Depresjon selv om jeg er i et forhold

[AnonymBruker]

Er det flere her som har opplevd det?

Etter maaaaange år uten å ha klart å få de store følelsene for noen, og de gangene jeg følte en forelskelse, var det ensidig, så møtte jeg for snart tre år siden en mann jeg ble veldig forelsket i.

Overraskende nok, var det han som først ble forelsket og sa han var forelsket i meg. For godt til å være sant, tenkte jeg. At en kvalitetsmann på alle måter, skulle bli forelsket i meg.

Jeg har alltid slitt med elendig selvtillit, sikkert delvis pga. mye mobbing da jeg gikk på skolen (både barneskole, ungdomsskole og noe på videregående). I arbeidslivet også, har på en måte alltid vært den som ikke klarte å få venner og knytte bånd til andre. På skolen var det mer nådeløst selvsagt, voksne utestenger og "mobber" på mer diskrete måter. Det er likevel vondt å være den som alltid står utenfor og er vitne til hvor lett andre blir kjent og danner vennskap.

Uansett, jeg skylder ikke på alle andre, jeg tror nok det er et eller annet ved meg som frastøter folk. En mann jeg hadde et overfladisk forhold til for noen år siden, mente at kolleger på jobben min kunne merke at jeg var usikker på meg selv, og at de derfor ikke ville invitere meg med ut på kaffe etc. Jeg ble sint da han sa det, men i ettertid har jeg tenkt at det kanskje er noe i det.

I forholdet mitt, blir det iblant krangler som ofte bunner i at jeg er veldig usikker og trenger bekreftelser. Kjæresten blir lei av det, og mener jeg ikke tror på han, eller stoler på han. Du må snakke med profesjonelle, sier han. Det sårer meg at han ikke bare kan gi litt ekstra bekreftelser istedet, og ikke bruke at jeg er en utrygg person mot meg.

Jeg tror alt dette har bidratt til at jeg har en depresjon nå, og det hjelper ikke at jeg tidligere i år opplevde en spontanabort i et veldig ønsket svangerskap. Føler at i tiden etterpå, når jeg har trengt mer nærhet, har kjæresten bare fortsatt som før, som om dette er noe som ikke burde endre på noe.

Føler stadig at det er jeg som må ta intiativ til å møtes. Om jeg spør når vi møtes neste gang (vi er særboere, bor 25 min unna hverandre), sier han at det vet han ikke, han må se an hvordan uka blir på jobb f.eks. Om jeg ikke spør, kan det gå en uke eller mer mellom hver gang vi ses. Kjenner på en dypere og dypere fortvilelse, tenker iblant på det man ikke kan skrive om her inne også.

Tankene går stadig tilbake til det med at jeg alltd er den som er på utsiden av alt. Har aldri følt at jeg egentlig er en del av samfunnet. Vet det høres rart ut. Selv om jeg har utdanning og en jobb, kolleger, føler ikke at jeg hører til noe sted. At jeg er ingenting på en måte. Det var først da jeg ble sammen med han som nå er kjæresten min, at jeg følte at livet virkelig har mening, at jeg kan være lykkelig. I starten var det fantastisk. Han skrev søte meldinger til meg, spurte om å møtes, overnattinger, helger sammen. Oppdaget at jeg smilte iblant selv om jeg var alene hjemme, fordi jeg tenkte på han. Begynte å pynte meg, jeg som ikke er interessert i klær og sminke engang til vanlig.

Men så, mer og mer ble det slik at jeg måtte ta initiativet. At jeg savner han, at det gjør fysisk vondt å ikke møte han på flere dager, mens han koser seg uansett med å bare gjøre ting i hagen, jobbe, rydde etc. Føler mer og mer at han ikke trenger meg, at jeg er overflødig, i veien.

Han er den eneste jeg føler jeg kan være meg selv sammen med, den eneste som har vist noen ordentlig interesse for meg, men at det blir mer og mer som et minne. Vil ikke at det skal være over, vil at det skal kunne fikses. Men hvordan?

Anonymkode: abdaf...381

[Trolltunge]

Man er ikke forskånet mot psykiske utfordringer selv om man er i et forhold. Høre ut som du hadde hatt veldig godt av å gå til psykolog for å få bearbeidet en del. 

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (2 minutter siden):

Man er ikke forskånet mot psykiske utfordringer selv om man er i et forhold. Høre ut som du hadde hatt veldig godt av å gå til psykolog for å få bearbeidet en del. 

Ja, har tenkt på det. Men ville blitt vanskelig å kombinere med 100% jobb. Ville ikke ønsket å dele dette med arbeidsgiver, tør ikke.

Anonymkode: abdaf...381

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ja, har tenkt på det. Men ville blitt vanskelig å kombinere med 100% jobb. Ville ikke ønsket å dele dette med arbeidsgiver, tør ikke.

Anonymkode: abdaf...381

Du deler det med legen din først og fremst, og så finner dere løsning på det. Du trenger ikke oppgi hvorfor du er i behandling, eller sykemeldt om så. 

Det er positivt for arbeidsgiver også at arbeidstakere tar tak i sine utfordringer før det går helt galt. 

[AnonymBruker]

Har dere snakket om fremtiden? Dere prøver på barn, men hva med planer om å bo sammen etc.?

Anonymkode: e17b0...6b9

[AnonymBruker]

Høres ut som du ødelegger for deg selv. 
 

Det er ikke kjæresten din sitt ansvar å fore deg med bekreftelse slik at du får god selvtillit. Over tid vil det være enormt belastende å være ansvarlig for en annens psykiske velbehag. Det suger forholdet tomt. 
 

Du har noen grunnleggende utfordringer som du må ta tak i, for den andres bekreftelse vil bare holde deg flytende frem til den blir borte, og borte blir den hvis du fortsetter på denne måten, så ærlig må man nesten være. 
 

 

 

Anonymkode: fa32e...79e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Har dere snakket om fremtiden? Dere prøver på barn, men hva med planer om å bo sammen etc.?

Anonymkode: e17b0...6b9

Ja, han har sagt at jeg er den rette. At vi skal flytte sammen, prøve på barn igjen.

Anonymkode: abdaf...381

[Hundejente]

som andre sier over her også, din mentale helse er ikke hans oppgave og det vil slite på forholdet om han alltid må huske på å bekrefte, antagelig overdrevent mye, for at du ikke skal bli deprimert. han må ikke bli psykologen din.

 

og det er helt greit at du savner ham og trenger å se ham oftere, men det er også veldig vanlig å ikke ha behov for å se kjæresten "hele tiden" og absolutt ingen tegn på at han ikke liker deg.

 

så ja, du bør absolutt søke profesjonell hjelp, ikke fordi du er sprø eller noe, men fordi du saboterer for deg selv og forholdet deres.

 

[AnonymBruker]

Du må få deg hjelp til en psykolog. 
Jeg var på samme sted som deg i 20 årene. 
Jeg følte jeg ikke fortjente noe eller noen. At jeg bare var i veien til kollegaer, sjefen, venner, familie og kjæreste. 
Ble mye mobbet også. 
 

Jeg fikk fastlegen min til å henvise meg, ble sykemeldt en periode og gikk i behandling. Legen din kan også sykemelde deg delvis om du ønsker fortsatt å jobbe litt. Psykiske helsen er viktigere enn jobben din. 
 

Når man sliter psykisk kan det tære på dine nærmeste. Det er viktig å få hjelp i tide. 
 

Selv om man har kjæreste så betyr det ikke at man ikke kan bli deprimert. Samme som at man har mange venner og har et flott sosial liv. Alle kan få psykiske problemer ❤️ 

Anonymkode: eb2e5...38a

[AnonymBruker]

Men blir ikke immun mot sykdommer når man er i forhold. 
Forhold kan både trigge og dempe symptomer på fysisk og psykisk sykdom, men man er ikke immun. 

Anonymkode: eaa73...a9f

[AnonymBruker]

En god huskeregel, aldri gjør din lykke avhengig av andre. Det går aldri bra. 

Du har det vanskelig og vondt. Det beste du kan gjøre for deg selv, og også forholdet, er å ta tak i det du sliter med med en terapeut. Ta først kontakt med legen din og ta det derfra. Husk at det er du som skaper din egen lykke, og selv om du ikke føler det sånn nå, vit at det er mulig. 

Med mye jobb og en flink terapeut kan du også etterhvert øke selvtilliten og selvfølelsen din, lære deg din verdi, ta plass og få deg gode venner. 

Det er tungt å være i et forhold med folk som sliter fysisk som psykisk. Kanskje han trenger litt plass for å klare å stå i det. Det er viktig at du gir han det samtidig som du jobber med deg selv. 

Anonymkode: 411af...b19

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

jeg er veldig usikker og trenger bekreftelser. Kjæresten blir lei av det, og mener jeg ikke tror på han, eller stoler på han. Du må snakke med profesjonelle, sier han. Det sårer meg at han ikke bare kan gi litt ekstra bekreftelser istedet, og ikke bruke at jeg er en utrygg person mot meg.

Har du skrevet om noe lignende før? Spesielt dette med å bruke usikkerheten din mot deg virker kjent.

 

Men du? Han har helt rett i at det er bedre å snakke med profesjonelle enn at han skal fikse alt ved å bekrefte alt du gjør og sier. For det første; "bare litt ekstra bekreftelser" hjelper bare en liten stund. Og kanskje ikke da heller. Samboeren min fortalte for litt siden om en vokalist i et kjent band som tok sitt eget liv for noen år siden. (Kan det være noe med Freddie han hette? Ikke min musikksmak, og så er jeg dårlig på navn🤦‍♀️) Han hadde kone (og barn?), kunne tjene til livets opphold og litt til ved å synge og lage sanger, og hadde tusenvis av fans. Holdt til og med en konsert kort tid før selvmordet. Man skulle jo tro at han fikk de bekreftelsene han trengte, sant? Likevel hadde han det så vondt inni seg at han ikke orket å leve. Familie og venner ante ingenting om det.

 

For det andre; vi kan ikke være psykolog, eller annen profesjonell hjelp for våre nærmeste. Vi er for emosjonelt involverte i hverandre, det blir for nært. Og de færreste av oss har faglig kunnskap om psyken. Det er jo derfor man går til en lege når man har brukket armen, ikke til mamma eller kjæresten. (Med mindre man da har en mor eller kjæreste som faktisk er lege.) Det samme er det med psykiske problemer.

 

For det tredje; siden bekreftelser hjelper bare akkurat der og da, blir jobben med å gi litt ekstra bekreftelser omtrent som å fylle Grand Canyon med vann ved å bruke en hageslange. Det blir en umulig jobb for en kjæreste. Det som vil skje, er at han føler seg dømt til å mislykkes hele tiden, fordi det behovet for litt mer bekreftelser alltid er der. Han vil til slutt føle seg utilstrekkelig, for det blir jo aldri bra nok, samme hva han gjør. Når det kommer så langt, er han tom for trygghet og bekreftelser å gi, da vil han trenge bekreftelser selv.

 

For det fjerde, din indre trygghet eller utrygghet er det faktisk bare du som kan gjøre noe med. En terapeut, psykolog eller lignende kan hjelpe deg på veien. En kjæreste kan være støtte og trygghet i hverdagen, etter dennes evne. Og jeg sier ikke at du må tåle å leve uten bekreftelser fra andre. Litt bekreftelse og å føle seg sett og inkludert i flokken har vi alle behov for. Vi er tross alt flokkdyr. Men selve jobben med å bli trygg på, og akseptere seg selv, er noe ingen andre enn oss selv kan gjøre. 

Jeg er faktisk på vei i den prosessen selv. Har vært deprimert en stund, og søkt hjelp nå i sommer. Jeg har noen traumer jeg må jobbe meg gjennom. Mobbing i barndomsårene, blant annet. Det vil bli hardt, men forhåpentligvis vil jeg klare å gjøre det jeg må for å bli trygg på meg selv.

Anonymkode: 30525...176

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Har du skrevet om noe lignende før? Spesielt dette med å bruke usikkerheten din mot deg virker kjent.

 

Men du? Han har helt rett i at det er bedre å snakke med profesjonelle enn at han skal fikse alt ved å bekrefte alt du gjør og sier. For det første; "bare litt ekstra bekreftelser" hjelper bare en liten stund. Og kanskje ikke da heller. Samboeren min fortalte for litt siden om en vokalist i et kjent band som tok sitt eget liv for noen år siden. (Kan det være noe med Freddie han hette? Ikke min musikksmak, og så er jeg dårlig på navn🤦‍♀️) Han hadde kone (og barn?), kunne tjene til livets opphold og litt til ved å synge og lage sanger, og hadde tusenvis av fans. Holdt til og med en konsert kort tid før selvmordet. Man skulle jo tro at han fikk de bekreftelsene han trengte, sant? Likevel hadde han det så vondt inni seg at han ikke orket å leve. Familie og venner ante ingenting om det.

 

For det andre; vi kan ikke være psykolog, eller annen profesjonell hjelp for våre nærmeste. Vi er for emosjonelt involverte i hverandre, det blir for nært. Og de færreste av oss har faglig kunnskap om psyken. Det er jo derfor man går til en lege når man har brukket armen, ikke til mamma eller kjæresten. (Med mindre man da har en mor eller kjæreste som faktisk er lege.) Det samme er det med psykiske problemer.

 

For det tredje; siden bekreftelser hjelper bare akkurat der og da, blir jobben med å gi litt ekstra bekreftelser omtrent som å fylle Grand Canyon med vann ved å bruke en hageslange. Det blir en umulig jobb for en kjæreste. Det som vil skje, er at han føler seg dømt til å mislykkes hele tiden, fordi det behovet for litt mer bekreftelser alltid er der. Han vil til slutt føle seg utilstrekkelig, for det blir jo aldri bra nok, samme hva han gjør. Når det kommer så langt, er han tom for trygghet og bekreftelser å gi, da vil han trenge bekreftelser selv.

 

For det fjerde, din indre trygghet eller utrygghet er det faktisk bare du som kan gjøre noe med. En terapeut, psykolog eller lignende kan hjelpe deg på veien. En kjæreste kan være støtte og trygghet i hverdagen, etter dennes evne. Og jeg sier ikke at du må tåle å leve uten bekreftelser fra andre. Litt bekreftelse og å føle seg sett og inkludert i flokken har vi alle behov for. Vi er tross alt flokkdyr. Men selve jobben med å bli trygg på, og akseptere seg selv, er noe ingen andre enn oss selv kan gjøre. 

Jeg er faktisk på vei i den prosessen selv. Har vært deprimert en stund, og søkt hjelp nå i sommer. Jeg har noen traumer jeg må jobbe meg gjennom. Mobbing i barndomsårene, blant annet. Det vil bli hardt, men forhåpentligvis vil jeg klare å gjøre det jeg må for å bli trygg på meg selv.

Anonymkode: 30525...176

Kloke ord!

Anonymkode: 411af...b19

[AnonymBruker]

Depresjon SELV OM du er i et forhold? Denne skjønner jeg ikke. Det er jo langt flere ting å være deprimert over i et forhold enn når man er singel.

Anonymkode: 42ea6...644