Dere som har hatt svangerskapsdepresjon, hvilken oppfølging fikk dere?

[AnonymBruker]

Er i uke 12 og mistenker at jeg holder på å falle ut i en depresjon. Hva gjør helsetjenesten? Burde jeg gå til jordmor eller lege?

Hva kan jeg forvente av hjelp? Har barn fra før, så ganske desperat etter hjelp før det blir ille (var mye deprimert før jeg fikk barn, så vet hvor mørkt det kan bli for meg).

 

Anonymkode: 20126...eb7

[Mamajune11]

Null oppfølging. Det ble viftet bort med «det er normalt». 

[Sofakona]

Fikk det etter jeg fødte med begge...men jeg sa det aldri til lege etc...:/ Men snakk med lege din...du er full av hormoner nå 

[AnonymBruker]

Jeg ba om å få snakke med psykolog på helsestasjon i etterkant av en traumatisk fødsel og første tid med baby. Fikk komme til der raskt og en screening viste at jeg var i risiko for å utvikle fødselsdepresjon. Fikk da samtaler med henne fram til vi begge følte at jeg var i normalt stemningsleie (når baby var 5 mnd).

Så mitt råd er å gi beskjed til jordmor. Det skal være psykolog tilknyttet helsestasjonen og dette skal være et lavterskel tilbud under og etter svangerskapet. 

Anonymkode: 90fcb...5d2

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar. Jordmor er på ferie et par uker til, så fastlege er alternativet men hun er ikke veldig god på det emosjonelle aspektet, så kvier meg og lurer på å vente.

Takket nei til oppfølging på tidlig kontroll da jeg ikke hadde et snev av nedstemthet, men de siste ukene vil jeg bare gråte eller sove.

Anonymkode: 20126...eb7

[AnonymBruker]

Selv om jordmor er på ferie, kan du vel kontakte helsestasjonen og høre om de kan sette deg opp på time med psykolog? Så slipper du å vente så lenge 

Anonymkode: de4c9...7d4

[AnonymBruker]

Fikk ekstra samtaler med jordmor, og ekstra ultralydundersøkelser. Litt av mitt problem er at jeg har angstdiagnose fra før, noe jeg har slitt med siden jeg selv var ganske lita. I tillegg til traumer etter seksuelle overgrep, så begge mine svangerskap har vært beintøffe, psykisk. Mange angstanfall og mye søvnløse netter med mye tårer, så ekstra samtaler med jordmor hjalp på. Min depresjon bunnet i at jeg grudde meg sånn til alle undersøkelser som innebar en gynekologisk undersøkelse, og fødsel. Keisersnitt var aldri et alternativ, fordi jeg synes operasjon hørtes mer skummelt ut enn vaginal fødsel. 
 

Anonymkode: 8bbb3...cbb

[AnonymBruker]

Jeg fikk fødselsdepresjon, og jeg kom til på dps i løpet av en uke. Antageligvis fordi jeg sa rett ut at jeg var redd for at jeg skulle skade babyen min. 

Ved svangerskap nr 2 fikk jeg samtaler med psykologen på helsestasjonen (gratis lavterskeltilbud alle helsestasjoner skal ha, bare ring og be om time). 

Anonymkode: cf2ee...2d7

[duplexx]

Jeg fikk en alvorlig fødselsdepresjon etter førstemann ble født - utrolig at ingen så det eller sa noe.
Jeg var ekstremt overbeskyttende ovenfor baby, det kan være at det dekket over det faktum at jeg ikke likevel ønsket barnet.

Si i fra til noen! Hvis det ikke holder med helsestasjon/jordmor, snakk med legen for å få en evnt. henvisning noe sted.
Det der er grusomt å gå med alene for lenge 🌸

[AnonymBruker]

Null hjelp for svangerskapsdepresjon og null hjelp for fødselsdepresjon. Ble lovet rask hjelp om jeg skulle begynne å slite (har PTSD og har hatt noen episoder med psykose i forbindelse med det, så er ekstra utsatt i utgangspunktet), men det var visst ikke noe hjelp å få likevel. Selv om jeg ba om det, og selv om mannen min ba om det. 🙃

Anonymkode: f6e10...70d

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar og erfaringer, tar gjerne imot flere.

Min helsestasjon takket meg for at jeg tok dette på alvor så tidlig, så fikk time hos dem allerede i morgen. Så får vi se hvordan det går.

Klem til alle dere som er eller har vært i samme situasjon ❤.

Anonymkode: 20126...eb7

[AnonymBruker]

Ble avfeid med at det var normalt. Jeg var sengeliggende i graviditeten. Er veldig nede nå, etter at baby kom. Tør ikke be om hjelp. 

Anonymkode: 02532...2ff

[HerKommerMummi]

Jeg sa ikke noe før ungen ble ett år. Trodde det skulle gå over av seg selv, men der gjorde det ikke. Sa det til fastlegen min først og han henviste meg til psykolog. Går der enda, nå er ungen to år. Skulle ønske at jeg hadde sagt noe før, for jeg følte det hjalp veldig å snakke om det. 

[klarinetta]

Ingen, fordi jeg ikke skjønte det selv før det gikk over. I ettertid kan jeg ikke forstå at ikke jordmor og barselpersonell plukket opp noe, jeg var helt fullstendig på felgen allerede på sykehuset. Men jeg konkluderte nok med at jeg overreagerte. 

Hadde jeg fått snakke med noen tror jeg det ville gått fortere over, for da kunne jeg blitt fortalt at det er mange som sliter, det er ikke en oppskrytt lykkeboble for alle, amming og søvn kan være helt umulig å få til, og verst av alt - jeg kunne sluppet den voldsomme skammen jeg følte. Særlig når jeg mest av alt ville kaste babyen ut av vinduet. 

Nå 18 år etter ser jeg på det med veldig vemod, og håper inderlig det er mer åpent å snakke om virkeligheten - ikke bare det rosarøde. 

Forresten fortalte svigermor meg for en stund siden at hun også ville kaste sin sønn (min mann) ut av vinduet. Kan ikke tenke meg de hadde åpen dialog om sånne tanker på den tiden. Men nå kunne svigermor og jeg heldigvis lufte det helt uten skam, til og med le litt av hvor stormfullt det kan være å bli mamma.

Klem!! 🌻

Endret 10. august 2022 av klarinetta

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Ble avfeid med at det var normalt. Jeg var sengeliggende i graviditeten. Er veldig nede nå, etter at baby kom. Tør ikke be om hjelp. 

Anonymkode: 02532...2ff

Kjære deg, du fortjener hjelp og støtte! Ta kontakt med helsestasjonen i morgen tidlig. Gjør det for deg. Gjør det for babyen din. 
Det blir bra igjen. Jeg lover!❤️

Anonymkode: 0d1c7...b22

[AnonymBruker]

Jeg var på barneintensiven i to uker med min sønn. Var perioder jeg trodde han skulle dø. Fikk mareritt av alle maskinlydene inne på intensiven. Samboer fikk også problemer, han ble så sint. Rømte på jobb mye da vi kom hjem med baby som var frisk, men hadde litt startvansker etter operasjon. Sto mye alene i det og ble deprimert.  Fikk samtale hos psykolog og ble ikke tatt på alvor. Hun mente jeg hadde helt vanlige følelser som alle andre mødre og mente jeg kunne ta kontakt igjen hvis noe endret seg. Hun sa at fordi jeg tok meg godt av barnet hadde jeg ikke fødselsdepresjon. Men selv om jeg tok meg godt av barnet hele tiden og det ikke gikk utover han, så var jeg på et mørkt sted. Angrer på at jeg ikke krevde hjelp. Hadde trengt det. Klarte karre meg ut av de mørkeste tankene og fokuserte på at jeg endte opp med et helt friskt og herlig barn. Men tror de skal være glad jeg klarte det, for det krevde alt av meg. Kunne nok vært godt med litt mer hjelp og samtaler ja. 

Anonymkode: 2c970...fde

[AnonymBruker]

Jeg fink kjempe god oppfølging! 
Fødselsoverlegen på Ullevål sendte henvisning til DPS når barnet var 7 uker siden vi vi var innlagt. Jeg fikk time på dps og innlagt der på under 48 timer. 
 

Fikk oppføging 3x i uken i ett halvt år hos DPS. Deretter trappet ned til en gang i mnd så annenhver mnd. 
 

Nå går jeg bare ved behov.

 

Barneh var sykt og jeg var selv dypt deprimert. På ett tidspunkt fikk jeg også psykose grunnet søvnmangel. 
 

Be om hjelp ❤️❤️❤️

Anonymkode: ff24a...9da

[AnonymBruker]

Fikk ikke noe hjelp før etter barnet var født. Da fikk jeg ukentlig oppfølgning av DPS, BUP og Helsesykepleier i to år.

Anonymkode: 9e421...f94

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg var på barneintensiven i to uker med min sønn. Var perioder jeg trodde han skulle dø. Fikk mareritt av alle maskinlydene inne på intensiven. Samboer fikk også problemer, han ble så sint. Rømte på jobb mye da vi kom hjem med baby som var frisk, men hadde litt startvansker etter operasjon. Sto mye alene i det og ble deprimert.  Fikk samtale hos psykolog og ble ikke tatt på alvor. Hun mente jeg hadde helt vanlige følelser som alle andre mødre og mente jeg kunne ta kontakt igjen hvis noe endret seg. Hun sa at fordi jeg tok meg godt av barnet hadde jeg ikke fødselsdepresjon. Men selv om jeg tok meg godt av barnet hele tiden og det ikke gikk utover han, så var jeg på et mørkt sted. Angrer på at jeg ikke krevde hjelp. Hadde trengt det. Klarte karre meg ut av de mørkeste tankene og fokuserte på at jeg endte opp med et helt friskt og herlig barn. Men tror de skal være glad jeg klarte det, for det krevde alt av meg. Kunne nok vært godt med litt mer hjelp og samtaler ja. 

Anonymkode: 2c970...fde

Herregud🤣 Det er det dummeste jeg har hørt. Er vanskjøtsel et diagnosekriterie liksom? 

Anonymkode: ed83d...1ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Herregud🤣 Det er det dummeste jeg har hørt. Er vanskjøtsel et diagnosekriterie liksom? 

Anonymkode: ed83d...1ad

Ja, noe så tullete. Er ikke hele poenget at man skal få hjelp FØR man skader barnet, eller utsetter det for omsorgssvikt?

Til TS, jeg vet ikke om jeg hadde svangerskapsdepresjon, men jeg snakket mye med jordmor. Jeg ble gravid måneden etter et svangerskap utenfor livmoren, og mistet en eggleder. Var helt sikker på at det skjedde igjen da jeg ble gravid, og selv etter en tidlig ultralyd så forplantet bare angsten seg videre. Jeg var livredd, sov dårlig, og tenkte ikke på annet. Det hjalp ikke å høre hjertelyden, for jeg overbeviste meg selv om at hjertet stoppet med en gang jeg kom hjem. Bare gråt og kjeftet på mannen min hver gang han snakket om babyen vår, snakket til magen eller tok på den. Det ga seg da jeg begynte å kjenne spark, men da var jeg ganske utslitt. Har ikke hatt det sånn i dette svangerskapet. 

Det er en god start å snakke med jordmor og få hjelp. Uansett hva det er så er det utrolig vondt å gå rundt og ha det sånn.

Anonymkode: 201f5...81d