Tungt å si det men.. ønsker ikke å være mor lenger

[AnonymBruker]

Ja dere hørte rett.. jeg ønsker ikke å være mor lenger. Jeg elsker barnet mitt på 3 år men plutselig har mor knappen skrudd seg av..

jeg blir så misunnelig på barnefar som bare har annen ver helg og vis han blir syk så må jeg ta over den helgen også… tror ikke han ønsker mer samvær heller pga jobb osv..

nå gleder jeg meg nesten bare til helgene hun skal til far for jeg er så utslitt.. før så passet mine foreldre på henne i helgene eller en dag i uken, men etter vert har de gitt opp, og jeg føler meg så alene.. prøver å prioterere kjæresten min som jeg har snart vert med i 1 år og barnet mitt samtidig. 
 

nå vet jeg at fleste vil kalle meg uansvarlig og at barnet kommer først, noe jeg vet, men jeg har aldri møtt en mann som han jeg er sammen med nå, første mannen som faktisk har brydd seg og hører på meg.. jeg tror jeg har også savnet og føle meg spesiell og elsket av en annen en bare barnet mitt..

det funket  ikke mellom meg og barnefaren så jeg gikk alene hele graviteten og følte meg alene og var lei meg ofte, og angret at jeg valgte å få barn i så tidlig alder som 20 år..

 

Anonymkode: f17e2...f4e

[AnonymBruker]

Så leit å lese hvordan du har det❤️

Jeg vil anbefale deg å ta en prat med helsesøster om dette. Kanskje du kan søke om avlastningshjem? 

Anonymkode: 8bd81...447

[AnonymBruker]

Uff føler med deg ❤️ det er ikke lett når man har det sånn

Anonymkode: 5e8e1...111

[AnonymBruker]

Det er viktigere med kjæresten enn med barnet? Ja vel. Det sier jo mye om deg. 

Anonymkode: c924d...a53

[Alauda]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Ja dere hørte rett.. jeg ønsker ikke å være mor lenger. Jeg elsker barnet mitt på 3 år men plutselig har mor knappen skrudd seg av..

jeg blir så misunnelig på barnefar som bare har annen ver helg og vis han blir syk så må jeg ta over den helgen også… tror ikke han ønsker mer samvær heller pga jobb osv..

nå gleder jeg meg nesten bare til helgene hun skal til far for jeg er så utslitt.. før så passet mine foreldre på henne i helgene eller en dag i uken, men etter vert har de gitt opp, og jeg føler meg så alene.. prøver å prioterere kjæresten min som jeg har snart vert med i 1 år og barnet mitt samtidig. 
 

nå vet jeg at fleste vil kalle meg uansvarlig og at barnet kommer først, noe jeg vet, men jeg har aldri møtt en mann som han jeg er sammen med nå, første mannen som faktisk har brydd seg og hører på meg.. jeg tror jeg har også savnet og føle meg spesiell og elsket av en annen en bare barnet mitt..

det funket  ikke mellom meg og barnefaren så jeg gikk alene hele graviteten og følte meg alene og var lei meg ofte, og angret at jeg valgte å få barn i så tidlig alder som 20 år..

 

Anonymkode: f17e2...f4e

Må være trist å ha det sånn, både for barnet og deg. Tenker i retning av at det ikke er helt friskt. Støtter forslaget om å oppsøke helsestasjon eller fastlege.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er viktigere med kjæresten enn med barnet? Ja vel. Det sier jo mye om deg. 

Anonymkode: c924d...a53

Jeg sier ikke at kjæresten er viktigere eller mindre viktig.. ikke skriv ting som du ikke har peiling på hvordan det føles.. 

Anonymkode: f17e2...f4e

[AnonymBruker]

Kan du være deprimert?

Anonymkode: 88c14...f4f

[Hannah80]

Det er nok ingen trøst Ts, men det er mange som sliter med de samme tankene og følelsene som deg. Men det prates ikke om. ❤️

[AnonymBruker]

Jeg skjønner så godt følelsen . Jeg sendte ungen min bort til familie hele tiden i alle år . Det endret seg når barnet var ca 11 år . Da kjente jeg . Nå er det nok jeg må ta ansvar selv .  Å skape ett hjem for datteren min . 

Anonymkode: 0eb16...16e

[AnonymBruker]

Du må søke hjelp, og ta i mot hjelp! Det er jo veldig trist at verken du eller far vil ha barnet. Hvorfor har foreldrene dine gitt opp å passe barnet? Har det spesielle utfordringer?

Anonymkode: 4bea4...391

[AnonymBruker]

Det er tøft å få barn i den alderen der alle andre flyr ut på byen, studerer, osv. osv. Ikke vær så hard mot deg selv, det er naturlig å sørge over at livet ikke ble helt som man hadde tenkt.

Anonymkode: d9658...b1d

[AnonymBruker]

Ta kontakt med barnefar, og spør om han vil overta barnet, så kan du selv ha samvær i helgene. Kanskje barnefar er mer glad i barnet enn hva du er. Det blir lettere for han om han får spillerom som barneopprager. Så kan du utforske kjærlighetslivet ditt. Er dette en normal pike, eller er det en sykdom inne i bildet? Asperger, ADHD eller annet som går utover samspillet?

Anonymkode: 9de1c...dd3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg skjønner så godt følelsen . Jeg sendte ungen min bort til familie hele tiden i alle år . Det endret seg når barnet var ca 11 år . Da kjente jeg . Nå er det nok jeg må ta ansvar selv .  Å skape ett hjem for datteren min . 

Anonymkode: 0eb16...16e

Jeg kunne gå en hel sommer uten å se ungen min , to mnd . Det var vondt .  Jeg følte meg som en dårlig mor . 

Anonymkode: 0eb16...16e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg kunne gå en hel sommer uten å se ungen min , to mnd . Det var vondt .  Jeg følte meg som en dårlig mor . 

Anonymkode: 0eb16...16e

Men jeg har tatt ansvar nå. Nå har jeg aldri avlastningen lenger. Litt slitsomt men det går.  

Anonymkode: 0eb16...16e

[AnonymBruker]

Hvordan er livssituasjonen din ellers? Full jobb? Frisk? Er barnet i barnehage? Bra bolig? Ok økonomi? Spør fordi det noen ganger kan være den samlede situasjonen som sliter deg ut, hvis du har mange daglige bekymringer.

Anonymkode: 4bea4...391

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du må søke hjelp, og ta i mot hjelp! Det er jo veldig trist at verken du eller far vil ha barnet. Hvorfor har foreldrene dine gitt opp å passe barnet? Har det spesielle utfordringer?

Anonymkode: 4bea4...391

Tror foreldre fikk nokk eller ikke orker å passe på mer. Noe som også vil bli vanskelig for meg etterhvert. Og de mener at det er dårlig ide med avlasting for da vil barnevernet ta barnet fra meg.. jeg Vet jo ikke hva jeg skal gjøre..

Anonymkode: f17e2...f4e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

før så passet mine foreldre på henne i helgene eller en dag i uken, men etter vert har de gitt opp

De har gitt opp? Har barnet ditt noen ekstra utfordringer kanskje som gjør at det er ekstra slitsomt for deg å ha henne? Søk hjelp. Snakk gjerne med fastlege i første omgang, det kan være du de deprimert.

Anonymkode: 348f3...a89

[Mezzosoprena]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Ja dere hørte rett.. jeg ønsker ikke å være mor lenger. Jeg elsker barnet mitt på 3 år men plutselig har mor knappen skrudd seg av..

jeg blir så misunnelig på barnefar som bare har annen ver helg og vis han blir syk så må jeg ta over den helgen også… tror ikke han ønsker mer samvær heller pga jobb osv..

nå gleder jeg meg nesten bare til helgene hun skal til far for jeg er så utslitt.. før så passet mine foreldre på henne i helgene eller en dag i uken, men etter vert har de gitt opp, og jeg føler meg så alene.. prøver å prioterere kjæresten min som jeg har snart vert med i 1 år og barnet mitt samtidig. 
 

nå vet jeg at fleste vil kalle meg uansvarlig og at barnet kommer først, noe jeg vet, men jeg har aldri møtt en mann som han jeg er sammen med nå, første mannen som faktisk har brydd seg og hører på meg.. jeg tror jeg har også savnet og føle meg spesiell og elsket av en annen en bare barnet mitt..

det funket  ikke mellom meg og barnefaren så jeg gikk alene hele graviteten og følte meg alene og var lei meg ofte, og angret at jeg valgte å få barn i så tidlig alder som 20 år..

 

Anonymkode: f17e2...f4e

Dette høres ut som depresjon, du må ta kontakt med fastlege. 

Men du skriver at foreldrene dine har gitt opp... Hvorfor? Har barnet spesielle utfordringer, eller hva er grunnen til at de har gitt opp?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg kunne gå en hel sommer uten å se ungen min , to mnd . Det var vondt .  Jeg følte meg som en dårlig mor . 

Anonymkode: 0eb16...16e

Har også dårlig samvittighet for at jeg ikke savnet henne da hun var 3 uker hos faren.. og hos besteforeldrene.. føler meg også som en dårlig mor for det..   

Anonymkode: f17e2...f4e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Tror foreldre fikk nokk eller ikke orker å passe på mer. Noe som også vil bli vanskelig for meg etterhvert. Og de mener at det er dårlig ide med avlasting for da vil barnevernet ta barnet fra meg.. jeg Vet jo ikke hva jeg skal gjøre..

Anonymkode: f17e2...f4e

Hvis BV er inne i bildet er det kanskje dette som gjør deg deppa og oppgitt. Du har sittet i møte og blitt trakassert så det holder tenker jeg. De har vippet deg av pinnen. Om du rigger deg for seier med jobb, bøker i bokhyllen, advokat, fet bil og andre suksessmarkører, så tenker jeg du kommer deg ut av den onde tankesirkelen. Ta på noe pent neste gang de kommer innom, og vis dem verdens beste mamma. Du må ikke la deg knekke. Vis dem hvem som er sjefen og fikser sakene. Dette klarer du!

Anonymkode: 9de1c...dd3