Å bli værende eller bli alenemor?

[AnonymBruker]

Det sitter langt inne å skrive dette og jeg kjenner at jeg er litt nervøs for å gjøre det, men jeg må lufte hodet litt. 

Jeg og samboeren min har to barn sammen på 1 og 4 år og vi har vært sammen i snart 10 år. Men jeg har lenge gått med tanker der jeg ikke vet om jeg orker mer. 

Han er en utrolig god far og leker mye med barna, men samtidig klager han mye over å være trøtt og sliten. Jeg er den som står opp med barna og får dem i barnehagen om morningene, jeg er den som tar nettene når de våkner. Han finner stadig smutthull for å gå bort å være vekke fra barna som feks å sitte lenge på do, rydde i garasjen, bare kjøre å hente noe etc.. 

De gangene vi er alene uten barna så virker han som en helt annen person. Han er kjærlig og morsom og vi har det fint sammen. Men så fort vi har barna hjemme sammen så blir han bitter igjen. Jeg forstår det ikke?! 

Jeg blir også sliten og er mye trøtt, men jeg prøver å la vær å sutre og klage ihvertfall til samboeren. Ifølge han så er alt min feil der jeg er den som ruller han ned som en gardin og gjør livet hans surt, men jeg forstår ikke den svingingen i humøret hans. 

Når vi har det fint sammen så tenker jeg at vi har det fint og at jeg ikke vil gå ifra han, men når vi er sammen hele familien og han er så sur som han er så tenker jeg på et liv alene med ungene. 

Går dette over når ungene blir eldre og mer selvstendige? Vi har det fint på mange måter, men nå er begge slitne småbarnsforeldre som ikke er flinke å støtte hverandre i den tiden vi trenger det mest... 

Noen erfaringer her? 

Anonymkode: 165f4...306

[AnonymBruker]

Du har valgt å få barn med denne mannen, da blir du. 

Anonymkode: 502b9...9ad

[AnonymBruker]

Synes du skal bli. Foreslår familievernkontoret. 

Anonymkode: 276e0...df8

[AnonymBruker]

Man er ikke seg selv i småbarnsperiode. Har du i det hele tatt pratet med ham om dette?

Anonymkode: a3f0f...5f8

[AnonymBruker]

Jeg ville tatt en skikkelig prat med mannen og fortalt hvordan du har det. Kanskje han tenker du synes alt er greit siden du ikke klager til han om at du er sliten. De jeg har snakket med sier at blir lettere etter at minste har blitt to år. Vi har selv en på 3 og en på litt over 1 og merker forskjell fra mnd til mnd at det blir lettere når minste blir litt eldre. 

Snakk med mannen og vent minst ett år før du tar en beslutning, småbarns årene er unntakstilstand. 

Anonymkode: e7639...076

[AnonymBruker]

Jeg synes du bør bli så lenge følelsene er til stedet 

Anonymkode: 92437...e90

[AnonymBruker]

Jeg synes det er helt forferdelig at han overlater alt ansvar for barna til deg. Ansvarsløs er han. Typisk sånne fedre som jobber "overtid" bare for å slippe unna familien. Fysj. 

Anonymkode: daa9c...297

[AprilLudgate]

Jeg tenker du skal si dette til ham, og at du vurderer brudd.

Så er det jo to ting å gjøre før den tid:

Han må til legen for å ta en sjekk, og dere to må på FVK og begynne derfra. 

[AnonymBruker]

Få time på familievernkontoret. 

Og husk at småbarnsperioden er ekstremt hektisk. Man lever i en boble. Men ting blir lettere, jeg lover!! 😊 

Og når barna blir eldre og mer selvstendige får dere livene deres så smått tilbake. 

Anonymkode: c50b2...393

[AnonymBruker]

Kommuniser med mannen din isteden for å klage på kvinneguiden. 

Anonymkode: b7181...c34

[AnonymBruker]

For det første - du blir ikke alenemor fordi om du velger å gå fra samboeren din. Han er fortsatt barnas far, og både han og barna har rettigheter. Han har rett til å se sine barn, som hovedregel betyr det delt omsorg. Barna har rett til å ha pappaen sin, og dele tid med han. Så her virker tankergangen din litt vel enkel.

For det andre - vi mennesker er ikke spesielt flinke til å se oss selv med andres øyne. Du mener kanskje at du tar det meste, ikke klager osv, men er det slik han opplever det? Og hvorfor trekker han seg vekk? Du er ikke den første moren som har såpass bestemte meninger om hvordan ting skal gjøres ifh til barna, at faren/mannen gir opp og trekker deg unna.

For det tredje - vis meg de småbarnsforeldre som ikke er slitne, som opplever endringer i parforholdet når barna kommer. Det er normalen. Men det er også viktig å huske på at man er ikke bare mamma og pappa, man fortsatt kvinne og mann. Kanskje dere trenger å finne løsninger som gir dere tid til å være kjærester av og til, og ikke bare foreldre?

Søk hjelp, om dere ikke klarer å finne ut av det selv. Men å tro at løsningen er å splittes opp, kan fort vise seg å være feil. Det er tøft å være alene om barna, og enda tøffere når det skal kombineres med brutt forhold og enighet om samvær, oppdragelse osv.

Anonymkode: 57d4f...7ac

[Tanuki]

43 minutter siden, AnonymBruker said:

Det sitter langt inne å skrive dette og jeg kjenner at jeg er litt nervøs for å gjøre det, men jeg må lufte hodet litt. 

Jeg og samboeren min har to barn sammen på 1 og 4 år og vi har vært sammen i snart 10 år. Men jeg har lenge gått med tanker der jeg ikke vet om jeg orker mer. 

Han er en utrolig god far og leker mye med barna, men samtidig klager han mye over å være trøtt og sliten. Jeg er den som står opp med barna og får dem i barnehagen om morningene, jeg er den som tar nettene når de våkner. Han finner stadig smutthull for å gå bort å være vekke fra barna som feks å sitte lenge på do, rydde i garasjen, bare kjøre å hente noe etc.. 

De gangene vi er alene uten barna så virker han som en helt annen person. Han er kjærlig og morsom og vi har det fint sammen. Men så fort vi har barna hjemme sammen så blir han bitter igjen. Jeg forstår det ikke?! 

Jeg blir også sliten og er mye trøtt, men jeg prøver å la vær å sutre og klage ihvertfall til samboeren. Ifølge han så er alt min feil der jeg er den som ruller han ned som en gardin og gjør livet hans surt, men jeg forstår ikke den svingingen i humøret hans. 

Når vi har det fint sammen så tenker jeg at vi har det fint og at jeg ikke vil gå ifra han, men når vi er sammen hele familien og han er så sur som han er så tenker jeg på et liv alene med ungene. 

Går dette over når ungene blir eldre og mer selvstendige? Vi har det fint på mange måter, men nå er begge slitne småbarnsforeldre som ikke er flinke å støtte hverandre i den tiden vi trenger det mest... 

Noen erfaringer her? 

Anonymkode: 165f4...306

Ts, har du fortalt alt dette til mannen?

Hvorfor mener han at du gjør livet hans surt?

Hvis han ikke vil bidra, og blir sur fordi du stiller krav så hadde jeg nok valgt å gå, om jeg var deg. Barna kommer jo til å merke den dårlige stemmningen og, hvis de ikke allerede gjør det.  

 

[Knots]

Det  blir bedre når barna blir større og mer selvstendige! 

De første årene med småbarn er unntakstilstand. Kommer man seg gjennom de første 5 årene klarer man alt sammen!

[AnonymBruker]

Det høres ut som dere trenger litt alenetid, sammen eller hver for dere. Selv om man elsker barna sine over alt på jord så er det tider hvor man trenger litt alenetid for å ikke miste seg selv fullstendig. Få hodet over vannet, kanskje en langhelg  eller noe? Jeg er 100% alenemor og et par ganger i året er barna hos besteforeldre noen dager. Da finner jeg  tilbake til meg selv, og jeg rekker å savne barna masse, en mirakelkur for en god relasjon😊 hvis han er en god far og dere fortsatt elsker hverandre så syns jeg  det er lurt å gi det litt tid. Men jeg syns det bør gå begge veier da, pleie forholdet bare dere to, men også at begge får litt tid alene til å dyrke hobbyer osv, ikke bare han.. alle sammen sammen hele tiden er veldig slitsomt. Selv om minste er ett år så trenger ikke begge foreldre være der absolutt hele tiden

Anonymkode: eb5bd...c5d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det sitter langt inne å skrive dette og jeg kjenner at jeg er litt nervøs for å gjøre det, men jeg må lufte hodet litt. 

Jeg og samboeren min har to barn sammen på 1 og 4 år og vi har vært sammen i snart 10 år. Men jeg har lenge gått med tanker der jeg ikke vet om jeg orker mer. 

Han er en utrolig god far og leker mye med barna, men samtidig klager han mye over å være trøtt og sliten. Jeg er den som står opp med barna og får dem i barnehagen om morningene, jeg er den som tar nettene når de våkner. Han finner stadig smutthull for å gå bort å være vekke fra barna som feks å sitte lenge på do, rydde i garasjen, bare kjøre å hente noe etc.. 

De gangene vi er alene uten barna så virker han som en helt annen person. Han er kjærlig og morsom og vi har det fint sammen. Men så fort vi har barna hjemme sammen så blir han bitter igjen. Jeg forstår det ikke?! 

Jeg blir også sliten og er mye trøtt, men jeg prøver å la vær å sutre og klage ihvertfall til samboeren. Ifølge han så er alt min feil der jeg er den som ruller han ned som en gardin og gjør livet hans surt, men jeg forstår ikke den svingingen i humøret hans. 

Når vi har det fint sammen så tenker jeg at vi har det fint og at jeg ikke vil gå ifra han, men når vi er sammen hele familien og han er så sur som han er så tenker jeg på et liv alene med ungene. 

Går dette over når ungene blir eldre og mer selvstendige? Vi har det fint på mange måter, men nå er begge slitne småbarnsforeldre som ikke er flinke å støtte hverandre i den tiden vi trenger det mest... 

Noen erfaringer her? 

Anonymkode: 165f4...306

barna har også krav på faren, så hvorfor skal du ha dem?

Anonymkode: f9218...21a

[AnonymBruker]

Merker barna det svingende humøret hans? Tenker det har mye å si.

Anonymkode: ae618...f9b

[AnonymBruker]

Det finnes tusenvis av lignende tråder her nå.

Sannheten er at veldig mange menn ikke takler å bli fedre. Vi lever i en tid hvor det er mye fokus på MEG og det å realisere seg selv. Egentid har aldri vært viktigere.  Jeg tror ikke farsinstinktene er sterkt nok til at menn klarer den overgangen fra at de lever i sus og dus og gjør som de vil til å måtte sette et annet liv foran sitt eget.

Mødre kan også føre på frustrasjon over mangel på egentid i baby og småbarnstiden, men jeg tror de har såpass sterkt morsinsinkt at det i de fleste tilfeller trumfer det savnet. De bare aksepterer det og finner mening i det etter hvert.

Jeg tror mange menn får en slags depresjon. Plutselig er det et lite menneske der som krever alt av dem. Og de kan også reagere sterkt på at sin kjæreste plutselig er mer opptatt av barnet enn av han selv. 50% av menn blir sjalu på sitt eget barn faktisk, som plutselig er det viktigste for dama. Virker som mange føler seg fanget av dette og begrenset og rett og slett går inn i en depresjon. Jeg skulle ønske det snart kunne bli mer fokus på menns reaksjoner når det kommer barn. Tror det er veldig mye uoppdaget fødselsdepresjon der også. Folk blir jo gjerne veldig sinte og careless av depresjon. Tusenvis av kvinner har skrevet om dette her nå, den snille og kjærlige mannen som ble en ufin tyrann etter det kom barn og stiller ikke opp.

Skal ikke snart noen ta dette opp og få frem i dagens lys at dette har blitt et skikkelig samfunnsproblem? Og jeg tenker det trengs mer opplysninger om hva det innebærer å få barn. At det ikke er noe Disney film.

Anonymkode: 4fbe5...8b1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Det sitter langt inne å skrive dette og jeg kjenner at jeg er litt nervøs for å gjøre det, men jeg må lufte hodet litt. 

Jeg og samboeren min har to barn sammen på 1 og 4 år og vi har vært sammen i snart 10 år. Men jeg har lenge gått med tanker der jeg ikke vet om jeg orker mer. 

Han er en utrolig god far og leker mye med barna, men samtidig klager han mye over å være trøtt og sliten. Jeg er den som står opp med barna og får dem i barnehagen om morningene, jeg er den som tar nettene når de våkner. Han finner stadig smutthull for å gå bort å være vekke fra barna som feks å sitte lenge på do, rydde i garasjen, bare kjøre å hente noe etc.. 

De gangene vi er alene uten barna så virker han som en helt annen person. Han er kjærlig og morsom og vi har det fint sammen. Men så fort vi har barna hjemme sammen så blir han bitter igjen. Jeg forstår det ikke?! 

Jeg blir også sliten og er mye trøtt, men jeg prøver å la vær å sutre og klage ihvertfall til samboeren. Ifølge han så er alt min feil der jeg er den som ruller han ned som en gardin og gjør livet hans surt, men jeg forstår ikke den svingingen i humøret hans. 

Når vi har det fint sammen så tenker jeg at vi har det fint og at jeg ikke vil gå ifra han, men når vi er sammen hele familien og han er så sur som han er så tenker jeg på et liv alene med ungene. 

Går dette over når ungene blir eldre og mer selvstendige? Vi har det fint på mange måter, men nå er begge slitne småbarnsforeldre som ikke er flinke å støtte hverandre i den tiden vi trenger det mest... 

Noen erfaringer her? 

Anonymkode: 165f4...306

Hva med å planlegge at dere får hver deres fridag/frikveld en dag i uken? 

Anonymkode: 123b2...98d