Alene om alt ansvaret i hverdagen.

[AnonymBruker]

Et hjertesukk, vet ikke om jeg har noe spørsmål. Vi har et barn på 4 år sammen, men jeg er nesten alenemor. Ikke én eneste morgen har han stått opp med barnet vårt, han har aldri levert i barnehagen. Er så sliten og lei. Vi har ingen avlastning, besteforeldre er gammel og kan ikke ha barnet på overnatting. Etter fødsel ble det oppdaget en kronisk sykdom på meg, så i perioder har jeg smerter og sliter med utmattelse. Livet består av jobb og ungen, har nesten ikke noe sosialt liv. Kan ikke gå ut på fest, for må uansett stå opp klokken 6 med barnet. 

Min samboer er støtt og stadig på reise, guttetur, treningstur osv. Har nesten ingen følelser igjen for han, han er et voksent barn. Må hele tiden ta hensyn til han og hans behov. 

Eneste grunnen til at jeg ikke har gått ifra han er at jeg vet jeg hadde blitt helt alene. Han hadde ikke maktet å ha ungen mer enn én overnatting hver fjortende dag. Slik det er nå har jeg ihvertfall noen timer for meg selv innimellom, han legger annenhver dag og da får jeg gå en liten tur. I de verste periodene med smerter, er han så "snill" at han gjerne passer ungen et par timer. Føler meg så fanget. Tror ikke jeg klarer å være 100 % alene med barnet vårt, da vil jeg ikke ha noe som helst tid for meg selv. Så da blir jeg, da. 

Anonymkode: d8bdd...f1e

[Hippogriff]

I løpet av de to neste årene blir alt mye enklere med barnet. Selvstendigheten vil øke voldsomt framover. Da blir alt mye mer lettvint for mammaen.

Så må jeg bare si: Det er utrolig hvor mye energi et forhold på dødsleiet suger energi. Det kjenner man virkelig når man endelig kommer seg ut av det og har fått stablet på beina sitt eget liv igjen.

Det er håp! 

[AnonymBruker]

Hippogriff skrev (1 time siden):

I løpet av de to neste årene blir alt mye enklere med barnet. Selvstendigheten vil øke voldsomt framover. Da blir alt mye mer lettvint for mammaen.

Så må jeg bare si: Det er utrolig hvor mye energi et forhold på dødsleiet suger energi. Det kjenner man virkelig når man endelig kommer seg ut av det og har fått stablet på beina sitt eget liv igjen.

Det er håp! 

Takk for at du tok deg tid til å svare. Merker at hverdagen nå blir litt enklere etterhvert som hun vokser til 😊 

Anonymkode: d8bdd...f1e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Et hjertesukk, vet ikke om jeg har noe spørsmål. Vi har et barn på 4 år sammen, men jeg er nesten alenemor. Ikke én eneste morgen har han stått opp med barnet vårt, han har aldri levert i barnehagen. Er så sliten og lei. Vi har ingen avlastning, besteforeldre er gammel og kan ikke ha barnet på overnatting. Etter fødsel ble det oppdaget en kronisk sykdom på meg, så i perioder har jeg smerter og sliter med utmattelse. Livet består av jobb og ungen, har nesten ikke noe sosialt liv. Kan ikke gå ut på fest, for må uansett stå opp klokken 6 med barnet. 

Min samboer er støtt og stadig på reise, guttetur, treningstur osv. Har nesten ingen følelser igjen for han, han er et voksent barn. Må hele tiden ta hensyn til han og hans behov. 

Eneste grunnen til at jeg ikke har gått ifra han er at jeg vet jeg hadde blitt helt alene. Han hadde ikke maktet å ha ungen mer enn én overnatting hver fjortende dag. Slik det er nå har jeg ihvertfall noen timer for meg selv innimellom, han legger annenhver dag og da får jeg gå en liten tur. I de verste periodene med smerter, er han så "snill" at han gjerne passer ungen et par timer. Føler meg så fanget. Tror ikke jeg klarer å være 100 % alene med barnet vårt, da vil jeg ikke ha noe som helst tid for meg selv. Så da blir jeg, da. 

Anonymkode: d8bdd...f1e

Er bedre å være alenemor til et barn enn alenemor til et barn og et mannebarn!

Er alene med tre, er mye lettere enn da jeg bodde med eksen! Han bidro ikke til stort annet enn dårlig stemning!

Anonymkode: 2aa59...b46

[AnonymBruker]

Jeg forstår helt ærlig ikke hvordan du kan mene at du kan bli noe mer alene enn det du beskriver i HI...

Anonymkode: 534dc...490

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Et hjertesukk, vet ikke om jeg har noe spørsmål. Vi har et barn på 4 år sammen, men jeg er nesten alenemor. Ikke én eneste morgen har han stått opp med barnet vårt, han har aldri levert i barnehagen. Er så sliten og lei. Vi har ingen avlastning, besteforeldre er gammel og kan ikke ha barnet på overnatting. Etter fødsel ble det oppdaget en kronisk sykdom på meg, så i perioder har jeg smerter og sliter med utmattelse. Livet består av jobb og ungen, har nesten ikke noe sosialt liv. Kan ikke gå ut på fest, for må uansett stå opp klokken 6 med barnet. 

Min samboer er støtt og stadig på reise, guttetur, treningstur osv. Har nesten ingen følelser igjen for han, han er et voksent barn. Må hele tiden ta hensyn til han og hans behov. 

Eneste grunnen til at jeg ikke har gått ifra han er at jeg vet jeg hadde blitt helt alene. Han hadde ikke maktet å ha ungen mer enn én overnatting hver fjortende dag. Slik det er nå har jeg ihvertfall noen timer for meg selv innimellom, han legger annenhver dag og da får jeg gå en liten tur. I de verste periodene med smerter, er han så "snill" at han gjerne passer ungen et par timer. Føler meg så fanget. Tror ikke jeg klarer å være 100 % alene med barnet vårt, da vil jeg ikke ha noe som helst tid for meg selv. Så da blir jeg, da. 

Anonymkode: d8bdd...f1e

Hvorfor lar du han holde på sånn her???

Anonymkode: 534dc...490

[AnonymBruker]

Det er helt sjukt å lese sånne beskrivelser i 2022  Dette er grunnen til at vi trenger feminisme og kvinnedagen. 
 

TS: Jeg føler med deg. Men her må du våkne. Du har et barn. Du har et ansvar for hvilke verdier du viderefører. Denne syklusen må brytes av deg. Ungen din skal få erfare at kvinner ikke er tjenere i eget hjem. Ønsker dere at barnet deres skal vokse opp til å bli enten en dørmatte eller en selvsentrert egoist? Neivel. You know what to do.

Anonymkode: 464b8...699

[Anjatapinjata]

Jeg gikk når barnet var 2år. Men så var det en del psykisk vold i bildet også og en lang liste.  

Ellers bidro han ikke til noe med hjem og barn. Var bare han han og atter han. Nytta ikke å snakke med han heller.

Har det uendelig mye bedre alene selv med minimalt med barnevakt.

[Lonelily]

Kan ikke annet enn å si at jeg også syntes det var lettere å være alenemor enn fanget i en hverdag med mye uro og irritasjon, det til tross for at jeg ble alene med to stykker. Som nevnt over så tar det mye energi når forholdet er så dårlig og man lever med noen som uansett ikke bidrar ❤️

Fra 4 år blir alt så uendelig mye lettere også, da er virkelig den tøffeste tida over

[Fabienne]

Ville bestilt time på familievernkontoret. 

Jeg fatter ikke at han kan leve med seg selv. For en uansvarlig og slem mann. 

[AnonymBruker]

Slike tråder er ganske humoristiske i 2022... 

Anonymkode: 66609...e66