Hvilke faresignaler så du før det gikk skeis med forholdet?

[AnonymBruker]

Enten du så dem underveis eller at du så dem i ettertid. Faresignaler som viste at ikke alt var bra i parforholdet og som kanskje, hvis dere hadde lyktes i å ta tak i det, kunne ha forhindret brudd. Hvordan var det for dere?

Anonymkode: ab129...f7a

[AnonymBruker]

Å ikke bruke noe tid sammen også heller ikke føle behovet for å bruke tid sammen. Da har det blitt brudd etter kort tid. 

Anonymkode: 23daf...897

[AnonymBruker]

Delte ikke seng etter barna kom. Med første var det logisk, han hadde på vekking 05.30 og slumret fram til 06. Babyen våknet og startet dagen da. Etter han flyttet på gjesterommet sov babyen til 8-9.

Etter at første baby fikk eget rom flyttet han tilbake i en liten periode. Jeg ble gravid med nr 2, og etter der flyttet han aldri tilbake på soverommet vårt. Oppi det hele var han selvfølgelig utro også. 

Hadde vi delt seng hele tiden så hadde vi kanskje vært sammen ennå🤷🏼‍♀️

Anonymkode: 5ebee...0f9

[AnonymBruker]

Så Ingen tegn, det kom helt brått på. Fikk elendig forklaring på det også. Ligger nok noe hemmelig bak, regner jeg med.

Anonymkode: dc2b5...109

[AnonymBruker]

Faresignalene var subtile, som når trykket endrer seg før tordenvær. Jeg følte mer kulde fra min eks og mindre nærhet, samtidig som han ble veldig på å kompensere med kreative gaver og komme med signaler om ei fin felles framtid for oss. 

Anonymkode: 43374...f12

[AnonymBruker]

Han prøvde å endra meg, prøvde å kontrollera meg. Ville vita kva eg brukte pengane mine på. Klaga på måten eg vaska dei stygge rosa skjortene hans. Så vart han uinteressert i sex, og ville ikkje ta på meg. Då skjønte eg at han var utro. Han inrømmte det to år seinare.

Anonymkode: df980...d3d

[AnonymBruker]

Han sluttet å ringe på kveldstid. Da visste jeg at det var begynnelsen på slutten. Vi bodde ikke sammen da han hadde barn fra før. 

Anonymkode: 82453...8e5

[AnonymBruker]

Nr. 1: Han truet med å ta livet av seg hvis jeg noen gang gjorde det slutt. Da ventet jeg til han hadde en god dag og var rundt folk han kjente før jeg gjorde det slutt på en pen måte, det ble flere og flere "jeg vet ikke hvordan jeg hadde klart å leve uten deg" og "jeg har til og med tenkt ut en måte"-kommentarer med tiden og jeg prøvde å ta det opp et par ganger og helvete brøt løs. Utrolig vondt og vanskelig, heldigvis har han det fint i dag. 

Nr. 2: Han hadde hevet stemmen og bannet etter meg/kalt meg mindre hyggelige ting et par ganger på kort tid. Det var som om lufta gikk ut av meg da det var slutt og jeg var alene igjen, jeg visste ikke hvor mye eggeskall jeg gikk på før jeg var ute av forholdet. 

Har en helt fantastisk kjæreste nå heldigvis og satser på et langt liv sammen

Anonymkode: 16713...674

[Trolltunge]

Det er jeg som har gått, så var vel de som overså faresignaler. Bruddene var iallefall sjokk for samtlige tre menn jeg har forlatt etter langvarige forhold, og det burde det ikke ha vært, siden jeg hadde forsøkt å ta opp problemene utallige ganger, på utallige måter. 

Mennene hørte det de vil høre, og kalte resten for mas, eller sa "Jada, jeg forstår!", men ingen endringer skjedde. Det er farlig. Da lever forholdet farlig. Til slutt går man bare lei av å forsøke å formidle ting. Det er som å prøve å snakke til veggen. 

Sistemann tok det til seg da jeg gikk, og han noen måneder senere fikk en ny sjanse. Nå lytter han bedre. Kommuniserer bedre. Det var bare det som skulle til. Vi har det bra nå. Vanskeligere var det ikke.

Endret 6. august 2022 av Trolltunge

[AnonymBruker]

Det var jeg som gikk. Merket det på meg selv i humørskifte, og eksen merket det og. Vi hadde problemer, jeg ville ordne opp med å ta det opp, han sa bare ja og tja. Vi kom dermed ikke noe nærmere hverandre og fikk ikke løst noe. Jeg merket at jeg sluttet å si fra om mine behov, sluttet og initiere til sex (det var i utgangspunktet jeg som hadde mest sexlyst og det er første gang i mitt liv den har dalt til et minimum), sluttet å initiere til å finne på ting sammen. Jeg merket jeg resignerte i hele viljen. Det merket han også, og først da begynte han å ta i et tak, men da var det allerede for sent for meg, følelsene var borte og når han nå tok i, følte jeg at jeg levde på hans nåde, at jeg ikke kunne si fra om behovene mine (som jeg hadde gjort uten at det fungerte, uten å angripe), men rett og slett måtte være dette triste og resignerte vesenet for at han først skulle ta det jeg hadde sagt på alvor. Begge merket den innstillingen jeg fikk, for å si det sånn.

Anonymkode: 29f24...54f

[AnonymBruker]

På slutten var det ingenting jeg likte eller ble tiltrukket av ved ham, verken fysisk eller på andre måter. «Faresignalene» var forakt, utroskap, vold, løgn. 

Anonymkode: cf9de...23e

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen i Trolltunges innlegg. Jeg er den som har gjort det slutt de fleste gangene. Og faresignalene tror jeg ikke mennene så. De var for opptatt med sin egen versjon av sannheten, sin egen oppfatning, sine egne ting, sitt eget ego. Jeg var jo bare krevende og overfølsom.

I samtlige av mine forhold så har faresignalene (fra min side) bestått av dette:
- Meg som prøver å fortelle om et problem. Meg som er frustrert. Meg som sier at vi trenger å snakke. meg som sier at om vi ikke løser problemene så er forholdet over. Meg som sier at jeg takler ikke mere. Jeg har fortalt  ting rett fra sjelen og rett ut men allikevel blitt ignorert og ikke tatt seriøst.
- Eller; meg som gråter mye, som mister livsgnisten, som ofte er deppa og ikke meg selv lengre.
- Meg som søker meg bort fra han. Mindre nærhet og kjærlighet.

Merker jeg som regel når et stadie der jeg gir helt opp. Og begynner en slags innvendig prosess med å se for meg livet uten han. Orker ikke prøve å fikse noe. Orker ikke bry meg. Bare kraler meg apatisk gjennom hverdagene mens tanken om singel-livet virker mer og mer deilig.

SÅ hvis det er noen MENN som leser dette innlegget: Når du tror problemene på magisk vis ser ut til å ha forsvunnet av seg selv, og dama di har sluttet å mase og krangle, det er da du virkelig er ille ute.
(Kan forsåvidt også gjelde for kvinner også.)
 

Anonymkode: ca527...d52

[AnonymBruker]

Når de har sagt de ønsker å bli flinkere på ting, men ikke gått aktivt inn å gjort noe for å endre på det. Manglende kommunikasjon og forståelse.

Anonymkode: 991c5...6d7

[AnonymBruker]

Han ble ganske rastløs mot slutten, var mye mer med kompiser og dro ofte ut på byen. Satt oppe sent og virket lite interessert i å legge seg samtidig med meg. Mer utålmodig, lite interesse for å ordne ting hjemme selv om vi nylig hadde kjøpt og flyttet inn i nytt hus. Vi kommuniserte også dårlig, hadde vi kranglet eller hatt en diskusjon ble det ofte bare feid under teppet uten at vi ordnet opp. Mye dårlig stemning, selv om vi selvfølgelig hadde det fint innimellom selv mot slutten. Han endte opp med å være utro en kveld på byen og slo opp med meg da han kom hjem. 

Anonymkode: ac731...185

[AnonymBruker]

Hun kom en dag plutselig å ville skilles etter 10 år, hun var fast bestemt på det valget for hun ville ikke prøve å fikse. Dagen etter (hvor hele natten ble brukt til å ikke sove, å gråte) kom hun å ha sa at hun ville prøve likevel, etter sommeren måtte vi se om vi klarte å bedre noe. I 2 måneder så var hun ikke tilstede i det heletatt, bare opptatt med hobbien sin. I løpet av de 2 månedene dukket det opp en venn som jeg så at var veldig upassende i måten de skrev sammen. Tok det opp å det endte med at vi pratet med fyren om oppførselen sin, å at det skulle ta slutt. Uke senere kommer hun hjem fra jobb å sier at det ikke funker lenger. Hun var nå ferdig. Hun endret helt oppførsel alt vi skulle prate om var de praktiske tingene når det gjaldt bo situasjon og ting. Dagen etterpå så var denne "vennen" lagt til på snap, dagen etter der bestilte hun seg tur til byen han bodde i rett foran trynet mitt. Jeg kom meg fort ut av den leiligheten for å si det sånn. 

Anonymkode: a9cf6...f10

[Løvejenten]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Kjenner meg veldig igjen i Trolltunges innlegg. Jeg er den som har gjort det slutt de fleste gangene. Og faresignalene tror jeg ikke mennene så. De var for opptatt med sin egen versjon av sannheten, sin egen oppfatning, sine egne ting, sitt eget ego. Jeg var jo bare krevende og overfølsom.

I samtlige av mine forhold så har faresignalene (fra min side) bestått av dette:
- Meg som prøver å fortelle om et problem. Meg som er frustrert. Meg som sier at vi trenger å snakke. meg som sier at om vi ikke løser problemene så er forholdet over. Meg som sier at jeg takler ikke mere. Jeg har fortalt  ting rett fra sjelen og rett ut men allikevel blitt ignorert og ikke tatt seriøst.
- Eller; meg som gråter mye, som mister livsgnisten, som ofte er deppa og ikke meg selv lengre.
- Meg som søker meg bort fra han. Mindre nærhet og kjærlighet.

Merker jeg som regel når et stadie der jeg gir helt opp. Og begynner en slags innvendig prosess med å se for meg livet uten han. Orker ikke prøve å fikse noe. Orker ikke bry meg. Bare kraler meg apatisk gjennom hverdagene mens tanken om singel-livet virker mer og mer deilig.

SÅ hvis det er noen MENN som leser dette innlegget: Når du tror problemene på magisk vis ser ut til å ha forsvunnet av seg selv, og dama di har sluttet å mase og krangle, det er da du virkelig er ille ute.
(Kan forsåvidt også gjelde for kvinner også.)
 

Anonymkode: ca527...d52

❤️❤️❤️

Dette er faktisk så på kornet!!! Som jeg kunne skrevet det selv. Man gir bare opp på et tidspunkt. Og da er det altfor altfor sent.. vi sørger på forskudd, og vi er på vei ut døren lenge før vi faktisk tar det store steget ut. 

[Engel]

Det var mange ting. At vi ville mer og mer forskjellige ting feks. Men hovedtegnet jeg burde sett var at han etter hvert stengte meg ute fra deler av livet sitt. Og han involverte seg til slutt med ei anna dame og kom og ba om skilsmisse.  Men vi hadde vokst fra hverandre og hadde etter hvert så ulike syn på så mye av livet vårt at jeg tror det bare var bra at vi ikke prøvde å bruke mer tid på å prøve å redde det. Vi har det mye bedre uten hverandre, og barna har det bedre med foreldre som faktisk kan leve det livet de ønsker, også sammen med dem. Jeg ville nok dødd en langsom død i det forholdet om vi hadde fortsatt, sannsynligvis ville jeg gått tilslutt om ikke han hadde gjort det.

[AnonymBruker]

Jeg så ikke hvor selvsentrert han var før vi fikk barn dessverre. Da ble tegnene veldig tydelige, men "for sent". Jeg gikk til slutt da, men ikke uten iherdige forsøk over flere år. 

Anonymkode: 075c4...fc9

[AnonymBruker]

Det var jeg som gikk i begge mine lange forhold. Jeg har aldri klart å henge med i menns appetitt på sex, har følt meg brukt til tider. Det er som om alt annet er uten betydning for en mann hvis de ikke får sex så ofte som de føler de har behov for det. Selv ikke barnefødlser, nattevåk, sykdom gir fritak for mas. Og de menn jeg har vært borte i er for direkte, går rett på sak og jeg rekker ikke å bli lunken før de er ferdig. Sex ser ut til å gi overskudd for menn, men for meg har det vært bra når jeg har overskudd. Ikke er helt kjørt etter en lang dag på jobb, nattevåk med kolikkunger, eller ligger med 39 i feber. 
Min siste mann har desidert vært mye bedre, og når han gir meg litt tid til å våkne seksuelt, ikke hopper på meg så har det vært riktig så bra. Men om det er noe han liker, er vanskelig å si, for han er like eksplosiv som de andre. Det er til å bli misunnelig av at noen kan tenne så spontant og komme så fort. 

Faresignalene har vært at de ikke ser annet enn sine egne behov, ikke tar signalene, vrir seg unna når jeg vil snakke om dem.  

Anonymkode: 3b376...521

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det var jeg som gikk i begge mine lange forhold. Jeg har aldri klart å henge med i menns appetitt på sex, har følt meg brukt til tider. Det er som om alt annet er uten betydning for en mann hvis de ikke får sex så ofte som de føler de har behov for det. Selv ikke barnefødlser, nattevåk, sykdom gir fritak for mas. Og de menn jeg har vært borte i er for direkte, går rett på sak og jeg rekker ikke å bli lunken før de er ferdig. Sex ser ut til å gi overskudd for menn, men for meg har det vært bra når jeg har overskudd. Ikke er helt kjørt etter en lang dag på jobb, nattevåk med kolikkunger, eller ligger med 39 i feber. 
Min siste mann har desidert vært mye bedre, og når han gir meg litt tid til å våkne seksuelt, ikke hopper på meg så har det vært riktig så bra. Men om det er noe han liker, er vanskelig å si, for han er like eksplosiv som de andre. Det er til å bli misunnelig av at noen kan tenne så spontant og komme så fort. 

Faresignalene har vært at de ikke ser annet enn sine egne behov, ikke tar signalene, vrir seg unna når jeg vil snakke om dem.  

Anonymkode: 3b376...521

Åh, denne var vond og gjenkjennelig. Jeg tror det er mange som har samme erfaring. Og så blir man den kjipe kona som er gnien på sexen, så ikke rart om mannen er utro etc.🙄 Null forståelse for hvordan det er å bli presset, hvordan det føles å ha følelsen og opplevelsen av å bli brukt. At det er viktigere å få sex enn å ha sex begge har glede av. 

Anonymkode: ab129...f7a