Hvordan tror dere det er for barn å bo 50/50 ?

[AnonymBruker]

For de voksne er det sikkert helt topp . Men hvordan er det for barna ? 

Anonymkode: 8b036...162

[Flamme]

Har vokst opp med den ordningen som barn og syntes ikke det var noe særlig.

[klarinetta]

Kommer helt sikkert an på alternativet, og på hvordan forholdet til begge foreldre blir etter brudd

 Spesielt tror jeg det at mor snakker stygt om far til barna og omvendt, eller prøver å få barna til å synes synd på seg for å velge side, kan være ekstremt skadelig. 

[AnonymBruker]

Vokst opp sånn. Var helt forferdelig. Følte jeg ikke hadde noe hjem

Anonymkode: a2213...e60

[AnonymBruker]

Kommer veldig an på barna, bosituasjon, deres venner, foreldrene å ikke minst oppfølging fra foreldrene. der de ikke «flytter» 

 

datteren min greier det helt fint, men hun står også fritt til å velge. har eget rom, klær å leker hos hver forelder

Anonymkode: 7d58a...86e

[AnonymBruker]

Tror det føles ganske hjerteskjærende innimellom. Mitt barn klarer ikke velge mellom meg og faren, og selv om vi er gode venner og legger til rette for han vet jeg at han sliter med skyldfølelse ovenfor både meg og far. Han skulle gjerne fått bo mer stabilt men klarer ikke velge. 

Anonymkode: a7e44...6bb

[Tiuren]

Vi voksne som har prøvd å jobbe borte fra hjemmet, ukependle og bo på konstant flyttefot, har nok en peiling på hvordan det er.... 

[AnonymBruker]

Kommer nok an på barna, samarbeidet mellom foreldrene og på hele bosituasjonen.

Jeg har to stebarn som trives veldig godt med det. De er 13 og 15 og valgte ordningen selv for et par år siden etter å ha bodd fast hos mor (og vært hos far annenhver helg) i flere år.

 

Til TS' første påstand ("de voksne synes sikkert det er helt topp") så vil jeg si at også voksne er forskjellige. Jeg har venner med barn som bor hos dem halvparten av tida og som synes det er helt forferdelig å se dem så sjelden.

Jeg tror ikke det er noen fasit på hva som er bra og dårlig her, noe som funker bra for én, funker dårlig for en annen.

Anonymkode: efe4e...3ce

[Gjest Anonymus Notarius]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Tror det føles ganske hjerteskjærende innimellom. Mitt barn klarer ikke velge mellom meg og faren, og selv om vi er gode venner og legger til rette for han vet jeg at han sliter med skyldfølelse ovenfor både meg og far. Han skulle gjerne fått bo mer stabilt men klarer ikke velge. 

Anonymkode: a7e44...6bb

Det er klart han synes det er vanskelig å velge. Hvorfor setter dere ham i en slik situasjon? Når barnet deres ønsker å bo mer stabilt, må dere velge for ham! Det er en del av oppgaven som foreldre. Trekk lodd om dere ikke klarer å velge dere heller, og så sier dere at nå prøver vi et år der du bor fast hos mor/far, og er hos den andre annenhver (lang)helg. Så kan dere prøve omvendt neste år.

Beklager hvis jeg virker krass her, men det er en stor misforståelse at barn skal velge selv hvem de skal bo hos. Det klarer de fleste ikke, og de bør heller ikke få det valget.

(Forutsetter at dette er et forholdsvis lite/halvstort barn og ikke en 17,5-åring)

[GrønnNellik68]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

For de voksne er det sikkert helt topp . Men hvordan er det for barna ? 

Anonymkode: 8b036...162

Høres veldig ustabilt ut og jeg har tenkt tanken mange ganger f.eks i slike tilfeller der begge foreldrene er etablert på nytt og fått nye felles barn som bor hjemme hele tiden mens den ene gutten som hører til den andre må flytte 50/50 hvordan må han føle deg? Det jeg kjenner når jeg tenker på det og dette er bare mine følelser det trenger ikke å være slik i virkeligheten men hadde det vært meg hadde jeg nok følt det litt sårt over de får ha mor og far sin hele tiden mens jeg må fly i mellom og aldri ha noe stabilt og komme inn i hjemmet annen hver uke til hver. Nei det tror jeg at jeg hadde syntes var mentalt tøft. Men som sagt bare hvordan jeg hadde følt hvis jeg satte meg inn i deres situasjon. 

[AnonymBruker]

De jeg kjenner som vokste opp med 50/50 ordning (på 90 tallet) sier ikke mye positivt om det. Særlig den ene venninnen min sier at det var trasig, og hun følte seg aldri helt hjemme hverken hos mor eller far. Begge fikk nye partnere, det var stesøsken og mye rot. 
Tviler på at 50/50 er det beste for barn. Det er nok heller det som er det beste for foreldrene når de skiller lag. 

Anonymkode: 2cda5...35e

[AnonymBruker]

Jeg syns det var grusomt. Følte meg aldri hjemme noe sted.

Anonymkode: 1150a...c0b

[Daria]

Jeg var veldig glad for ar jeg slapp den ordningen - følelsen av å ha et primærhjem var viktig, selv om det var hjemme også hos den andre foreldren. Ikke minst er jeg glad for at foreldrene våre tok den avgjørelsen for oss heller enn å spørre hva vi ville. Da vi fikk meninger og preferanser etter hvert ble det tilpasset etter det, men vi slapp å måtte mene noe om det da vi sto midt oppe i en situasjon hvor alt var nytt og vondt og vanskelig å forholde seg til. Jeg har også foreldre som alltid har vært foreldre på fulltid og fulgt opp fritidsaktiviteter, foreldremøter og avslutninger uavhengig  av samværsdag.

[AnonymBruker]

Anonymus Notarius skrev (14 minutter siden):

Det er klart han synes det er vanskelig å velge. Hvorfor setter dere ham i en slik situasjon? Når barnet deres ønsker å bo mer stabilt, må dere velge for ham! Det er en del av oppgaven som foreldre. Trekk lodd om dere ikke klarer å velge dere heller, og så sier dere at nå prøver vi et år der du bor fast hos mor/far, og er hos den andre annenhver (lang)helg. Så kan dere prøve omvendt neste år.

Beklager hvis jeg virker krass her, men det er en stor misforståelse at barn skal velge selv hvem de skal bo hos. Det klarer de fleste ikke, og de bør heller ikke få det valget.

(Forutsetter at dette er et forholdsvis lite/halvstort barn og ikke en 17,5-åring)

Han er snart 13 år, så han har rett til å bli hørt selv. Vi har selvfølgelig sagt at han kan bo mer her hos oss (her er skolekretsen) men ønsker ikke det fordi han ønsker å være like mye hos pappaen. Tidligere har vi ikke sett tegn til dette, det har kommet det siste året (samvittighet, sikkert en del av det å bli tenåring, vet ikke).

 

Vi får se når skoleåret kommer igang igjen om han endrer mening, men det nytter ikke å tvinge han og bestemme for han i denne alderen. Hadde det vært vanskelig for han i tidligere alder hadde vi fått hjelp og rådgivning hos familievernkontoret eller funnet en bedre løsning for han selv.

 

Vi gjør så godt vi kan med det vi har, men poenget er å svare på tråden. Og det svaret er at uansett hvor gode venner man er så er nok delt bosted vanskelig for barna. Uansett om det er 50/50 eller andre former for fordeling. Å skilles er ikke optimalt for noen.

Anonymkode: a7e44...6bb

[AnonymBruker]

Nå er det mange år siden jeg ble skilt. 1999. Da sa ekspertene at om man skulle ha 50/50, så burde samarbeidet mellom foreldrene være veldig godt, og man burde bo i gangavstand fra hverandre. På den måten kunne barn løpe litt til og fra, uansett hvem sin uke det var. Kjenner ikke så mange skilte som er veldig gode venner, og en slik løsning hadde sikkert lagd konflikter med nye partnere etc. Vi endte opp med 60% hos mor og 40 hos far. Løst som dette: far hadde annenhver torsdag ettermiddag til mandag morgen. De andre ukene en natt. I tillegg hadde han 4 uker i året (tror jeg det var) som kunne tas ut en uke om gangen etter avtale. Dette pga at far kom fra annen landsdel, og ønsket å kunne ta med barnet noen dager i slengen dit. Så hadde vi annenhver juleferie, påskeferie, vinterferie. Og to uker hver sammenhengende om sommeren.

Anonymkode: 9846f...732

[AnonymBruker]

Var grusomt. Følte meg som en utenforstående i begge familier, og måtte se på at foreldrene mine fant nye kjærester og fikk nye barn som fikk bo i mitt hjem hele tiden mens jeg måtte flytte. Jeg slet også med å velge, fordi man som barn er uendelig lojal. Elsker begge familiene mine altså, men det er sårt og har gjort noe med meg. Jeg føler ikke at jeg noen gang reiser "hjem", mer at jeg alltid er ett sted midlertidig. Klarer ikke å slå røtter, og søker både kronisk stabilitet samtidig som jeg blir veldig urolig om noe er stabilt for lenge. 

Annenhver jul, sommer, bursdag osv var også jævlig. Det ble laget tradisjoner jeg ikke var en ekte del av, fordi jeg var der jo ikke da de ble laget eller året etter da det ble fastslått som en tradisjon. 

Søskna mine finn alltid mer av alt, ting, oppmerksomhet, tid og rutiner av foreldrene mine. Jeg ble litt glemt. For ikke å snakke om dersom jeg kranglet med mamma eller pappa. Da kom alltid "hvorfor er du så lik mamma'n/Pappan din?" Eller lignende. Den andre forelderen eksisterte liksom ikke med mindre vi kranglet, så det ble bare ett meg negativt fokus. 

Avslutningsvis kan jeg nevne at jeg begynte å ta buss mellom foreldrene mine i 3. Klasse, da jeg var ca 9 år. Det tok ca 50 min hver vei. Det var slitsomt, men bedre enn at de skulle se hverandre. Jeg lærte å overleve, være selvstendig, var moden for alderen, tok alltid fornuftige valg og var selvgående. Ingen var noen gang bekymret for meg, selv om de burde ha vært. 

Anonymkode: ad198...b56

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Var grusomt. Følte meg som en utenforstående i begge familier, og måtte se på at foreldrene mine fant nye kjærester og fikk nye barn som fikk bo i mitt hjem hele tiden mens jeg måtte flytte. Jeg slet også med å velge, fordi man som barn er uendelig lojal. Elsker begge familiene mine altså, men det er sårt og har gjort noe med meg. Jeg føler ikke at jeg noen gang reiser "hjem", mer at jeg alltid er ett sted midlertidig. Klarer ikke å slå røtter, og søker både kronisk stabilitet samtidig som jeg blir veldig urolig om noe er stabilt for lenge. 

Annenhver jul, sommer, bursdag osv var også jævlig. Det ble laget tradisjoner jeg ikke var en ekte del av, fordi jeg var der jo ikke da de ble laget eller året etter da det ble fastslått som en tradisjon. 

Søskna mine finn alltid mer av alt, ting, oppmerksomhet, tid og rutiner av foreldrene mine. Jeg ble litt glemt. For ikke å snakke om dersom jeg kranglet med mamma eller pappa. Da kom alltid "hvorfor er du så lik mamma'n/Pappan din?" Eller lignende. Den andre forelderen eksisterte liksom ikke med mindre vi kranglet, så det ble bare ett meg negativt fokus. 

Avslutningsvis kan jeg nevne at jeg begynte å ta buss mellom foreldrene mine i 3. Klasse, da jeg var ca 9 år. Det tok ca 50 min hver vei. Det var slitsomt, men bedre enn at de skulle se hverandre. Jeg lærte å overleve, være selvstendig, var moden for alderen, tok alltid fornuftige valg og var selvgående. Ingen var noen gang bekymret for meg, selv om de burde ha vært. 

Anonymkode: ad198...b56

Så leit å lese om hvordan du hadde det❤️ 

Anonymkode: 2cda5...35e

[AnonymBruker]

Mine trives med det. Vi er ikke veldig strenge på fordelingen. Vil de ha en natt eller to hos meg eller far så er det helt ok. Vi har også fortalt om de ønsker å bo mer hos den ene så er det også greit. Vi bor veldig nærme hverandre, så det pakkes ikke for mamma eller pappa uke. De stikker innom etter skolen og henter det de mener de trenger. De har godt med klær i begge hjem, så har egentlig aldri pakket for å dra. 

Anonymkode: d11ee...d40

[AnonymBruker]

"Vil de ha en natt eller to eksta hos meg eller far", skulle det stå.

Anonymkode: d11ee...d40

[AnonymBruker]

Her har vi voksne valgt å være de som flytter. Det var litt trangt økonomisk i starten, men jeg hadde mulighet til å bo i hybelleilighet hos foreldrene mine, og eksen fikk forskudd på arv til å kjøpe en liten leilighet.

Jeg kan skrive under på at det er kjedelig å flytte en gang i uka, men barna er relativt store, så vi satser på å holde til de er ute av redet. Vet vi er privilegerte som kan gjøre det sånn, og det koster litt av oss, men håper jo på at det er verdt det. 
 

PS: Anbefales ikke om man ikke har samme standard på helgevasken, og selv da er det en god øvelse i å svelge kameler. 

Anonymkode: 64d30...588