Unnvikende personlighetsforstyrrelse

[AnonymBruker]

Vi er rimelig sikre på at min mann lider av dette. Han har gått i behandling i to perioder, men kun fått diagnosene angst og depresjon. Han skal starte opp ny behandling nå og be om utredning for denne personlighetsforstyrrelsen.

Vi har lenge tenkt at det er noe mer enn angst og depresjon, og da vi leste om denne diagnosen falt alle brikkene på plass. Han er en svært kompleks person med mye særheter og noen utrolige styrker. Han er ekstremt selvbevisst og tror at alle legger merke til hva han gjør. Han er redd for det meste og katastrofetenker. Ekstremt opptatt av sikkerhet. Tenker på alt som kan gå galt. Han er veldig redd for kritikk og presser seg hardt for å unngå det. Går langt for å ta hensyn til andres følelser. Svært lav selvtillit, føler at han kun eksisterer gjennom hvordan andre ser på han. Han har et sterkt kontrollbehov. Han er overfølsom overfor lyder og stress. Kunne ramset opp veldig mye mer. Vi snakker ekstremt bra sammen, og har stått i så mange situasjoner gjennom 15 år sammen at vi har veldig mye kunnskaper om hvordan hans tanker og atferd skiller seg fra mine og hva som er "vanlig". 

Symptomene gjør livet hans veldig vanskelig, men han er så redd for å ødelegge for seg selv, skuffe andre osv, så han er veldig pliktoppfyllende. Han jobber 100% og har svært lite fravær. Han følger opp ungene, henter og leverer dem, drar på foreldremøter, drar i butikken, gjør 50 % av alt husarbeid osv. På grunn av dette fremstår han friskere enn han er. Vi har ikke trodd at han har en personlighetsforstyrrelse. Men det gir utrolig mye mening nå som vi har lest om unnvikende personlighetsforstyrrelse, 9 av 10 symptomer stemmer. 

Noen her med diagnosen som vil fortelle litt om hvordan de har det? Er du i jobb?

Hvordan oppstår en slik diagnose? Er det arvelig? Vi har to barn sammen. 

Anonymkode: 2a2ee...887

[AnonymBruker]

Jeg har akkurat fått diagnosen unnvikende personlighetsforstyrrelse, og går nå til en psykolog nr to for å få bekreftet diagnosen. Jeg er snart 40, vært gift i 15 år, og har to barn.

I åresvis har jeg slitt med angst, depresjon, sosiale relasjoner og spiseforstyrrelser. Husker at det begynte da jeg var 12, alt det der. Var typisk flink pike som skulle gjøre alt veldig bra og perfekt, og måtte ha kontroll over absolutt alt. Klarte meg greit nok gjennom skolegang og bachelorutdannelse, men jeg slet alltid psykisk ved siden av. Jobbet ved siden av studiene, og ga absolutt alt jeg hadde på både skolen og på jobb, men jeg slet enormt inni meg. Klarte ikke å føle at jeg passet inn, spesielt ikke hos jentene på skolen/jobben. Så hang med random flings og gutter som ikke ville meg særlig godt. Ble voldtatt og traumatisert, men hadde ingen å få hjelp av. Fastlegen var ubrukelig på sånt, og jeg hadde ikke venner eller familie rundt meg som kunne hjelpe.

Traff heldigvis drømmemannen,  giftet meg, fikk barn, og kunne slippe å være forsørgeren i familien. Men innvendig var alt beksvart. Det ble DPS, lykkepiller og en "slankekur" som nesten tok livet av meg, uten at noen skjønte noe. Fagpersonell klarte ikke sette fingeren på det, og de nærmeste i livet mitt skjønte ikke greia. Jeg prøvde å jobbe litt, men slet fryktelig mye med det sosiale. Klarte ikke felleslunsjer, henging rundt kaffetrakteren eller julebord. I tillegg livredd for kritikk og negative tilbakemelding fra diverse sjefer. Er nå på AAP, og NAV har sagt at det ikke er en skam om jeg blir ufør, selvom jeg føler det slik.

Nå skulle man utifra alt dette kanskje tro at jeg ligger sammenkrøllet og gråter i senga dag ut og dag inn, men det gjør jeg ikke. Tvertimot. Jeg holder hele huset skinnende rent, holder interiøret i en moderne og lekker stil, kler barna i rene og pene klær, hjelper med lekser, kjører til aktiviteter, handler, skuffer snø, klipper gress, oljer veranda, vasker vinduene, hogger ved, skifter dekk på bilene osv osv. Jeg ordner de fineste og mest gjennomførte barnebursdagene, og jeg kjøper gjennomtenkte og personifiserte dåps- og bryllupsgaver. I tillegg går jeg tur med hunden hver dag, trener, går fjellturer, sykler landeveissykkel, ror kajakk og klatrer. Jeg lytter til mor og bror og mann og barn når de trenger en "terapeut", og hjelper gjerne en venn med å skru sammen et møbel eller male et rom. Jeg gjør alt jeg kan for å vise at jeg ikke er psyk. Alt jeg kan for å levere petfekte resultater på alt. Jeg må være flink, flink, flink hver bidige dag.

Det eneste jeg absolutt ikke klarer, er selskaper, middager og andre treff. Sosiale interaksjoner. Jeg vil ha folk på tomannshånd, og aldri flere samtidig. På den måten kan jeg passe på at jeg ikke tråkker på folks følelser; jeg tilpasser meg hver enkelt person. Kun på den måten klarer jeg å ivareta relasjoner. 

Til forskjell fra TS sin mann er jeg ikke opptatt av sikkerhet, heller motsatt. Jeg har klatret i høye fjell uten sikring, kjørt i påvirket tilstand flere ganger enn jeg vil innrømme, tatt råsjanser og tenker at "det går bra" når alle andre backer ut. For tiden går jeg og drømmer om å begynne med paragliding, noe jeg garantert kommer til å gjøre også. Har null dødsangst, og utfordrer heller skjebnen enn å flykte fra den. MEN: jeg er livredd menneske, på et vis. Kommentarene folk slenger om seg som for meg er krenk. Jeg kjenner mye på at jeg føler meg krenket og kritisert. Også ift helt uskyldige ting. F eks når jeg går langt til fjells alene, og jeg treffer et eller annet menneske som absolutt må fortelle meg at jeg har feil sko, eller at "du har vel med deg jakke, det er meldt regn" osv. Som om jeg er et dumt lite barn som ikke vet hva jeg gjør. Kjenner at slikt sender meg tilbake til en barndom hvor de voksne hele tiden skulle pirke og kritisere valgene mine. Slike situasjoner skjer liksom så alt for ofte, og jeg klarer ikke å se det som hjelp eller støtte. Det er og blir kritikk og ment for å degradere meg. Men jeg svarer høflig tilbake, klarer ikke å være skarp eller likegyldig. 

Så... det er meg og min diagnose. Ser litt mørkt ut ift behandling og sånt, føler ikke fagfolk egentlig vet hva de driver med. Men tiden vil vise...

Anonymkode: 4fd19...4c6

[AnonymBruker]

Jeg har en far jeg mistenker sterkt har denne diagnosen, og jeg har hatt sterke trekk av den selv. Hos meg var/er der først og fremst følelser jeg er redd for og har gått mye i terapi samt jobbet med meg selv for å få det bedre. Og det har jeg absolutt fått! Jeg trodde i starten at denne diagnosen dreier seg om å være redd for alt mulig men som personen over meg er jeg tøff på mange måter. Å holde et foredrag foran 100 stykker har aldri gjort meg noe, men det er som sagt følelser og det å gi uttrykk for disse som har vært problemet mitt. Samt å gi uttykk for mine behov og å innnse at disse er like viktig som andre sine behov.

Angående arvelighet så sies det at arv kan disponere for personlighetsforstyrrelser, men det er miljøfaktorer som utløser det. F.eks dette med temperament; min far er  veldig innadvendt og dette er et trekk jeg har arvet. I tillegg har jeg opplevd mobbing som har gjort at jeg har trukket meg mere tilbake (dette var på ungdomsskolen). 

Anonymkode: 7711e...a54