Gravid men vil ut av forholdet

[AnonymBruker]

Jeg og samboer har vært sammen noen år. Vi har barn fra før og venter et til. Helt siden starten av forholdet vårt har han vært ekstremt sjalu. Han er kontrollerende og har vært voldelig fysisk og psykisk. Han skal bla. bestemme dersom det er noe jeg ønsker å gjøre, hvem jeg får være venn med og ikke og hvem jeg skal ha som venner på sosiale medier. Det ble for noen mnd siden slutt, og jeg og en fyr jeg har hatt en greie med tidligere tok opp kontakt og var litt med hverandre. Jeg hadde det fint med han og kjente for første gang på ekte følelser rundt kjærlighet. Men etter et sinnsykt press fra familie, og jobbing for å gi meg dårlig samvittighet for å forlate samboer ga jeg tilslutt etter og gikk med på å gi han en ny sjanse. Dette til tross for at de visste han har vært voldelig. Jeg ble lova av samboer at han virkelig hadde forandret seg og at det skulle bli utrolig bra. Og sånn virket det en stund og jeg var så glad det funket for barnet sin skyld. Og ble også gravid og var glad for det siden det hadde jeg ønsket en stund. Men så havnet vi tilbake der hvor han ignorerer meg når jeg er lei meg og bestemmer over meg og vi krangler. Dette gjør at jeg irriterer meg grønt over han. Alt han sier og gjør irriterer meg. Selv om han prøver å gjøre masse fint for meg og er stort sett snill ødelegger de dårlige sidene veldig og jeg blir sliten og lei av å irritere meg over han. Og bare please seksuelt for hans del. Jeg har ikke sexlyst når det gjelder han.. jeg er ikke så langt på vei enda og vurderer nå abort, da han har vist å ikke forandre seg. Og jeg ikke ønsker eller føler kjærlighet rundt denne graviditeten lengre. 

I tillegg klarer jeg ikke slutte å tenke på han jeg holdt med tidligere og føler meg så tiltrukket av han.. 

Samboer vet jeg er usikker nå på om jeg vil ha dette barnet og om jeg vil fortsette å være sammen når vi krangler og han er kontrollerende. Men igjen så lover han at det skal bli slutt på dette og at jeg ikke kan la det ødelegge for oss.

 

Så derfor lurer jeg på: skal jeg bli hos samboer, få barnet og gjøre familien glad ved å bli og prøve å stå i de dårlige sidene og prøve å glemme han jeg hadde en greie med?

Eller ta abort, forlate samboer og satse på han jeg føler meg skikkelig tiltrukket av?

Anonymkode: 63b7c...eb7

[Marshall]

Jeg tror du vet svaret selv innerst inne, men etter lang tid hvor dine følelser ikke teller, klarer du ikke ta deg selv på alvor.

At familien presser deg tilbake til et forhold som ikke er bra for deg er groteskt. Har han vært hos dem og manipulert dem til å synes synd på ham?

Ditt eneste ansvar er DEG selv og ditt (evt dine) barn. Du har INGEN ansvar for din samboer sin lykke eller for å gjøre familien din fornøyd. Hvis de bryr seg så lite om deg at de presser deg tilbake til dette forholdet, hvorfor skal du da bruke energi på å please dem? 
 

Ta gjerne kontakt med krisesenter om du trenger støtte fra noen.

[AnonymBruker]

Det er jo et tredje, kanskje sunnere alternativ: gå fra samboer, men vente med et nytt forhold. 

Anonymkode: 3daa8...60a

[AnonymBruker]

Det blir ALDRI bedre. Stol på meg og mange kvinner før deg. Han lover, men hva gjør han for å bli bedre? Går han i terapi? Dessuten kommer barnet til å vokse opp med en voldelig narsissistisk far, og det unner jeg ingen. Du trenger heller ikke hoppe rett til han andre, det er nok sunt å være på egenhånd litt også, men om du absolutt må... hadde jeg nok valgt en person du føler noe for, og ikke en som gjør deg vondt. 

Anonymkode: 4efd7...5ff

[AnonymBruker]

Du går. 

Og så tenker du ikke engang tanken på å etablere et nytt forhold før du etter flere års terapi for både deg og barnet du har latt bli utsatt for vold(!). For sannsynligheten for at et voldsoffer velger en ok partner er så lav at den er neglisjerbar. 

Og om du ikke går? Ring barnevernet og la dem ta ansvaret for barna. Å velge vold for deg selv er en ting. For barna? Ikke innafor.

Anonymkode: 6c16b...957

[AnonymBruker]

Så fremst han ikke gjør noe aktivt for å endre seg som terapi, selvhjelp, podkaster, bøker og gjerne alt sammen, så vil han nok, men får det ikke til. Det er ikke ditt ansvar og du må gjøre det som er riktig for deg. 

Vold skal det være nulltoleranse for. 

At folk ikke kan endre seg er tull. Men som sagt, da må man være aktiv og ikke passiv med kun ønsker og tanker. Litt som en som ønsker å gå ned i vekt, men gjør ikke noe for å endre på ting. Og endringer tar tid og samarbeid. 

Du skal ikke være sammen med noen pga press fra andre. Du skal være sammen med personen som du ønsker å være sammen med. De som vil deg godt, vil også være de som støtter ditt valg. 

Anonymkode: 8b411...77f

[AnonymBruker]

Gå! Abort eller ikke kommer i andre rekke, men i din situasjon hadde nok jeg valgt abort og satset på bedre lykke alene, og på sikt sammen med en bedre mann. 

Jeg var forøvrig også gravid med ønsket barn da min eks sviktet meg grovt. Det var vondt å ta abort og gå da, men jeg er i ettertid så glad for det. Vel et år senere traff jeg ham jeg fremdeles er gift med, og som jeg fikk to barn med. Hadde jeg ikke gått da jeg gjorde det, og tatt abort, så hadde ikke livet jeg har hatt med min mann skjedd. Jeg er inderlig glad for at jeg klarte å innse at jeg ikke kunne bli i forholdet med min eks etter det sviket, og at jeg heller ikke burde ha barn med en slik mann. At da ville jeg aldri egentlig komme meg bort og videre. Selv om tøft å ta bort et egentlig i utgangspunktet ønsket barn ble det veldig riktig. Sorgen over den aborten forsvant i vissheten om at jeg neppe hadde fått de to senere om jeg hadde gjennomført graviditeten, og at jeg istedenfor å bli fanget i en livslang relasjon med min eks (selv om jeg forlot ham) fikk barn med en bedre mann, som jeg virkelig elsker og har det godt med. 

Anonymkode: 7db16...751

[AnonymBruker]

Jeg hadde beholdt barnet, dumpet mannen og vent en stund før jeg gikk inn i et nytt forhold for min egen del og barnas del. Jeg hadde også vurdert å dumpe de i familien din som presser på for at du skal vær sammen med en dårlig mann. 

Anonymkode: a04d3...60e