Har mistet (det meste av) følelsene for mannen min

[AnonymBruker]

Jeg er i tredje trimester og helt oppslukt i tanken på et barn! Det er mitt første. Jeg har hatt fine, rolige dager hvor jeg trives i mitt eget (og babyen i magen) sitt selskap. 

Mannen min har kommet litt bak i hodet mitt. Jeg er fremdeles veldig glad i ham, men føler ikke noen store følelser for ham. Jeg er tiltrukket av ham innimellom og vi har fremdeles bra sex. Jeg setter pris på hvor omtenksom og hensynsfull han er med meg. Jeg bryr meg om at han skal ha det bra. Samtidig føler jeg at jeg ikke egentlig trenger ham i livet mitt. Jeg er redd jeg har valgt feil ved å være med ham. Vi har vært sammen i mange år. Jeg har hatt et par samboerskap før det også. Og han er den jeg har møtt jeg har passet best sammen med og vi var stormende forelsket i starten.

Henger min manglende forelskelse og begjær for mannen sammen med graviditeten? Går det over?

Jeg har hatt perioder jeg har vært som dette for mannen min før, men de periodene har bare vart noen dager til et par uker. Nå har jeg hatt denne følelsen av en slags likegyldighet for mannen min i noen måneder. Jeg fantaserer ikke om andre heller. Min manglende entusiasme har gjort mannen min ganske usikker på seg selv dessverre.  

Anonymkode: 1c4e1...ded

[Lisa Erhjem]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg er i tredje trimester og helt oppslukt i tanken på et barn! Det er mitt første. Jeg har hatt fine, rolige dager hvor jeg trives i mitt eget (og babyen i magen) sitt selskap. 

Mannen min har kommet litt bak i hodet mitt. Jeg er fremdeles veldig glad i ham, men føler ikke noen store følelser for ham. Jeg er tiltrukket av ham innimellom og vi har fremdeles bra sex. Jeg setter pris på hvor omtenksom og hensynsfull han er med meg. Jeg bryr meg om at han skal ha det bra. Samtidig føler jeg at jeg ikke egentlig trenger ham i livet mitt. Jeg er redd jeg har valgt feil ved å være med ham. Vi har vært sammen i mange år. Jeg har hatt et par samboerskap før det også. Og han er den jeg har møtt jeg har passet best sammen med og vi var stormende forelsket i starten.

Henger min manglende forelskelse og begjær for mannen sammen med graviditeten? Går det over?

Jeg har hatt perioder jeg har vært som dette for mannen min før, men de periodene har bare vart noen dager til et par uker. Nå har jeg hatt denne følelsen av en slags likegyldighet for mannen min i noen måneder. Jeg fantaserer ikke om andre heller. Min manglende entusiasme har gjort mannen min ganske usikker på seg selv dessverre.  

Anonymkode: 1c4e1...ded

Du er 100 % normal. Ta vare på deg selv, og la ektefellen også ta ekstra hensyn.  Så blir alt det samme + en del våkenetter og masse bekymringer for barnet  og mange flotte nye morsomme måter å se verden på. 

[AnonymBruker]

For meg var det i alle fall slik. Men det ordnet seg. Forelsket meg helt på nytt rett etter fødselen i mannen min. Spesielt når jeg såg hvor fin pappa han var.

Anonymkode: 8ad27...2b1

[AnonymBruker]

Jepps, det kan gå opp og ned i svangerskapet. Hormoner er rare greier. 

Anonymkode: aa055...cab

[AnonymBruker]

Du er full av hormoner. De kan tukle litt med fet meste. Det kan hende du føler det sånn ganske lenge etter fødsel og. Og du kommer til å få dekket nærhetsbehovet fra babyen. Men bare go with it. Sannsynligvis kommer følelsene krypende tilbake etterhvert. 

Anonymkode: ea3bb...cf7

[AnonymBruker]

Helt normalt!

Det du kan være obs på her, når du nå vet at dette er mye pga hormoner og «bobla», er å gjøre ting som trygger mannen din, ettersom du nevner at han blir usikker. Selv om du ikke kjenner på de svære følelsene akkurat nå, tipper jeg du er glad i han for det om? Bruk det som grunnlag for å gjøre ting for han♥️

Anonymkode: 58e7b...109

[AnonymBruker]

Jeg har hatt fullstendig avsmak på samboeren helt siden kvalmen kom i første trimester! Blir nesten dårlig av kroppslukta hans, selv om jeg ikke har reagert noe på den i årene før jeg ble gravid🙈 Jeg har bare gått ut fra at det er hormonelt, mange får jo helt merkelige cravings i graviditeten men her slo det andre vei! Jeg antar det vil bli mer normalt etter fødsel og barseltid. Å få et barn er jo en unntakstilstand på alle måter, og samboeren min forstår også at det ikke nødvendigvis er hans behov for oppmerksomhet og nærhet som er viktigst nå.

Enig med en som skriver over at det er viktig å enda gjøre ting som trygger partner, selv om kos og intimitet ikke er det man har mest lyst til kan man vise at man bryr seg på andre måter❤️

Anonymkode: bb868...d8d

[AnonymBruker]

Ja, det er vanlig at det kan skje pga hormoner. Samtidig får man også en ny person i livet sitt som blir mye viktigere enn mannen. Mannen må derfor passe på å bidra godt etter fødselen, for ellers kan følelsene forsvinne permanent. Det skjedde her. Tidligere hadde jeg godtatt de negative sidene hans og ikke vært i tvil om at han var den store kjærligheten. Han bidro null med barnet og ble helt uviktig for meg etterhvert. 

Anonymkode: 63940...14b

[AnonymBruker]

Tusen takk for betryggende ord! Det har vært veldig fint å lese.

Og takk til siste kommentar også. Jeg merker det er veldig hyggelig å dele graviditeten med mannen, mens når han er mer uinteressert blir jeg nesten irritert på ham. En god idé å få oss til å fortsette å være et team etter fødsel. Jeg ønsker virkelig ikke å miste følelsene for ham permanent. Han er en flott fyr, og vi skal jo bli foreldre sammen!

 

Anonymkode: 1c4e1...ded

[AnonymBruker]

Jeg hadde det slik i 8 mnd.. greide ikke tanken på samboeren min, leste masse om det og innså at det er mer normalt enn man tror! Gikk heldigvis over 😂

Anonymkode: 2b689...0bf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.8.2022 den 18.39):

Jeg er i tredje trimester og helt oppslukt i tanken på et barn! Det er mitt første. Jeg har hatt fine, rolige dager hvor jeg trives i mitt eget (og babyen i magen) sitt selskap. 

Mannen min har kommet litt bak i hodet mitt. Jeg er fremdeles veldig glad i ham, men føler ikke noen store følelser for ham. Jeg er tiltrukket av ham innimellom og vi har fremdeles bra sex. Jeg setter pris på hvor omtenksom og hensynsfull han er med meg. Jeg bryr meg om at han skal ha det bra. Samtidig føler jeg at jeg ikke egentlig trenger ham i livet mitt. Jeg er redd jeg har valgt feil ved å være med ham. Vi har vært sammen i mange år. Jeg har hatt et par samboerskap før det også. Og han er den jeg har møtt jeg har passet best sammen med og vi var stormende forelsket i starten.

Henger min manglende forelskelse og begjær for mannen sammen med graviditeten? Går det over?

Jeg har hatt perioder jeg har vært som dette for mannen min før, men de periodene har bare vart noen dager til et par uker. Nå har jeg hatt denne følelsen av en slags likegyldighet for mannen min i noen måneder. Jeg fantaserer ikke om andre heller. Min manglende entusiasme har gjort mannen min ganske usikker på seg selv dessverre.  

Anonymkode: 1c4e1...ded

Vel, det hjelper ikke på forholdet å få barn, for å si det mildt. Tror de fleste ønsker at de kunne hevet ut mannen og hatt kontroll på ting selv, framfor at han skal gå og lete etter pysjamas på helt feil sted og legger ting feil.

Anonymkode: 162df...77b