å ringe noen - og den eneste jeg orket å snakke med var mamma  Søsken, besteforeldre og venninner litt etterpå - men etter relativt kort tid. Det er absolutt ikke noe jeg skilter med, og jeg vil gjerne holde det privat - men jeg slet en del i ettertid så jeg ''måtte'' fortelle det til de nærmeste så ikke de bare trodde det rabla for meg 😛 Mannen min fortalte jeg det noen mnd inn i forholdet (da var det flere år siden voldtekten), men jeg synes han fortjente å vite det da jeg ennå kan reagere litt i enkelte situasjoner. Ekstremt sjelden, men jeg følte for å fortelle han det da forholdet ble seriøst. Det er ikke noe som plager meg i det daglige lenger - jeg fungerer fint, er i jobb, har barn, klarer fint å ha sex med mannen min og så videre - men noen spesielle lukter, spesielle situasjoner osv kan ennå gi meg flashbacks (rundt 10 år siden voldtekten nå). 

Anonymkode: 6db33...454

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Hvor åpen er du om det? Til venner og familie eller bare en av delen? Fortalte du det med en gang eller etter flere år? I så fall, hvor mange år tok det å si noe?

Snakker ikke bare om å nødvendigvis prate om det, men å bare fortelle og si så lite som "Jeg har blitt utsatt for overgrep".  

Anonymkode: d3095...db4

Alle i min familie vet det, så pratet vi ikke mer om det annet enn at det ble sagt til de. I svigerfamilien så har jeg utelatt å fortelle det til enkelte som jeg føler meg utrygg på. 

Det tok meg 2 år å fortelle om det ene overgrepet. Første gang jeg sa det var på fylla til pappa. Overgrep fra familiens venn i barndommen skjedde da jeg var 9 år første gang. Jeg var 24 før jeg sa det høyt til noen. 

Opplevde et grovt overgrep som 28 åring, det vet bare samboeren min om. 

Anonymkode: 9c6a0...8e1

[AnonymBruker]

Jeg fortalte det til mange. Først mamma, legen, psykiater på voldtektsmottaket ,bistandsadvokat og politiet. Så resten av familien, venner, de fleste kollegaer og arbeidsgivere. Jeg var fraværende, delvis sykmeldt, skulle igjennom en ukes rettssak. Jeg skjønner ikke hva jeg skulle sagt om jeg ikke fortalte det? Folk jeg har blitt kjent med i de senere år ( dette er over 20 år siden) har jeg fortalt det til veldig få. Psykiater på dps selvsagt, og til nære som samboere hvor jeg tenker det er litt vesentlig og skjønne traumer og hvorfor jeg plutselig våkner opp av mareritt om natten. Jeg er glad for at familien og gamle gode venner vet og var involvert, uten at det er noe vi snakker mye om lenger. Samtidig ønsker jeg ikke og dele med nye bekjentskaper da jeg tenker det preger meg lite i hverdagen i dag, 

Anonymkode: 227da...642

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Med all respekt , og det er valgfritt å svare, hvordan forsøkte du å fortelle? Du skriver at hun ikke var mottakelig (veldig leit, når du prøvde)…. Grunnen til at jeg spør er at jeg jobber med barn og vil gjerne være mottakelig. Jeg tror jeg er det, men frykter selvsagt at jeg ikke er mottakelig nok.  

Anonymkode: 13af2...d9e

Ja, håper vi alle kan fange det opp hvis barn forteller❤️

jeg var ung voksen da jeg ble sovevoldtatt (dette er faktisk første gang jeg selv har brukt voldtektordet om hendelsen, både til meg selv og andre) av min  beste venninnes kjæreste. Jeg kunne ikke fortelle til henne (dette er mange år siden, jeg har aldri fortalt det til henne.) 

jeg hadde en vinkveld med en felles venninne da jeg fortalte. Min samboer og jeg hadde fest hjemme. Min beste venninne og mannen hennes skulle overnatte på gjesterommet. Jeg gikk og la meg i senga vår, min mann sovnet på sofaen etter for mye drikke. Jeg våknet av at han lå oppå meg. Jeg ble sjokkert og redd. Stivnet helt (noe jeg fremdeles skammer meg over og som nok er grunnen til at jeg ikke har fortalt det.) 

uansett.. jeg fortalte dette til den felles venninnen og hun lovte å ikke fortelle min mann at jeg hadde vært utro. Jeg sa at dette ikke var utroskap fra min side siden jeg sov.. «men du våknet jo?» Han er jo sammen med «Lise», så vi må holde stilt om dette. Så da ble det slik.. altså, jeg hadde fortalt om noe jeg tenkte var overgrep, hun tenkte ikke det var overgrep, det var det jeg mente med at hun ikke var mottakelig. Jeg skammet meg sånn.. og tanken på at jeg hadde vært utro hadde jeg faktisk ikke tenkt før hun sa det. 
jeg vet at min historie ikke er så alvorlig som andres, men den har likevel preket meg i mange år etterpå. 

Anonymkode: d3dd0...a95

[AnonymBruker]

I mitt tilfelle vet "alle" det, siden jeg bor på et lite sted og det var en væpnet politiaksjon for å pågripe voldtektsmannen. Og det sto mye i avisene etterpå. Så jeg har vel i grunnen ikke fortalt det til noen egentlig, men alle vet det likevel...

Anonymkode: e81f5...ff8

[AnonymBruker]

Kun de nærmeste vet. Har aldri gått til psykolog eller noe for det. Heldigvis er fyren død nå så slipper å møte han. 

Anonymkode: 5d9f5...92e