Vanskelig forhold til min mor

[AnonymBruker]

Vet ikke helt om det er så mange råd og gi, men føler jeg trenger å skrive av meg det jeg tenker og føler om dette.

Jeg er en voksen kvinne som har en mor som nå begynner å bli eldre. Hun har på mange måter vært en god mor for oss, har stillet opp og gjort mye for oss (meg og mine søsken). Samtidig har hun hatt sine begrensninger og hennes største utfordringer for meg har vært at hun har vært svært dominerende som person og ikke vært i stand til å innrømme feil. Mange kan slite med å innrømme feil, men for henne blir det nesten sykelig og det er utrolig hva slags krumspring og manipulasjonsteknikker hun kan bruke for å unngå å innrømme noen som helst feil.

Hun og jeg har kranglet mye i oppveksten og jeg har ofte fått høre at jeg har vært vanskelig, melodramatisk, at jeg misforstår henne, at mine søsken ikke er som dette og at de forstår henne bedre. Dette har gjort at jeg alltid har hatt et ambivalent forhold til henne. 

Jeg var og besøkte henne i dag. Hun prater svært mye, svært fort, svelger halve ord og setninger, avbryter mye og penser alltid samtalen over på henne selv. Jeg har nettopp oppdaget at det finnes en talefeil som heter "løpsk tale". Jeg kan ikke si om det er hva hun har, men hun har alle symptomene. Hun gjentar seg selv, gjerne i samme samtale, og vil fortelle de samme meningene og samme anekdotene hver eneste gang jeg er hos henne. 

I dag fortalte jeg glad om noe jeg hadde mestret for første gang, noe som hun øyeblikkelig brukte som springbrett til å fortelle om hvordan hun oppdaget sin kroniske sykdom (noe jeg selvsagt har hørt veldig mange ganger før), overtok samtalen og pratet masse om dette.

Så samtaler med henne er intense, jeg blir ofte avbrutt, det er hovedsaklig gjentagelse av ting jeg har hørt svært mange ganger før - og kommer jeg med noe nytt så hører hun på i kort tid før hun må avbryte for å pense det jeg snakker om over på henne selv. Selv om det jeg sier er noe nytt og det hun sier er noe hun har sagt en haug med ganger.

Alt dette gjør at det er veldig slitsomt å besøke henne (og enda verre å prate med henne i telefonen). "Normale" folk vil kanskje ha litt mer tålmodighet med dette, fordi noe av oppførselen hennes er ganske vanlig hos en del eldre mennesker, men pga vår forhistorie så har jeg rett og slett ikke mer mental energi igjen til henne. Jeg merker at jeg fort blir irritabel og når jeg går derfra så er jeg i dårlig humør. Jeg går derfra med en blanding av irritasjon mot henne, frustrasjon og dårlig samvittighet ovenfor meg selv som burde vært en bedre og mer tålmodig datter.

Vet ikke om det er så mye man kan hjelpe med dette, men er det noen som har tilsvarende erfaringer? Hva gjorde dere?

Anonymkode: 02434...bce

[AnonymBruker]

Jeg ignorerer henne🚑 Men hun skjønte det etter hvert. Og prøver å ta seg sammen.. men ofte sprekker hun. Men jeg kan ikke bruke livet på dårlige følelser, så nå ignorerer jeg det totalt, noen ganger litt mye kanskje.. 

Anonymkode: 89597...95a

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg ignorerer henne🚑 Men hun skjønte det etter hvert. Og prøver å ta seg sammen.. men ofte sprekker hun. Men jeg kan ikke bruke livet på dårlige følelser, så nå ignorerer jeg det totalt, noen ganger litt mye kanskje.. 

Anonymkode: 89597...95a

Hvordan ignorerer du? Jeg forsøker å ikke være så engasjert når hun forteller samme historie for n'te gang, og å snu samtalen over på noe annet. Men hun vil som regel alltid pense det over på seg selv igjen uansett.

Jeg tar heller ikke telefonen hver gang hun ringer, det har jeg ikke energi til.

TS

Anonymkode: 02434...bce