Råd og forhåpentligvis gode erfaringer?

[AnonymBruker]

Jeg trenger noen råd av dere da jeg har det utrolig vanskelig å må prøve å finne løsninger å det å prøve å glemme å gå videre er så jæ*** vanskelig og noe jeg virkelig ikke ønsker eller klarer tanken på

 

Jeg har vært i verdens beste forhold i 3, 5 år nå, vi holdt på i 1 år da jeg sleit en del med følelser i starten da begge møtte hverandre mens vi gikk gjennom brudd å ble bestevenner under denne perioden, så utviklet det seg til å holde på, å etterpå ble vi i et offentlig forhold. 

Å har siden vært det. Jeg har slitt en del med meg selv og egen sykdom, men han har vært veldig på meg hele tiden å konstant bekrefta meg og hjulpet meg gjennom alt. I vår så begynte ting å bli veldig bra med oss, vi ble enda nærmere hverandre og tingene blomstret, så kom et stort sjokk for litt over et par uker siden. Han hadde mistet følelsene for meg å følte vi måtte gjøre det slutt. Etter litt over en uke fikk vi kontakt igjen å vi skal prøve på nytt å se om det kan bygges opp da begge ønsker dette å har samme målet. Vi har det fantastisk når vi er sammen, han er stefar for mine 3 barn og jeg er alene mor. Vi er i begynnelsen av 30 årene, å har ikke bodd sammen. Når vi er med hverandre er alt til og med bedre enn før, men når vi ikke er det, så trekker han seg bort å blir litt kald. Hva ville dere gjort i min situasjon? Jeg tviler så på hva han mener for handlingene sier en ting og ordene noe helt annet. Jeg ser tydelig at dette er vondt for han også, å jeg tror på det når vi er sammen å han ønsker at alt skal falle på plass, men tvilen kommer når vi er fra hverandre. Har noen noen gode erfaringer med dette? Jeg klarer ikke tanken på brudd, jeg ser at han er min livs største kjærlighet. Men jeg har det vondt når vi er fra hverandre, sorgen herjer enda, selvom den er roligere så er den veldig aktuell.
Er veldig langt nede og det gjør konstant vondt, men ikke når vi er med hverandre

Anonymkode: 16c86...fc3

[Jaytee]

Høres ut som dere prøver å tviholde på noe som allerede er «ødelagt» noen ganger er det bedre å slipp, og ja, det gjør vondt! Og det kommer sikkert til å gjøre det en stund. Men du kommer til å komme deg sterkere ut av det. 

[Blåjojo]

Dere må nok bare ta en seriøs samtale om hva det er dere ønsker framover. 

[AnonymBruker]

Blåjojo skrev (4 minutter siden):

Dere må nok bare ta en seriøs samtale om hva det er dere ønsker framover. 

Det har vi også gjort, begge har samme ønske og samme mål, jeg tror kanskje han trenger litt tid til å lande egne tanker, vi skal prøve å gi litt tid så han finner ut, for han sier det føles veldig riktig å være sammen med meg og han føler ikke på noen vonde følelser om å møtes, og jeg har vært hos han å da er alt bra. -ts

Anonymkode: 16c86...fc3

[Blåjojo]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det har vi også gjort, begge har samme ønske og samme mål, jeg tror kanskje han trenger litt tid til å lande egne tanker, vi skal prøve å gi litt tid så han finner ut, for han sier det føles veldig riktig å være sammen med meg og han føler ikke på noen vonde følelser om å møtes, og jeg har vært hos han å da er alt bra. -ts

Anonymkode: 16c86...fc3

Men du har det jo ikke greit sånn som dere har det nå?

Og da mener jeg at han må i såfall gå helhjertet inn for det han har sagt at han vil. Om ikke kan du bli gående lenge og være usikker.

[AnonymBruker]

Blåjojo skrev (17 minutter siden):

Men du har det jo ikke greit sånn som dere har det nå?

Og da mener jeg at han må i såfall gå helhjertet inn for det han har sagt at han vil. Om ikke kan du bli gående lenge og være usikker.

Ja det har du rett i, men jeg har det bedre slik det er nå, føler at jeg også må være litt tålmodig når han har vært det så lenge mot meg. Jeg får se over helgen om det går an å snakke ut om det å få et konkret svar på om han har troa eller ikke, for står vell en del på det også. Men jeg har jo troa på at når man vil så er det mulig, viljen er sterk. Men er usikker på om dette er noe han mener eller bare sier, men føler ikke det er løgn.

Anonymkode: 16c86...fc3

[AnonymBruker]

For det første: han er selvfølgelig ikke stefar for dine barn.

Anonymkode: ebf4e...455

[Lisa Erhjem]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Jeg trenger noen råd av dere da jeg har det utrolig vanskelig å må prøve å finne løsninger å det å prøve å glemme å gå videre er så jæ*** vanskelig og noe jeg virkelig ikke ønsker eller klarer tanken på

 

Jeg har vært i verdens beste forhold i 3, 5 år nå, vi holdt på i 1 år da jeg sleit en del med følelser i starten da begge møtte hverandre mens vi gikk gjennom brudd å ble bestevenner under denne perioden, så utviklet det seg til å holde på, å etterpå ble vi i et offentlig forhold. 

Å har siden vært det. Jeg har slitt en del med meg selv og egen sykdom, men han har vært veldig på meg hele tiden å konstant bekrefta meg og hjulpet meg gjennom alt. I vår så begynte ting å bli veldig bra med oss, vi ble enda nærmere hverandre og tingene blomstret, så kom et stort sjokk for litt over et par uker siden. Han hadde mistet følelsene for meg å følte vi måtte gjøre det slutt. Etter litt over en uke fikk vi kontakt igjen å vi skal prøve på nytt å se om det kan bygges opp da begge ønsker dette å har samme målet. Vi har det fantastisk når vi er sammen, han er stefar for mine 3 barn og jeg er alene mor. Vi er i begynnelsen av 30 årene, å har ikke bodd sammen. Når vi er med hverandre er alt til og med bedre enn før, men når vi ikke er det, så trekker han seg bort å blir litt kald. Hva ville dere gjort i min situasjon? Jeg tviler så på hva han mener for handlingene sier en ting og ordene noe helt annet. Jeg ser tydelig at dette er vondt for han også, å jeg tror på det når vi er sammen å han ønsker at alt skal falle på plass, men tvilen kommer når vi er fra hverandre. Har noen noen gode erfaringer med dette? Jeg klarer ikke tanken på brudd, jeg ser at han er min livs største kjærlighet. Men jeg har det vondt når vi er fra hverandre, sorgen herjer enda, selvom den er roligere så er den veldig aktuell.
Er veldig langt nede og det gjør konstant vondt, men ikke når vi er med hverandre

Anonymkode: 16c86...fc3

La han gå. Han kommer tilbake om han virkelig vil.  Men 30 år er ikke så gammelt, han har overtatt ansvaret for 3 barn som ikke er hans egne, ett svært ansvar. 

Kanskje trenger han tid til å tenke på om han kan ta på seg dette ansvaret resten av sitt liv, eller ønsker etablere seg på nytt, og bygge relasjon til egne barn. 

Du og barna får mye sorg når han går, uansett om det blir en uke eller 8 år. 8 år eks er verre enn om han går om en uke. 

[AnonymBruker]

Alenemor for tre barn som han liksom skal komme inn og forsørge. Du "sleit med følelsene" dine i starten, men da var dere "bestevenner" allikevel. Han har vel bare omsider klart å skru hodet sitt på plass igjen da, lyttet til sin indre stemme som sier at her er det noe med attraksjon vs. nytteverdi som skurrer.

Anonymkode: e2838...9a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

For det første: han er selvfølgelig ikke stefar for dine barn.

Anonymkode: ebf4e...455

Er han ikke?

Anonymkode: 672b1...ea5