Jeg sa klart i fra til henne før vi ble samboer

[AnonymBruker]

Jeg sa klart i fra til henne at "jeg elsker jobben min, og vil satse på det. Det er flere ukers turnus. Jeg vil forsikre meg at det ikke blir problem for deg hvis vi får barn, fordi det kan være tøft." 

Hun bekreftet at det ikke vil bli noe problem. 

Nå har vi småbarn og hun maser stadig at det blir slitsomt hvis jeg blir borte og at jeg må bytte jobb.  At jeg ikke forstår hennes følelser. 

Men jeg sa jo klart i fra at jeg elsker yrket mitt.  Hva tenker dere om situasjonen? 

 

Anonymkode: 268a2...d24

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg sa klart i fra til henne at "jeg elsker jobben min, og vil satse på det. Det er flere ukers turnus. Jeg vil forsikre meg at det ikke blir problem for deg hvis vi får barn, fordi det kan være tøft." 

Hun bekreftet at det ikke vil bli noe problem. 

Nå har vi småbarn og hun maser stadig at det blir slitsomt hvis jeg blir borte og at jeg må bytte jobb.  At jeg ikke forstår hennes følelser. 

Men jeg sa jo klart i fra at jeg elsker yrket mitt.  Hva tenker dere om situasjonen? 

 

Anonymkode: 268a2...d24

Jeg tenker at jeg aldri ville fått barn med deg, og at hun valgte totalt feil.

Anonymkode: ccd97...4c2

[AnonymBruker]

Ingen kan forutse hvordan livet med barn blir, det kan gå greit og det kan bli så slitsomt at man nermest ikke takler det. Dine barn er ditt ansvar også.

Anonymkode: 1629f...419

[AnonymBruker]

Du har satt et liv til verden, så ta vare på det og ikke deg selv. 

Anonymkode: e5bc4...455

[Raven.Writingdesk]

At ingen kan forberede seg godt nok på å få små barn uansett hvor mye de tror de klarer det. Ingen vet egentlig hva de «signed up for». Jeg kan si at jeg skal løpe et ultramaraton, trene til det og være overbevist om at det går bra, men det er kun når jeg først er midt i det  jeg kan virkelig vite om jeg klarer det eller ikke.

Og: Det er lov å endre mening.

Hun har lov til å si: «jeg tok feil, det fungerer ikke akkurat nå». Da er det opp til deg om du vil ta hensyn til det eller ikke.

 

 

Endret 7. august 2022 av Raven.Writingdesk

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg sa klart i fra til henne at "jeg elsker jobben min, og vil satse på det. Det er flere ukers turnus. Jeg vil forsikre meg at det ikke blir problem for deg hvis vi får barn, fordi det kan være tøft." 

Hun bekreftet at det ikke vil bli noe problem. 

Nå har vi småbarn og hun maser stadig at det blir slitsomt hvis jeg blir borte og at jeg må bytte jobb.  At jeg ikke forstår hennes følelser. 

Men jeg sa jo klart i fra at jeg elsker yrket mitt.  Hva tenker dere om situasjonen? 

 

Anonymkode: 268a2...d24

jeg yenker at du burde forbli singel og barnløs og at hun burde sagt sayonara og fptt barn med en annen. Men nå er det for sent.

Tenker hun var for forelsket til å tenke klart

[The Words]

Jeg tenker at denne tråden er opprettet fordi "kvinnen i historien din" har opprettet en tråd om dette - men bare fra motsatt vinkel.

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er av betydning hvor mye det sliter på henne. Hvor mange barn er det snakk om? Stiller du opp max når du er hjemme? 

 

Anonymkode: 61b57...450

[AnonymBruker]

Jeg er en av dem som har en mann som er mye borte. Han ringer hjem, oftest 2 ganger i døgnet. Når han er hjemme, tar han størstedelen av matlaging, legging osv. Da får jeg større frihet enn de med menn i 8-4 jobber. Er selv oppvokst med en far som var mye borte, og var vandt med at alle rutiner endres når far kommer hjem, og når han reiser. Forstår godt at det blir for tøfft for mange. Tenker dere må ta en seriøs samtale. Kanskje kan du få endret turnus eller stilling en periode, evt få noe avlastning for henne når du er borte.

 

Anonymkode: 46199...e51

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg er en av dem som har en mann som er mye borte. Han ringer hjem, oftest 2 ganger i døgnet. Når han er hjemme, tar han størstedelen av matlaging, legging osv. Da får jeg større frihet enn de med menn i 8-4 jobber. Er selv oppvokst med en far som var mye borte, og var vandt med at alle rutiner endres når far kommer hjem, og når han reiser. Forstår godt at det blir for tøfft for mange. Tenker dere må ta en seriøs samtale. Kanskje kan du få endret turnus eller stilling en periode, evt få noe avlastning for henne når du er borte.

 

Anonymkode: 46199...e51

Takk. Du er nok den første som prøver å gi konstruktiv råd. 

Jeg startet tråden

Anonymkode: 268a2...d24

[AnonymBruker]

Jeg tenker at ja du var tydelig fra start hva du ønsket, men hun ville likevel at det skulle være der slik at sånn sett fair, men da var det ikke barn inni bildet. Det er vanskelig å forutse på forhånd hvordan livet blir med småbarn, og tenker at begge parter har et ansvar for å tilpasse livet deretter, blant annet du. Dere må finne en løsning på det sammen, kanskje du bør finne deg noe annet ett par år også evt gå tilbake til det når barnet er eldre? Evt er det mer du kan avlaste mor med når du er hjemme/fri? 

Anonymkode: 6dcba...62a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg tenker at det er av betydning hvor mye det sliter på henne. Hvor mange barn er det snakk om? Stiller du opp max når du er hjemme? 

 

Anonymkode: 61b57...450

Ja jeg stiller opp max, men hun takler ikke når jeg er borte. 

Anonymkode: 268a2...d24

[AnonymBruker]

Hun visste hva hun signa opp for ja. Da er det hun som ikke holde dealen deres. 

Anonymkode: 43842...a29

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja jeg stiller opp max, men hun takler ikke når jeg er borte. 

Anonymkode: 268a2...d24

Hva vil det si at "hun ikke takler"? 

Mange er alene med barn, hele tiden, i mange år. Så i utgangspunktet forstår jeg egentlig ikke hva som skulle være problemet. Men så kommer det an på situasjonen da. Er det mange barn, er de ekstra utfordrende, har hun selv noen ekstra utfordringer, er det andre som avlaster henne? Er hun utslitt, overveldet, lei, har hun kanskje overvurdert seg selv, eller har hun bare lyst å være en kjip bitch som ødelegger for deg?

Anonymkode: 61b57...450

[AnonymBruker]

Hei. 

Jeg vet ikke, men det høres ut som hun kanskje mangler litt forståelse/anerkjennelse for at situasjonen hennes til tider er tøff? ☺️ For meg hjelper det i alle fall når mannen viser at han anerkjenner det jeg gjør hjemme. At han setter pris på alt jeg får til og gjør for barna våre. Jeg har faktisk aldri bedt ham om å bytte jobb (han jobber 5 uker på og 5 uker av), fordi jeg ser han trives med denne livsstilen. Samtidig ser jeg mange av mennene til venninnene mine som har "landjobber", hvor utslitte, utilgjengelige eller tafatte en del av de er. Så jeg har lært meg å sette pris på situasjonen slik den er. Og jeg visste hva jeg gikk til da vi fikk barn. Likevel kunne det endret seg etterpå, selvfølgelig. Og jeg har syntes det har vært tøft, men ikke slik at jeg ønsker han skal få seg landjobb. Er heller det i rundt som må endres. Din kjæres situasjon har jo endret seg etter dere fikk barn, det ble ikke som hun hadde sett for set - det er kanskje for mye for henne?

 

Er forholdene rundt optimale da? Kan det være noe der også? Det som har skurret hos oss har vært f.eks. valg av bosted. Det er ikke noe sånt for henne også? At dere bor på et for henne upraktisk sted, dere har for mye hun må gjøre i huset/rundt huset osv. når du er borte? Alt dette har gjort meg mer irritert enn det faktum at vi har barn og han jobber borte. Så kanskje se litt på det også? ☺️

Anonymkode: 19c36...e29

[AnonymBruker]

Jeg tenker at med mindre du sa klart fra: jeg kommer til å elske jobben mer enn eventuelle barn vi får i framtiden, og alltid prioritere den før deg og familie, så valgte du veldig feil da du ble far. 

Anonymkode: 6040c...6ca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Ingen kan forutse hvordan livet med barn blir, det kan gå greit og det kan bli så slitsomt at man nermest ikke takler det. Dine barn er ditt ansvar også.

Anonymkode: 1629f...419

Dette. Hun kunne ikke vite hvor godt eller dårlig hun kom til å takle tilværelsen som periodevis alenemor.

Anonymkode: 0e30a...972

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg sa klart i fra til henne at "jeg elsker jobben min, og vil satse på det. Det er flere ukers turnus. Jeg vil forsikre meg at det ikke blir problem for deg hvis vi får barn, fordi det kan være tøft." 

Hun bekreftet at det ikke vil bli noe problem. 

Nå har vi småbarn og hun maser stadig at det blir slitsomt hvis jeg blir borte og at jeg må bytte jobb.  At jeg ikke forstår hennes følelser. 

Men jeg sa jo klart i fra at jeg elsker yrket mitt.  Hva tenker dere om situasjonen? 

 

Anonymkode: 268a2...d24

Jeg har det på samme måte med samboeren min, bare at jeg var like glad i min jobb som måtte settes på pause. Jeg ble alenemor et års tid av andre grunner. Jeg tenkte vel at da har jeg jo en mindre å rydde for, ordne for, etc. Men det er mye mer jobb å faktisk bo helt alene. Hun har deg jo når du er hjemme. 

Det kan faktisk bli verre enn hva hun har nå, men det ser hun kanskje ikke før hun bor alene. 

Anonymkode: 66975...2f7

[Lovis Fenja]

Her var dere begge veldig naive. Dere må snakke skikkelig sammen og komme opp med en løsning. Du tjener sikkert bra og da bør dere prioritere å skaffe f eks vaskehjelp og/eller barnevakt. Jeg synes ikke du skal gi opp jobben, det kommer til å gå utover forholdet deres. Men kanskje du ikke gir henne nok anerkjennelse for alt hun gjør.

Parterapi, kanskje.

[AnonymBruker]

Dere må finne en løsning slik at hun får egentid og dere får tid sammen som et par. Tror det vil løse mye av problemene dere har. 

Barnevakt, sette av tid hver uke til bare dere to, evt skaffe vaskehjelp.

Anonymkode: 56188...6f9