Avslutte et langt og kaotisk forhold?

[AnonymBruker]

Hei kjære Kvinneguiden. Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men her er et innlegg om mitt parforhold som jeg ikke vet hvordan jeg skal håndtere..

Jeg har vært sammen med min kone i 10+ år nå. Gift i flesteparten av dem. To barn sammen. Vi har hatt det mye fint. Men også store problemer og uenigheter. Vi har trukket i ulike retninger lenge, men klart å finne en slags middelvei. Vi er ganske like, men samtidig ganske ulike. Vi koser oss når vi er bare oss to, men har slitt med hverdagene, oppdragelse av barn oppussing av hus, diskusjon om flytting osv. Så langt er det ikke så ulikt mange andre parforhold vil jeg tro. Men en av de vanskeligste faktorene er at hun har vært mye deprimert. I starten av forholdet fikk hun diagnosene bipolar type 2 og borderline personlighetsforstyrrelser (eller emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelser som det også heter). Dette er svært krevende. Hun har vært utro opp til flere ganger, både emosjonelt og fysisk. Den ene gangen var det nok like før hun dumpa meg og satsa på elskeren. Hun har vært fysisk voldelig mot meg flere ganger. Slått (både i ansiktet og på kroppen), truet meg, truet med å ta selvmord (gjort flere selvmordsforsøk), spyttet på meg, kastet ting etter meg, knust glass, bord og stoler, og ved et tilfelle løp hun etter meg med en kniv… Dere skjønner tegninga.

Hun får litt penger av NAV selvsagt, men de bruker hun selv. Ved et tilfelle kjøpte hun seg plutselig en hest (som for det første jeg måtte ta vare på, før hun solgte med tap), hun kan finne på å bruke masse penger på klær, tatoveringer, hun reiser ut på byen og vil ha dyre middager osv. mens jeg prøver febrilsk å spare inn på alt annet i hverdagen. Jeg har vært heldig som hele tiden har hatt en godt betalt jobb så jeg kan forsørge familien. Men jeg har aldri merket noe til de pengene for å si det sånn. Det er ingenting igjen når alle utgifter er betalt.

Nå er hun friskere og mindre deprimert etter at hun har begynt på medisiner (ca. 2 år siden). (Hun nektet i starten siden moren har påvirket henne med alternative medisiner og andre konspirasjonsteorier, og sagt at det er bare legemiddelindustrien som skal tjene penger på henne osv.) Det er positivt at vi nå har en mer stabil hverdag, hun er til og med på vei inn i arbeidslivet. Alt det kaotiske som skjedde fra vi ble sammen til for 2-3 år siden prøver vi å legge bak oss.

Så dere skjønner at det langt i fra et perfekt forhold. Jeg har lenge tenkt på å gjøre det slutt. Men jeg har aldri klart det fordi jeg var redd hun kom til å ta livet sitt, eller lage et stort drama og nekte meg å dra, gi meg drøssevis med dårlig samvittighet osv. Det er uansett sykt vanskelig å avslutte et så langt forhold. Jeg er glad i henne, og hun er mor til mine barn. Jeg har ikke lyst til å splitte familien. Samtidig føler jeg på en tomhet og et behov for å bryte løs i fra hele forholdet, og prøve å leve litt. Jeg føler jeg har løpt verdens lengste maraton og jobbet for å holde familien og barna trygge. Jeg føler jeg har reddet henne ut i fra et kaotisk og deprimerende helvete. Men så er det kanskje dumt å gi seg nå som alt begynner å bli bedre. Jeg er redd hva det kommer til å gjøre med barna. De er i 10-årsalderen begge to. De er det kjæreste jeg har, og vil ikke at de skal lide av at vi skilles. Jeg tenker også på at det er jeg som kommer til å bli den slemme faren opp i det hele, siden det er jeg som gjør det slutt og ødelegger den tilsynelatende perfekte familien. I hvert fall sett fra utsiden, samt familien hennes sitt synspunkt. Det er jo ingen som vet alt det jeg skriver her. Noen vet kanskje litt, men ikke det omfanget, og ikke alvorlighetsgraden. Det er det bare vi to som vet…

Vet ikke hva mer jeg skal si nå. Dere for heller spør. Jeg vet ikke om dere tenker at det er noe å kommentere, eller i det hele tatt hva dette kommer til å ende opp i. Jeg brukte også innlegget for å sortere tankene litt. Så til dere som orket å lese gjennom hele innlegget, hvis dere har noen råd, refleksjoner eller andre kommentarer, så vil jeg være veldig takknemlig!

Anonymkode: 92e5e...73b

[AnonymBruker]

Du blir mishandlet, utnyttet og ødelagt av din kone, barna er store nok til å merke denne stemninga i hjemmet, dessuten kan du med din kones psykiske helse søke omsorsgrett.

Føler med deg, forjævlig situasjon.

Anonymkode: 8613c...f2f

[AnonymBruker]

For en utrolig vond situasjon, du har vært sterk og en bauta for henne lenge nok. Absolutt riktig av deg å ville ut av forholdet, og med hennes psykiske helse vil det vøre relevant når dere kommer på familievernkontoret for samtale å faktisk ta opp de hendelsene du skriver her, forklare din bekymring om at hun skal skape mye dramatikk og at du har vært engstelig for å gå en stund fordi du er redd du skal tape forholdet med barna om du gjør det. De er profesjonelle, og er godt kjent med gangen i det! 
 

Masse lykke til, jeg håper du får et liv hvor du kan unne deg å leve det helt fritt!

Anonymkode: 2760d...a9a

[AnonymBruker]

Dette hørtes heftig ut. Stor kreds til deg for å ha stått der i dette forholdet gjennom alt sammen!♥️ 
 

Jeg tenker at det må virkelig ha krevd sitt av deg, og at nå som ting roer seg, er du kanskje mer ute av «kampmodus» og da er det helt naturlig å kjenne på tomhet, ønske om et annet liv osv osv. 

Her vil nok folk svare veldig forskjellig, jeg tipper det vil komme en del «gjør det slutt»-forslag.

Her kommer et litt annerledes et.

Det du beskriver, høres nok ut til å skape et slags traume. Har du noen gang fått snakke med noen profesjonelle om din kjæres tilstand, og hvordan DU har det? 
Kan det være en idé å oppsøke litt hjelp selv, enten psykolog, kommunalt team eller en privat coach? Bare for å sortere tankene.

Dersom du har varme og gode følelser for partneren din fortsatt og har et snev av håp, så tenker jeg det er et potensiale for forholdet. Men om du begynner å kjenne på en slags «avsky» for henne, er det verre. Poenget mitt er at de følelsene du kjenner på ellers (tomhet osv) kan være et resultat av store påkjenninger over tid og en egen depresjon feks. 

En ting å forberede seg på dersom du velger å gjøre det slutt; 

det ville satt langt inne hos meg å la en bipolar partner ha barns 50/50 med de hendelsene du har fortalt om. Selv om det går bedre nå, kan et brudd feks trigge sykdommen voldsomt. Da må de hendelsene fram i lyset for fvk slik at barna ikke ender opp med å bli jagd med kniv.  

Anonymkode: 4a159...7db

[AnonymBruker]

Du er en superhelt. De færreste hadde orket å stå i en brøkdel av det der. Det er lov å kjenne på at nok er nok. Det er ikke din feil!

Anonymkode: 1834e...15b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Dette hørtes heftig ut. Stor kreds til deg for å ha stått der i dette forholdet gjennom alt sammen!♥️ 
 

Jeg tenker at det må virkelig ha krevd sitt av deg, og at nå som ting roer seg, er du kanskje mer ute av «kampmodus» og da er det helt naturlig å kjenne på tomhet, ønske om et annet liv osv osv. 

Her vil nok folk svare veldig forskjellig, jeg tipper det vil komme en del «gjør det slutt»-forslag.

Her kommer et litt annerledes et.

Det du beskriver, høres nok ut til å skape et slags traume. Har du noen gang fått snakke med noen profesjonelle om din kjæres tilstand, og hvordan DU har det? 
Kan det være en idé å oppsøke litt hjelp selv, enten psykolog, kommunalt team eller en privat coach? Bare for å sortere tankene.

Dersom du har varme og gode følelser for partneren din fortsatt og har et snev av håp, så tenker jeg det er et potensiale for forholdet. Men om du begynner å kjenne på en slags «avsky» for henne, er det verre. Poenget mitt er at de følelsene du kjenner på ellers (tomhet osv) kan være et resultat av store påkjenninger over tid og en egen depresjon feks. 

En ting å forberede seg på dersom du velger å gjøre det slutt; 

det ville satt langt inne hos meg å la en bipolar partner ha barns 50/50 med de hendelsene du har fortalt om. Selv om det går bedre nå, kan et brudd feks trigge sykdommen voldsomt. Da må de hendelsene fram i lyset for fvk slik at barna ikke ender opp med å bli jagd med kniv.  

Anonymkode: 4a159...7db

Tusen takk for svar! Jeg blir helt følelsesmessig rørt faktisk. Helt uventet, og vanskelig å sitte på jobb og gråte... Men takk uansett!

Jeg har prøvd å fått hjelp, men hos fastlegen får jeg kun et svar, og det er at dette ikke prioriteres, så jeg kommer ikke til å få timer til psykolog uansett Privat kunne vært et alternativ, men som sagt er det ikke penger til det nå, ref innlegg over. Akkurat nå vet jeg ikke om det er det jeg trenger. Jeg har tenkt så lenge på det at nå vil jeg helst bare finne en løsning så fort som mulig, og kanskje det er å gå ut av forholdet, men jeg er så redd for konsekvensene av det. Jeg har snakket med familievernkontoret en gang. Vi har vært der ved to anledninger allerede. Men det kom ikke så mye ut av det.

Jeg har fremdeles masse varme og gode følelser for partneren min, kanskje et snev av håp, men føler ingen kjærlighet lenger... Føler ikke avsky. 

Jeg har tenkt lenge på om jeg skal kjempe for å ha barna 100%, men har ikke lyst til å bruke hennes diagnose mot henne. Jeg tror ikke hun er en fare for barna. Det er bare mot meg hun har vært voldelig. Hun kommer til å kjempe med nebb og klør for å beholde barna. Jeg vil helst at et eventuelt brudd skal gå så smertefritt som mulig, i den grad det er mulig.

Klarer ikke helt å sortere tankene i svaret, men skal følge med på tråden, og kanskje svare bedre senere. 

Anonymkode: 92e5e...73b

[Gjest Marte79]

Du har fortjent noe bedre enn det! Det forholdet høres veldig slitsomt ut. Noen ganger er det bedre å ta en beslutning som er vondt en kort periode enn å leve i et dårlig forhold og har det ikke bra. 

[AnonymBruker]

Men hvorfor har du lyst å gå nå når hun endelig har fått hjelp og fungerer mer som normale folk? Ble det kjedelig når hun roet seg? Eller er du ferdig følesesmessig? 

Anonymkode: 946a1...72d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Men hvorfor har du lyst å gå nå når hun endelig har fått hjelp og fungerer mer som normale folk? Ble det kjedelig når hun roet seg? Eller er du ferdig følesesmessig? 

Anonymkode: 946a1...72d

Ikke rart det. Slik er det for mange når man har stått i en krise i lang tid. For eksempel barns sykdom, etc. Mine foreldre stod støtt som fjell sammen i de årene søsteren min var syk. Etter at hun døde tok det ikke mange år før det raknet. Man holder ut og holder ut, og når det endelig roer seg så kjenner man hvor sliten man er. 

Anonymkode: 1834e...15b