Er det vanlig for adopterte barn å føle sterkt at "noe ikke stemmer?"

[AnonymBruker]

Tenker på de som får vite sannheten relativt sent, som slutten av tenårene eller senere. Er det vanlig å kjenne sterkt på en følelse av det? Selv om man skulle ligne både fysisk og i lynne/personlighet?

Anonymkode: c2390...cb6

[AnonymBruker]

Er det vanlig at man ikke får vite det? Trodde adoptivforeldre ble nærmest pålagt å fortelle det tidligst mulig for lenge siden. Jeg er født i 1970 og adoptert, og foreldrene mine ble fortalt det allerede på den tiden. Om de ikke hadde sagt det, så hadde i alle fall ting falt på plass når jeg til slutt fikk vite det, for en dårligere match skal man lete lenge etter.

Anonymkode: 2fdce...8a9

[AnonymBruker]

Jeg tror det er vanlig at tenåringer føler sterkt at noe ikke stemmer uavhengig om de er adoptert eller ikke. 

Anonymkode: 7168a...0e7

[Olaug Olsen]

Du kan se filmen "Lion" av Garth Davis.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg tror det er vanlig at tenåringer føler sterkt at noe ikke stemmer uavhengig om de er adoptert eller ikke. 

Anonymkode: 7168a...0e7

Det har du helt rett i! Tror en prosent av barn i tenårene føler at foreldrene er ok. Husker mine foreldre ble som alien, jeg kunne ikke forstå at jeg var avkommet til to så teite folk, følte meg som en helt annen person enn de😅

 

Ts, vi blir ofte formet av miljø mer enn arv, men så klart, når man får vite at man er adoptert så sent, så vil man nok tenke mye på om man ligner mer på de biologiske foreldrene, om man hadde hatt mer til felles med de? Om man hadde følt seg mer «hel» om man vokste opp med de? Veldig naturlige tanker tror jeg…. Vi mennesker har et lite behov for å se noen i øynene og kjenne oss igjen, følelsen av å høre til  

Anonymkode: c9a9a...4af

[AnonymBruker]

Jeg leste en undersøkelse for noen år siden. Iht adopterte og prøverør barn. Så taklet de det bedre å vite det hele veien. Enn å få vite det som nesten voksen. 

Noen av de som fikk vite som nesten voksen kunne bli sinna på foreldrene, og noen brøt kontakten med dem. Fordi de var servert en alvorlig livsløgn.

Er tante til to prøverørsbarn. Og de har visst det siden de spurte om hvordan de kom til  verden, da de var små. De har reflektert lite over det igjennom oppveksten. Pappa har vært Pappa hele veien 

Anonymkode: 38ce3...abc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Det har du helt rett i! Tror en prosent av barn i tenårene føler at foreldrene er ok. Husker mine foreldre ble som alien, jeg kunne ikke forstå at jeg var avkommet til to så teite folk, følte meg som en helt annen person enn de😅

 

Ts, vi blir ofte formet av miljø mer enn arv, men så klart, når man får vite at man er adoptert så sent, så vil man nok tenke mye på om man ligner mer på de biologiske foreldrene, om man hadde hatt mer til felles med de? Om man hadde følt seg mer «hel» om man vokste opp med de? Veldig naturlige tanker tror jeg…. Vi mennesker har et lite behov for å se noen i øynene og kjenne oss igjen, følelsen av å høre til  

Anonymkode: c9a9a...4af

Det har jeg da alltid lurt på, selv om jeg fikk vite det så tidlig at jeg ikke husker at de sa det. Og jeg er mye likere min biologiske mor enn min adoptivmor. Jeg finnes faktisk ikke lik min adoptivmor i det hele tatt.

Anonymkode: 2fdce...8a9