Skal man ta hensyn til sin psykiske sykdom, og burde mine nærmeste godta det?

[AnonymBruker]

Jeg har vært psykisk syk nesten hele mitt liv.  Psykiater som har sett over journalen min fra barndomen mener også på at jeg viste tegn på bipolar lidelse allerede fra 3 års alderen. Noe jeg føler et riktig. Jeg har bipolar lidelse fra begge sider av familien, en av mine biologiske besteforeldre på morssiden og min biologiske far har sykdommen.  Fikk virkelig lykkekotrene 😅

Men jeg sliter med andre psykiske sykdommer også, og går på medisiner for å håndtere dem.  Men det er ikke før nå de siste årene jeg har fått en behandler som virkelig forstår meg og prøver å hjelpe meg å finne løsninger på hvordan jeg skal leve et godt liv.  Og at jeg må kjenne mer på signalene fra kroppen, slik at jeg ikke havner i de dypeste depresjonene, får så mange panikkanfall eller selvmordstanker.

Når jeg prøver lytte til disse signalene er det vanligvis ikke rom eller aksept for at jeg må ta det rolig.  Mannen min er ofte grei på det, men merker ofte han blir irritert. Jeg er inne i en slik periode nå, hvor jeg bare prioriterer det som er aller viktigst. Slik at jeg har tid til å komme meg til hektene.  Jeg handler mat på oda slik at jeg slipper dra noe sted, for jeg er så utmattet at det føles så bortkastet å bruke tid på å dra i butikken, når jeg heller kan gjøre ingenting.  Ferien (og andre ting som gnager i sommer) har virkelig tatt knekken på meg.

Men det virker som at de rundt meg ikke syns det er greit at jeg stopper opp før jeg blir skikkelig syk. Mannen min er enig i at det er bedre at jeg tar det rolig og hviler men klarer utføre de viktigste oppgavene i hverdagen.  Enn at jeg blir så dårlig at jeg ikke klarer noe, og han må «passe på meg».  For da ligger jeg bare der og spiser, går ikke ut, dusjer ikke, gjør ingenting av husarbeid osv. Men likevel virker han irritert på meg nå.  
 

Hadde jeg hatt en fysisk sykdom føler jeg at det hadde vært mer akseptabelt å ta vare på seg selv for å forhindre at det blir verre.  Men er det feil av meg å ta mer hensyn til meg selv i perioder, det varer ofte et par uker.  Men er ikke det bedre enn flere måneder som zombi?

Anonymkode: cb600...b51

[Gjest theTitanic]

Ingen syntes det er gøy å ta alt arbeidet og ansvaret fordi andre er syke uansett hva det gjelder. Til trøst så er ikke folk noe glad i det om det er fysisk sykdom heller. De viser forståelse en stund og så tar det slutt på det. Tidsbegrenset sykdom tas enklest. Da vet de det er et skippertak og ferdig med det. Livslange sykdommer er det verre med. 

De vil du skal ha det bra og komme til hektene, likevel blir det mer på dem og det blir slitsomt. Andre har rett til å bli slitne og det å syntes alt ekstraarbeidet og ansvaret blir slitsomt. Det må de få føle. Det betyr ikke at de ikke vil deg vel. To sider av en sak. 

[AnonymBruker]

Kan du ta med mannen din til behandler for å få forklart hvordan det henger sammen? Ofte stoler man mer på fagfolk.

Anonymkode: cfc6e...863

[AnonymBruker]

Det er veldig viktig å prioritere sin egen psykiske helse. Skjønner det er kjipt for de rundt seg men i verste fall kan du bli enda verre om du presser deg for mye.

Er enig i det noen over her skrev, ta med deg mannen til behandleren din, det hjelper ofte på forståelsen å få høre det fra noen som jobber med det.

Hvordan er økonomien deres? Hadde det vært mulighet å betale for en vaskehjelp når du har de verste periodene?

Anonymkode: b0c4c...0de

[AnonymBruker]

Jeg kjenner litt på det samme selv. 

Jeg har aspergers og adhd, og har behov for litt spesielle ting for å ha det bra. Å trene er  ikke noe jeg gjør bare på gøy, det er en ekstremt viktig del av å holde angst og depresjoner i sjakk. Det er medisin, ikke bare "gøy". Å ha stilletid er helt klin nødvendig for å unngå overstimulering og meltdowns og overload og shutdown. 

Mannen skjønner det i teorien, men i praksis blir han ofte irritert og oppgitt. Litt sånn tunge oppgitte sukk når jeg sier at nå skal jeg trene, og så er det masse som også burde vært gjort, som jeg da ikke gjør... Men om jeg gjør det, så får jeg ikke medisinen som er helt nødvendig for at jeg skal fungere. 

Anonymkode: 0aed1...be3

[AnonymBruker]

Det er noe som begge parter må ta i betraktning. De nærmeste må ikke bruke det som en umyndiggjøring, men bør absolutt ta hensyn til utfordringene de ikke har selv. Samtidig er ingen diagnose et fripass for å oppføre seg dårlig.

Anonymkode: 65ec5...9c7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er noe som begge parter må ta i betraktning. De nærmeste må ikke bruke det som en umyndiggjøring, men bør absolutt ta hensyn til utfordringene de ikke har selv. Samtidig er ingen diagnose et fripass for å oppføre seg dårlig.

Anonymkode: 65ec5...9c7

Ts har ikke snakket om å oppføre seg dårlig, hun har snakket om hva man velger å bruke tiden på; ting som påvirker helsen positivt, eller ting som påvirker helsen negativt. 

Jeg føler det er langt større forståelse for å la være å gjøre noe av en fysisk grunn. Som i at det er langt høyere aksept for å la være å slå plenen fordi man er allergisk mot gress, enn for at man er så støysensitiv at man får panikk av all lyden (selv med hørselsvern).

Anonymkode: 0aed1...be3

[AnonymBruker]

Du har bare ETT liv, så ja, du må ta hensyn til sykdommen din, for det er sånn det bare er.

Men husk, du har bare dette livet, så gjør det beste ut av det.

Anonymkode: 13276...bc1

[AnonymBruker]

Folk rundt bør ta hensyn til det. Samtidig har folk rundt også lov til å bli frustrerte over situasjonen, og det er viktig at den som har denne lidelsen gjør det han/hun kan for å bli bedre.

Anonymkode: 19969...ef2

[-venter-]

Jeg er sengeliggende på tiende dagen av fysisk sykdom. Min man er helt lik, sier det er greit, men det blir litt knuffing likevel. Tror ikke det er forskjell på fysisk og psykisk sykdom slik. Knuffingen kommer av at man man blir sliten av p måtte overta partnerens oppgaver i heimen. Det forstår jeg kjempegodt. Jeg, som av alle burde forstå, blir kjempesliten og gretten når mannen er forkjølet😅

[AnonymBruker]

Selvfølelse må du ta hensyn til din psykiske helse, men andre må også ta hensyn til sin. 
Mannen din må få lov til å være frustrert, det betyr ikke at han ikke er glad i deg eller ikke tar hensyn. 
 

Mannen min er kronisk syk og jeg tar alt av husarbeid inne. Han tar det ute når han har kapasitet til det. Jammen kan det irritere meg grenseløst av og til at jeg så godt som lever på 50tallet. Og det hender absolutt mannen får kjenne litt på det, men det betyr jo ikke at jeg ikke godtar det eller ikke gjør det, for det gjør jeg daglig. Og jeg setter så utrolig pris på det når mannen ser det og faktisk gir meg annerkjennelse for lasset jeg drar, og det er ingenting som irriterer meg mer enn at det blir tatt for gitt. 
 

Så hvis du har mulighet, ikke unnskyld deg men gi annerkjennelse for selvfølgelighetene. 

Anonymkode: 62f82...fbc

[AnonymBruker]

Du må ta vare på deg selv. Ingen er tjent med at du er zombie i lengre tid. Men hvis det er noen av de andre tingene som gnager som kan løses litt opp i bør det prioriteres.

Jeg vet ikke akkurat hvordan det er å være deg, men det er ikke spesielt mye lettere å være fysisk syk sosialt sett. Ikke synes sykdommen, og ikke går den over heller. Men jeg klarer å sette meg inn i hvordan det må oppleves å leve sammen med meg, og jeg skjønner at det er frustrerende til tider.

Det er viktig at mannen din lærer å ta vare på seg selv mens du henter deg inn. Kanskje du kan sende han ut og drikke øl med en venn (hvis dere ikke har barn som skal ivaretas).

Anonymkode: 1f8e4...b8f

[AnonymBruker]

Jeg må si jeg er ganske lei av folk som mener det er såååå synd på dem med psykisk sykdom og at aaaalt er lettere for dem med somatisk sykdom, for det er rett og slett ikke tilfellet. Det du ikke helt virker å forstå i selvmedlidenheten din er at det ikke er noe kjekt for manne din å ha en syk partner, og man blir faktisk drit lei av å måtte ta alt arbeidet og at alt faller på en til stadighet fordi man er sammen med en som må hvilke. Det er faktisk helt legitimt, det er en uforutsigbar hverdag som rammer han. Man har jo en partner for å støtte hverandre i livet, men det er jaggu ofte lite støtte å spore fra den syke til den friske. Du må gjerne ta med mannen til terapeuten, men da bør en god terapeut ikke bare fokusere på hvor fælt det er for deg, men også fortelle deg hvordan det er for mannen din å leve med en syk partner. Veldig, veldig mange glemmer den biten. 

Anonymkode: f8477...065

[AnonymBruker]

Om konsekvensen er at mannen din må ta oppgavene for dere begge blir han irritert fordi han er sliten.

Er som regel ikke verre enn det.

Og da må dere snakke åpent om det. Som for eksempel at du ønsker benytte Oda til hjemlevering, for å spare krefter.

Eller at du ønsker en robotstøvsuger for å heller bruke kreftene på klesvasken. For eksempel. 

Anonymkode: 596b1...d31

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg må si jeg er ganske lei av folk som mener det er såååå synd på dem med psykisk sykdom og at aaaalt er lettere for dem med somatisk sykdom, for det er rett og slett ikke tilfellet. Det du ikke helt virker å forstå i selvmedlidenheten din er at det ikke er noe kjekt for manne din å ha en syk partner, og man blir faktisk drit lei av å måtte ta alt arbeidet og at alt faller på en til stadighet fordi man er sammen med en som må hvilke. Det er faktisk helt legitimt, det er en uforutsigbar hverdag som rammer han. Man har jo en partner for å støtte hverandre i livet, men det er jaggu ofte lite støtte å spore fra den syke til den friske. Du må gjerne ta med mannen til terapeuten, men da bør en god terapeut ikke bare fokusere på hvor fælt det er for deg, men også fortelle deg hvordan det er for mannen din å leve med en syk partner. Veldig, veldig mange glemmer den biten. 

Anonymkode: f8477...065

Hei, beklager for å ha fornærmet deg slik?

Eneste grunn for at jeg tenker det er enklere for enkelte med fysiske sykdommer er fordi det virker slik på de jeg kjenner.  At de får litt mer forståelse.  Men jeg vet det ikke alltid er slik, spesielt for de hvor det ikke er så synlig.

Jeg gjør vanligvis 100% av husarbeidet, men i mine «hvileperioder» gjør jeg enda 95% av det.  Det eneste som endres for mannen min få hjemmefronten er at han selv må holde styr på om han har rene klær, trenger ny såpe osv, og at håndklær og slikt ikke er brettet men bare lagt i skuffen.  Og at det blir enklere middager, og at benker og bord ikke konstant er plettfri fordi jeg ikke rydder vekk at med en gang. Og at jeg ikke gidder finne på så mye på ettermiddagene og helgene. Men hagearbeidet får han ta seg av som vanlig.  De eneste gangene hvor han tar hoveddelen av husarbeidet er jeg veldig syk og ikke klarer ta vare på meg selv.  Og da pleier vanligvis hans mot bo hos oss noen uker for å hjelpe til.  Så vi har godt system på hvordan ting skal gjøres og når.

Han har vært med hos flere behandlere, og er godt informert. Og han har også kontakt innimellom med en støttegruppe for pårørende til psykisk syke.  
 

Syns du er litt nedlatende som antar at jeg syns så synd i meg selv. For det er ikke tilfelle.

Jeg vil at mannen min skal ha det godt. Og det kan være komplisert til tider, for at han skal ha det godt må jeg ta hensyn til min helse for at jeg ikke skal bli for syk.  Men samtidig syns han det er kjipt når jeg har «hvileperioder» fordi vi ikke finner på så mye og har kjedelige middager.

ts

Anonymkode: cb600...b51

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Om konsekvensen er at mannen din må ta oppgavene for dere begge blir han irritert fordi han er sliten.

Er som regel ikke verre enn det.

Og da må dere snakke åpent om det. Som for eksempel at du ønsker benytte Oda til hjemlevering, for å spare krefter.

Eller at du ønsker en robotstøvsuger for å heller bruke kreftene på klesvasken. For eksempel. 

Anonymkode: 596b1...d31

Han må ikke gjøre noen av oppgaven mine, det eneste er at han må passe på å vaske dine eggene klær og passe på at han har de hygieneartiklene han trenger siden jeg ikke gidder gå å sjekke på det når jeg var «hvile perioder».  Uten om det gjør han ikke noe husarbeid.  Så det er ikke mye mer for han å gjøre, men det blir generelt litt lavere kvalitet på husarbeidet.  Ting blir ikke pent brettet, bare plassert på riktig sted.  Litt mer ting på benk og bord før jeg gidder rydde det vekk.  Enklere middag, ikke hjemmelagd brød osv.

Robotstøvsuger har vi, slik som også mopper 😇 for en velsignelse den er 😄

ts

Anonymkode: cb600...b51

[Blosy]

Kan man virkelig vise tegn på bipolar fra 3 år?