Ønsker ikke være tante eller søster i stor skala

[AnonymBruker]

Inspirert  av tråden om hun som ikke ønsker å være mor…Jeg har en samvittighet svart som natten, siden jeg ikke ønsker samme kontakt som andre ønsker. Et par venner og familie kontakter meg hele tiden. Jeg er syk og sliter med meg selv, både fysisk og psykisk. Sover minimalt, og klarer så vidt den lille deltidsstillingen min. Alle vet hvordan jeg har det, men det hjelper ikke. Føler meg dårlig uansett om jeg sier nei og. Er eneste løsning for en friskere hverdag å flytte langt bort?🥺Beklager utbrudd. Bare gruer meg til ATTER et besøk etter at jeg kommer ut fra sykehuset i dag🥲

Anonymkode: 03a0f...e80

[AnonymBruker]

Du må begynne å tenke over hva DU vil. Om du virkelig ikke har lyst på besøk, så må du faktisk øve deg på å si det.

Som du skriver; du føler deg dårlig uansett om du sier nei, men du må øve deg på det. 

Du må sette grenser for deg selv om du er så dårlig som du skriver at du er. Begynn å stå opp for deg selv og dine behov. 

Anonymkode: 968d1...dae

[anon01]

Det blir ingen endringer i livet om man faktisk ikke endrer noe. 

[AnonymBruker]

«Hei. Jeg vet vi avtalte besøk etter sykehuset i dag, men jeg er faktisk for dårlig. Ser dere senere.  -ts»

Og så trykker du send. 

Anonymkode: 7ce75...55a

[Olaug Olsen]

Du kan jo f.eks si at du vil gjerne ha besøk, men at du ikke orker at de tar med barna?

[AnonymBruker]

Olaug Olsen skrev (14 minutter siden):

Du kan jo f.eks si at du vil gjerne ha besøk, men at du ikke orker at de tar med barna?

Barna er helt nydelige; rolige og greie. Skulle gjerne treft de uten de voksne, men det går ikke. Mine søsken og foreldre nærmest blånekter for at jeg er syk, og inviterer seg selv i hytt og pine. Jeg kastet opp i hele går kveld, og huset ser ikke ut😌Sov 2 timer i natt. Ble litt feil at jeg skrev at jeg ikke vil være tante, jeg er bare for dårlig🙈Prøver å sette grenser men blir stadig innvadert🥲

Anonymkode: 03a0f...e80

[AnonymBruker]

Dette høres veldig rart ut, at voksne mennesker ikke respekterer andres ønsker. Jeg føler det er helt innafor og si «jeg orker ikke idag» til både venner og familie, uten at noen skal rynke på nesa. Kan du sende en melding: «Jeg er i en litt vanskelig periode nå, hvor jeg trenger litt mer ro og fred. Derfor vil jeg ta noen uker med eget selskap, og kan si ifra når jeg er klar for og treffes igjen. Ser frem til og se dere senere!»? Og du åpner ikke døra etter det.

Men er det de voksne som er problemet? Heller enn barna? Noen ganger kan det være det for meg som kronisk syk. Det krever mer og sosialisere med voksne, holde en samtale osv. Så jeg spør ofte om barna vil komme over, og da kan vi se film, tegne, slappe av og være sammen, uten noe press fra andre. Barna er ofte veldig forståelsesfulle, og er rolige, samt det er hyggelig og ha selskap noen timer. Vet ikke om det er et alternativ for deg  

Anonymkode: ad0f4...39b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Inspirert  av tråden om hun som ikke ønsker å være mor…Jeg har en samvittighet svart som natten, siden jeg ikke ønsker samme kontakt som andre ønsker. Et par venner og familie kontakter meg hele tiden. Jeg er syk og sliter med meg selv, både fysisk og psykisk. Sover minimalt, og klarer så vidt den lille deltidsstillingen min. Alle vet hvordan jeg har det, men det hjelper ikke. Føler meg dårlig uansett om jeg sier nei og. Er eneste løsning for en friskere hverdag å flytte langt bort?🥺Beklager utbrudd. Bare gruer meg til ATTER et besøk etter at jeg kommer ut fra sykehuset i dag🥲

Anonymkode: 03a0f...e80

Det er helt innafor å si at man ikke ønsker. Jeg er søster, tante, mor og venninne, og jeg ville selvfølgelig respektert at du ikke ønsket besøk. Jeg hadde ikke ønsket å presse meg på hvis jeg visste at det gjorde deg dårligere.

Hvis du har sagt i fra, og de ikke tror på deg, så må du være tydeligere. Ikke lukk opp når de dukker opp evt. Hvis de ikke kan respektere at du trenger tid for deg selv, så fortjener de heller ikke å få komme på besøk. 

Anonymkode: 6524a...98f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Dette høres veldig rart ut, at voksne mennesker ikke respekterer andres ønsker. Jeg føler det er helt innafor og si «jeg orker ikke idag» til både venner og familie, uten at noen skal rynke på nesa. Kan du sende en melding: «Jeg er i en litt vanskelig periode nå, hvor jeg trenger litt mer ro og fred. Derfor vil jeg ta noen uker med eget selskap, og kan si ifra når jeg er klar for og treffes igjen. Ser frem til og se dere senere!»? Og du åpner ikke døra etter det.

Men er det de voksne som er problemet? Heller enn barna? Noen ganger kan det være det for meg som kronisk syk. Det krever mer og sosialisere med voksne, holde en samtale osv. Så jeg spør ofte om barna vil komme over, og da kan vi se film, tegne, slappe av og være sammen, uten noe press fra andre. Barna er ofte veldig forståelsesfulle, og er rolige, samt det er hyggelig og ha selskap noen timer. Vet ikke om det er et alternativ for deg  

Anonymkode: ad0f4...39b

Det hadde vært det beste, men de bor litt unna og må kjøres. Så de voksne er alltid med. Den ene gangen vi var alene(resten var på shopping) så vi på film, pratet litt og spiste. De er 8 og 11 år, og veldig rolige.De kommer ikke med stikk mot meg, og jeg slapper av med de. Pleier å bli kvalm og få fysiske(større) smerter i samvær med de voksne🙈Helt jævlig å skrive dette😵‍💫

Anonymkode: 03a0f...e80

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det er helt innafor å si at man ikke ønsker. Jeg er søster, tante, mor og venninne, og jeg ville selvfølgelig respektert at du ikke ønsket besøk. Jeg hadde ikke ønsket å presse meg på hvis jeg visste at det gjorde deg dårligere.

Hvis du har sagt i fra, og de ikke tror på deg, så må du være tydeligere. Ikke lukk opp når de dukker opp evt. Hvis de ikke kan respektere at du trenger tid for deg selv, så fortjener de heller ikke å få komme på besøk. 

Anonymkode: 6524a...98f

Takk🥰

Anonymkode: 03a0f...e80

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det er helt innafor å si at man ikke ønsker. Jeg er søster, tante, mor og venninne, og jeg ville selvfølgelig respektert at du ikke ønsket besøk. Jeg hadde ikke ønsket å presse meg på hvis jeg visste at det gjorde deg dårligere.

Hvis du har sagt i fra, og de ikke tror på deg, så må du være tydeligere. Ikke lukk opp når de dukker opp evt. Hvis de ikke kan respektere at du trenger tid for deg selv, så fortjener de heller ikke å få komme på besøk. 

Anonymkode: 6524a...98f

Jeg sa nei flere ganger, i en periode(kanskje et par år). Men følte meg like jævlig som nå😩🥺😒

Anonymkode: 03a0f...e80

[AnonymBruker]

Høres ut som din søster og foreldre er giftige mennesker. Tror de ikke på at du er syk? Selv om du kommer rett fra sykehuset? Noe er galt med disse menneskene, og du bør absolutt begrense kontakten med de. 

Er det mulighet for at du kan treffe barna andre steder, feks på kino eller lignende, der du ikke trenger å omgås de voksne?

Anonymkode: db126...2f6

[AnonymBruker]

En annen ting, hvis de insisterer på å komme på besøk selv om du har sagt nei, så la de komme, la de se rotet, la de lage kaffe selv og si at du må legge deg nedpå fordi du er dårlig. Noen mennesker forstår ikke psykisk sykdom, men om de SER at du ser helt dradd ut, usminket, bustete hår osv, så KAN det være det når inn til de. Må du kaste opp, la døren stå åpen slik at de hører deg kaste opp. 

 

Anonymkode: db126...2f6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

En annen ting, hvis de insisterer på å komme på besøk selv om du har sagt nei, så la de komme, la de se rotet, la de lage kaffe selv og si at du må legge deg nedpå fordi du er dårlig. Noen mennesker forstår ikke psykisk sykdom, men om de SER at du ser helt dradd ut, usminket, bustete hår osv, så KAN det være det når inn til de. Må du kaste opp, la døren stå åpen slik at de hører deg kaste opp. 

 

Anonymkode: db126...2f6

Akkurat dette sier terapeuten min og! og jeg planlegger å gjøre det-for første gang. Vanligvis vasker jeg, handler inn mat(bruker penger på mat jeg selv ikke kan spise), tar smertestillende og kvalmestillende som holder meg oppe😣

Anonymkode: 03a0f...e80

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

En annen ting, hvis de insisterer på å komme på besøk selv om du har sagt nei, så la de komme, la de se rotet, la de lage kaffe selv og si at du må legge deg nedpå fordi du er dårlig. Noen mennesker forstår ikke psykisk sykdom, men om de SER at du ser helt dradd ut, usminket, bustete hår osv, så KAN det være det når inn til de. Må du kaste opp, la døren stå åpen slik at de hører deg kaste opp. 

 

Anonymkode: db126...2f6

Nb psyken er en del av dette; har fysiske hemmende tilstander som ødelegger livet. Får lindrende behandling på sykehuset. De tror nok jeg lyver om det😩😏

Anonymkode: 03a0f...e80

[AnonymBruker]

Jeg tror det er foreldrene til barna  som er de egentlige  syke her. Med at de er giftige og intense og projiserer  stresset  sitt over på deg som igjen får deg til å føle seg syk.

Etter at jeg begynte å sette grenser for meg selv ble jeg helt frisk. Men det krever jobbing for å opprettholde  disse grensene. Siden de ellers oppleves meget invaderende og sarkastiske og utfordrer konstant mine sunne grenser.Gaslighting de luxe.

Slike mennesker trenger en som spiller den rollen de tror de kan si hva som helst til. Så distanserer man seg og de responderer med å sykeliggjør en og-  ja ja du får se om formen tillater det  og ja hen er sikkert syk osv. Jeg bare trekker på skuldrene lever mitt gode liv og kjenner det ikke en plass. Jeg har det bedre enn noensinne.

Anonymkode: ac391...8bc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Akkurat dette sier terapeuten min og! og jeg planlegger å gjøre det-for første gang. Vanligvis vasker jeg, handler inn mat(bruker penger på mat jeg selv ikke kan spise), tar smertestillende og kvalmestillende som holder meg oppe😣

Anonymkode: 03a0f...e80

Det er det som er vanskelig med psykisk sykdom, man blir litt for flink til å skjule sykdommen fordi man tar seg sammen de korte øyeblikkene man er rundt andre mennesker. 

Høres ut som de trenger en ordentlig wake up call! Selv om jeg tror at de aldri helt vil forstå hvordan det er å være psykisk syk, så vil det garantert oppleves som ubehagelig for dem å komme på besøk i en rotete og skitten leilighet, der verten selv er uopplagt og kledd "slaskete". Bare stå i det!

 

Anonymkode: db126...2f6

[AnonymBruker]

Det er både fysisk og psykisk sykdom, som trigger hverandre. Vanskelig å karakterisere familie som “giftige”, da jeg trolig har blitt veldig sensitiv rundt egen helse, og har en følelse av å være totalt verdiløs, både i familien og samfunnet. Jeg har lite nære venner, og synes det er vanskelig å kutte dem. Men fikk meg en støkk hos smertelegen i dag, som skal sette meg på epileppsi-medisiner, der jeg ikke kan kjøre bil på en stund, og IKKE kan ta vival eller sobril, som er egentlig veldig nødvendig en del ganger. Som når vi kun er voksne som treffes. Aner ikke hvordan det skal gå når jeg mister de”krykkene” som har bært meg gjennom dette. Det er så ille at jeg vurderer å flytte langt bort. Immunforsvaret mitt kollapser langsomt, og legene mener det i hovedsak er den stressede kroppen som forårsaker dette. Jeg føler meg litt som en fange i eget hjem. Aner for eks ikke når de har tenkt å dukke opp i dag/kveld. Jeg er utmattet etter søvnmangel og sykehus, og ønsker å legge meg tidlig. Skal lese om igjen svarene her; mye fornuftig💚💚💚tusen takk.Ps det ser ikke ut her😁

Anonymkode: 03a0f...e80

[AnonymBruker]

De dukker vel ikke opp om du sier du kaster opp?

Jeg ville vært ærlig jeg.

»Tar gjerne imot besøk av barna iblant etter avtale om dere skal på handletur eller noe - men det blir for slitsomt med dere alle». 

Anonymkode: cc067...a51

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det er både fysisk og psykisk sykdom, som trigger hverandre. Vanskelig å karakterisere familie som “giftige”, da jeg trolig har blitt veldig sensitiv rundt egen helse, og har en følelse av å være totalt verdiløs, både i familien og samfunnet. Jeg har lite nære venner, og synes det er vanskelig å kutte dem. Men fikk meg en støkk hos smertelegen i dag, som skal sette meg på epileppsi-medisiner, der jeg ikke kan kjøre bil på en stund, og IKKE kan ta vival eller sobril, som er egentlig veldig nødvendig en del ganger. Som når vi kun er voksne som treffes. Aner ikke hvordan det skal gå når jeg mister de”krykkene” som har bært meg gjennom dette. Det er så ille at jeg vurderer å flytte langt bort. Immunforsvaret mitt kollapser langsomt, og legene mener det i hovedsak er den stressede kroppen som forårsaker dette. Jeg føler meg litt som en fange i eget hjem. Aner for eks ikke når de har tenkt å dukke opp i dag/kveld. Jeg er utmattet etter søvnmangel og sykehus, og ønsker å legge meg tidlig. Skal lese om igjen svarene her; mye fornuftig💚💚💚tusen takk.Ps det ser ikke ut her😁

Anonymkode: 03a0f...e80

Kjære deg du må markere grenser. 

Jeg pleier å si "det ser ikke ut her" Selvsagt har jeg det helt ok her utifra egen dømmekraft - og den er helt ok. Men gjentar gjerne en hvit løgn  for å "slippe dem"

Du må få noen andre enn dem til å bekrefte deg .Når du får et liv utenfor dem vil de lure på hvor du henter din indre styrke og vitalitet fra.

 

Anonymkode: ac391...8bc