Snart 2 åring som er blitt helt umulig..

[AnonymBruker]

Så disse tendensene før ferien også, men nå i sommerferien har dette tatt helt av. Jeg er alene nå i 2 uker også pga. offshore mann og må si jeg gruer meg til hver dag omtrent.

Ungen er blitt helt ekstrem på å lukke ørene og det å nekte ting. I dag tok det meg faktisk 1 time (!!) å få bytte morgenbleie og få på klær. Enten løper hun bort eller later som hun ikke hører. Er selvfølgelig kjempe morsomt om jeg løper etter så det har jeg sluttet med. Tar jeg henne med makt for å få byttet på henne, blir hun helt hysterisk. Legger seg ned, vrir seg bort, hyler og slår etter meg.

Dette her gjelder veldig mye... men det er spesielt i forbindelse med å bytter klær/bleier, før dupp og etter dupp (vil verken legge seg eller stå opp igjen etterpå..), tannpuss og å legge seg om kvelden. Føler hele dagene går i dette nå. 

Nå skal vi ut på lekeplassen, noe hun elsker. Men vi må bytte klær først fordi hun har grist med middagen. Har fått av henne klærne, men nå har hun løpt på rommet sitt og later som hun ikke hører meg. Styrer med sitt der.. ser hun meg løper hun bare bort.. bare for hun ikke vil ha på seg klær.

Dette er så frustrerende!! Jeg kjenner jeg er så irritert hele tiden og dette går utover tid vi kunne kost oss sammen.. av og til er jeg så lei at jeg bare vil gråte.

Noen tips? Prøver å unngå bestikkelser.. men vurderer å begynne med det.. tenker bare når hun skal i bhg igjen.. har virkelig ikke tid til 1 time krangling om morgenen for å komme oss avgårde..

Anonymkode: 41dc1...f2e

[tussi84]

gjør skiltingen av bleier og klær til en lek. Tull med barnet mens du skifter, slik at det blir fokusert på andre ting. 

[AnonymBruker]

Du kan dra til barnehagen med henne uten klær, bare ta klærne med deg. Så kan hun få dem på når hun kjenner at det blir kaldt, evt at det er flaut når de andre i barnehagen ser rart på henne fordi hun ikke har klær på. Det er ikke straff eller bestikkelser, men naturlig konsekvens av hennes egen oppførsel.

Anonymkode: 5bfb3...3eb

[AnonymBruker]

Slik oppførsel må få konsekvenser. Da blir det kanskje ikke lekeplass besøk, med mindre hun bytter klær. Slik er det. 

Bestikkelser er feil. Konsekvenser for dårlig oppførsel, stå i kampene, ikke la deg rikke, så skal du se at det blir bedre. Husk også ros for hver bra ting når du jobber med dette. 

Anonymkode: 217ca...b00

[AnonymBruker]

Men du må jo ta henne med makt om hun nekter å kle seg og du skal på jobb? Kan jo ikke bare vente til hun finner det for godt å ta seg klærne etterpå, fordi du ikke orker kampen med hylende ungene som ikke vil ha klær på. Vær bestemt, men Vennlig, mens du kler på ungen uansett om den hyler, sparker og slår. Det er faktisk bare sånn det er, og det lærer de kjapt. Forklar om og om igjen at du ikke syns det er koselig når morningen er sånn, og så vil det til syvende og sist synke inn. Kanskje. Innen hun er 14 forhåpentligvis.. 

Alt er en fase, og noen faser klarer man å avlede ungen gjennom med lek og tull, mens andre faser bare er en kamp som må tas. Du får prøve deg fram hvilken metode som funker best i denne situasjonen, både for deg og henne.

Anonymkode: 3de2a...650

[AnonymBruker]

I denne alderen oppdager barn at de har egen vilje og at de har påvirkningskraft. Dette vil de selvfølgelig teste ut. Mange kaller det trass, men egentlig er det bare en naturlig del av barnets utvikling og en fase som mye annet. 

Anonymkode: 2170a...245

[AnonymBruker]

Hun klarer faktisk å holde det gående en hel time så vet hun at hun slipper unna med oppførselen sin. 

Her så spør jeg om jeg skal bære inn på badet eller om han skal gå selv. Går han ikke selv så bærer jeg inn. Legges på stellebordet og skiftes i all hast. Kler på selv om han vrir seg. 

Anonymkode: 703dc...a37

[AnonymBruker]

Det er i den alderen du må vise at barnet ikke styrer. Akkurat nå styrer hun med deg, fordi hun vet at hun både får belønningen (rene klær, mat, park) og hun får se at du sliter og streber etter henne. 

Du vekker henne - hun nekter å gå ut av senga si. Nei vel, da går du ut av rommet og lukker døra. Pass på at hun er helt våken, feks slå på lyset. Så kan hun bare ligge i senga si om hun har så lyst til det (men åpenbart vil hun jo ut med en gang du ikke gir oppmerksomhet).

Du sier at dere skal til parken, men må bytte klær først. Hun nekter, og løper inn på rommet sitt. Nei vel, da setter du deg ned med en varm kaffekopp og leser en bok i rolige og fredelige omgivelser. Så kan hun bare sitte på rommet sitt, og det ble ikke parktur den dagen (men åpenbart vil hun jo skifte klær med én gang hun forstår at dere ikke drar i parken likevel).

Det er en slags grensesetting, hvor du kommuniserer til barnet ditt at du har en personlig grense - selvrespekt. 

F.eks parken. Neste gang noe slikt skjer, gjør slik jeg skisserte ovenfor. Når hun kommer løpende og vil i parken likevel, da sier du at "nei, det er for sent til det nå. Neste gang, om du samarbeider, har vi tid til det". Hun vil bli sinna og lei seg, men det er ett nødvendig tilfelle for mange ukers/måneders gevinst - dere kan huske tilbake på det og snakke om samarbeid, og hun husker det neste gang du annonserer at dere skal i parken.

Med nødvendige ting, for eksempel legging og tannpuss, ville jeg ha sluppet litt opp på grenser og makt. Siden hun må, og hun ikke vil, er bestikkelse et fint våpen. Jeg har hatt i-pad med meg og sagt at om barnet pusser tenner og bytter bleie uten mas, skal hun få lov til å se på i-pad i senga. Hun får se én episode av et barneshow (5 min), deretter starter leserutinen. Englebarn på kvelden nå! (ettersom de ikke får bruke i-paden til vanlig, det er kun brukt for nødsituasjoner).

Anonymkode: aae9a...984

[Akkar]

Du kan prøv å skifte bleie på badet og fortsette påkledning foran tv, da blir barnet distrahert av tv. Kle på vennlig men bestemt. Noen ting må du bestemme, dette er en av dem. Hvis du gir opp påkledning kan det bli verre etterhvert med et sterkere barn som vrir seg enda mer. Til vinteren blir det dobbelt så mange plagg som skal på så ville prøvd å få til en rutine på påkledning før det.

[AnonymBruker]

Velkommen til selvstendighetsalderen 😛 

Mager trøst, men slik du beskriver det er det i ørtiførti tusen andre hjem i verden også. 

Kjempegøy.. 

Anbefaler å lese "How to talk so little kids will listen", der er det en del gode teknikker. 

Grensesetting, og logiske konsekvenser, er veldig viktig. 

Og noen ganger, så MÅ man rett og slett ty til tvang. Det er uaktuelt å komme for seint til jobben fordi ungen ikke vil kle på seg, og jeg drar ikke en unge ut i regn uten klær på. Så da er det tvangspåkledning. Så varsomt jeg kan, men ja, det er tvang. Mens jeg rolig forklarer at jeg skjønner det ikke er kjekt, men vi må faktisk ha klær på før vi går ut. 

Å forsøke med tøys og tull, gjøre det til en lek, har jeg ofte suksess med. Og synge.. sikte tullesanger mens jeg gjør det, om det vi gjør. Finner en sang ungen liker, og dikter en tekst mens vi holder på "når en liten gutt skal ut å gå, må han aller først ta skoen på", osv. Ren kunst på høyt nivå. Ekstra gøy når jeg må gjøre det i barnehagen når vi skal hjem, og alle de andre foreldrene som henter får gleden av å høre på også. 

Klassikeren er å gi valg, for å gi barnet en følelse av at det har litt bestemmelsesrett over eget liv. Det er ikke et valg om man skal skifte bleie eller ikke, men kanskje ungen kan velge om hun vil ligge på gulvet elle rpå stellebordet? Pusse tenne først og så bleie, eller bleien først? Og om svaret er "NEIII INGEN BLEIE!!" så holde seg rolig, anerkjenne følelsene, men holde på grensen: bleien skal på. Om så med tvang når du er tom for ting å tulle med/tom for tid/tom for tålmodighet. 

Det å anerkjenne og sette ord på følelser har ofte veldig god effekt i seg selv. Selv minsten min på knappe halvannet roer seg ofte helt ned bare ved at jeg setter ord på og anerkjenner det han føler. "Oi, du vil IKKE ha bleie på! Dumme bleien. Du synes det er kjempedumt å ta på bleie, du ville løpe rundt naken. Det skjønner jeg, det er jo godt å løpe rundt med rumpa bar. Vi vil ikke ha tiss i sofaen, så vi er nødt til å ta på bleien, selv om det er dumt. Uff, så dumt at vi må ha på bleie. Når du blir stor gutt, kan du tisse på doen sånn som mamma gjør. Hvilken lyd sier tisset (avledning - nå har jeg anerkjent, og prøver å vri oppmerksomheten på noe annet)". osv. 

Anonymkode: a694c...aba

[AnonymBruker]

Men seriøst. Du lar jo ungen herse med deg. Dere går inn på badet, og går ikke ut derfra før klærne er på. Ingen leker, ingen tøys. Å leke for å få gjort ting er akkurat det samme som en bestikkelse. Det skal være kjedelig å ikke høre etter. 

Anonymkode: 81c8d...8df

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Men seriøst. Du lar jo ungen herse med deg. Dere går inn på badet, og går ikke ut derfra før klærne er på. Ingen leker, ingen tøys. Å leke for å få gjort ting er akkurat det samme som en bestikkelse. Det skal være kjedelig å ikke høre etter. 

Anonymkode: 81c8d...8df

Og der er alle råd fra forskere og eksperter uenige i deg Å bruke lek og tøys er anbefalt av absolutt alle. Nei, man skal ikke gjøre det kjedelig å skifte bleie - det medfører bare at da vil ungen selvsagt enda mindre skifte bleie. 

Å leke og tøyse er ikke en bestikkelse - det er å dekke barnets behov. Barn har faktisk behov for lek og tøys, det er en utrolig viktig del av utviklingen deres. 

Man leker og tøyser ikke i stedet for å gjøre det man skal; man gjør det man skal til en lek. 

Anonymkode: a694c...aba

[AnonymBruker]

Hvis dere har et tverrfaglig veiledningsteam eller lignende i kommunen din, så ville jeg ha kontaktet det. Når et barn som ikke engang har fylt 2, har blitt sjefen i huset, så er det greit å få veiledning før det går for langt.

Anonymkode: 660f1...aae

[AnonymBruker]

For å ikke slite deg helt ut så ville jeg valgt kampene mine, og fokusert på det vi MÅ. Hun vil på lekeplassen? Da må hun ha på klær. Nekter hun? Da blir det ikke lekeplassen. Helt greit for meg. Løp rundt i bleia inne.

Barnehagen må dere i når du skal tilbake på jobb, og da MÅ hun kle på seg. Hvis det ikke fungerer med lek og tøys så må det gjøres med "tvang", også får det bare bli hyl og skrik.

Jeg tror dette bare er en fase, så du må bare komme deg gjennom det på din måte. Jeg hadde nok ikke giddet å løpe rundt og prøve å overbevise henne bare fordi vi skulle på lekeplassen, som er noe hun vil. Da hadde jeg bare droppet lekeplassen som en konsekvens av hennes "uvilje". Hadde spart kampen til det som absolutt måtte gjøres.

Lykke til, det er en tøff fase, men som med alt annet så går det over etter hvert😅

Anonymkode: e5b5d...024

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Og der er alle råd fra forskere og eksperter uenige i deg Å bruke lek og tøys er anbefalt av absolutt alle. Nei, man skal ikke gjøre det kjedelig å skifte bleie - det medfører bare at da vil ungen selvsagt enda mindre skifte bleie. 

Å leke og tøyse er ikke en bestikkelse - det er å dekke barnets behov. Barn har faktisk behov for lek og tøys, det er en utrolig viktig del av utviklingen deres. 

Man leker og tøyser ikke i stedet for å gjøre det man skal; man gjør det man skal til en lek. 

Anonymkode: a694c...aba

Selvfølgelig skjønner jeg at unger har behov for lek og tøys. Men jeg er komplett uenig i at ALT skal være lek og tøys til enhver tid. Visse ting er faktisk kjedelige, men må bli gjort likevel. Det må de bare lære seg. 

Anonymkode: 81c8d...8df

[~white lady~]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Så disse tendensene før ferien også, men nå i sommerferien har dette tatt helt av. Jeg er alene nå i 2 uker også pga. offshore mann og må si jeg gruer meg til hver dag omtrent.

Ungen er blitt helt ekstrem på å lukke ørene og det å nekte ting. I dag tok det meg faktisk 1 time (!!) å få bytte morgenbleie og få på klær. Enten løper hun bort eller later som hun ikke hører. Er selvfølgelig kjempe morsomt om jeg løper etter så det har jeg sluttet med. Tar jeg henne med makt for å få byttet på henne, blir hun helt hysterisk. Legger seg ned, vrir seg bort, hyler og slår etter meg.

Dette her gjelder veldig mye... men det er spesielt i forbindelse med å bytter klær/bleier, før dupp og etter dupp (vil verken legge seg eller stå opp igjen etterpå..), tannpuss og å legge seg om kvelden. Føler hele dagene går i dette nå. 

Nå skal vi ut på lekeplassen, noe hun elsker. Men vi må bytte klær først fordi hun har grist med middagen. Har fått av henne klærne, men nå har hun løpt på rommet sitt og later som hun ikke hører meg. Styrer med sitt der.. ser hun meg løper hun bare bort.. bare for hun ikke vil ha på seg klær.

Dette er så frustrerende!! Jeg kjenner jeg er så irritert hele tiden og dette går utover tid vi kunne kost oss sammen.. av og til er jeg så lei at jeg bare vil gråte.

Noen tips? Prøver å unngå bestikkelser.. men vurderer å begynne med det.. tenker bare når hun skal i bhg igjen.. har virkelig ikke tid til 1 time krangling om morgenen for å komme oss avgårde..

Anonymkode: 41dc1...f2e

Gjenkjennbart 😉 

Har vært mye alene med min yngste stabeis, og fått strukket tålmodigheten ganske langt!  Nå har jeg også utdannelsen min å lene meg på, og har hentet mye verktøy derfra. Men, det er søren ikke lett å være alene over lengre tid med en viljesterk toåring!

Det som fungerer her er: å være konsekvent. Jeg ser behovet for grensesetting og hvordan det trygger barnet. Barn som det ikke blir satt grenser for av tydelige voksne, kan oppføre seg som små monstre. Vår blir fort en diva når faren skal håndtere henne og er for "snill". 

Rent praktisk foregår det slik: Bruker navnet hennes for å få hennes oppmerksomhet. Forklarer hva som skal skje. "Nå er det snart leggetid. Du skal spise først, så går vi og dusjer og pusser tenner etterpå. Vil du ha cheerios eller brødskive med prim?

På denne måten har hun fått informasjon og samtidig et valg. Jeg passer også på å følge opp det jeg sier. Når hun er ferdig å spise, går vi faktisk på badet og tar kveldsstellet. Vi setter oss ikke ned og ser på Netflix i stedet. Det er mulig hun spør, men da gjentar jeg meg selv, og kan eventuelt legge til at jeg forstår at hun vil se på Peppa Pig, men nå er det leggetid så Peppa må vente til i morgen.

Det har ofte vært vanskelig med tannpuss. Å snakke om karius og baktus hjelper her. Hun får også pusse litt selv, før jeg tar over. Merker jeg at hun tester grensene mine ved å nekte/unngå/løpe avgårde tolker jeg det som et tegn på at hun trenger mer kontakt med meg. Da leser vi gjerne to bøker på sengekanten i stedet for en, og vi snakker litt i noen minutter før hun sovner. 

Altså, det er ikke til å unngå at ungene tester oss. De skal øve på å bli selvstendige, autonome mennesker, og da øver de selvsagt på de de er mest trygg på. Foreldrene. Vi må være trygge i oss selv, rolige og tålmodige. Men samtidig sette grenser, være konsekvente og ikke la frustrasjonen ta overhånd. Lettere sagt enn gjort kanskje, men toårsalderen ER krevende. Det blir lettere 🙂 (Jeg har også tenåringsbarn, det er noe heeeeelt annet).

[AnonymBruker]

Barn på den alderen skal være slik. De øver på selvstendighet, og det innebærer forståelsen av at de er individer som kan si nei. Det handler ikke om relasjonen deg-dem. Det handler om deres utvikling retning fungerende menneske.

Du bør øve på å være voksen i den situasjonen. Ok. Hun skal legge seg. Si «om 5 minutt er det leggetid. Vil du at vi skal lese eller synge på senga?» eller «nå skal vi pusse tennene. Vil du pusse litt først, eller skal jeg pusse?» alternativt: «nå skal vi pusse tennene. Vil du ha på tannkrem?» vil hun ikke gå til badet? Gjør turen til en lek. Kappløp, kryp, dans - moro er alltid bedre enn trusler.

Og når dere skal ut: «nå skal vi på lekeplassen. Først må vi bytte klær. Vil du ha på den gule eller blå genseren?» 

 Vil hun ikke ha på? Spør «hva vil du ha på, da?». Er det tutuskjørt? Ok. Ha det på utenpå regnbukse. Det er ikke det minste farlig, og barnet får gleden av en stor seier innen «jeg har fått bestemme». Som er det hun øver på. Og som hun skal øve på. Og - viktigere - som dere foreldre skal både heie frem og veilede. Ikke sensurere og sukke over.

En klok mann sa en gang at oppdragelse kan oppsummeres kort og konsist. Det er å opparbeide seg en relasjon til ens eget barn som bidrar til at barnet får et utbytte av å være sammen med deg som oppdrager. Både rent pedagogisk, men også som menneske. Altså skal du ikke være den som straffer eller belønner. Selve relasjonen mellom dere skal være den som motiverer barnet til å utvikle seg retning sitt beste jeg. Og da må du velge å være ditt beste deg. 

Anonymkode: 5a329...3fe

[Perle]

Altså,du får skylde deg selv.

-Å stri å styre på slik med et kognitivt frisk barn er noe du velger helt selv. Det er faktisk bare så enkelt som å ta ungen under armen å skifte på/kle på. 

(hilsen mor til toåring, hvis alene 80% av tiden)

 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Men seriøst. Du lar jo ungen herse med deg. Dere går inn på badet, og går ikke ut derfra før klærne er på. Ingen leker, ingen tøys. Å leke for å få gjort ting er akkurat det samme som en bestikkelse. Det skal være kjedelig å ikke høre etter. 

Anonymkode: 81c8d...8df

Herregud, barnet er 2 år………

Bestem hva dere skal gjøre, men vær hyggelig å være sammen med mens dere gjør det er mitt råd. Lek så mye du vil, det hjelper på både humøret og relasjonen. 
Mange her inne høres ut som strenge oppdragere fra fortiden🤪 Det går faktisk an å være både tydelig og bestemt uten å være autoritær. 

Anonymkode: df90c...d39

[AnonymBruker]

Du har en nesten to-åring, det er meningen at de skal være slik.  

Sykt slitsomt og tærer på tålmodigheten,  men det er et naturlig utviklingstrinn både du og nesten to-åringen skal igjennom.

Nesten to-åringen driver og oppdager at det er et selvstendig individ i verden, og vet ikke att-fram på hverken seg selv, egne følelser, reaksjoner fra omsorgspersoner eller mye annet.

Å kjøre på steinhardt med konsekvenser og straff for ‘dårlig oppførsel’ hjelper ikke. Det gjør gjerne heller situasjonene mer fastlåst. Nesten to-åringen oppfører seg jo ikke slik på grunn av rasjonelle valg. Det er mye følelsesstyrt, og de aner ikke hva de føler eller hvorfor.

Avledning, lede fokus over på andre ting funker mye bedre. Begynn å syng en tullesang av full hals på badet, eller noe, så hun glemmer å være sint og blir nysgjerrig, eller får lyst til å være med deg.

 Gi små valg så nesten to-åringen føler at får bestemme litt selv.

Trassalder er et eget begrep, så vanlig er dette. 

Anonymkode: 960f3...7be