Sliter med respekten min for pappa etter oppvekst med vold

[AnonymBruker]

Han utsatte oss barna for grov fysisk og psykisk vold i oppveksten hvor vi alle slet/sliter psykisk. Vi ble blant annet tvunget til å utøve vold mot hverandre etter timesvis med mental og/eller fysisk terror fra pappa for å til slutt få lov til å gå på rommet og sove. Jeg hadde et kjæledyr og den slo han hardt igjen og igjen mens jeg bar den i armene mine og forsøkte å beskytte den. Har slitt mye med skyldfølelse i ettertid over dette kjæledyret og føler det var min skyld. Men jeg var bare et barn den gangen.

 Vi våget aldri å si eller gjøre noe imot. Det eneste vi kunne var å tåle og tåle og ta imot hvert eneste ord, krenkelse og slag. Ellers ble alt hundre ganger verre. Han slet med eksplosiv sinne og var svært ustabil. Vi gikk på glasskår hver dag. Dette har ført til at flere av oss har blitt utsatt for seksuelle overgrep da vi aldri lærte at vi har lov å si nei eller har  grenser som skal respekteres.

 To av mine søsken sliter enda. Jeg og en annen har så og si blitt friske etter mange år i terapi og hardt arbeid. Jeg hadde diagnosen kompleks ptsd.

 

Problemstillingen nå er at jeg venter mitt første barn. Og fra å ha tilgitt pappa og hatt flere år med harmoni mellom oss, har jeg ut av det blå mistet respekten min for han igjen. Jeg sliter med å oppføre meg fint rundt han, og kan bli både frekk og passiv aggressiv. Jeg lurer på hvordan barnet mitt vil oppfatte meg dersom det ser at jeg ikke klarer å behandle bestefaren dens med respekt?

Grunnen til at jeg plutselig har endret meg mot pappa er at han har kommet med flere uttalelser i det siste som jeg anser som at han ikke har forstått alvoret i det han gjorde mot oss. Han rettferdiggjør seg selv på absurde måter og jeg kjenner jeg blir sint over dette. Og det vises dessverre i min oppførsel mot han.

Jeg synes det er veldig vanskelig fordi jeg ønsker at barnet mitt skal få et godt forhold til sin bestefar. Samtidig som pappa gir meg vonde følelser pga barndommen.

Jeg kan ikke unngå å treffe han heller, da han og mamma er gift og bor sammen.

Ikke minst føler jeg meg som et utrolig dårlig menneske som ikke klarer å legge bort fortiden, men lar det stå i veien for meg nå som jeg trenger mest at ting er i orden før barnet kommer. Har dårlig samvittighet ovenfor pappa, og ovenfor det ufødte barnet.

Hvordan kan jeg håndtere disse følelsene, og gjenopprette respekten og dermed oppførselen min ovenfor pappa? Slik at barnet mitt får best mulig oppvekst med gode rollemodeller?

 

Anonymkode: d006b...a69

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Han utsatte oss barna for grov fysisk og psykisk vold i oppveksten hvor vi alle slet/sliter psykisk. Vi ble blant annet tvunget til å utøve vold mot hverandre etter timesvis med mental og/eller fysisk terror fra pappa for å til slutt få lov til å gå på rommet og sove. Jeg hadde et kjæledyr og den slo han hardt igjen og igjen mens jeg bar den i armene mine og forsøkte å beskytte den. Har slitt mye med skyldfølelse i ettertid over dette kjæledyret og føler det var min skyld. Men jeg var bare et barn den gangen.

 Vi våget aldri å si eller gjøre noe imot. Det eneste vi kunne var å tåle og tåle og ta imot hvert eneste ord, krenkelse og slag. Ellers ble alt hundre ganger verre. Han slet med eksplosiv sinne og var svært ustabil. Vi gikk på glasskår hver dag. Dette har ført til at flere av oss har blitt utsatt for seksuelle overgrep da vi aldri lærte at vi har lov å si nei eller har  grenser som skal respekteres.

 To av mine søsken sliter enda. Jeg og en annen har så og si blitt friske etter mange år i terapi og hardt arbeid. Jeg hadde diagnosen kompleks ptsd.

 

Problemstillingen nå er at jeg venter mitt første barn. Og fra å ha tilgitt pappa og hatt flere år med harmoni mellom oss, har jeg ut av det blå mistet respekten min for han igjen. Jeg sliter med å oppføre meg fint rundt han, og kan bli både frekk og passiv aggressiv. Jeg lurer på hvordan barnet mitt vil oppfatte meg dersom det ser at jeg ikke klarer å behandle bestefaren dens med respekt?

Grunnen til at jeg plutselig har endret meg mot pappa er at han har kommet med flere uttalelser i det siste som jeg anser som at han ikke har forstått alvoret i det han gjorde mot oss. Han rettferdiggjør seg selv på absurde måter og jeg kjenner jeg blir sint over dette. Og det vises dessverre i min oppførsel mot han.

Jeg synes det er veldig vanskelig fordi jeg ønsker at barnet mitt skal få et godt forhold til sin bestefar. Samtidig som pappa gir meg vonde følelser pga barndommen.

Jeg kan ikke unngå å treffe han heller, da han og mamma er gift og bor sammen.

Ikke minst føler jeg meg som et utrolig dårlig menneske som ikke klarer å legge bort fortiden, men lar det stå i veien for meg nå som jeg trenger mest at ting er i orden før barnet kommer. Har dårlig samvittighet ovenfor pappa, og ovenfor det ufødte barnet.

Hvordan kan jeg håndtere disse følelsene, og gjenopprette respekten og dermed oppførselen min ovenfor pappa? Slik at barnet mitt får best mulig oppvekst med gode rollemodeller?

 

Anonymkode: d006b...a69

Hvorfor i all verden har du fremdeles kontakt med han?? Kom deg vekk! Han kommer til å ødelegge deg helt og trigge deg for mye. Det han har gjort er gale og ikke noe noen barn skal utsettes for. Jeg kuttet foreldrene mine ut til slutt. Vet det er tungt. Du er på en måte i spindelvevet deres. Umulig å løsrive seg. Tungt. Men kom deg vekk, du vil få det bedre og søk hjelp. Ønsker deg masse lykke til. Klem fra en som har overlevd grov omsorgvikt!

Anonymkode: abb29...dd7

[AnonymBruker]

Det er noe galt med faren din. Han kan ikke tilgis for det han gjorde mot dere. Hadde dere ikke vært hans barn ville man kalt det tortur. Torturere kjæledyret til barna, hva faen.. 

Han vil ikke bli en god bestefar fordi han er ødelagt som person 

Anonymkode: 54109...199

[Olaug Olsen]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg synes det er veldig vanskelig fordi jeg ønsker at barnet mitt skal få et godt forhold til sin bestefar. Samtidig som pappa gir meg vonde følelser pga barndommen.

Her er det en logisk feil. Du bør bryte med denne "pappaen" din. Hiv han ut av livet ditt. Du er gravid, og magen vet nok innerst inne at du ønsker ikke at barnet skal vokse opp i en dysfunksjonell familie. Barnet kan ha din manns far som bestefar!!

[AnonymBruker]

Kjære snille deg. Dette er helt normalt. Når man går gravid og forbereder seg på å bli mor så skjer det MYE psykisk og fysisk med en. Ikke rart i det hele tatt at dette bobler opp igjen nå!

Har du fått bearbeidet dette i terapi? 

Jeg kan ikke fatte og begripe at du har orket å omgås han i det hele tatt, men du må kjenne på det nå fremover. Min erfaring er at voldsutøvers manglende forståelse og anger er helt avgjørende for hvor greit det føles å omgås. Hvis de ikke innser og innrømmer hvor galt det de gjorde var så er det kjempevanskelig å slippe dem inn i hjertet.

Anonymkode: 9332b...d58

[Topsi]

Jeg fatter ikke at du i det hele tatt ønsker å ha barnet ditt i nærheten av han noensinne. Håper ihvertfall all kontakt blir under nøye tilsyn 

[AprilLudgate]

Men herregud for en helt forjævlig oppvekst! 
 

Denne mannen er ikke noe du ønsker utsette barnet ditt for. Det er derfor du nå begynner å kjenne endring i atferd.

Og jeg anbefaler deg nå å komme i kontakt med psykolog igjen for å være beredt på alle de vanskelige følelsene som vil komme når du får eget barn.

Det kommer til å bli veldig tøft for deg å kjenne på både gode og frustrerte følelser. 
Tøft med de gode - for hvordan kan en forelder ville sitt barn så vondt.

Og tøft med de frustrerte - fordi du får dårlig samvittighet på den ene siden samtidig som du jo aldri i din villeste fantasi kunne gjort alt det han har gjort.

Faren - og moren din fortjener å brenne i helvete. Virkelig helt seriøst.

De fortjener ikke gleden av kontakt med barnebarn noen av dem. Særlig ikke din sadistiske far. 
 

Plei heller kontakt med svigerfamilie og søsken. 
 

Du skal ikke gjenopprett noen respekt ovenfor søppelmennesket din far er. Du skal gjenopprette respekten for deg selv, og lære med ditt barn at du kan bryte alt dette dysfunksjonelle. 
 

Det at du fortsatt føler sånn er veldig enormt røde flagg.

Ta kontakt med fastlege, få henvisning til DPS (de prioriterer gravide) og ta ting derfra. 
 

Du kan ha et avklart forhold til ham etterhvert - men han kan ikke slippes nært barn. Ikke din mor heller, som tilrettela for det hele. Hun er medskyldig i alt som har skjedd. 

[AnonymBruker]

Du trenger ikke omgås ham, og ikke respektere ham, selvfølgelig ikke. Ditt barn vil ha det bedre uten morfar i livet sitt. Og uten mormor også, du trenger ikke tilgi og respektere henne heller, langt derifra. Hvorfor i all verden vil du disse monstrene skal møte barnet ditt i det hele tatt? De har ikke fortjent det. 
Stor klem til deg. 

Anonymkode: 6d7a1...486

[AnonymBruker]

Kjære deg! 
 

Jeg vet hva du går gjennom. Jeg brøt med min far for 3 år siden. Han banket opp moren min så mye at hun fikk hjerneskade! Moren min er idag dement å bor på sykehjem. Mamma ble ødelagt av han! 
 

Jeg klarte ikke å legge alt bak meg og dette skjedde når jeg fikk barn selv. Jeg prøvde hardt og la han få innpass i mitt liv, men aldri igjen! 
 

Din far er alvorlig syk. Han er psykopat mest sannsynlig, og han vil aldri bli frisk. Du skal ta avstand fra han og beskytt barna dine! 
 

Ta kontakt med kirkens SOS. Snakk med mental helse. Snakk med en person du stoler på. 
 

Jeg vet hvordan du har det! 
 

Jeg har tre barn idag og pappa har ikke kontakt med noen av de. Hvis noen spør sier jeg at jeg har valgt å ta avstand til han. Ingen for vite hvorfor! 

Anonymkode: 65d85...caf

[SnartMammaLykke]

Din far er ikke normal og er ikke frisk! Å slå barna sine, samt slå et uskyldig dyr er ille nok. Å drive med terror i hjemmet er ulovlig og straffes med fengsel! 
 

Du skal ta avstand fra dette mennesket. Han er alvorlig syk! Ikke la han ødelegge livet til barna dine. Vær så snill å la de få slippe dette menneske. 
 

Å ja, jeg vet at han kan manipulere deg og la deg tro at han har blitt bedre. Men nei! 
 

Dette er mine råd etter å ha lest mange bøker om psykisk og fysisk vold i nære relasjoner:

NULL KONTAKT! 
SLETT
BLOKKER

Fortell historien din til en psykolog, få støtte. Du vil trenge hjelp og støtte i denne «brytnings-fasen» 

 

Jeg vet at det kan ta tid, men det vil bli bedre. Min beste venninne kuttet faren sin og hun ble «normal» og sluttet å sørge etter to år. Nå lever hun er fantastisk liv og hun har ikke dårlig samvittighet lengre! 
 

❤️

 

 

Endret 9. august 2022 av SnartMammaLykke

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Kjære deg! 
 

Jeg vet hva du går gjennom. Jeg brøt med min far for 3 år siden. Han banket opp moren min så mye at hun fikk hjerneskade! Moren min er idag dement å bor på sykehjem. Mamma ble ødelagt av han! 
 

Jeg klarte ikke å legge alt bak meg og dette skjedde når jeg fikk barn selv. Jeg prøvde hardt og la han få innpass i mitt liv, men aldri igjen! 
 

Din far er alvorlig syk. Han er psykopat mest sannsynlig, og han vil aldri bli frisk. Du skal ta avstand fra han og beskytt barna dine! 
 

Ta kontakt med kirkens SOS. Snakk med mental helse. Snakk med en person du stoler på. 
 

Jeg vet hvordan du har det! 
 

Jeg har tre barn idag og pappa har ikke kontakt med noen av de. Hvis noen spør sier jeg at jeg har valgt å ta avstand til han. Ingen for vite hvorfor! 

Anonymkode: 65d85...caf

Ts, lytt til denne brukeren. 

Anonymkode: 08696...d88

[AnonymBruker]

Skulle likt å ha banket opp faren din! 

Anonymkode: 65d85...caf

[AnonymBruker]

Takk til alle som har svart. Jeg vil ikke sette mamma i samme bås som pappa, for jeg kan huske at mange av disse hendelsene skjedde mens hun ikke var tilstede. Pappa var veldig kalkulert sånn. Hvorfor vi ikke fortalte mamma hva han hadde gjort, er for meg fortsatt en gåte. Jeg husker ikke hvorfor vi ikke fortalte mamma.

Jeg har derimot i ettertid i voksen alder kunne fortelle henne om disse episodene. Vi har et fint forhold.

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kjære snille deg. Dette er helt normalt. Når man går gravid og forbereder seg på å bli mor så skjer det MYE psykisk og fysisk med en. Ikke rart i det hele tatt at dette bobler opp igjen nå!

Har du fått bearbeidet dette i terapi? 

Jeg kan ikke fatte og begripe at du har orket å omgås han i det hele tatt, men du må kjenne på det nå fremover. Min erfaring er at voldsutøvers manglende forståelse og anger er helt avgjørende for hvor greit det føles å omgås. Hvis de ikke innser og innrømmer hvor galt det de gjorde var så er det kjempevanskelig å slippe dem inn i hjertet.

Anonymkode: 9332b...d58

Takk for at du sier dette, det er godt å vite at det jeg går igjennom er normalt. 

Og jeg er enig, det at han viser liten innsikt i egne handlinger gjør at jeg blir helt passiv og mister de gode følelsene for han.

Topsi skrev (1 time siden):

Jeg fatter ikke at du i det hele tatt ønsker å ha barnet ditt i nærheten av han noensinne. Håper ihvertfall all kontakt blir under nøye tilsyn 

Jeg har snaklet med mannen min og vi er enige om å følge med på pappa med haukeblikk når han omgås barnet vårt. Kanskje ta en ordentlig prat med mamma om hva vi tenker og føler om pappa og det kommende barnet også. Så tar vi det derfra. Akkurat nå så føler jeg ikke at jeg ønsker meg selv eller barnet mitt i nærheten av han. Ikke før noe blir gjort og samtaler blir tatt på forhånd.

DundreMilfin skrev (1 time siden):

Men herregud for en helt forjævlig oppvekst! 
 

Denne mannen er ikke noe du ønsker utsette barnet ditt for. Det er derfor du nå begynner å kjenne endring i atferd.

Og jeg anbefaler deg nå å komme i kontakt med psykolog igjen for å være beredt på alle de vanskelige følelsene som vil komme når du får eget barn.

Det kommer til å bli veldig tøft for deg å kjenne på både gode og frustrerte følelser. 
Tøft med de gode - for hvordan kan en forelder ville sitt barn så vondt.

Og tøft med de frustrerte - fordi du får dårlig samvittighet på den ene siden samtidig som du jo aldri i din villeste fantasi kunne gjort alt det han har gjort.

Faren - og moren din fortjener å brenne i helvete. Virkelig helt seriøst.

De fortjener ikke gleden av kontakt med barnebarn noen av dem. Særlig ikke din sadistiske far. 
 

Plei heller kontakt med svigerfamilie og søsken. 
 

Du skal ikke gjenopprett noen respekt ovenfor søppelmennesket din far er. Du skal gjenopprette respekten for deg selv, og lære med ditt barn at du kan bryte alt dette dysfunksjonelle. 
 

Det at du fortsatt føler sånn er veldig enormt røde flagg.

Ta kontakt med fastlege, få henvisning til DPS (de prioriterer gravide) og ta ting derfra. 
 

Du kan ha et avklart forhold til ham etterhvert - men han kan ikke slippes nært barn. Ikke din mor heller, som tilrettela for det hele. Hun er medskyldig i alt som har skjedd. 

Takk for at du oppmuntrer meg til å ta reaksjonene mine på alvor. Er nok ikke usannsynlig at det at jeg føler det sånn nå er enormt røde flagg, nei. 

Jeg er enig med deg at jeg bør ta kontakt med en psykolog igjen for å bearbeide alle følelsene som dukker opp nå. Jeg ønsker å bli mest mulig rustet til den kommende rollen som mamma, og bli en stødig og trygg havn for mitt barn. Fint at gravide blir prioritert, det visste jeg ikke.

Det er også godt å vite at jeg ikke trenger å prøve å ha respekt for pappa. For jeg gidder ikke faking. Er aller mest sint.

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kjære deg! 
 

Jeg vet hva du går gjennom. Jeg brøt med min far for 3 år siden. Han banket opp moren min så mye at hun fikk hjerneskade! Moren min er idag dement å bor på sykehjem. Mamma ble ødelagt av han! 
 

Jeg klarte ikke å legge alt bak meg og dette skjedde når jeg fikk barn selv. Jeg prøvde hardt og la han få innpass i mitt liv, men aldri igjen! 
 

Din far er alvorlig syk. Han er psykopat mest sannsynlig, og han vil aldri bli frisk. Du skal ta avstand fra han og beskytt barna dine! 
 

Ta kontakt med kirkens SOS. Snakk med mental helse. Snakk med en person du stoler på. 
 

Jeg vet hvordan du har det! 
 

Jeg har tre barn idag og pappa har ikke kontakt med noen av de. Hvis noen spør sier jeg at jeg har valgt å ta avstand til han. Ingen for vite hvorfor! 

Anonymkode: 65d85...caf

Jeg skal snakke med noen. Takk for oppmuntringen til dette fra flere av dere.

 

Har hatt mye angst og tankekjør rundt dette temaet og hjalp litt å lage denne tråden og lese svarene. 

 

TS

 

Anonymkode: d006b...a69

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Han utsatte oss barna for grov fysisk og psykisk vold i oppveksten hvor vi alle slet/sliter psykisk. Vi ble blant annet tvunget til å utøve vold mot hverandre etter timesvis med mental og/eller fysisk terror fra pappa for å til slutt få lov til å gå på rommet og sove. Jeg hadde et kjæledyr og den slo han hardt igjen og igjen mens jeg bar den i armene mine og forsøkte å beskytte den. Har slitt mye med skyldfølelse i ettertid over dette kjæledyret og føler det var min skyld. Men jeg var bare et barn den gangen.

 Vi våget aldri å si eller gjøre noe imot. Det eneste vi kunne var å tåle og tåle og ta imot hvert eneste ord, krenkelse og slag. Ellers ble alt hundre ganger verre. Han slet med eksplosiv sinne og var svært ustabil. Vi gikk på glasskår hver dag. Dette har ført til at flere av oss har blitt utsatt for seksuelle overgrep da vi aldri lærte at vi har lov å si nei eller har  grenser som skal respekteres.

 To av mine søsken sliter enda. Jeg og en annen har så og si blitt friske etter mange år i terapi og hardt arbeid. Jeg hadde diagnosen kompleks ptsd.

 

Problemstillingen nå er at jeg venter mitt første barn. Og fra å ha tilgitt pappa og hatt flere år med harmoni mellom oss, har jeg ut av det blå mistet respekten min for han igjen. Jeg sliter med å oppføre meg fint rundt han, og kan bli både frekk og passiv aggressiv. Jeg lurer på hvordan barnet mitt vil oppfatte meg dersom det ser at jeg ikke klarer å behandle bestefaren dens med respekt?

Grunnen til at jeg plutselig har endret meg mot pappa er at han har kommet med flere uttalelser i det siste som jeg anser som at han ikke har forstått alvoret i det han gjorde mot oss. Han rettferdiggjør seg selv på absurde måter og jeg kjenner jeg blir sint over dette. Og det vises dessverre i min oppførsel mot han.

Jeg synes det er veldig vanskelig fordi jeg ønsker at barnet mitt skal få et godt forhold til sin bestefar. Samtidig som pappa gir meg vonde følelser pga barndommen.

Jeg kan ikke unngå å treffe han heller, da han og mamma er gift og bor sammen.

Ikke minst føler jeg meg som et utrolig dårlig menneske som ikke klarer å legge bort fortiden, men lar det stå i veien for meg nå som jeg trenger mest at ting er i orden før barnet kommer. Har dårlig samvittighet ovenfor pappa, og ovenfor det ufødte barnet.

Hvordan kan jeg håndtere disse følelsene, og gjenopprette respekten og dermed oppførselen min ovenfor pappa? Slik at barnet mitt får best mulig oppvekst med gode rollemodeller?

 

Anonymkode: d006b...a69

At du sliter med å ha gode følelser for din far er helt normalt og naturlig. Han fortjener dere rett og slett ikke, så han ville jeg kuttet helt ut av livet mitt. Hans sjanse til å bli bestefar har gått forbi. Krev at mor kommer alene og at far ikke blir med. Hver gang han dukker opp ringer du politiet. Og hvis ikke det hjelper så søker du om besøksforbud og voldsalarm.

Endret 9. august 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

Fikk beskjed av psykolog får noen år siden at det kom til å ta tid før jeg klarte det helt pga pappa hadde flere år som psyko en som en vanelig mann. Kjenner avertil det bobler som deg pga frekke komentarer eller pga det virker som han ikke føler på det men somregel går det greit over kort periode. Kan ikke sitte innestengt med han må ha muligheten får å gå ut litt eller noe. Kan ikke sitte i samme bil , har gått på den smellen alt får mange ganger. Men med forhåndsregeler går det fint. Helt samme oppvekst som deg så er litt redd får du er søsteren min😂 men jeg har værtfall planlagt å aldri la ett barn være aleine med han å var lenge redd at jeg aldri kunne få barn pga det. Men har kommet frem til at jeg kan bruke helsa som unnskyldning. At jeg er redd de ikke hører nokk eller kan bøye seg nokk 

Anonymkode: bc5ba...fc4

[AnonymBruker]

Du skal på ingen måte respektere ham, han fortjener det ikke. Du burde kutte kontakt med ham, og også med din mor som blir hos ham etter å ha fått vite hva han gjorde mot dere. Jeg har kuttet kontakt med min mor av lignende årsaker, og mitt barn skal ikke i nærheten av det gale mennesket. Jeg forstår ikke at du i det hele tatt vurderer å la barnet ditt komme nær denne mannen. Snakk gjerne med en psykolog igjen om hvordan du kan kutte ut dette skrekkelige mennesket fra livet ditt. 

Anonymkode: 4b225...7e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Han utsatte oss barna for grov fysisk og psykisk vold i oppveksten hvor vi alle slet/sliter psykisk. Vi ble blant annet tvunget til å utøve vold mot hverandre etter timesvis med mental og/eller fysisk terror fra pappa for å til slutt få lov til å gå på rommet og sove. Jeg hadde et kjæledyr og den slo han hardt igjen og igjen mens jeg bar den i armene mine og forsøkte å beskytte den. Har slitt mye med skyldfølelse i ettertid over dette kjæledyret og føler det var min skyld. Men jeg var bare et barn den gangen.

 Vi våget aldri å si eller gjøre noe imot. Det eneste vi kunne var å tåle og tåle og ta imot hvert eneste ord, krenkelse og slag. Ellers ble alt hundre ganger verre. Han slet med eksplosiv sinne og var svært ustabil. Vi gikk på glasskår hver dag. Dette har ført til at flere av oss har blitt utsatt for seksuelle overgrep da vi aldri lærte at vi har lov å si nei eller har  grenser som skal respekteres.

 To av mine søsken sliter enda. Jeg og en annen har så og si blitt friske etter mange år i terapi og hardt arbeid. Jeg hadde diagnosen kompleks ptsd.

 

Problemstillingen nå er at jeg venter mitt første barn. Og fra å ha tilgitt pappa og hatt flere år med harmoni mellom oss, har jeg ut av det blå mistet respekten min for han igjen. Jeg sliter med å oppføre meg fint rundt han, og kan bli både frekk og passiv aggressiv. Jeg lurer på hvordan barnet mitt vil oppfatte meg dersom det ser at jeg ikke klarer å behandle bestefaren dens med respekt?

Grunnen til at jeg plutselig har endret meg mot pappa er at han har kommet med flere uttalelser i det siste som jeg anser som at han ikke har forstått alvoret i det han gjorde mot oss. Han rettferdiggjør seg selv på absurde måter og jeg kjenner jeg blir sint over dette. Og det vises dessverre i min oppførsel mot han.

Jeg synes det er veldig vanskelig fordi jeg ønsker at barnet mitt skal få et godt forhold til sin bestefar. Samtidig som pappa gir meg vonde følelser pga barndommen.

Jeg kan ikke unngå å treffe han heller, da han og mamma er gift og bor sammen.

Ikke minst føler jeg meg som et utrolig dårlig menneske som ikke klarer å legge bort fortiden, men lar det stå i veien for meg nå som jeg trenger mest at ting er i orden før barnet kommer. Har dårlig samvittighet ovenfor pappa, og ovenfor det ufødte barnet.

Hvordan kan jeg håndtere disse følelsene, og gjenopprette respekten og dermed oppførselen min ovenfor pappa? Slik at barnet mitt får best mulig oppvekst med gode rollemodeller?

 

Anonymkode: d006b...a69

Jeg fikk tårer i øynene da jeg leste innlegget ditt. Var vond lesning.

Jeg skjønner deg selvfølgelig svært godt i denne situasjonen og syns du skal holde ham på avstand med mindre han klarer å innse alvorlighetsgraden hva han har gjort og be om tilgivelse.

Syns du formulerer det hele godt her i innlegget ditt. Hva med å send han en mail med samme budskap? Kanskje han da vil forstå alvoret? Du kan ihvertfall ikke gå videre og late som ingenting. Det blir ikke riktig og det vil kunne rippe opp traumene ved å fortsette og fortrenge.

Hvordan oppfører han seg per i dag? Hvordan reagerer han når du blir aggressiv og irritabel rundt ham? Kanskje han også har fortrengt oppførselen sinne fortiden.

Mange menn som har slitt med sinnemestring i livet bedrer seg betraktelig i slutten av 50 årene. Mindre testosteron og mer østrogen i kroppen. Mannen min sin far slet også med sinnemestring var også voldelig i barndommen hans. Etter han bikka 55 år ble han plutselig rolig og talmodig. Om faren din har forandret seg i dag er han kanskje ihvertfall mottagelig for å ta opp tema rundt sin adferd i fortiden. Takler han det ikke og bagatellisere det, fortjener han ikke din respekt.

Barnebarna dine trenger kun gode mennesker rundt seg i oppveksten. Faren din er ikke et godt menneske.

Anonymkode: 917da...11d

[AnonymBruker]

Jeg ville brutt med faren din. Kjenner andre som har gjort det etternå ha vært utsatt for mye vold i oppveksten.

Menn blir mindre voldelige når de blir eldre og har mindre testosteron, men jeg tenker at det også er noe med synet på andre mennesker. Jeg fatter ikke at moren din fortsatt lever sammen med en som behandlet barna (og dyr) på måten du beskriver.

Du kan holde faren din ute av bildet. Moren din får besøke dere uten ham, og dere drar ikke på besøk til dem. 

❤

Anonymkode: b1ead...724

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg fikk tårer i øynene da jeg leste innlegget ditt. Var vond lesning.

Jeg skjønner deg selvfølgelig svært godt i denne situasjonen og syns du skal holde ham på avstand med mindre han klarer å innse alvorlighetsgraden hva han har gjort og be om tilgivelse.

Syns du formulerer det hele godt her i innlegget ditt. Hva med å send han en mail med samme budskap? Kanskje han da vil forstå alvoret? Du kan ihvertfall ikke gå videre og late som ingenting. Det blir ikke riktig og det vil kunne rippe opp traumene ved å fortsette og fortrenge.

Hvordan oppfører han seg per i dag? Hvordan reagerer han når du blir aggressiv og irritabel rundt ham? Kanskje han også har fortrengt oppførselen sinne fortiden.

Mange menn som har slitt med sinnemestring i livet bedrer seg betraktelig i slutten av 50 årene. Mindre testosteron og mer østrogen i kroppen. Mannen min sin far slet også med sinnemestring var også voldelig i barndommen hans. Etter han bikka 55 år ble han plutselig rolig og talmodig. Om faren din har forandret seg i dag er han kanskje ihvertfall mottagelig for å ta opp tema rundt sin adferd i fortiden. Takler han det ikke og bagatellisere det, fortjener han ikke din respekt.

Barnebarna dine trenger kun gode mennesker rundt seg i oppveksten. Faren din er ikke et godt menneske.

Anonymkode: 917da...11d

Mange menn som har hatt sinneproblemer bedrer seg i 50 årene? 😏🙈
 

Kan du vise til gode kilder på dette, eller er det synsing fra din side? 
 

Min far ble vare verre og verre. Og i følge forskningen jeg har lest blir psykopater bare sykere og sykere med årene grunnet større fornektelse og mindre evne til å forandre seg. 

 

Anonymkode: 65d85...caf

[SnartMammaLykke]

Sjokkert over at du fortsatt ønsker å ha kontakt med han.. 

 

Kutt han ut! Du trenger han ikke. Han er syk. Han er gal!

Endret 10. august 2022 av SnartMammaLykke