Føler ikke jeg orker mer😔

[AnonymBruker]

Jeg har hatt kroniske plager i snart 20 år, lenger enn det også, men kraftig ødeleggende for hverdagen de siste 20 årene. Jeg har kjempet og kjempet, prøvd alt av behandlingsmetoder, vært hos mange leger og ulike spesialister, holdt motet oppe og vært «flink» til å skyve oppmerksomheten på smerter og utmattelse bort. Men jeg har det siste året kjent en endring i psyken, som om jeg ikke har mer guts, alt føles veldig tungt, hver eneste dag er tung å komme gjennom. Jeg jobber bare 2,5 dag i uken, men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare å stå i det, da jeg føler meg helt på bunn både fysisk og psykisk. Jeg har hatt en lang sommerferie, men det har ikke hjulpet noe på hverken energien eller den fysiske og psykiske formen ellers. Det handler bare om å klare å komme seg gjennom dagen, jeg eksisterer bare. Jeg kan ikke glede meg til noe, for selv om en sosial avtale egentlig kunne vært hyggelig, så blir den enten ødelagt av at jeg er så dårlig at jeg avlyser, eller at jeg gjennomfører men føler meg så dårlig at jeg bare ønsker meg hjem igjen. Dette er ikke måten å leve på. Jeg klarer ikke 40 år til med dette. Jeg er virkelig i ferd med å gi opp livet, håpet om noe bedre renner ut. Og jeg har ingen som kan hjelpe. Psykologer kan heller ikke hjelpe meg med å endre situasjonen min, jeg har prøvd, flere ganger. Helsen er som den er, og jeg klarer bare ikke stå i det lenger. Håpløsheten kryper på. 
 

Flere som har det sånn som dette, og som har erfart at det bedrer seg på et tidspunkt?

Anonymkode: b25b8...d52

[AnonymBruker]

Hæres ut som om du trenger å bli uføretrygdet og heller fokusere på å få en hverdag som fungerer uten det stresset en jobb fører med seg. Å ta vare på egen helse er ofte en fulltidsjobb.

Jeg hadde det likt med deg, og det ble noe bedre når jeg fikk slappe helt av som ufør, selv om det er perioder der jeg ikke orker tanken på å leve mer. Hadde jeg hatt jobb ville jeg aldri klart å dra meg opp etter disse periodene.

Anonymkode: 96b8a...f9a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hæres ut som om du trenger å bli uføretrygdet og heller fokusere på å få en hverdag som fungerer uten det stresset en jobb fører med seg. Å ta vare på egen helse er ofte en fulltidsjobb.

Jeg hadde det likt med deg, og det ble noe bedre når jeg fikk slappe helt av som ufør, selv om det er perioder der jeg ikke orker tanken på å leve mer. Hadde jeg hatt jobb ville jeg aldri klart å dra meg opp etter disse periodene.

Anonymkode: 96b8a...f9a

Samme her! jeg er 80% ufør, og er en lettelse bare at luftveisinfeksjonene har roet seg, så jeg kan fokuserer på de andre tilstandene som krever mye oppfølging. Alt jobbstresset førte til skyhøyt kortisol og kroniske infeksjoner. Har jo fremdeles dritt-helse, men slipper å stresse livet av meg i lavtlønte, tunge yrker. Jobber to halve dager i uken, og det er mer enn nok🙈

Anonymkode: 1a38c...62d

[AnonymBruker]

Takk for svar, dere to over her💗 Leit å høre at dere også er så plaget😔 Jeg er allerede 70% ufør, og jobber 30%, pluss de 40G man kan tjene ekstra etter et år på uføretrygd. Jeg må gjøre det sånn for å få økonomien til å gå opp. Og dessuten, uten den jobben har jeg ingenting. Jeg er ufrivillig singel og barnløs, og det sosiale nettverket har skrenket seg kraftig inn disse årene jeg har vært syk. Jeg har ikke kolleger, men jobber med mennesker, og jeg føler at den jobben hindrer meg i gå totalt under psykisk, selv om den samtidig skaper stress fordi jeg ikke skjønner hvordan jeg skal klare å komme gjennom de avtale arbeidstimene. 
 

Jeg havnet i nav-systemet like før jeg var ferdig med mastergraden, og ble dermed satt på minsteytelse. Jeg har ikke råd til å bli 100% ufør, jeg må bare stå i det, hvis jeg skal klare utgiftene mine. Men jeg orker ikke tanken på at det er dette som er livet mitt, kjempe seg gjennom hverdag og ferier, alene, med alle disse utfordringene, og minimalt med gleder. Jeg er tom, og føler meg ferdig😔

Anonymkode: b25b8...d52

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Takk for svar, dere to over her💗 Leit å høre at dere også er så plaget😔 Jeg er allerede 70% ufør, og jobber 30%, pluss de 40G man kan tjene ekstra etter et år på uføretrygd. Jeg må gjøre det sånn for å få økonomien til å gå opp. Og dessuten, uten den jobben har jeg ingenting. Jeg er ufrivillig singel og barnløs, og det sosiale nettverket har skrenket seg kraftig inn disse årene jeg har vært syk. Jeg har ikke kolleger, men jobber med mennesker, og jeg føler at den jobben hindrer meg i gå totalt under psykisk, selv om den samtidig skaper stress fordi jeg ikke skjønner hvordan jeg skal klare å komme gjennom de avtale arbeidstimene. 
 

Jeg havnet i nav-systemet like før jeg var ferdig med mastergraden, og ble dermed satt på minsteytelse. Jeg har ikke råd til å bli 100% ufør, jeg må bare stå i det, hvis jeg skal klare utgiftene mine. Men jeg orker ikke tanken på at det er dette som er livet mitt, kjempe seg gjennom hverdag og ferier, alene, med alle disse utfordringene, og minimalt med gleder. Jeg er tom, og føler meg ferdig😔

Anonymkode: b25b8...d52

Som 100% ufør er jeg selv på minstesats. Det betyr at jeg må bo og leve veldig billig for å klare meg. Det hjelper på at jeg pr i dag får bostøtte selv om dette er veldig lite.

Før eller siden blir du kanskje nødt til å bli 100% ufør? Er det på noen måte mulig for deg å bo billigere og kutte ned kostnader? 

Har du studielån og lignende skal det vel være mulig å bli fristilt fra det?

Anonymkode: 96b8a...f9a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Takk for svar, dere to over her💗 Leit å høre at dere også er så plaget😔 Jeg er allerede 70% ufør, og jobber 30%, pluss de 40G man kan tjene ekstra etter et år på uføretrygd. Jeg må gjøre det sånn for å få økonomien til å gå opp. Og dessuten, uten den jobben har jeg ingenting. Jeg er ufrivillig singel og barnløs, og det sosiale nettverket har skrenket seg kraftig inn disse årene jeg har vært syk. Jeg har ikke kolleger, men jobber med mennesker, og jeg føler at den jobben hindrer meg i gå totalt under psykisk, selv om den samtidig skaper stress fordi jeg ikke skjønner hvordan jeg skal klare å komme gjennom de avtale arbeidstimene. 
 

Jeg havnet i nav-systemet like før jeg var ferdig med mastergraden, og ble dermed satt på minsteytelse. Jeg har ikke råd til å bli 100% ufør, jeg må bare stå i det, hvis jeg skal klare utgiftene mine. Men jeg orker ikke tanken på at det er dette som er livet mitt, kjempe seg gjennom hverdag og ferier, alene, med alle disse utfordringene, og minimalt med gleder. Jeg er tom, og føler meg ferdig😔

Anonymkode: b25b8...d52

💙💙

Fine deg. Så vondt å lese, at du har det så tungt
Er det noe som hjelper for deg? Noe som gleder deg? 

Har du familie i nærheten? Eller noen som vet hvordan du har det?

Hvis du sliter med depresjon nå, så blir du kanskje mer utmattet av det også.. Ser at du har gått til psykolog - men har du sagt ifra om at du har fått selvmordstanker nå, og at du føler at ingenting hjelper? Får du snakket med lege eller noen andre, om det?

💙

Anonymkode: fba7c...d8f

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker said:

Takk for svar, dere to over her💗 Leit å høre at dere også er så plaget😔 Jeg er allerede 70% ufør, og jobber 30%, pluss de 40G man kan tjene ekstra etter et år på uføretrygd. Jeg må gjøre det sånn for å få økonomien til å gå opp. Og dessuten, uten den jobben har jeg ingenting. Jeg er ufrivillig singel og barnløs, og det sosiale nettverket har skrenket seg kraftig inn disse årene jeg har vært syk. Jeg har ikke kolleger, men jobber med mennesker, og jeg føler at den jobben hindrer meg i gå totalt under psykisk, selv om den samtidig skaper stress fordi jeg ikke skjønner hvordan jeg skal klare å komme gjennom de avtale arbeidstimene. 
 

Jeg havnet i nav-systemet like før jeg var ferdig med mastergraden, og ble dermed satt på minsteytelse. Jeg har ikke råd til å bli 100% ufør, jeg må bare stå i det, hvis jeg skal klare utgiftene mine. Men jeg orker ikke tanken på at det er dette som er livet mitt, kjempe seg gjennom hverdag og ferier, alene, med alle disse utfordringene, og minimalt med gleder. Jeg er tom, og føler meg ferdig😔

Anonymkode: b25b8...d52

Sender gode tanker din vei. Jeg var på vei til å havne i lignende situasjon etter en alvorlig ulykke. Siden du sier du ikke klarer 40 år til med dette antar jeg at du er relativt ung. Du kan fortsatt treffe noen og har mange gode opplevelser å se frem til i livet. Du har sikkert fått høre hundre ganger at fysisk aktivitet er bra, fra folk som ikke vet hvordan det er å være kronisk syk.

Personlig fant (og finner) jeg mye glede i bøker, film og tv-serier. Spiller også tvspill i en alder av 34. Det gir muligheten til å forsvinne littegrann inn i noe annet enn det du føler på akkurat nå. Ta en dag av gangen og gjør det du kan for å ha en god dag.

Anonymkode: 8824f...3f0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

💙💙

Fine deg. Så vondt å lese, at du har det så tungt
Er det noe som hjelper for deg? Noe som gleder deg? 

Har du familie i nærheten? Eller noen som vet hvordan du har det?

Hvis du sliter med depresjon nå, så blir du kanskje mer utmattet av det også.. Ser at du har gått til psykolog - men har du sagt ifra om at du har fått selvmordstanker nå, og at du føler at ingenting hjelper? Får du snakket med lege eller noen andre, om det?

💙

Anonymkode: fba7c...d8f

Tusen takk for omtanken💗 Jeg må understreke at jeg ikke direkte har selvmordstanker, det er noe jeg aldri kommer til å gjøre, men at jeg likevel føler meg «ferdig», og ikke skjønner hvordan jeg skal holde ut resten av livet. Men det er ingen fare for selvmord, altså. Jeg har en liten familie, men de går det ikke an å snakke med. Jeg har noen få gode venninner som jeg ser en sjelden gang, og jeg har jo snakket en del med de opp gjennom årene, men de kan jo ikke hjelpe. De kan ikke endre situasjonen, og de kan heller ikke hjelpe meg mentalt, de vet ikke hva de skal si eller svare, så det blir ofte et «uff så leit»- svar. Og da føler jeg meg bare enda verre enn før jeg sa noe. Derfor gidder jeg ikke snakke om det lenger, til noen. Etter årevis med samtaler med leger, psykologer, venner osv, uten at det hjelper, så ser jeg ikke noe poeng i å snakke om det mer.

Anonymkode: b25b8...d52

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Sender gode tanker din vei. Jeg var på vei til å havne i lignende situasjon etter en alvorlig ulykke. Siden du sier du ikke klarer 40 år til med dette antar jeg at du er relativt ung. Du kan fortsatt treffe noen og har mange gode opplevelser å se frem til i livet. Du har sikkert fått høre hundre ganger at fysisk aktivitet er bra, fra folk som ikke vet hvordan det er å være kronisk syk.

Personlig fant (og finner) jeg mye glede i bøker, film og tv-serier. Spiller også tvspill i en alder av 34. Det gir muligheten til å forsvinne littegrann inn i noe annet enn det du føler på akkurat nå. Ta en dag av gangen og gjør det du kan for å ha en god dag.

Anonymkode: 8824f...3f0

Så leit å høre om ulykken du var i💗 Jeg klarer å tenke som deg i noen perioder, jeg har litt bedre perioder iblant, og da finner jeg litt glede i en god film/serie, en rolig gåtur i skogen hvis helsen er god nok den dagen, god mat osv. Men det har lenge vært for mange tunge dager nå. Og når man har vært gjennom den møllen «alle» går gjennom ved langvarige utfordringer, leger, psykologer, fysioterapeuter, kiropraktorer, lett trening, osteopater, ulike alternative behandlere Og behandlingsmetoder, dyre alternative matintoleransetester og medfølgende dyre «kurer» med detox, vitaminer og mineraler, psykomotoriske behandlere, samtaler med venner og familie som slår feil ut (og får null støtte og forståelse), vel, hva skal man da gjøre? Alt er jo allerede prøvd, og alt feilet. Men du har rett, vi må prøve å finne glede i de små ting. Det er jeg som sagt flink til i perioder, men takk for at du minnet meg på det💗

Anonymkode: b25b8...d52

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Som 100% ufør er jeg selv på minstesats. Det betyr at jeg må bo og leve veldig billig for å klare meg. Det hjelper på at jeg pr i dag får bostøtte selv om dette er veldig lite.

Før eller siden blir du kanskje nødt til å bli 100% ufør? Er det på noen måte mulig for deg å bo billigere og kutte ned kostnader? 

Har du studielån og lignende skal det vel være mulig å bli fristilt fra det?

Anonymkode: 96b8a...f9a

Jeg er så imponert over dere som lever alene på minstesats. Jeg har jo mer enn som så siden jeg jobber litt. Jeg er så glad i leiligheten min, så den tror jeg nok jeg blir værende i. Både leie- og kjøpemakedet er ganske tøft nå, så jeg tror ikke jeg kommer så mye bedre ut av situasjonen om jeg flytter. Dessuten er en flytteprosess for voldsomt når man er fysisk dårlig og ikke har noen som kan hjelpe til. 

Anonymkode: b25b8...d52

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Jeg er så imponert over dere som lever alene på minstesats. Jeg har jo mer enn som så siden jeg jobber litt. Jeg er så glad i leiligheten min, så den tror jeg nok jeg blir værende i. Både leie- og kjøpemakedet er ganske tøft nå, så jeg tror ikke jeg kommer så mye bedre ut av situasjonen om jeg flytter. Dessuten er en flytteprosess for voldsomt når man er fysisk dårlig og ikke har noen som kan hjelpe til. 

Anonymkode: b25b8...d52

Nå vet jeg ingenting om din økonomiske situasjon, men jeg er sikker på at det finnes muligheter til forbedring eller endring slik at du kan klare deg på 100% ufør. Kanskje du kan snakke med en økonomisk rådgiver hos Nav, dersom det er noe du er usikker på?

 

Min situasjon er som sagt minstesats, 100%. Jeg eier en knøttliten leilighet og har startlån og tilskudd. Ble et bevisst valg for å kunne klare meg selv mest mulig selv som ufør. Jeg abbonerer ikke på blader, eier ikke tv, bruker pc til surfing på nettet, youtube, unner meg et streamingabbonement med årspris for å se på serier/filmer. Bruker ikke penger på frisør, spise ute, røyker/drikker ikke, reiser ikke, bruker ikke penger på parfymer, sminke, hudpleie, handler klær/nødvendig på salg, har ikke kort til buss/tog og eier ikke bil med de utgiftene det medfører. Alt dette er også veldig bevisste valg for å holde alle utgifter på et minimum. Pga det har jeg mulighet til å spare til buffer, legge tilside penger til faste utgifter og evt uforutsette, samt ekstra sparekonto til evt julegaver og annet evt reise om jeg en vakker dag skulle ønske det.  Jeg har det helt greit til tross for årsaken til min uføregrad. og bruker heller tiden på særinteresser, gåturer og leser mye lånte bøker fra det lokale biblioteket. 

 

Anonymkode: 96b8a...f9a

[AnonymBruker]

Forstår godt at det er tungt og at du er sliten og lei. ❤️ 

Hva slags plager er det du har? Får du noen medisiner eller er det noen behandlinger som kan lindre/hjelpe?

Anonymkode: 425d1...c25