Hva gjør man når man blir syk av kontakt med mor og søster?

[AnonymBruker]

Jeg er singel og barnløs, og har en liten familie med bare en mor og en søster, hvor søsteren har sin egen kjernefamilie. Det er en stadig voksende avstand mellom min søster og meg. Hun kommuniserer på en overfladisk måte, sender snap’er av sin egen hverdag med barna, men skriver aldri noe personlig, og er aldri interessert i meg og mitt liv. Hun blir stadig irritert på meg, noe hun kommuniserer til min mor, og ikke til meg. Når avtaler skal gjøres, gjøres visst det også gjennom min mor. Hun er avvisende og kald, og innstillingen hennes til meg smitter over på tantebarna mine. Det er så leit😭 Og hele situasjonen gjør meg syk fordi det gjør så vondt.. Min mor er også ofte oppgitt på meg, og jeg blir helt overnervøs av å snakke med henne😔 Men hun har sine egne utfordringer, så jeg tror mye av hennes væremåte er knyttet til det. Jeg gjør så godt jeg kan, jeg hjelper til, viser omtanke, lytter, men går får bare uffing og negative vibber fra begge to. Ikke noen omtanke tilbake, ikke noe velvilje, eller noen følelse av at de setter pris på meg. Jeg er så lei meg, og jeg holder det ikke ut😭 Min mor er avhengig av min hjelp, så jeg har ikke annet valg enn å holde kontakten. Min søster må jeg også holde den overfladiske kontakten med, hvis ikke mister jeg kontakten med tantebarna. Men dette gjør meg syk! I 90% av samtalene med min mor får jeg angstsymptomer, tør ikke snakke og si fra hva jeg syns om ting som diskureres dersom jeg ikke er enig. Er jeg uenig, eller prøver å si at noe annet enn det de foreslår passer bedre for meg, blir jeg møtt med oppgitthet. Jeg er voksen, men føler meg som et lite barn som er knust innvendig og så liten og verdiløs😭 Resultatet er angst, lav selvfølelse, muskelsmerter, migrene, indre stress og masse vonde følelser. Det går ikke an å snakke med noen av dem om dette. Hva gjør jeg?? 

Anonymkode: e0305...d26

[AnonymBruker]

Jeg har kuttet ut broren min . Han er 40 år å bor fortsatt hjemme. Utnytter moren min . Jeg har ikke angrer ett sekund. 
Hele typen stinker. 

Anonymkode: 413d3...1fb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Jeg er singel og barnløs, og har en liten familie med bare en mor og en søster, hvor søsteren har sin egen kjernefamilie. Det er en stadig voksende avstand mellom min søster og meg. Hun kommuniserer på en overfladisk måte, sender snap’er av sin egen hverdag med barna, men skriver aldri noe personlig, og er aldri interessert i meg og mitt liv. Hun blir stadig irritert på meg, noe hun kommuniserer til min mor, og ikke til meg. Når avtaler skal gjøres, gjøres visst det også gjennom min mor. Hun er avvisende og kald, og innstillingen hennes til meg smitter over på tantebarna mine. Det er så leit😭 Og hele situasjonen gjør meg syk fordi det gjør så vondt.. Min mor er også ofte oppgitt på meg, og jeg blir helt overnervøs av å snakke med henne😔 Men hun har sine egne utfordringer, så jeg tror mye av hennes væremåte er knyttet til det. Jeg gjør så godt jeg kan, jeg hjelper til, viser omtanke, lytter, men går får bare uffing og negative vibber fra begge to. Ikke noen omtanke tilbake, ikke noe velvilje, eller noen følelse av at de setter pris på meg. Jeg er så lei meg, og jeg holder det ikke ut😭 Min mor er avhengig av min hjelp, så jeg har ikke annet valg enn å holde kontakten. Min søster må jeg også holde den overfladiske kontakten med, hvis ikke mister jeg kontakten med tantebarna. Men dette gjør meg syk! I 90% av samtalene med min mor får jeg angstsymptomer, tør ikke snakke og si fra hva jeg syns om ting som diskureres dersom jeg ikke er enig. Er jeg uenig, eller prøver å si at noe annet enn det de foreslår passer bedre for meg, blir jeg møtt med oppgitthet. Jeg er voksen, men føler meg som et lite barn som er knust innvendig og så liten og verdiløs😭 Resultatet er angst, lav selvfølelse, muskelsmerter, migrene, indre stress og masse vonde følelser. Det går ikke an å snakke med noen av dem om dette. Hva gjør jeg?? 

Anonymkode: e0305...d26

Må dessverre si at jeg kjenner meg igjen i mye du skriver…men har dessverre ikke veldig gode råd å komme med, utenom å holde avstand😢 Selv siler jeg tlf, da hyppig kontakt ødelegger dagene mine. Og begrenser besøkene.

Anonymkode: a5963...ef1

[Jaytee]

Man kan dessverre ikke velge sin egen familie, men når de gjør deg mer vondt enn godt, så er det kanskje best å holde avstand. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Må dessverre si at jeg kjenner meg igjen i mye du skriver…men har dessverre ikke veldig gode råd å komme med, utenom å holde avstand😢 Selv siler jeg tlf, da hyppig kontakt ødelegger dagene mine. Og begrenser besøkene.

Anonymkode: a5963...ef1

Så leit😢 Det som er ekstra dumt er jo at jeg føler min søster gjør det samme, siler tlf, begrenser besøk, holder kommunikasjonen overfladisk og sjelden.. men jeg aner ikke hvorfor hun har det behovet, aner ikke hva jeg gjort eller hva jeg gjør som får henne til å ønske avstand. Men det nytter ikke å snakke om, det har jeg gitt opp for mange år siden, for det ender bare i tårer fra min side og sinne fra hennes side. Det er som om vi snakker ulike språk.. Har du tantebarn som du mister kontakt med pga dette? ❤️

Anonymkode: e0305...d26

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg veldig godt! Det er forferdelig slitsomt å ikke bli anerkjent av sin egen familie. Før hadde jeg faren min som støtte og god samtalepartner, men dessverre døde han for en tid tilbake. Nå er det moren min og broren min som er "sammen" mot meg. Jeg vurderer sterkt å kutte bandene til de, og har også nevnt det for moren min. Da la hun seg langflat og gråt, men det er bare et spill fra hennes side. Et spill jeg har begynt å forstå ganske godt etter som årene går. Det verste jeg vet er folk som manipulerer andre, og det verste er når det skjer innad i familien.

Var jeg deg ville jeg brutt kontakten. Du sier moren din trenger din hjelp, men det kan garantert hjemmesykepleien e.l. overta. Tenk på deg selv. Ikke la deg bli behandlet som skitt. Stå opp for deg selv!

Anonymkode: 058bb...cea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg forstår deg veldig godt! Det er forferdelig slitsomt å ikke bli anerkjent av sin egen familie. Før hadde jeg faren min som støtte og god samtalepartner, men dessverre døde han for en tid tilbake. Nå er det moren min og broren min som er "sammen" mot meg. Jeg vurderer sterkt å kutte bandene til de, og har også nevnt det for moren min. Da la hun seg langflat og gråt, men det er bare et spill fra hennes side. Et spill jeg har begynt å forstå ganske godt etter som årene går. Det verste jeg vet er folk som manipulerer andre, og det verste er når det skjer innad i familien.

Var jeg deg ville jeg brutt kontakten. Du sier moren din trenger din hjelp, men det kan garantert hjemmesykepleien e.l. overta. Tenk på deg selv. Ikke la deg bli behandlet som skitt. Stå opp for deg selv!

Anonymkode: 058bb...cea

Veldig trist å høre at du mistet faren din, som var den eneste i familien du kunne snakke med💔 Man vil liksom ikke tro at de nærmeste man har manipulerer på den måten, men det er jo det de gjør. Jeg tror derimot ikke nødvendigvis at de alltid er helt klar over dette selv. Det er jo ikke helt svart/hvitt, og jeg tror nok at både min mor og min søster bryr seg og ønsker meg vel, men klarer ikke vise det.  Min mor har aldri vist så mye følelser selv, og møtte heller aldri mine følelser når jeg var barn, noe som har gjort meg svært usikker hele livet. Men dette skjønner hun nok ikke. Det er fortsatt sånn at mine følelser ikke blir møtt, ingen omtanke eller forståelse, bare anklagelser for at jeg tenker feil, føler feil, gjør feil.. Og når jeg står i tøffe utfordringer, er det hun som må trøstes. Ender vi i en opphetet diskusjon fordi jeg en sjelden gang kan fortelle en liten brøkdel av hvordan jeg føler det, så er det henne som må trøstes, igjen. Hun ser bare seg selv, tror jeg. 
 

Vi er bare mennesker alle sammen, alle kan gjøre feil, og alle har sin livshistorie og sine utfordringer som gjør en til den man er. Men når man ikke eier selvinnsikt, og ikke evner å se hvilken effekt man har på andre, så er det veldig vanskelig. Jeg aner ikke hvor mange timer og dager jeg har grublet på hva det er som gjør at de begge to er så irritable mot meg (de er det mot hverandre også, forsåvidt). Jeg mister selvtillit, selvbildet daler, og jeg føler meg så lite verdt. Det er tungt å ikke bli sett av sine nærmeste. Men jeg ser ingen løsning på dette. Jeg føler ikke jeg vil få det bra om jeg kutter dem ut heller, da vil det alltid ligge en vond klump der. Og innerst inne er vi jo glade i hverandre, men hvorfor er det da så vondt og vanskelig? 

Anonymkode: e0305...d26

[AnonymBruker]

Jeg begynte en gang og gråte foran min søster fordi jeg følte jeg alltid ble kritisert av henne (gjerne i form av sarkastiske kommentarer). Hun tok det faktisk til seg. 
 

jeg tror man har det bedre uten slike folk rundt seg, selv om man er glad i de det gjelder. Og din mor er ikke avhengig av deg, hun hadde nok klart seg. 

Anonymkode: ad987...69a

[Megplussto]

Kjenner meg litt igjen i det du skriver, med at man blir syk av å være med egen familie. Har selv en mor som er svært egoistisk og som konstant spiller på dårlig samvittighet. Har også en far som dessverre drikker for mye, og som har vært svært grenseoverskridende og respektløs gjennom hele min oppvekst, samt inn i årene som voksen.

Min far har jeg måttet ta flere store oppgjør de siste 4-5 årene da han har tråkket langt over grensene på ulike måter. Dette kunne jeg ikke lenger akseptere, spesielt når barna mine var involvert. Dette har så absolutt skadet forholdet vårt, men var nødvendig. Vi har svært lite kontakt per i dag, og selv om det var veldig vondt i starten (og fortsatt stikker litt når jeg tenker på hvordan det har blitt) så er jeg nå glad for at jeg tok oppgjørene og satte ned foten.

Når det gjelder min mor så har hun fått holde på lenger pga at hun har respektert og holdt barna mine utenom kommentarer osv. Hun går direkte på meg, og jeg synes det er vanskelig å sette ned foten på egne vegne. Merker allikevel at jeg også der må ta et oppgjør, men jeg kvier meg. Situasjonen er nå såpass ille at jeg gruer meg til å se henne, og at jeg er enten lei meg, sint eller har en annen negativ følelse etter telefonsamtaler med eller besøk av henne. Senest i dag fikk hun meg til å gråte etter å ha snakket med henne i telefonen.

TS - Forsøker å si til meg selv at jeg hadde aldri tillatt en venn å være mot meg på den måten de er. Så hvorfor tillater vi familie det? Vi fortjener å bli behandlet med respekt og medfølelse, TS, på samme måte som vi behandler andre.

Masse medfølelse og sterke tanker herfra. Håper du tør ta et oppgjør med de for egen del, og at det endrer ting til det bedre for deg uansett resultat❤️

Endret 11. august 2022 av Megplussto

[AnonymBruker]

Jeg har kuttet ut min søster. Følte at det var bare enveis kommisjon. Jeg prøvde meg hun brydde seg ikke. Mamma skryter av henne hver gang hun er på besøk hos meg. Jeg lukker ørene 

Anonymkode: 9ce3c...797

[Pinner]

 Tar gjerne en prat på pm, hvis du vil.