Har ditt barn/andres skadet en person alvorlig ved uhell? Hvordan opplever barnet det?

[AnonymBruker]

Kom til å tenke på at barn kan forårsake ulykker som skader andre. Gjerne ved uhell. Feks kaste noe som treffer noen i øyet og som fører til blindhet. Eller løpt for å gi klem til en som står i en trapp, hvor personen "dyttes", faller og feks skader seg, i verste fall lam/hjerneskade. 

Hvordan oppleves der for barn? Noen kan være for små til å huske/forstå. Men blir de fortalt i ettertid "Du gjorde slik onkel ble blind". Og for de som husker, hvordan reagerer de på skaden? Må jo være fryktelig for et barn å oppleve, spesielt om det faktisk er et ekte uhell. Barn forstår jo ikke alltid konsekvenser av det de gjør.

Anonymkode: 920b4...8a6

[JegMotStrømmen]

Det kommer vel litt an på hendelsesforløp og/eller skade. Barnet som forvolder skaden må få oppfølgning i ettertid, og i noen tilfeller god profesjonell hjelp i etterkant tenker jeg. Dette var ikke et vanlig tilbud å få da jeg var liten, noe som har preget mennesker jeg kjenner veldig. Et tilfelle en båtulykke, hvor den som overlevde kantringen også var den personen som tok initiativ og oppmuntret til båtturen. Barn i 12-13års alderen. Vedkommende har slitt veldig med skyldfølelse i ettertid, noe som har gitt hn relasjonsproblemer senere. Et annet tilfelle en påkjørsel, den eldste på 6 år oppfattet faren raskere, og var rask til å komme seg ut av kjørebanen. I farten så dunket hn borti det mindre barnet som falt. Dette barnet ble påkjørt og omkom. Enorm skyldfølelse selv nå, 40 år etter. Rusproblematikk, selvisolasjon, innesluttet og fungerer dårlig på de fleste plan i livet. 

[AnonymBruker]

Min bror forvoldet skade på en kompis slik at vedkommende måtte amputere en kroppsdel. Skriver diffust da saken er lett gjenkjennelig ved detaljer. 

Mine foreldre er ressurssterke og snartenkte og leide barnepsykolog (privat) til min bror som fulgte han opp i et år. Min bror virker ikke å ha andre traumer enn ekstremt dårlig samvittighet da, han virker fint fungerende. Han er ennå kompis med den andre gutten i voksen alder, og de har det fint. 

Skal også legges til at foreldrene til det andre barnet var EKSTREMT rasjonelle og stortenkende. De har aldri uttrykket klander mot min bror, de har alltid bare sagt «ulykken» eller «guttestreker». Det var jo absolutt det det var, guttestreker, men jeg hadde på en måte forstått om de klandret min bror. 

De var pre-teens da det skjedde.

Anonymkode: 29367...1cd